mandag, april 30, 2007

Inn- og utganger, porter og terskler

Thomas skriver i en kommentar på forrige post: Det er egentlig for sent å tenke den tanken og jeg\vi må heller konsentrere oss om å finne det store, flotte exit-skiltet.
Jeg har ikke tenkt å fortsette på temaet, det var formuleringen som ble interessant; - "Å se seg om etter exit-skiltet".

Thomas er i grunnen en interessant fyr som grubler over de underligste ting. Vi har hatt mange fine samtaler om havet, livet og kjærligheten. Og om at personen du elsker er 72,8% vann.
Thomas lurer på mye. Som for eksempel hva som vil skje hvis man får en bil opp i lysets hastighet og så skrur på frontlyktene. Sånt kan man jo lure på en stund.

Nok om det og tilbake til exit-skiltet. For kanskje er det slik at menneskeheten kan deles inn i to hovedkategorier. De som går inn i et rom og føler seg som hjemme, og de som går rundt og leter etter utgangen.
Dette er en metafor altså. Jeg mener ikke bokstavelig "gå inn i et rom". Men det skjønner du sikkert. Jeg snakker om selveste livet.

For en stund tilbake blogget jeg om temenos. Kort fortalt betyr temenos en fredlyst plett. Som man kan ha. Inni seg eller utenfor. Stedets ånd bor der, og når vi er åpne for dets nærvær kan vi oppdage den åndelige rikdommen i enkelhet.

Jeg skrev om at jeg ikke har noen fredlyst plett i meg selv.
På mange måter tror jeg at det er min egen aversjon mot å måtte definere meg inn i noe som har ført til at jeg raver rundt i denne skjærsilden av tvetydigheter.
Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en intens følelse av ikke å høre hjemme noe sted. Eller snarere å høre til flere steder på en gang. Dette er på mange måter det som er mest karakteristisk ved meg. Rotløsheten. Mange har spurt om det gjør meg ensom. Det gjør det ikke. Ikke egentlig. Bare veldig forvirret.

Da jeg var barn trivdes jeg bedre hjemme hos nesten alle andre familier enn min egen. Da jeg ble tenåring trivdes jeg like godt på FunPub som på Blitz. Jeg har i likhet med Marte Michelet blitt pubertalt dritings og klina med en snål vegetarianer i en av de råtne baktrappene i Pilestredet. Men like etterpå danset jeg chablid til Van Halen på den sjakkmønstrete marmoren i Stasgata. Det var helt uproblematisk for meg, men kanskje ikke for alle andre.

Det var først da jeg forserte tersklene inni meg selv at jeg fant ulveflokken min. Selv om det veldig fort ble tydelig at den største fellesnevneren vi hadde var rotløshet.

Det er oss du kan observere virre hvileløst rundt i rommet på leting etter exit-skiltet. Men jeg tror ikke vi finner det. Jeg tror ikke det er det vi egentlig leter etter heller. Vi leter etter noen eller noe som kan åpne øynene våre og vise oss tersklene. Og dørmatta der det står VELKOMMEN - i store bokstaver.



Foto: alborzshawn, Flickr

lørdag, april 28, 2007

Bloggestafettbidrag

Den skal tidlig krøkes som god, likestilt medborger skal bli.

Cathrine har bedt meg bidra i bloggestafetten med å skrive om Fordeler med menn i barnehagen.
Min første innskytelse var at, ja - det er jo åpenbart. På veien mot et likestilt samfunn er det vel så viktig å få flere menn inn i omsorgsyrker som kvinner inn i styrerommene.

Jeg har ikke barn, ei heller har jeg gått i barnehage selv. Sånn rent bortsett fra at jeg personlig mener at barn vil ha en klar fordel med ulike rollemodeller av begge kjønn rundt seg, har jeg ingen klare formeninger om hvorfor jeg mener det vil være det. Så da måtte jeg opprette et aldri så lite brukerpanel for å få svar.

Kaia, 4 år, har en mann i sin barnehage. Han heter Espen. Det fineste med Espen er at klemmene hans stikke-kiler. Dessuten kan han kaste barna høyt opp i luften. Ulempen er at han visstnok ikke lukter like godt som Katrine eller Ellen som er damer og som også jobber i barnehagen. Ellers er det ikke så mye forskjell. De er like snille, strenge, dumme. Alt ettersom.

Sander, 5 år, har ingen menn i sin barnehage. Det er visstnok fordi menner ikke jobber i barnehage. De jobber med biler og på kontor og sånn. (Beklemt latter fra mor i bakgrunnen)
På spørsmål om hva han eventuelt ville ha syntes kunne vært fint med en barnehageonkel, svarer Sander at da kunne de kanskje spilt fotball og gjort flere gutteting. For det gjør de ikke så mye nå. Men det hender Sander sparker fotball med Christina, som altså er jente. Så kanskje fotball ikke er en typisk gutteting allikevel.

Denne meningsmålingen forteller meg flere ting. Mannlige barnehageansatte er viktig for å gi barna ulike rollemodeller; for å vise de unge borgere at det ikke er noe sånt som typiske manne- og damejobber, og at menn og damer er flinke til ulike ting, uavhengig av om de er menn eller damer.
Jeg er sikker på at Sander like gjerne kunne hatt en barnehagetante som spilte fotball med ham, som en -onkel med håndarbeidstalenter. Og at tomboyen Kaia like gjerne kunne hatt en barnehagetante som kastet henne i været og kanskje lekte litt røffere leker med henne.

Den rødgrønne regjeringen har som målsetting at det bør være minst 20 % menn i barnehagene innen utgangen av 2007.
Menn i Barnehagen-arbeid i regi av Barne- og familiedepartementet har hovedsakelig vært knyttet til rekruttering og tiltak for en jevnere kjønnsfordeling i barnehagen.
Dette arbeidet må sees i sammenheng med andre utfordringer på likestillingsområdet. I Rammeplan for barnehagen (1997) er likestilling et mål. Skal likestilling bli noe annet enn ideelle målsettinger, må barn erfare likestilling i praksis. En jevnere kjønnsfordeling vil styrke mangfoldet og den totale kvaliteten i barnehagen, fordi det vil styrke arbeidet med både jenter og gutters identitetsutvikling.

Jeg tror dette med jevn fordeling av kjønn må være nøkkelord for denne utviklingen. Det er ikke alle som synes det.
I Skien planlegges en barnehage med bare mannlige ansatte. Og her kommer noen av de voksnes tillærte oppfatninger til syne når de spørres hvorfor.
Manne-barnehagen «Valhall» skal legge mer vekt på maskuline og barske verdier i sin pedagogikk med mye uteliv og «mindre perler og fingermaling», sier den påtenkte styrer førskolelærer Johnny Tiochta ved Falkum barnehage i Skien til Varden.

Tja. De mannlige barnehageansatte må vel forholde seg til litt sartere gutter og jenter og vise omsorg for dem også, eller?
Er barnehagene i dag "gjennomfeminisert"?
Leser man intervjuer med kommende barnehageonkler kan det virke sånn. Mange mannlige førskolelærere foretrekker friluftsbarnehager, og mener blant annet at:
Mennenes inntog i disse barnehagene har nærmest skapt en kulturrevolusjon. En mann i en kvinnedominert barnehage gjør ifølge mennene liten forskjell. Når det blir 30- 40 prosent menn, og kanskje mer, får det betydning for arbeidsmiljøet.. Det gjør noe med kulturen i en barnehage når det blir flere menn. Det blir en mer direkte stil. Ting blir ikke pakket inn, og det er større åpenhet

I et temahefte som som Kunnskapssenteret har utgitt, stiller man disse spørsmålene:
Må mannen i barnehagen være speideren? Er naturbarnehage et ”maskulint smutthull” i yrket? Er kulturen i barnehagen slik at menn ikke kan gi omsorg, men må settes til utelek og ”røffe” aktiviteter? Blir pedagogikken annerledes når det er menn som praktiserer den, eller er pedagogikk uavhengig av kjønn? Hvilke holdninger har kvinner i barnehagene til menn som kommer inn i yrket?

"La menn være menn" er en rapport om hvordan flere menn kan rekrutteres til skolen. Den er laget på bakgrunn av en idédugnad om menn i skolen som ble avholdt i Oslo i juni 2001. På idédugnaden deltok menn fra skolen (lærere og SFO), lærerutdanning, elev-, student- og lærerorganisasjonene og fra mannsforskningsmiljøer.

Aksept for mannlig omsorg er helt vesentlig for at menn skal kunne være gode rollemodeller og omsorgspersoner. Barn trenger gode forbilder, og et bredt spekter av rollemodeller av begge kjønn for å utvikle sin egen identitet. Gutter trenger å møte menn, være sammen med menn og ha nære relasjoner til menn. For jenter er det også viktig å oppleve trygge, voksne menn. Samtidig er det viktig at de menn som er i barnehagen og skolen ikke blir tildelt en tradisjonell mannsrolle, som ofte går ut på å gjøre de typiske "mannetingene". Unger trenger "hele" menn, menn som klarer kombinasjonen macho og myk og som gir omsorg til jenter og gutter.

Da blir det helt klart fordeler med menn i barnehagen.


Neste kvinne ut i stafetten er Iskwew.Jeg håper hun ikke har noe i mot å spinne likestillingsgreia videre og skrive noe om hvorfor det tilsynelatende er lettere å få kvinner til å innta typiske mannsyrker enn omvendt. Eller kanskje er det ikke slik?

torsdag, april 26, 2007

tirsdag, april 24, 2007

fredag, april 20, 2007

Eyecandy

Det er mange som har spurt meg om bildet på blogposten Å sitte på en trapp.
Maleriet er fra gamlebyen Vathi på Samos og er malt av den irsk-greske kunstneren Musa Christo Engelbrecht som bruker helt fantastiske farger i maleriene sine.

Her er et bilde til av selvsamme kunstner. Enjoy:-)

mandag, april 16, 2007

Blånn

I går kom jeg uforvarende til å snuble og ramle oppå fjernkontrollen så den låste seg på MTV's "Jessica Simpson's Blondest Moments". Fantastisk festlig!

Det slo meg at jeg kunne laget noe lignende på bloggen min. For eksempel Rockette ordner med skattegreier og andre begredelige praktisk/økonomiske ting. For etter å ha svettet meg gjennom Hvordan endre skattekort for Dummies i en time og fremdeles ikke skjønt hvilke tall som skal stå hvor på skatteendringskortet (fjan, jeg vet jo knapt hva som er netto og hva som er brutto. Jah - hva forventer du egentlig en blondine som ikke vet hva åremål er?), tenkte jeg at det kanskje kunne være god underholdning. Om ikke for meg selv så i hvertfall for andre.

søndag, april 15, 2007

VENTETID

Det er helt blankt i hodet mitt for tiden. Det er nesten som om ingenting egentlig angår meg nok til å reflektere over. Jeg registrerer ting som skjer og tenker "bra" eller "dumt" - alt ettersom.

Tror du jeg har resignert? Jeg vet nemlig ikke helt hvordan resignasjon føles. Har aldri kjent det før. Men det ligner veldig på definisjonen i ordboka.

Kan noen gripe inn og melde meg savnet?!
Dersom du en dag blir stil spørsmålet
"Hva bruker du
dine våkne netter
og dine søvntunge dager til?"

Hvis noen spør
og du for skams skyld
syns du må lete fram et svar
Så vil du først finne det
i det innerste låste skapet
i den mørkeste kroken i hjernelabyrinten
Og det banale svaret lyder slik:

" Jeg venter på at det skal skje
et mirakel "

- Ingar Knutsen -

torsdag, april 05, 2007

Å sitte på en trapp

Når satt du sist på en trapp og bare var til?
Jeg kom nemlig til å tenke på det her i sted mellom masse flufflaff at akkurat nå skulle jeg fryktelig gjerne vært i stand til å bare sitte på en trapp og eksistere.

Du tenker kanskje at det må være enklest i verden, men det er ikke det. Man trenger likevekt. Å bare sitte på en trapp er noe av det vanskeligste som finnes. Ikke handlingen per se, men å få skikkelig til. Det er for mye støy. For mange blomster som skal luktes på, ting som må gjøres, tanker som må tenkes ferdig. Før man altså kan sitte på en trapp og bare være til.

Men jeg har veldig lyst til det. Sitte musestille uten en bekymring i verden mens pusten flyter fritt. Kanskje med en jeg kan være stille sammen med. Kanskje spise is. Sånn med ekte fløte og vanilje og tykt, mørkt sjokoladetrekk.

Jeg har ikke tilbrakt så mye tid på en trapp i grunnen. Sist gang jeg kan huske var i en liten landsby på Samos, Manolates. Jeg hadde putret opp dit på den skrantne Vespaen min, Harry Davidsen, etter en lang, varm dag i Kokkari.

Manolates er en sånn liten doven landsby som klamrer seg til en skråning, omgitt av sypresser og olivenlunder. Uansett hvor hett det blir på Samos, er det alltid svalt oppe i Nattergaldalen.

Jeg parkerte HD ved torget og slentret opp til en gammel kone som satt på en trapp og skrelte poteter. Vi nikket og smilte til hverandre. Hun gikk inn på kjøkkenet, hentet et glass vann og en ekstra kniv, og så ble vi sittende i taushet og smile til hverandre. Jeg tror hun visste hvem jeg var.

Livet på Samos er litt underlig for en som ikke skjønner språket så godt. Jeg bodde der ganske lenge, og mange visste hvem jeg var og hva jeg gjorde der (ikke stort), men jeg visste svært lite om noen som helst. De fastboende delte hemmeligheter som jeg ikke kunne få innblikk i. Jeg tror det var derfor jeg likte dem så godt. De var alltid vennlige og imøtekommende, så det er vanskelig å vite om de kjente meg eller bare rett og slett møtte alle fremmede med åpne blikk og smil.

Vi satt på den trappen ganske lenge, den sortkledde konen og jeg. Og gjorde ingenting etter potetene var skrelt. Det var et av disse øyeblikkene som ikke trenger kamera. Jeg har bildet klistret opp i hjerte og hode. Så jeg vet hvordan det gjøres ved neste anledning.

mandag, april 02, 2007

Farvel til Aage i kiosken

Det er mulig jeg bare innbiller meg det, for jeg har ikke fått vært oppe på Thomas Heftyes Plass og sjekket for sikkert. I dag er det stillere og tristere på Frognerbygda enn normalt. Søndag var aller siste dagen vi kunne glede oss over Aage i kioskens kjappe replikker og smittende latter. Da måtte han stenge etter 17 års drift fordi det var vanskelig å få kiosken til å bære seg økonomisk. Jeg kan tenke meg at det til dels skyldes 7eleven på andre siden av gata.

Aage er en av disse overskuddsmenneskene/hverdagsenglene som alltid har tid og interesse for andre mennesker. Hvis du hadde havnet på Frogner og følt deg helt alene i verden, ville følelsen gått over så snart du nådde kiosken til Aage for å kjøpe lakrisbåter.
Aage slipte skøytene til venninna mi, kjøpte sykkelstøtte til meg fordi han så at jeg alltid slang sykkelen på bakken når jeg kom for å hente dosen min med melkesjokolade, Computer Arts og Morgenbladet. Og da han fikk vite at jeg var syk sa han til kompisen min at jeg bare måtte ringe opp om det var noe jeg trengte, så skulle han svippe innom på vei hjem!

Bygda mi er fattigere i dag, og jeg håper de som handler i den nye kiosken hans i Storgata tar godt vare på Aage. Det er folk som ham som gjør verden til et bedre sted!

søndag, april 01, 2007

På den andre siden av blått

Bastet har bedt meg å ramse opp ting jeg gleder meg til. Det er jo en flott utfordring, samtidig som det blir bittelitt sårt for jeg våger ikke håpe eller glede meg så mye til ting lengre. Jeg er her, nå. Kanskje finnes det håp i meg, men det er ikke så mye tro igjen. Sånn sett kan det hele ramses opp i en setning: Jeg gleder meg til jeg blir frisk.
  Esperanza es para gente que vive sin gracia

Jeg beklager om det lyder depressivt altså, men hvordan kan det være annerledes? Det er ikke slik at jeg tenker på å gjøre slutt på det hele. Der det er liv, er det håp. Og selv om jeg ikke våger å glede meg til noe, har jeg mye å glede meg over. Jeg eksisterer, og enn så lenge er det bra nok. Gode mennesker og det som har vært holder meg flytende. Kanskje finnes det en viss livsbejaelse bare i det at jeg gledes over minnene - over livet jeg har levd.

Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke på hvordan livet ville ha vært om jeg på et gitt tidspunkt hadde tatt en annen vending enn den jeg gjorde. Om jeg hadde tatt andre valg i for eksempel 1989, som var et ganske sjelsettende år for meg, ville jeg da ha havnet i samme situasjon som i dag?
Hvis jeg i steden for å reise til Norge, ta opp studier, leve et ansvarsfult liv, strebe mot noe jeg ikke hadde klare formeninger om hva var, hadde bosatt meg i en liten landsby ved Middelhavets blåskap, knyttet evige vennskapsbånd, kanskje fått barn og levd i sus og dus blant olivenlunder og sirissgniss - ville jeg da ha vært lykkelig? Ville jeg vært tilfreds med det. Ville jeg ha følt meg hjemme - i samfunnet, i meg selv?

Naturligvis nytter det ikke å tenke slik. Det er ikke sånn at jeg angrer på valgene jeg tok, men jeg må bare innimellom stille meg spørsmålet om jeg kan klandre livet jeg har levd for at jeg endte opp med ME.
Muligens har dette mer å gjøre med spørsmål andre har stilt opp gjennom enn det jeg reelt sett har kunnet styre. Jeg har alltid levd et liv på full speed helt til det ikke gikk lengre.

Jeg kan bare håpe at livet på vranga ikke varer resten av livet, og at jeg omsider vil havne på riktig side av meg selv. Det gleder jeg meg til. Til jeg orker reisen videre. Kanskje bringer det meg tilbake til mitt vakreste minne.
og det er blå
før eller seinere er det blå
ikke som himmelen,
ikke som havet og
heller ikke som navet i
blåklokkenes hjul

det er blå
som vinden under fire blå broer
blå som den blå timens fløyel og glass
blå som tiden du så sakte legger bak deg

jeg sier: så langt har vi gått
til den andre siden
til den andre siden av blått
(Saabye-Christensen)