lørdag, august 25, 2007

Livstegn

Jeg føler litt tagget i grunnen... Sånn er det altså med meg og mitt (jeg har bare elendig mobilkamera. Dessuten; skittentøyskurv! Har ALLE det? Mitt ligger i en handlebag fra IKEA):

1. Hva leser du akkurat nå:



2. Hvilken farge har du på tannbørsten din:



3. Ta et bilde ut stuevinduet ditt:



4. Ser du bunnen av skittentøyskurven din?


(Her ser du hvor "modig" jeg er, HHS:-)

5. Ta et bilde av noe du nylig har kjøpt deg:



6. Hvordan ser sengen din ut akkurat nuh?


(se pkt. 4)

7. Hvordan ser det ut inne i kjøleskapet ditt?



8. Ta et bilde av kjæledyret/babyen din:



9. Ta bilde av noe du misliker der du bor:


(Frognerfolk pusser fasadene sine HELE TIDEN!:-(

10. Ta et bilde av noe du liker spesielt godt der du bor



(Jeg er veldig glad i naboskrullene i etasjen under meg og i balkongen min. Dette er naboenglenes balkong. Maken, men hakket mer pyntet enn min)

Føler du deg tagget kanskje?

fredag, august 17, 2007

Kjip markering

I dag er det nøyaktig tre år siden livet mitt tok dramatisk helomvending.
Hadde jeg ant hva som lå foran meg da jeg møtte opp på Ullevål sykehus søttendeføkkingsaugust 2004, hadde jeg snudd i døra, reist hjem og tatt meg en real cognac i stedet. Deretter hadde jeg solgt alle eiendeler (unntatt laptopen) og satt meg på første fly sørover, samme hvor.

Noen ganger er det ikke nok å overleve.

Det er mye som har gått opp for meg i løpet av disse tre årene.
For det første; no man is an island. På godt og vondt. På det gode det faktum at noen mennesker er engler. De burde vært utstyrt med skinnende glorier og fått alle sine drømmer oppfyllt.
På det vonde ligger kunnskapen om at du bør være veldig frisk for å bli syk. Det norske helse- og sosialsystemet funker dårlig. Det er totalt dysfunksjonelt. Det kan like gjerne fjernes, så vet vi i det minste hva vi har å forholde oss til.
For det andre; Et bittelite grann av håp veier flerfoldige ganger mer enn svære bunker motløshet. Og nød lærer naken kvinne å spinne.

Noen ganger blir livet satt på vent.

Kunne jeg gå tilbake, skulle jeg spurt meg selv hva som er viktig og verdifullt. Hvem og hva som gjør meg lykkelig, hva jeg drømmer om og hvordan de drømmene kan oppnås. Hvordan best ta vare på de jeg verdsetter og hvordan jeg kan te meg for å bli et bedre menneske.

Jeg håper det ikke er for sent.

mandag, august 13, 2007

The round pegs in the square holes

Folk ser gjerne på kreative mennesker som drømmere i en drømmeverden, og anklager dem for å ikke være i stand til å møte virkeligheten. Men den fundamentale forskjellen på kritikeren og den kreative er at den sistnevnte kan forandre verden.
- Fra "Tusen veier til kreativitet" av David Baird-


torsdag, august 02, 2007

Fornuft og følelser

De senere dagene har jeg lest et par bloggposter som har fått meg til å tenke på dette med individers valg og den rollen vi inntar i samfunnet. Hvordan vi interagerer med andre, og hvilke tanker vi gjør oss om andre menneskers uttalelser, følelser og levemåter. Hva som tenner oss og hva som fyller oss med maktesløshet. Hvordan ulike erfaringsgrunnlag fører til ulike instillinger til hva vi mener er essensielt og riktig.

Lin skriver på sin blogg "Fullt hus":
Når for eksempel noen forteller om hvorfor de velger økologisk, Rema, barnehage, dagmamma, kontantstøtte, ulønnet permisjon eller hva det måtte være. Plutselig dukker det opp en hel haug med folk som mener at de har blitt fornærmet på det groveste og hengt ut som dårlige mødre. Fordi de velger noe annet.

Alle kjenner sikkert igjen den situasjonen. Det er i grunnen ganske påfallende hvor lite man kan si om egne verdiprioriteringer uten at noen skriker opp og vil ha seg frabedt moralisering eller beskylder en for å være nedlatende. I tillegg har du dem som mener at de selv er rasjonelle og tankestyrt, mens alle andres verdier er irrasjonelt følelsesfjas.
For hva er verdivalg om ikke følelsesstyrt? Eller for å si det på en annen måte; velger vi ikke levemåte både etter fornuft og følelser?

De fleste har vel en eller gang opplevd å komme i konflikt med seg selv. Hodet sier en ting, hjertet sier noe annet. Hvilken vei man velger å følge, avgjøres da gjerne av ytre omstendigheter eller tilfeldigheter. Det er ikke alltid den veien viser seg å være den rette, men det er en del av det å være menneske. Ingen er perfekte, og noen ganger er det helt greit å innse at man har sine tilkortkommenheter. Denne mekanismen driver oss videre; forhåpentlig opp og fram til noe bedre. Det er en balansekunst.

Hva er det så som får oss til å skrike opp når noen pirker bort i verdivalgene våre? Er det skam og samvittighetsnag eller mangel på dette? Er det vårt eget, eller er det de andres?

De aller fleste av oss har en sånn på-knapp. (Milton beskriver sin som en pianotangent. Det er en god beskrivelse) En knapp som aktiviseres av en eller flere bestemte mekanismer. Det er ulike grunner til det, men jeg vil tro at det alle menneskers knapper har felles, er at de har blitt trykket på litt for mange ganger. Så mange ganger at det låter skikkelig skingrende når den blir berørt.

Min sånn knapp blir trigget når noen absolutt skal fortelle meg hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gjøre det. Spesielt hvis det ikke er noen åpenbar grunn til at jeg skal gjøre det på deres måte annet enn å tilfredsstille deres behov for kontroll.
Jeg blir helt fjortis av sånt. Det er forsmedelig, men jeg klarer ikke la være.

Jeg mener imidlertid at det er en vesensforskjell mellom å misjonere og å stå for egne verdivalg. Våre verdivalg og vårt erfaringsgrunnlag er jo nettopp det som gjør oss til hele individer. At andre blir indignerte eller støtt av dine prioriteringer, får de nesten ta på sin egen kappe.

Forleden kom jeg over en ganske grei livsfilosofi:
Get a plan. Stick with it.

Jeg er litt usikker på om jeg synes den er genial eller teit, men jeg tror jeg går for det første alternativet.

Peace&Love