Jeg skulle skrive meg inn i hjertet ditt med en vakker historie om da jeg krysset den spanske mesaen i en gammel, åpen sportsbil - rød! - med flagrende hår og bekymringsfritt sinn. Alternativt en klok og innsiktsfull post om det epistemologiske kausalitetsprinsippet i Kants kategoriske imperativ. Men så ble det ikke sånn. Enda jeg hadde skjenket meg et glass Farris, satt på Café del Mar Vol. 14 og inntatt favorittplassen ved vinduet - den med utsikt ned mot seilbåtene på Kongen og solen som sakte siger ned bak Nesoddlandet.
Det er som om hele meg fylles av ingen ting. Et stort, tomt, hult rom av ingenting.
Inne i hodet mitt begynte jeg på en lengre utlegning om livets små mysterier. Om hvordan det har seg at noen ganger i livet treffer man dette ene mennesket i folkemengden og kjenner hvordan alle de andre fades ut og blir utydelige. Da jeg skulle skrive om det, ble det bare til ingenting - poohff - på vei til tastaturet.
Ingenting.
Jeg skulle til å snakke om at livet ikke bygger på logikk, men erfaring. At livet i seg selv er irrasjonelt, naturen så lunefull - menneskene så irrasjonelle, at det knapt finnes noe som kan beregnes som sannsynlig. Eller usannsynlig.
Da jeg skulle gripe fast i resten av den tanken, var det ingenting igjen av den.
Jeg venter på at den andre døren skal åpnes. Den som visstnok åpnes når èn lukkes. I mellomtiden leter jeg håpefullt etter exit-skiltet. Og tenker at i akkurat dette øyeblikket savner jeg absolutt alt som savnes kan.
 Etiketter: Balansekunst, Introvert, Tanker, Temenos, Terskler |
