| torsdag, oktober 23, 2008 |
| Samhandling/Avmakt |
Bjarne Håkon Hanssen ønsker mine erfaringer med helse-Norge på sin nyopprettede "Samhandlingsblogg". Jeg tror ikke han vet hva han ber om.
På bloggen skriver han blant annet:
"Vi har en svært god helsetjeneste med dyktige ansatte som strekker seg langt for å gi et godt tilbud til pasientene."
Denne påstanden stemmer svært dårlig med min opplevelse, og det er nesten så jeg tror at det finnes flere parallelle virkeligheter; helsemyndighetenes, den "lettvinte" pasientens og den "tungvinte" pasientens.
"Pasientene skal være trygge på at de får riktig hjelp uten at de skal merke overgangen mellom nivåene i helsetjenesten."
Før jeg ble syk selv, trodde jeg faktisk det var slik. At du vil bli ivaretatt på best mulig måte om du skulle være så uheldig å bli syk.
Den utryggheten og avmakten jeg har følt etter oppdagelsen av at slik er det ikke, har rammet meg nesten hardere enn selve sykdommen. Jeg har blitt sliten, engstelig og bitteliten av å måtte forholde meg til en helsetjeneste som preges av lastverk, sviktende rutiner, lange ventetider, manglende helhetlig oppfølging, overspesialisering, byråkratisering og en ganske åpenbar manglende interesse for enkeltmenneskets ve og vel.
Det som i en viss grad har reddet meg, er at jeg har hatt anledning til å søke hjelp i den private helsetjenesten. Hadde det ikke vært slik, hadde jeg neppe vært her i dag.
Hva med alle de menneskene som ikke er like heldige stilt? Hvor mange mennesker har blitt sykere p.g.a. manglende oppfølging? Det skulle jeg gjerne ha sett en statistikk på. (Eller kanskje helst ikke)
Det er mitt inntrykk at du som pasient må sørge for å passe inn i helsetjenestens rutiner. Gjør du ikke det, får du ikke hjelp. Gjør du det, får du dårlig hjelp.
Rutinene er dårlige, faslegene har ikke plass til kronikere, spesialisthelsetjenesten ser ikke mennesket (- bare sykdom som er etter "Boka"), oppfølgingstilbudene er nesten ikke-eksisterende, og man må som pasient kjempe med nebb og klør for å finne fram i en evig floke av lite hjelpsomt personell og (dårlige) byråkratiske beslutninger.
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive til Bjarne Håkon Hanssen. Konstruktivitet er ganske vanskelig når du har vært gjennom helsevesenets destruktive mølle. Det hadde nesten vært lettere om jeg kunne fortelle ham hva som faktisk fungerer. Hvilket, når jeg tenker meg om, er tilnærmet ingenting.
Hvordan helsetjenesten kan bli bedre, kan oppsummeres omtrent slik; Sett pasientens individuelle behov i fokus, - og send legene på smilekurs!Etiketter: Avmakt, DrMcNicghtmare, Samhandling |
Tankeranglet av Rockette at 6:33 AM | Permalink | Kommentarer | links hit  |
|
|
|
| torsdag, oktober 16, 2008 |
| Og alt annet som er vanskelig å snakke om |
I dag ble jeg forespurt om å si/ skrive noe om ensomhet. Det ble brått veldig vanskelig, av veldig mange grunner, men aller først fordi ensomhet i høy grad og ganske plutselig uventet vedrører meg så personlig.
Jeg ble sittende lenge og tenke på det. Hva som er så veldig skummelt ved å snakke om ensomhet. Hvorfor det er så mye skumlere enn andre ting som angår oss, menneskene; - Fattigdom, frykt, sorg, død, skuffelse, glede, kjærlighet.
Fortjener ikke alle sider ved vår væren plass i en stadig mer hektisk hverdag?
Ensomhet. Ordet har noe klebrig, skamfyllt og ekkelt over seg. Ensomhet er litt looseraktig, litt påtrengende, litt imageknusende. Et menneskes ensomhet både sier noe om det mennesket og de rundt. Samtidig som det ikke gjør det.
Å høre om andre menneskers ensomhet, gjør at vi får litt dårlig samvittighet. Og de ensomme er kanskje redd for å trenge seg på, briste demninger, være til bry. Som om ensomhet liksom har ribbet en for alle positive ting. Som om man ikke lenger har konsekvens. Eller noe å bidra med.
Slik er det jo ikke, og jeg kjenner at dette er noe jeg har lyst å si veldig mye om. At det er viktig. At det angår oss alle, på den ene eller andre måten. Men jeg sliter litt med innfallsvinkelen. Og motet...
No man is an island, entire of itself
every man is a piece of the continent, a part of the main Etiketter: Balansekunst, Livet |
| Tankeranglet av Rockette at 8:41 PM | Permalink | Kommentarer | links hit |
|
|
|
| onsdag, oktober 08, 2008 |
| Cursum perficio |
Jeg kan det der med veier. Jeg har prøvd nye veier hele livet. Men denne veien... - tar aldri slutt
"Mike" (River Phoenix) i My Own Private Idaho
Det sies at hver reise vi tar bringer oss hjem.
Jeg antar at sannhetsgestalten i den påstanden avhenger av en viss grad målrettethet som ikke nødvendigvis er naturlig iboende i alle mennesker. For noen er rastløsheten mer en drivkraft; - en lengsel sprunget ut fra et behov om å være i konstant bevegelse snarere enn et ønske om å nå et spesifikt mål.
En destinasjon, et møte, en opplevelse - kan være en reise nærmere deg selv, men det kan like ofte bringe deg lengre vekk, i jakten på større drømmer. Mer sannhet. Sannere drømmer. Større bevissthet.
Catching the spirits of new destinations, travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Let's try to find them. Together.
Georges Meiss
Jeg har vært på veien mesteparten av livet.
Da jeg dro ut på egenhånd i en alder av 19, trodde jeg at jeg la ut på en søken. Det skulle ganske snart gå opp for meg at det snarere dreide seg om flukt. Og kanskje et ønske om å komme nærmere kreativiteten og ektheten. Jeg holdt på å kveles av konformiteten, uvel av å falle inn i vante mønstre, tynget av tradisjonens åk.
Jeg søkte livets flyktighet, på et vis. Dermed kom jeg også nærmere angsten. Som igjen drev meg videre inn i en slags lengsel som ikke lar seg hverken forklare eller forsvare. Jeg søkte noe uoppnåelig. Trygghet uten faste rammer.
Jag stannar aldrig någonstans, jag är alltid på väg. Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där
"Sussi" i Älska mej
På et tidspunkt befant jeg meg ved kildene der mytologien forteller at nymfen Salmakis tryglet Olympens guder om å bli smeltet sammen til ett individ med ynglingen Hermafroditios.
Historien er full av myter om din andre halvdel. Det er en besnærende tanke at det finnes ett individ der ute som kan gjøre oss hele, og kanskje må det være slik. Det blir for smertefullt å ta ansvaret på egen hånd.
Min reise ble avbrutt. Metaforisk sett ble jeg drevet av veien, tvunget i stillstand. Det er som om jeg ikke lenger er min egen sjebnes herre, eller forvalter av min sjel.
Når jeg allikevel reiser inni meg, er det ikke veien framover jeg følger, det er returen. Nettopp fordi veien foran meg føles endeløs og usikker, dukker jeg inn i det gamle, kjente og kjære (som en gang i tiden var det ukjente, spennende og usikre).
Minnene mine er som en skattekiste av møter og opplevelser, og det er en velsignelse å eie den.
På gresk betyr nostalgi noe slikt som verking fra en gammel skade. Jeg synes det er en ganske vakker, prosaisk beskrivelse.
Kroppen, eller snarere hjernen - eller kommunikasjonen mellom de to, behandler gamle skader på et underlig vis. Både ligamenter og muskler har sensorer som som kontinuerlig sender meldinger til hjernen gjennom det autonome nervesystemet. Etter at skaden er leget, fortsetter kommunikasjonen. Dette kalles propriosepsjon, og forklares best som feilinformasjon som går mellom en tidligere skadet kropp og hjernen. Frem og tilbake i en endeløs strøm.
Det er naturligvis først og fremst fysiske skader det er snakk om, men jeg undres om det samme ikke også gjelder emosjonelle sår, all den tid sorg og smerte registreres på det samme stedet i hjernen.
Jeg tror også det samme skjer med tidligere opplevd glede. Gamle gleder slutter aldri å gi boblehjerte.
Hva så med savn? Om du innehar en så fundamental lengsel i deg helt fra utgangspunktet, vil denne lengselen noen gang avta? På veien, på reisen, ved målet, vil du noen gang føle at nå er jeg endelig hel. Nå savner jeg ingenting?
"Løven er inne" snakker i en kommentar på forrige post om den hvite og svarte savnet/sorgen. Om at sorg/savn er passivt i motsetning til andre følelser som er aktive og derfor gir handlingsalternativer.
Handling gir følelse av å mestre, ikke sant. Kanskje er det derfor grunnleggende savn for alltid (for noen av oss) vil fremstå som uavsluttede gestalter til tross for alle iherdige anstrengelser for å avslutte dem.
Cursum perficio - min reise er over. I denne tiden føles ingenting uavsluttet. Jeg befinner meg hverken ved målet eller ved riktig vei, så kanskje er det slik at it aint over 'till its over. At det ikke finnes mål, bare mening. At formålet med reisen ikke er å nå sluttdestinasjonen, men reisen i seg selv. Og kanskje tegner vi best opp våre egne kart fremfor å benytte de eksisterende. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hver reise jeg har tatt, hver vei jeg har fulgt, har vært mödan värd. Kanskje med unntak av denne siste.
Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. De som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre.
De var alltid et offer for rastløshet. Og jeg - var en av dem
"Tom Pruitt" i Den Gamle Mannen og Havet Etiketter: Balansekunst, Havet, Kjærligheten, Livet, Tanker |
| Tankeranglet av Rockette at 9:05 AM | Permalink | Kommentarer | links hit |
|
|
|
|
