torsdag, august 31, 2006

Invitasjon

Det interesserer ikke meg hva du livnærer deg med. Jeg ønsker å vite hva du brenner for og om du våger å møte ditt hjertes savn.

Det interesserer ikke meg hvor gammel du er. Jeg vil vite om du våger å risikere og se ut som en tosk for kjærligheten, for dine drømmer, for eventyret å være i live.

Det interesserer ikke meg hvilke planeter som danner kvadrat til din måne. Jeg vil vite om du har følt på kilden til din sorg, om du har åpnet deg av livets mange bedrag eller om du har visnet og lukket deg av frykt for mer smerte.
 
Jeg vil vite om du kan sitte med smerte, min eller din egen, uten å gjemme den, få den til å falme, eller fikse den.
Jeg vil vite om du kan være i glede; om du kan danse av villskap og la ekstasen fylle deg til fingertuppene og tærne uten å være forsiktig, realistisk eller å la deg begrense av å være menneske.
 
Det interesserer ikke meg hvor du bor, eller hvor mye penger du har. Jeg vil vite om du kan stå på etter en natt tynget av sorg, sliten og blåmerket til beinet, og allikevel gjøre det som trengs for barna.
 
Det interesserer ikke meg hvem du er eller hvordan du kom hit. Jeg vil vite om du vil stå midt i ilden sammen med meg og ikke vike tilbake.
 
Det interesserer ikke meg hvor, hva, eller med hvem du har studert. Jeg vil vite hva som holder deg oppe fra innsiden når alt annet faller vekk. Jeg vil vite om du kan være alene med deg selv, og om du virkelig kan sette pris på ditt eget selskap i disse tomme øyeblikkene.
 
-Oriah Mountain Dreamer-

tirsdag, august 29, 2006

Blindpassasjer

I skrivende stund holder naboen min på å flytte til Kroatia. Det står en stor flyttebil utenfor. Jeg lurer på om jeg skal snike meg inn i den og bli med på ferden...

lørdag, august 26, 2006

FuckingsJävlaKukFrogner

- en kvasisosialantropologisk rapport:

Å bo på Frogner er ikke så jålete som det kan høres ut. Faktisk er det litt som å bo i en hvilken som helst bygd. Tror jeg da. Jeg er byjente og vet egentlig ikke så mye om bygda, så jeg snakker utfra de samme forestillinger jeg har om bygder som utenforstående muligens har om Frogner.
Vi har bygdeoriginaler, bygdesladder, bygdedyr og nærbutikker. Du er på nikk med folk du aldri har snakket med som du vet bor rett rundt hjørnet. Hos frisøren kan du få høre om fru Bjerches ultimate ondskapsfullheter eller den gale skuespillerens seneste skandaløse sprell.
Utenfor Skafferiet sitter en gammel dame med en klesklype på munnen. Den har hun plassert der fordi hun etter eget utsagn har sagt veldig mye dumt den dagen.

Den samme dobbeltmoralen som man finner alle andre steder finnes naturligvis også her på Frogner-bygda.
Hvis du ringer politiet etter hjelp fordi en fyllik (ja, vi har dem her også) har ramlet om på gaten, bruker de mye lengre tid på å innfinne seg enn når næringslivstoppen ringer fordi gartneren til naboen er i ferd med å trimme buskene som stenger for innsyn til kjøkkenet hans. (Det tok syv minutter. Har ikke politiet viktigere ting å gjøre?)

Noen Frogner-folk har så skinnende lysekroner som er påslått døgnet rundt at selv en svoren minimalist som undertegnede har sett seg nødt til å henge opp (tykke) gardiner på soverommet. I tillegg pusser de fasader, hager og leiligheter så det er umulig å få en fredelig dag på balkongen. Det ironiske med oppussingsstøyen er at den kommer fra de samme folka som med jevne mellomrom syter i Aftenposten over bråket fra nabolags-kafeene. Dem om det. Jeg for min del vil heller høre musikk og støy fra folk som morer seg hele natta enn skingring fra sandblåsermaskiner hele dagen. Det er like før jeg skriver en indignert kronikk i samme avis om det.

Forleden holdt Aschehoug sin årlige hagefest. Det ser som regel riktig så hyggelig ut.
Fordi jeg vet at ved å holde party med like mange mennesker i min bakhage hadde fått politiet på nakken, er det med en viss skadefryd jeg leser i Dagsavisen at en lovende, ung forfatter kaller festen for dritkjedelig.

Den Frognerske ekvivalenten til hjemmebrent er Frogner-coctail: Valium og portvin, også kalt husmorens trøst.
Onde rykter skal ha det til at Frogner-fruer i større grad enn andre fruer led av hysteri. Jeg vet ikke om det er noe i det ryktet, men man behøver ikke å ha prøvd coctailen selv for å forstå at det sikkert er kult dop. (og jeg er nok ikke alene om å mene at fru Bjerche burde ta seg en daglig dose der hun kjeftende halter mellom husene med rullatoren sin og minner om en mellomting mellom Gro, Mugabe og Hitler - på hjul.)

Frogner-folk er veldig samfunnsengasjerte. Her demonstreres det for nedlegging av E18 i tunnell (for å øke vestkantsidyllen) og mot rehabiliteringshjem for narkomane i Kristinelundsveien (Vi betaler skatt for å slippe og se dem).

Folk tenker kanskje at Frogner er veldig homogent.
Au contraire, mon ami. Her finnes et utall svarte BMWer. Frogner er dessuten den bydelen som rommer flest utlendinger. (Det er riktignok skuffende lite atonal sang på urdisk som klinger mellom de pussede fasadene, og BMWene tilhører småbarnsfamilier så vektlegger kjøresikkerhet, men dog.)
Her er fnisende gamle ambassadørfruer dopa av Frogner-coctail, snurrende gale kunstnere og masse annet festlig å bivåne som kan kalles fargerikt fellesskap.

Alt i alt trives jeg her i bygda mi. Bare ikke kall meg Frogner-frøken. Jeg har aldri hatt hverken perlekjede eller foldeskjørt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har stemt Høyre. Men den Frogner-coctailen tror jeg jammen jeg må prøve.

torsdag, august 24, 2006

Æh, - PS fra blondine-Dory-raketten

SexySadie tagget meg forleden. Oppdraget var å liste opp ting jeg sannsynligvis ikke kommer til å si høyt.

Fjern som jeg er, og litt ukjent med bloggsfærens regler, tenkte jeg ikke på at hele meningen med memer er at de må sendes videre... (Fj*n Sadie - du må fortelle meg sånt:-D)

Så: - når Thomas har fått tingene sine i orden i Nicaragua, kunne jeg tenkt meg å høre hva han gjerne skulle ha sagt:-)
(Håper forøvrig du har det fint, Lolito:-)

mandag, august 21, 2006

Militant eller tannløs feminisme? Velg selv

Jeg kvapp litt til da jeg så forsiden på Klassekampen i dag.
"Kvinnegruppa Ottar demonstrerer torsdag - Vil bli mer militante"

Jaha, hva blir det neste? Dronningen av England blir mer kongelig, Carl I. Hagen blir mer arrogant, Aylar øker bimbo-faktoren?
I tillegg er Inga Marte Thorkildsen sitert: "Dette er et slag i trynet på dem vi forsøker å nå"

Selve artikkelen forteller oss at det Ottar skal demonstrere for torsdag er kriminalisering av sex-kjøp.
Ikke ante jeg at det var noe nytt eller militant at Ottar vil kriminalisere sex-kunden. Det som kanskje kan virke litt skummelt er at Ane Stø i Ottar sier at det er på tide at de blir tøffere i trynet. (Uæææh, Be aware)

Thorkildsen sier til dette: "Kvinnebevegelsen burde helt klart bli tøffere i sine krav. Men å bli mer militant er feil strategi"
Tøffere krav er i følge Thorkildsen å drive holdningsskapende arbeid og jobbe systematisk overfor gutter og deres forhold til kvinner og sex.

Har Inga Marte blitt mindre tøff i trynet? Det er da ingenting i veien for å gjøre begge deler. Hva er vel mer holdningsskapende enn å gjøre sex-kjøp til en kriminell handling? Og hvordan mener hun at kvinnebevegelsen skal bli tøffere uten å virke militante?
Her aner jeg et pen-pike-kompleks.

Leder i Ressursenteret for Menn har også noe han skulle ha sagt i forhold til kriminalisering av sex-kjøp. Det mest interessante (og morsomme) i den sammenheng er at lederen i Ressurssenteret for Menn heter Dotterud... :-D
Det må være et uheldig navn å ha i en slik organisasjon?

Her held soga fram

Det som skjedde var at en av mine kunder forleden ba meg ringe salgskonsulenten de hadde kjøpt annonsen av for å få spesifikasjoner.
Jeg så navnet til konsulenten i kontrakten. Kjente kvalmen stige, pulsen økte og plutselig svartnet det for meg.
Da jeg våknet var jeg helt kald og rolig. Og forundret. Underlig reaksjon på noe som skjedde en halv livstid siden, og som forlengst var gjemt og glemt.
Jeg ringte, han kjente igjen navnet mitt. Vi hadde en kort, tilnærmet hyggelig mimreprat hvor jeg egentlig lot som ingenting, lot som jeg ikke husket, som vi aldri hadde vært 17 år, - lot som han ikke var viktig, at det som hadde skjedd aldri hadde skjedd.
Var det forundring i stemmen hans? Ydmykhet, skyldfølelse, skam?

De fleste kvinner jeg kjenner har på en eller annen måte på ett eller annet tidspunkt følt seg presset inn i en situasjon som har føltes som overgrep. Også noen menn, men de takler det på andre måter, kanskje fordi menn generelt har en annen innfallsvinkel til sin egen seksualitet enn det kvinner flest har. Kanskje fordi de reellt sett "sitter med makta". Jeg vet ikke.
Man kan naturligvis føle at man har grep om sin egen seksualitet. At man har kontroll - setter premissene. Men dette kan være løgner man forteller seg selv fordi sannheten er for vanskelig og skremmende å forholde seg til.

Hva når primærbehovet er kjærlighet. Altså agape (ren kjærlighet), eros(begjær) er sekundært. Er det da slik at fordi agape er lite tilgjengelig, bruker man eros som en erstatning. Fysisk tilfredsstillende, javisst. Når alt kommer til alt; å begjære kan alle, men å elske...

Begynner vi i feil ende? Har den rene kjærligheten forsvunnet i bakgrunnen i vårt seksualiserte samfunn? Synes de fleste det er greit å la primærbehovene komme i første rekke? Har behovet for kjærlighet blitt mindre viktig enn orgasmen, eller bare later vi som fordi sex er enklere enn åndelig intimitet?
Hvorfor søker vi snarveier i ett og alt? Feit - fettsug lårene, forvirra - ta en lykkepille. Søker du kjærlighet, få deg et nummer.

På en måte er jeg 17 år igjen. Det jeg trenger er noen som kan vare på meg, og som jeg kan ta vare på. Noen å føle meg trygg sammen med, dele den gode samtalen med. Noen som kan holde en hånd der det verker når det verker som verst. Som kan fortelle meg at alt ordner seg, alt går over, ingenting varer evig.

søndag, august 20, 2006

Likevel vet du

at gleden er der ute et sted
som da du var liten og sirkusmusikken
entret opp den skrøpelige kveldsbrisen
til vinduet ditt.
Den kom så langt bortefra
som kolibrien, blomsterkysseren,
med kroppen stappfull av hjerte.
Du fant ikke ord
for hemmelighetene da, men visste
sikrere for hvert glass skumring du drakk
at gleden, den galningen, lette etter deg der ute
med sørgerender i øynene
-Falkeid-

lørdag, august 19, 2006

Demoner fra fortiden

Det er så mye jeg trenger å skrive om. Som ikke er spesielt spennende for andre å lese, som kanskje blir litt privat. Naturligvis kan jeg skrive og bare beholde det på min egen datamaskin, men det blir ikke det samme. Det er som om ord blir mer gyldige når de deles med andre. Eller kanskje har jeg en liten eksibisjonist langt inni meg som jeg har gjemt og glemt. En alternativ meg med sin egen vilje - som er mer brysom enn mitt bevisste selv.
Spiller det egentlig noen rolle?

Man kan trygt si at to år uten nevneverdige aktiviteter hverken av fysisk eller sosial art har kastet meg inn i en aldri så liten eksistensiell krise. Det siste året har jeg riktignok kunnet jobbe litt, lese, se en del film, ha korte besøk og tilbringe litt tid på nettet. Jeg eksisterer, men lever egentlig ikke.
Jeg er livredd for å dø før jeg får levd igjen. Døden i seg selv skremmer meg ikke, bare lidelsen. Savnet etter liv har etterhvert blitt uutholdelig.
It hurts sometimes more than we can bear. If we could live without passion, maybe we'd know some kind of peace. But we would be hollow. Empty rooms, shuttered and dark. Without Passion we would be truly dead
-Angelus-

Jeg vet ikke om det er tilfeldig, eller om det på et underbevisst plan fremprovoseres av meg selv, men i den senere tiden har det dukket opp så mange ting fra tidligere år som på en måte er relevant for den fasen av livet jeg gjennomgår nå.
Du vet; - disse tingene som kan oppleves veldig sterkt, men som den rasjonelle siden av oss synes er bagatellmessige. "Pffft, glem det - det er ikke verdt å bruke energi på". Og så gjør man sitt beste for å glemme det.
Mange, mange år etterpå kan man havne opp i en situasjon som minner om, eller minner på det som skjedde den gangen. Og det gjør så inderlig vondt. Dobbelt så vondt, for den hendelsen, som du bestemte deg for å glemme, har likevel formet en del av deg. Ikke nødvendigvis en av de positive delene.

Kanskje er det nødvendig, kanskje er det til og med essensielt at jeg tar disse tingene inn og bearbeider dem. Her og nå. Hvor ubehagelig det enn må være.
Jeg har hatt en tendens til å flykte. Bare at jeg innbilte meg at det ikke var flukt, men søken. Slik kan det også gjøres. For noen ganger er selvbedrag det ultimate alternativet.

Alt til sin tid.

Og her held soga fram...

torsdag, august 17, 2006

Ti ting du aldri vil høre meg si

SexySadie har tagget meg. Oppdraget er å liste opp ting du sannsynligvis ikke vil høre meg si høyt - mest fordi jeg skjønner at det vil skape mer trøbbel enn jeg orker å forholde meg til. Jeg sliter litt med indoktrinert dannethet. Men what the fuck, den høfligheten har fått meg til å svelge så mange kameler at jeg er nær ved å kveles. Det er kanskje på tide at jeg rister litt løs.

I dag er det nøyaktig to år siden jeg ble syk. I denne tiden har jeg fått så mye usaklig dritt fra folk; leger, bekjente og familie, m.fl. This is payback-time...

1. Du kan ta de pillene og stikke dem langt opp i rompa

2. Skaff deg litt innlevelsesevne før du uttaler deg om ting du ikke har greie på

3. Det er det mest idiotiske jeg har hørt. Er du helt dust?!

4. Ikke prosjiser din tilkortkommenhet over på meg, ditt selvopptatte fjols

5. Det spiller ingen rolle for meg om det er en fysisk eller psykosomatisk årsak til problemet, det er uansett et reelt problem. Med mindre du har en løsning, hold kjeft!

6. Deg skulle de lukket inne på rettsmedisinsk eller laboratoriet. Du skulle ikke hatt med levende mennesker å gjøre

7. Slutt å behandle meg som et barn. Jeg er voksen nok til å kjenne mine egne begrensninger. Det siste jeg trenger er spark i rompa, din nedlatende fjott

8. Er det så jævlig vanskelig å spørre i stedet for å anta?

9. Du er min venninne. Det er din oppgave å støtte meg når jeg ber om det, - ikke ta de andre i forsvar

10. Jeg skulle ønske du kunne ta litt vare på meg (Hjelpes. Den satt langt inne...)

tirsdag, august 15, 2006

Sommerfugleffekten

Det er en mening med alt som skjer
Jeg så på Karo. Hun mener faktisk det. Det er hva hun er fast bestemt på å tro. Og jeg tenkte at da blir det jo slik. Da får du en mening med alt som skjer. Da har du både begrensninger og muligheter inne i deg selv, og kan velge hvilken vei du vil gå. Så enkelt, liksom.
Jeg ble litt misunnelig, det skal innrømmes.

Tilfeldigheter lyder ikke like eksotisk. Da er det bedre å spinne en historie. Om at hvis en sommerfugl flagrer med vingene i Amazonas, bringer det en vind hit til den andre enden av verden. Som blåser capsen din av hodet og rett bort til han som skal vise seg å bli ditt livs store kjærlighet. Akkurat i det øyeblikket, da capsen blåser bortover, er han bare en som går gjennom parken på vei fra jobb og hjem til en altfor tom og stille leilighet. Fem minutter senere da han har gitt deg capsen og dere har vekslet blikk og høflighetsfraser, kjenner du sommerfuglvingene i magen. Og du tenker at kanskje... Og så blir det slik. For eksempel
Teoretisk sett kan vingeslagene fra en sommerfugl i Amazonas endre været på den andre siden av jordkloden fordi den kan forstyrre lufttrykket på et gitt kritisk sted og tidspunkt. Dette kalles sommerfugleffekten. I et komplekst system kan en liten endring ha en enorm effekt.

Jeg ser mirakler i tilfeldigheter. Men også tragedier. Gjør det meg til pessimist eller realist?
Jeg tror ikke på guder, reinkarnasjon eller evig frelse. Samtidig har jeg en underlig følelse av at noe kan styres. Altså ikke bare det i deg selv, det er jo evident. Men om alt er energi - er det da slik at man kan styre sjebnen i riktigere retning? Om det skjer på rett sted til rett tid.
Kanskje bare ønsker jeg å tro det. Kanskje trenger jeg en slags religion. Noe å klamre meg til. For dette systemet er for komplekst for bare meg.
Vi som drømmer tegner rette linjer på hvite ark når det er lyst. Men om natten sender vi rundinger og kruseduller til og fra og smiler til hverandre i mørket

mandag, august 14, 2006

Kulest på nett akkurat nå; Peter (79)

Jeg bare måtte videreformidle denne historien fra Dagbladet for de som ikke har lest om The Coolest Grampa ennå.
På bare litt over en uke har den britiske 79-åringen Peter oppnådd eventyrlig suksess på det populære videonettstedet YouTube. Han la ut sin første videosnutt for vel en uke siden, og har allerede blitt rukket å bli YouTube-brukernes favoritt

søndag, august 13, 2006

Bilder av lyd

Det er mye (vid)underlig som kan føre til vakker kunst. Har du noen gang tenkt deg hvordan lyden av en hval ser ut?

En ingeniør fra California, Mark Fischer, bruker en metode som leser lyder fra blant annet hvaler, og digitaliserer lydbølgene om til de mest fantastiske kaleidoskopiske bilder.

Fischer har studert hvaler i Baja-området. Han forteller at lyder og lydmønstre hos hvalene er forskjellig mellom ulike raser, ja til og med mellom ulike individer i flokken. De har faktisk sin egen dialekt og slang.

Peter L. Tyack, professor i marinebiologi forteller at repetisjonene i klikkelydene hos f.eks. knølhvaler, antyder at de bruker en gramatisk oppbygging av språket sitt - akkurat som oss mennesker!

:-)

fredag, august 11, 2006

Tidsmaskin ønskes

I dag mottok jeg kopi av stevning til Oslo tingrett fra advokaten min. Da følte jeg meg brått voksen, gitt. Jeg har aldri hatt en advokat før. Ei heller forestilt meg at jeg skulle komme til å trenge en.

Etterhvert som jeg gikk gjennom papirene slo det meg at dette mennesket som er beskrevet som "saksøker" faktisk er meg. På kremgult, strukturert papir. 120 grams, tror jeg. Logoen til advokatfirmet er satt i Garamond Semibold. (Som om det spiller noen rolle. Dette var bare tanker som fór gjennom hodet mitt. Designeren. Businesskvinnen registrerte de grafiske fakta. Jeg klarer ikke å være pasient. Jeg er ikke noe flink til å være pasient. Og saksøker har jeg aldri vært før. Jeg tror ikke jeg liker å være det heller)

Det ble så uvirkelig. Jeg er litt redd. Har jeg rett til å føle meg redd? En saksøker bør vel være sterk og modig. Hva er det jeg er så redd for?

Når jeg ser saken min der sort på kremgult, med henvisninger til lovverk og paragrafer er det jo helt innlysende at Staten, Ullevål Sykehus, Norsk Pasientskadeerstatning er forpliktet til å ta ansvar for det som har skjedd. Men hvordan kan jeg kreve kompensasjon for noe som er uerstattelig? Livet mitt. Helsen. Gleden. Alle drømmene jeg skulle levd ut, alle menneskene jeg skulle elske, all champagnen jeg skulle ha nytt i disse to årene.

At jeg har tapt flere hundre G i arbeidsinntekt er underordnet. Det bryr meg liksom ikke. Jeg er bare redd og syk, og jeg vil at det skal forsvinne. At alt skal forsvinne. Jeg vil skru tiden tilbake og aldri sette mine føtter på dagkirurgisk avdeling.
Ikke bli pasient før jeg får slag under min tredje orgasme etter mitt eget 90-års party og elskeren min blir så opprørt at han dropper ut av college idet jeg dør med et smil om munnen...

onsdag, august 09, 2006

Støtte til Gaarder

Æresprisen for Kronikker Som Igangsetter de Mest Usaklige Debattene gis herved til Jostein Gaarder for hans "Guds utvalgte folk".

Det må da for helvete gå an å si at man tar avstand fra den Israelske stats handlinger og avvise myten om "det utvalgte folk" uten å bli stemplet som antisemitt eller Hizbollah-sympatisør?
Folk har heller ikke skjønt at "vi"-stilen i kronikken spiller på en gammeltestamentlig språkform. Duster! Supermarkedet for innsikt og forståelse er døgnåpent. Det er bare å ta en titt inn i sine egne indre hyller.

Det står respekt av Gaarders engasjement.
Hvis det er slik at ett folks frigjørere er et annet folks terrorister, er det på tide at vi i den vestlige verden tar en grundig kikk på vår rolle i Midtøsten. Og andre steder for den saks skyld.

Peace & love sendes til Jostein såvel som alle ofre for krig, hat og terror; jødiske såvel som islamske - kristne, hedenske, buddistiske, agnostiske, hinduistiske, ateistiske, ba'haiiske, etc. - lettere og rettere sagt: Medmennesker.

tirsdag, august 08, 2006

Snakk tydelig, jente!

Mamacita hører litt dårlig. Det vil si; hun mener selv at hun hører bra nok. Det er alle andre som snakker utydelig. Hun er "altfor ung" (les forfengelig) til å gå med høreapparat.

(Jeg burde kanskje ikke ironisere over dette, for tilstanden er visstnok arvelig. Både mormor og oldemor måtte snakkes til med ropert over middagsbordet.)

Forleden var Mamacita og Storesøs med meg til utredning. Mens vi sitter der på venteværelset må alt Storesøs og jeg sier gjentas gang på gang og dobbelt så høyt.
De andre ventende prøver å late som ingenting, men jeg merker meg litt småfliring og blikkveksling.
I Dagbladet kommer jeg over en annonse for ett eller annet produkt som skal gi bedre hørsel. Overskriften lyder: "Nå kan jeg høre småfuglene synge".
Jeg viser annonsen til Mamacita som umiddelbart utbryter; "Pffft, jeg hører da småfuglene!"

Jeg spør Mamacita om hun har selektiv hørsel. Hun kan altså høre småfuglene synge, men ikke når Søs og jeg snakker til henne.

Mamacitas forklaring er enkel: "Søs har sånn raspete røykestemme og Rockette mumler."

Jaja, de er morsomme i den alderen:-)

lørdag, august 05, 2006

No (wo)man is an island


Don't forget the songs that made you cry / And the songs that saved your life / Yes, you're older now / And you're a clever swine / But they were the only ones who ever stood by you


Når satt du sist overfor en person og følte at du ble møtt og sett som du er? Når var du sist sammen med et menneske som virkelig hadde tid til å lytte til deg, uten å dømme tankene dine? Jeg snakker ikke om de du har rundt deg som du elsker og som elsker deg. De to er ikke nødvendigvis de samme.

I større eller mindre grad er vi alle speibilder i andre menneskers øyne, enten vi vil eller ikke. Du kan jobbe beinhardt for å akseptere deg selv som den du er og se tankene dine uten å fordømme dem, men med mindre de menneskene du er glad i gjør det samme har du liten sjanse til å lykkes.

Jeg møter meg selv i døra. Hver dag og stadig vekk. Det var mye jeg burde ha vurdert før dette, før alt ble snudd opp ned og bak frem, før alle takstein, før jeg priste meg så inni helvetes lykkelig.

Man skal ikke gråte over spilt melk. Eller gå over bekken etter vann. Da kan man like gjerne brenne sitt lys under en skjeppe og selge skinnet lenge før bjørnen er skutt. (eller i det minste katta i sekken)

Det er ikke nok å gripe dagen. Du måste pyssla om den ochså:-)