tag:blogger.com,1999:blog-203312702024-03-14T13:10:51.444+01:00: into orbitIngen dager er like. Det tenker jeg ofte på. Og at tiden egentlig ikke eksisterer før den har passert. Jeg forsøker å notere min egen tid ned så det blir en mening med det hele.Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.comBlogger385125tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-71901836561237140772019-04-03T17:21:00.001+02:002023-11-05T05:42:30.994+01:00Tanker om tro og handlingsrom og frihet til å velgeDe siste dagenes debatt rundt <a href="https://www.facebook.com/TeliaNorge/posts/10155942437066689?hc_location=ufi" target="_blank">#Telia-reklamen</a> og #hijabnohijab, har fått meg til å prøve og sette ord på en gryende uro jeg har kjent på en stund rundt religion/politisk budskap og tydelige effekter dette får på samfunnet og menneskene. Det være seg KrF som har overlatt makta til den mer kristenkonservative blokken og som har fått påvirkningskraft i regjeringssamarbeidet eller religiøse symboler i det offentlig rom; organisert, konservativ religion skremmer meg. Jeg ser på religion som årsak til det meste som er feil i verden.
<p>
Jeg er veldig for at vi må motarbeide rasisme, islamofobi og alle lignende fordommer. Kvinner som blir hetset for om de vil ta av eller på hijaben har min fulle sympati og støtte til valget de tar. </p><p>
Selv om jeg ellers sjelden har problemer med å sette meg inn i andres situasjon, var det veldig vanskelig å forstå raseriet som oppstod i Telias kommentarfelt.<br />
Ved nærmere ettersyn så jeg at kommentarene hovedsaklig kom fra konservative menn i tillegg til kvinner som gjerne lever med patriarkalske strukturer fordi de tror at gud forventer det av dem. Kommentarene var også fulle av forakt for den skandinaviske frigjortheten, og det er nettopp dette som både ødelegger for muslimer flest som bare vil leve i fred og fordragelighet OG fyrer opp under de mest krakilske islamofobene.
Så har vi det gående…
</p><p>
Som ganske ung bodde jeg i lengre tid både i bl.a. Hellas, Spania og Tyrkia og erfarte hva disse religiøse dogmene gjør med folks handlingsrom, det være seg om dogmene er ortodokse, katolske eller muslimske. Selv om jeg var programforpliktet (som reiseleder) til å respektere tradisjonene, syntes jeg det var vanskelig. Og unødvendig.
</p><p>
En av de tingene jeg alltid har satt pris på ved å vokse opp i et sekulært land, er at religion har vært et privat anliggende. Så lenge du oppfører deg som et skikkelig menneske kan du tro eller ikke tro på hva du vil, uten at det påvirker ditt eller andres levesett. Hvilket i mine øyne er en forutsetning for et fungerende demokrati.
</p><p>
En annen ting er at jeg har kunnet vokse opp med et avslappet forhold til egen kropp. Nakenhet var ikke knyttet til seksualitet. Vi var nakne i badstuen, på stranda, i fellesdusjen. Svømte og hadde gym jenter og gutter sammen, det var ikke noe skamfullt eller syndefullt ved det.
</p><p>
Og dét er kanskje det viktigste: min kropp, min nakenhet, min ære, min seksualitet eier jeg selv. Den tilhører hverken gud eller noen mann. Jeg kan stort sett realisere mine drømmer uten å bli hindret av at jeg er kvinne. For meg er det helt naturlig og riktig, og jeg mener det er sunt for mennesker å vokse opp sånn. Undertrykket handlingsfrihet og seksualitet kan føre til mye oppdemmet aggresjon.
</p><p>
Bruk av slør i 2019 fremstår for meg ganske bakstreversk, og jeg synes det er rart at religiøse folk ikke tenker over at hvis profetene deres hadde levd i dagens samfunn, ville de nok undervist helt andre dogmer og sannsynligvis hatt et mye mer liberalt syn på klesdrakt, homofili og kvinners rolle. <br />
Men min mening rundt dette er likegyldig. Jeg respekterer folks religionsfrihet og hvordan de velger å praktisere sin tro. <br />
Prinsipielt er jeg for at folk skal få kle seg som de vil så lenge de ikke dytter dogmene på barna sine. La barna leke fritt med flagrende hår, delta på aktiviteter og feiringer sammen og vokse opp til å ta egne beslutninger. — Til å være trygge, frie og seg selv.
</p><p>
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgatnAFiDcN2ktlgwQBn1J_zTEMvxMJFHa8id5z1xa0sgzkmayInDm8ofTyRLUgvCt7E-1K7uGJkCkAWPMNDSeiqdEOuqy8LAiklrhyUbNGmJaYPTOb_mPxBS_LpWjOYkHA2uJ8TQ/s1600/religion-is-like-a-penis.jpg"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgatnAFiDcN2ktlgwQBn1J_zTEMvxMJFHa8id5z1xa0sgzkmayInDm8ofTyRLUgvCt7E-1K7uGJkCkAWPMNDSeiqdEOuqy8LAiklrhyUbNGmJaYPTOb_mPxBS_LpWjOYkHA2uJ8TQ/s1600/religion-is-like-a-penis.jpg" /></a>
</p><p>
Hva vil jeg egentlig med disse ordene? Jeg aner ikke. Men det føltes godt å få dem ned på tastaturet.</p><p></p><p></p><p></p><p></p><p></p><p></p><p></p><p></p>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-8031259398304887562018-05-21T13:23:00.000+02:002018-05-21T17:05:24.221+02:00Et slags reisebrevJeg hadde drømt om det så lenge!<br />
Gjennom lange, vonde dager i mørket da et blaff fra gardinen føltes som lydtortur, gjennom en tilsynelatende endeløs rekke med undersøkelser, behandlinger, cellegift og stråling, og kanskje særlig de lange, trange turene gjennom MR-maskinen, der min gamle følgesuvenn klaustrofobien kjempet innbitt mot minnene av bølgeskvulp og <a href="https://in2orbit.blogspot.no/search?q=tsamandou">solnedgangen over Tsamadou</a>, mitt <a href="https://in2orbit.blogspot.no/search/label/Temenos">temenos</a>. Selvfølgelig vant <a href="https://in2orbit.blogspot.no/search?q=samos">Samos</a> - hver gang.
Jeg vant også, selvom MR-bildene ikke var spesielt oppløftende.
<br />
<blockquote>
<i>Du kan ikke jakte på minner, men det vet du jo?!</i></blockquote>
Entusiasmen min i forkant av reisen var så ekstatisk at gode venner (bless their soul, som amerikanerne ville ha sagt) fant det riktig å jekke meg ned et par hakk, av bekymring for at jeg ville bli veldig skuffet.
Det ble jeg ikke!
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhUXy3J3wUkODscYf4-TRpVHDCM3WAQjQa-zxUoqtqC5ky9F6kWRYzTHokmb6Br8rI8LMj0tF8EzyJ01J1Kr-ofwfCUD7loFxC-Xo7j9fZLj3RTfE_1J3iL14PNun1GGMXbtmiVaA/s1600/IMG_4360.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1200" data-original-width="1600" height="350" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhUXy3J3wUkODscYf4-TRpVHDCM3WAQjQa-zxUoqtqC5ky9F6kWRYzTHokmb6Br8rI8LMj0tF8EzyJ01J1Kr-ofwfCUD7loFxC-Xo7j9fZLj3RTfE_1J3iL14PNun1GGMXbtmiVaA/s400/IMG_4360.jpg" width="500" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
De eneste minnene jeg jaktet på, var de om havet, stemningen, livsgleden, gjestfriheten, duftene, lydene og fargene.<br />
Sannsynligvis kunne jeg ha funnet dette på nesten hvilken som helst annen gresk øy, men det er jo noe med å realisere drømmer og det kjente og kjære når du skytes ut fra rampen med litt skranglete skrog.<br />
<br />
Jeg begynte opprinnelig på denne bloggposten fire dager inn i min Samos-odysseé, men jeg kan egentlig ikke skrive lenger - eller snakke.<br />
Det er litt uklart hva som skjedde <a href="https://in2orbit.blogspot.no/2013/02/hengende-tegn.html">da ordene forsvant</a> fra meg, men jeg tenkte de kanskje kunne komme tilbake nå som jeg har gjenvunnet <a href="https://in2orbit.blogspot.no/2006/06/gaven.html">mitt vakreste minne</a>...<br />
Selv om Giorgos ikke er her lengre, blir jeg godt ivaretatt av Maria som eier pensjonatet jeg bor på, av Nikos som eier strandtavernaen vis-a-vis og Eleni på minimarkedet oppe i gaten som plukker frem den friskeste frukt og grønnsaker til meg og som synes det er så stas at vi er navnesøstre.<br />
<br />
Nikos har et trofast klientell på baren sin. Det er et samhold her, vi forenes i det privilegiet å kunne sitte her, nyte utsikten og den deilige maten Stamatis, Nikos bror, lager til oss.<br />
<br />
Det er nok flere enn meg som er her på en slags renselsesreise, det synes på arrene, halte ganger og på bestemoren som må støttes ned til vannkanten og opp igjen av datter eller datterdatter. Hun er tynn og skallet og tydelig svekket, alikevel stråler hun som en sol. Hele tiden.
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<iframe allowfullscreen='allowfullscreen' webkitallowfullscreen='webkitallowfullscreen' mozallowfullscreen='mozallowfullscreen' width='550' height='320' src='https://www.blogger.com/video.g?token=AD6v5dwThwa954YnidWuP2a7nYERYIHl41zeL9ct5oFQRn27BrflI4rKqIMiHR7tLbpNnHSh6FzvBrjqFg' class='b-hbp-video b-uploaded' frameborder='0'></iframe></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
Jeg kan sitte i vannkanten i timesvis og se på havet, eller rusle gjennom de trange gatene. Jeg savner ingenting, ingen steder. Her. Nå.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhUW8olmXiEiMqfnztd1qz9dfxBxN_Hx71BY1-oOqJrFzh7uO393qvhPEPHlxi-IZmv6QvPwPkklvHcvbl5Li6vu1mqBnfQpwkLKoOGXjT7c1soKZCFbw2jw9ZV5UgmjtwU4hHeWg/s1600/IMG_4406.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1600" data-original-width="1600" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhUW8olmXiEiMqfnztd1qz9dfxBxN_Hx71BY1-oOqJrFzh7uO393qvhPEPHlxi-IZmv6QvPwPkklvHcvbl5Li6vu1mqBnfQpwkLKoOGXjT7c1soKZCFbw2jw9ZV5UgmjtwU4hHeWg/s320/IMG_4406.jpg" width="320" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<br />
Denne reisen handler først og fremst om møter. Det er mennesker her som beriker livet ditt med sin blotte eksistens, som for eksempel den amerikanske pastoren, Rev. Nancy, som har editert boken <a href="https://www.thesparkinme.com/"><i>The Divine Spark</i></a> Personal Stories of LGBTQ Discovery. Nå <a href="http://sabbatical2018.blogspot.com/">reiser hun rundt i Hellas</a> for å holde foredrag for ortodokse menigheter om temaet, og for å promotere boken sin.<br />
<br />
Det er Gabi, den østerriske gudinnen som lager (og spiller på) fløyter laget slik urbefolkningen i Amerika gjorde det. Lyden fra disse fløytene er magisk! Hun fortalte meg om hvordan de opprinnelig ble brukt - på frierferd - men jeg er usikker på om jeg kan gjengi det korrekt, så ta heller en kikk på FB-page'n hennes <a href="https://www.facebook.com/windamsee.at/">Klingende Äste</a>.<br />
Gabriele er også dyrevenn og -verner, vi boundet over en fortryllende liten makrellpus som etterhvert skulle fortelle oss at hun het Flicka. En forsiktig liten frøken som satt og så hengivent på deg, uten å tigge, hun ga bare uttrykk for at hun godt kunne tenke seg litt kos og/eller en matbit.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj9_PrFoXw6wbeBTp2leG_jkypGWFNP6bqJ_vRiz6k8Vqmy6c4Gi8TrpC5x46jw5cHb1eSdW95dTM5QEAGLkQzVOKm3jbVd6N7tdaM7s0w5dXVvKxAtnxSsHrhpCn2l1yLg8rN2kA/s1600/flicka.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="686" data-original-width="1600" height="137" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj9_PrFoXw6wbeBTp2leG_jkypGWFNP6bqJ_vRiz6k8Vqmy6c4Gi8TrpC5x46jw5cHb1eSdW95dTM5QEAGLkQzVOKm3jbVd6N7tdaM7s0w5dXVvKxAtnxSsHrhpCn2l1yLg8rN2kA/s320/flicka.jpg" width="320" /></a></div>
<br />
<br />
Det er kunstnerne, poetene, surferne, den pensjonerte filosofiprofessoren og de vanlige menneskene med usedvanlige historier som dominerer Kokkari før turistsesongen starter.<br />
<br />
På rett sted til rett tid. Dét var lenge siden jeg var, gitt...<br />
Jeg føler meg så utrolig heldig, og må undre meg litt over om jeg fortjener dette?
<br />
<br />
All is well ☮︎♡Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-92197587905638970862015-07-04T09:05:00.000+02:002015-07-04T10:09:01.394+02:00Cursum perficio<blockquote><i>Jeg kan det der med veier. Jeg har prøvd nye veier hele livet. Men denne veien; - tar aldri slutt</i><br />"Mike" (River Phoenix) i My Own Private Idaho</blockquote><br />Det sies at hver reise vi tar bringer oss hjem.<br />Jeg antar at sannhetsgestalten i den påstanden avhenger av en viss grad målrettethet som ikke nødvendigvis er naturlig iboende i alle mennesker. For noen er rastløsheten mer en drivkraft; - en lengsel sprunget ut fra et behov om å være i konstant bevegelse snarere enn et ønske om å nå et spesifikt mål.<br /><br />En destinasjon, et møte, en opplevelse - kan være en reise nærmere deg selv, men det kan like ofte bringe deg lengre vekk, i jakten på større drømmer. Mer sannhet. Sannere drømmer. Større bevissthet.<br /><blockquote><i>Catching the spirits of new destinations, travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Let's try to find them. Together.</i><br />Georges Meiss</blockquote><br />Jeg har vært på veien mesteparten av livet.<br />Da jeg dro ut på egenhånd i en alder av 19, trodde jeg at jeg la ut på en søken. Det skulle ganske snart gå opp for meg at det snarere dreide seg om flukt. Og kanskje et ønske om å komme nærmere kreativiteten og ektheten. Jeg holdt på å kveles av konformiteten, uvel av å falle inn i vante mønstre, tynget av tradisjonens åk. <br />Jeg søkte livets flyktighet, på et vis. Dermed kom jeg også nærmere angsten. Som igjen drev meg videre inn i en slags lengsel som ikke lar seg hverken forklare eller forsvare. Jeg søkte noe uoppnåelig. Trygghet uten faste rammer.<br /><blockquote><i>Jag stannar aldrig någonstans, jag är alltid på väg. Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där</i><br />"Sussi" i Älska mej</blockquote><br />På et tidspunkt befant jeg meg ved kildene der mytologien forteller at nymfen Salmakis tryglet Olympens guder om å bli smeltet sammen til ett individ med ynglingen Hermafroditios.<br />Historien er full av myter om din andre halvdel. Det er en besnærende tanke at det finnes ett individ der ute som kan gjøre oss hele, og kanskje må det være slik. Det blir for smertefullt å ta ansvaret på egen hånd.<br /><br />Min reise ble avbrutt. Metaforisk sett ble jeg drevet av veien, tvunget i stillstand. Det er som om jeg ikke lenger er <i>min egen sjebnes herre, eller forvalter av min sjel.</i><br />Når jeg allikevel reiser inni meg, er det ikke veien framover jeg følger, det er returen. Nettopp fordi veien foran meg føles endeløs og usikker, dukker jeg inn i det gamle, kjente og kjære (som en gang i tiden var det ukjente, spennende og usikre). <br />Minnene mine er som en skattekiste av møter og opplevelser, og det er en velsignelse å eie den. <br /><br />På gresk betyr nostalgi noe slikt som verking fra en gammel skade. Jeg synes det er en ganske vakker, prosaisk beskrivelse.<br />Kroppen, eller snarere hjernen - eller kommunikasjonen mellom de to, behandler gamle skader på et underlig vis. Både ligamenter og muskler har sensorer som som kontinuerlig sender meldinger til hjernen gjennom det autonome nervesystemet. Etter at skaden er leget, fortsetter kommunikasjonen. Dette kalles propriosepsjon, og forklares best som feilinformasjon som går mellom en tidligere skadet kropp og hjernen. Frem og tilbake i en endeløs strøm.<br />Det er naturligvis først og fremst fysiske skader det er snakk om, men jeg undres om det samme ikke også gjelder emosjonelle sår, all den tid sorg og smerte registreres på det samme stedet i hjernen. <br />Jeg tror også det samme skjer med tidligere opplevd glede. Gamle gleder slutter aldri å gi boblehjerte.<br /><br />Hva så med savn? Om du innehar en så fundamental lengsel i deg helt fra utgangspunktet, vil denne lengselen noen gang avta? På veien, på reisen, ved målet, vil du noen gang føle at nå er jeg endelig hel. Nå savner jeg ingenting?<br /><br />"Løven er inne" snakker i en kommentar på forrige post om <i>den hvite og svarte savnet/sorgen</i>. Om at sorg/savn er passivt i motsetning til andre følelser som er aktive og derfor gir handlingsalternativer. <br />Handling gir følelse av å mestre, ikke sant. Kanskje er det derfor grunnleggende savn for alltid (for noen av oss) vil fremstå som uavsluttede gestalter til tross for alle iherdige anstrengelser for å avslutte dem.<br /><br /><i>Cursum perficio</i> - min reise er over. I denne tiden føles ingenting uavsluttet. Jeg befinner meg hverken ved målet eller ved riktig vei, så kanskje er det slik at it aint over 'till its over. At det ikke finnes mål, bare mening. At formålet med reisen ikke er å nå sluttdestinasjonen, men reisen i seg selv. Og kanskje tegner vi best opp våre egne kart fremfor å benytte de eksisterende. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hver reise jeg har tatt, hver vei jeg har fulgt, har vært mödan värd. Kanskje med unntak av denne siste.<br /><blockquote><i> Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. De som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre. <br />De var alltid et offer for rastløshet. Og jeg - var en av dem</i><br />"Tom Pruitt" i Den Gamle Mannen og Havet</blockquote>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com18tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-32883076083259121392013-10-11T16:15:00.000+02:002014-01-06T16:18:28.138+01:00Kjære HanneHvil i fred.
<p>
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiyNaiJ-CaCZV7xw6WeC0uyKYPQBomWGZ5owMD2n-OZ85huJC5FfxeLpuffZKt_jNjr9e1RiYTeLL5EUfeh454UHyBaG1JvkQ27IgjxsbXGIzV4ikfkFkpdPhBW2-PtEBpfR3aSIg/s1600/hanne2.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiyNaiJ-CaCZV7xw6WeC0uyKYPQBomWGZ5owMD2n-OZ85huJC5FfxeLpuffZKt_jNjr9e1RiYTeLL5EUfeh454UHyBaG1JvkQ27IgjxsbXGIzV4ikfkFkpdPhBW2-PtEBpfR3aSIg/s1600/hanne2.jpg" /></a>
<p>
Jeg ønsker deg fred og ro
<p>
- en mild bris som følger deg,<br>
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne<br>
og til slutt en trygg havn.
<p>
Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer<br>
om blomsterenger og gress,<br>
om blikkstille hav som glitrer i solen,<br>
om strender som overskylles av myke bølger,<br>
om land du selv dikter opp,<br>
om trivelig prat med venner,<br>
om veier som leder til en gjenforening,<br>
om sorger som slukker og nytt håp som vekkes
<p>
Jeg ønsker deg en fredfull søvn,<br>
gode drømmer og lyse morgener
<p>
Ligg stille i mørket og lytt til regnet<br>
som trommer mot vinduet,<br>
suset av biler som kjører forbi,<br>
risling i løvet.
<p>
Glem alle beslutninger som må tas,<br>
alle spekulasjoner og alt tidspress.<br>
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet<br>
og holder ømt omkring deg.
<p>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-80538716997550446322013-02-22T11:04:00.001+01:002013-04-26T07:39:35.458+02:00Hengende tegnJeg har mistet alle knaggene mine, så nå henger jeg her i løse lufta.
<br><br>
Ordene har gnagd seg fast i hjernebarken. De kommer ikke ut av munnen, ikke ned på tastaturet, de lager bare endeløs støy; samtaler (med meg selv og andre), brev og bloggposter inni skallen, som snart er i ferd med å sprenges i filler. Sammen med ordene er det alltid en låt som går på repeat, akkurat nå Song for a Blue Guitar. Ikke den verste låta, tenker du kanskje, men tro meg - det er ikke lenge før den skifter til en eller annen irriterende jingle.
<blockquote>
<i>Var veien mellom senga og døra et hjem,
ville jeg støte på et tak over hodet
- hvor jeg enn strakk meg, og det ble ikke så stille
at jeg fikk høre mitt eget hjerte slå -
seig som en arbeider,
som ikke enser en tilfeldig forbipasserende tid.
Da gikk ikke jeg her med en gammel gåte:
Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?</i>
</blockquote>
Mest er det denne ene stemmen som ikke tilhører meg selv, som skyter inn med jevne mellomrom som elektriske støt:<br><br>
<i>Hvor går du hen herfra, hvor hører du til?</i>
<br><br>
<iframe width="380" height="285" src="http://www.youtube.com/embed/M1u0vdIke2E" frameborder="0" allowfullscreen></iframe>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-50853064216306080692012-06-16T09:22:00.000+02:002012-06-16T09:23:55.315+02:00vi som drømmer...<div><img id="eUDDLCTil7j6fcmxQjQ-YA" src="http://csp.picsearch.com/content?auth=S6nTcCHvgEx0LHchrLdDFodD9GoPYCTUhOWaYUaPUUObYv-MOK7hkKLoYprvT07QmgClKcSak2LsWgCaBgIplTP_AHHX2Gel" width="400" height="320" /><script type="text/javascript">var s=document.createElement("script");s.type="text/javascript";s.src="http://csp.picsearch.com/rest?e=ibd7ZVSXzynI00jOQu9bi3RY0NBEKq47-XjF_f1FhzmqosR7JBe5NaxYsRuFMcqwfA4NpD79Wi8oDGdQHNXhe-GPeiK-38IqGS_qD7MMe6n965t206yyaQ&i="+typeof(ps);document.getElementsByTagName("head")[0].appendChild(s);</script></div>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-1154281308368590822012-01-13T19:40:00.000+01:002012-01-14T13:24:06.986+01:00RetroseksuellMon tro om jeg er i ferd med å bli en gammel romantisk moralist. Jeg har vokst opp under den seksuelle oppvåkningen. Nå er jeg i ferd med å sovne av kjedsomhet.<br />Samfunnet, media, menneskene flommer over av seksuell "frigjorthet". Vi kan knulle villt og uhemmet og siden snakke om det nesten når det skal være, og får vi det ikke helt til er det straks en <a href="http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/07/26/472329.html" target="_blank">sexolog på pletten</a> for å fortelle oss hvordan vi kan gjøre det bedre og snakke friere om det. Pornografer strømmer til for å gjøre oss <a href="http://www.klassekampen.no/kk/index.php/news/home/artical_categories/kultur_medier/2006/june/lager_porno_med_kvinneblikk" target="_blank">kåtere på kvinners premisser</a>. <br /><br />Desto mer sexologene insisterer på å være vår tids messiaser og dess flere pornosladder som fjernes, dess leiere blir jeg. Ja, altså ikke av sex per se, men av den seksuelle informasjonsflommen. - Ikke min egen seksualitet men de andres. <blockquote><i>Seksuallivets magi inneholder alle menneskelivets grunnelementer: ånd, dyriskhet, dødsangst og rus. I en epoke som vår, preget av den ideale kjærlighetens oppløsning og en omseggripende seksualpsykose som vil gi fremtidige historikere stoff til millioner av kjedelige avhandlinger og bøker, er det mange klassiske spørsmål som får fornyet aktualitet. Men ett står allikevel alene: er mennesket bare en avansert ape - eller er vi noe mer?</i> <br /><a href="http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/larssenl.htm" target="_blank">Vetle Lid Larsen</a> "Antisex"</blockquote><br />I min vennekrets har det etterhvert oppstått en gryende opprør mot all denne misforståtte seksuelle frigjortheten. Jeg tror ingen av mine bekjente kan kalles pripne. Men de har fått et savn etter det genuint ekte og mirakuløse ved kjærligheten - som liksom har forsvunnet i et hav av avhandlinger om sex, tilgjengelig porno og sex-leketøy, griseprat på internett, swingers- og eller fetishparties, m.m.<br />Det er ikke nok å bare ønske å ligge nær en du bryr deg om eller å snuse på kjærestens varme hud. Her skal kles opp i trashy undertøy og skolepikeuniformer, elskes i taklampa med minst ett annet par til tilstede, dildoer i alle regnbuens farger, oppned, bakfram og hurramegrundt med gud og hvermann over alt og hele tiden. Som sexologene anbefaler.<br /><br />Estetikk og genuine følelser er mine eksistensgrunnlag. Jeg misliker alt som er harry og kitch og fråtseraktig. Nipsgjenstander, nasjonalromantikk, porno, collagenansikt og plastikk-kropper, dårlige manerer, +++<br />Seksualiteten har blitt så offentlig, så grell, så harry og allstedsværende at den nesten gir meg avsmak. Jeg er lei av å treffe på mennesker som synes det mest naturlige i verden er å fortelle meg om sine seksuelle preferanser eller spørre om mine. Som snakker om sine seksuelle bravader på samme måte som forrige helgs fottur i Jotunheimen. <i>Hurra så frigjorte vi er!</i><br />Jeg er lei av alle magasinoverskriftene som lyser mot meg i kiosken: <i>Slik blir du en bedre elsker</i>. Lei av sexologenes velmente råd, lei av harrytassene som sender deg bilde av pikken sin over nettet, lei av min egen samtids patologiske behov for å flytte grenser.<br /><br />Jeg vil ha tilbake det rene, mystiske og ekte. Du kan kalle meg prippen så mye du vil. Det bryr meg ikke. Jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke er 14 og blir introdusert for dette havet av seksuell desinformasjon og emosjonelle forfall. - At jeg er trygg nok til å vite at blott en berøring er tilstrekkelig til å utløse et skred av følelser og spenning. <br /><br />Vi trenger ikke å avdekke alt. Da blir det ingenting igjen.<br /><blockquote>1. Du skal tro på kjærligheten<br />2. Du skal vite at mennesket er mer enn et dyr<br />3. Du skal erkjenne at det vakreste i livet aldri kan gripes<br />4. Du skal huske at hjernen din ikke sitter i kjønnsorganene<br />5. Du skal elske med din neste som med deg selv<br />6. Du skal skrike ut at du er lei av det evinnelige sex-maset i samtlige media til samtlige tider i døgnet, av landets beholdning av steindøde journalister, forfattere, programskapere og reklamefolk som tror de er frigjorte og frekke, men som i virkeligheten bare er til å gråte av.<br />7. Du er av ånd<br />8. Du skal hate Statistisk Sentralbyrå<br />9. Du skal tenke skjønnhet, sannhet, lengsel<br />10. Og til sexologene: Fuck off!<br />-Antisex-</blockquote>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com42tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-63177631267459517572012-01-10T08:55:00.000+01:002012-01-14T13:24:29.790+01:00Et øyeblikks stillhet<blockquote><i>Siden verden er uvirkelig, må man føres bak lyset på en eller annen måte for å kunne seire i den.</i><br />-W. B. Yeats-</blockquote><br />Jeg har som vanlig våknet altfor tidlig. Ute snør det tett og stille, og jeg tenker på M som over en Courvoisier i annen etasje på Baronen i sene nattetimer en gang på åttitallet introduserte meg for <a href="http://www.careofthesoul.net/" target="_blank">Thomas Moore</a> og begrepet <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Temenos" target="_blank">temenos</a>.<br /><br />Vi satt og dinglet med beina, bak pianisten som telte kveldens tips, og kikket ut i bakgården der det snødde; -tett og stille. <br />M fortalte meg at det var de eneste gangene hun ikke kjente gnagsårene i sjelen. Når det snødde sånn, uansett til hvilken tid på døgnet, tok hun på seg den varme kåpen og ruslet rundt i byens gater. Helt alene, helt i vater, helt til snøfreserne kom frem og brøt idyllen.<br /><br />Når det snør føler hun ingen lengsel, fortalte hun. Stillheten som faller i store, myke flak, demper den støyende utenforverdenen og tillater henne å lytte til sin indre musikk. Den som taler til sjelen.<br />Hun hadde ikke funnet andre måter å lytte til den musikken på. Den var der bare når det snødde, og det var den eneste tingen hun virkelig likte ved seg selv. Som fikk verden til å fremstå mer tilforlatelig, mindre skummel.<br /><br />Den kristne mystikeren <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/Teresa_of_Ávila" target="_blank">Teresa av Ávila</a> beskrev sjelen som en indre borg. <br />Vi har våre indre rom og hager, <a href="http://in2orbit.blogspot.com/2007/04/inn-og-utganger-porter-og-terskler.html" target="_blank">fredlyste pletter</a> i oss selv, som tilsvarer det ytre livets grensemarkeringer. Disse rommene er ikke abstraksjoner eller skjelett for sinnet, men rom og hager for hjertet. Steller vi disse vel, kan de brukes som middel til å holde livet sammen, til tross for ytre begrensninger.<br /><br />M fant temenos bare når det snødde. Helt til hun døde av hjertesvikt før fyllte tretti, var livet hennes preget av rastløshet, frykt og lengsel. Og fordommer. Andres fordømmelse, men aller mest hennes egen.<br /><br />Jeg kjente henne egentlig ikke, men jeg kjente drømmene hennes. Og jeg tenker at det er best slik når livet ikke kan gi deg ro, at hjertet rett og slett stanser.Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com11tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-12257231030743796102011-10-15T05:36:00.002+02:002011-10-15T05:40:34.075+02:00Gnagsår IDa vi var 17, flyttet Katinkas litt gale kunstnermor til Hydra. <br />Hun hadde vært der på ferie og truffet en keramiker «med glødende øyne og lysende sjel» Det var slik hun beskrev ham på postkortet. Som forøvrig hadde motiv fra Santorini, ikke Hydra. Du vet, ett av disse bildene av hvite kirker med blå kupler som klamrer seg til klippekanten og omgir seg med rosa/blått lys. <br />«Glad i deg», stod det nederst, i skrånende skrift, som om ordene var på vei utfor klippekanten de også.<br /><br />Jeg kan ikke huske at vi ble særlig opprørte av det.<br />Vi hadde den svære leiligheten i Skovveien til vår disposisjon. Vi skulket skidagen, lå i en haug på en madrass i biblioteket, og røykte tjall vi hadde kjøpt av en friker i Slottsparken. Sky Channel surret i bakgrunnen. Det var Ultravox, Simple Minds og Fine Young Cannibals. <br /><br />Vi hadde alle litt vage familieforhold. det spilte liksom ikke store rollen om moren din flyttet til Hydra, eller faren din inn hos hun litt tacky aerobicsinstruktøren i Vibesgate. Det var vennene dine som betydde noe, som ga deg kjærlighet og en følelse av tilhørlighet.<br /><br />Dette var på 80-tallet. Når jeg tenker på det i dag, nå som jeg selv kunne ha vært tenåringsmor om jeg hadde levd etter den riktige malen, kjenner jeg en intens forferdelse.<br /><br />Det gikk bra med Katinka, kanskje best av oss alle. Hun sørget for å være den moren hun selv hadde ønsket seg for sine egne barn.<br />Pim derimot, hvis far flyttet inn hos aerobicinstruktøren uten å melde fra hverken til sin syke kone eller sine barn, feide over sin egen andel aerobicinstruktørlignende damer; - han drakk for mye, festet for mye, gamblet for mye, og behandlet damene sine så dårlig at han etterhvert selv tok skade av det.<br /><br />Sånn sett utenfra, i retrospektiv, synes utfallet tilfeldig. Det var Katinka som var den sarte, forsiktige - Pim den trygge og trauste. Kanskje er det som noen sier, at det er gjennom kriser man virkelig ser hva som bor i et menneske.<br /><br />Men jeg kan altså ikke huske at det var noen krise.<br />Vi var glade for å slippe foreldreforpliktelsene, fornøyde med å ligge i en haug på gulvet i Katinkas bibliotek, røyke oss skeive og se på Pat Sharp.<br /><br />Så var det kanskje ikke noe rart at verden ble som den ble.Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-68547599801184119902011-08-22T19:01:00.002+02:002011-08-22T19:08:19.958+02:00Et rom står avlåstJeg lengter etter deg.
<br />Et rom står avlåst i kroppen min.
<br />Alle tingene dine fins der og avtrykkene
<br />av det korte livet ditt, flyktige
<br />som skygger på snøen i måneskinnet.
<br />Nøkkelen har jeg og går inn
<br />med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
<br />og taler uten ord med tomheten,
<br />en kronisk lytter
<br />
<br />Jeg lengter etter deg
<br />også fordi du var likest meg. Uten deg
<br />går jeg alene med vranglynnet mitt.
<br />Alt som var fint i meg og nå falmer
<br />bar du som en tidlig sommerdag, et flott
<br />langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
<br />langt vest i deg kunne hope seg opp.
<br />Av og til
<br />kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
<br />og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
<br />hang dagene våre som enige
<br />søskenperler på kjedet.
<br />
<br />Lengter etter deg.
<br />Hverken vær eller dager løper mer.
<br />Og tomheten svarer aldri.
<br />
<br /><a href="http://www.nrk.no/programmer/radio/radiodokumentaren/2401595.html">-Kolbein Falkeid-</a>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-37810658179533519402011-07-23T09:14:00.003+02:002011-08-17T19:21:20.006+02:00Til Ungdommenav Nordahl Grieg
<br />
<br />Kringsatt av Fiender,
<br />gå inn i din tid!
<br />Under en blodig storm -
<br />vi deg til strid!
<br />
<br />Kanskje du spør i angst,
<br />udekket, åpen:
<br />hva skal jeg kjempe med
<br />hva er mitt våpen?
<br />
<br />Her er ditt vern mot vold,
<br />her er ditt sverd:
<br />troen på livet vårt,
<br />menneskets verd.
<br />
<br />For all vår fremtids skyld,
<br />søk det og dyrk det,
<br />dø om du må - men:
<br />øk det og styrk det!
<br />
<br />Stilt går granatenes
<br />glidende bånd
<br />Stans deres drift mot død
<br />stans dem med ånd!
<br />
<br />Krig er forakt for liv.
<br />Fred er å skape.
<br />Kast dine krefter inn:
<br />døden skal tape!
<br />
<br />(Elsk og berik med drøm
<br />alt stort som var!
<br />Gå mot det ukjente
<br />fravrist der svar.
<br />
<br />Ubygde kraftverk,
<br />ukjente stjerner.
<br />Skap dem, med skånet livs
<br />dristige hjerner!
<br />
<br />Edelt er mennesket,
<br />jorden er rik!
<br />Finnes her nød og sult
<br />skyldes det svik.
<br />
<br />Knus det! I livets navn
<br />skal urett falle.
<br />Solskinn og brød og ånd
<br />eies av alle.)
<br />
<br />Da synker våpnene
<br />maktesløst ned!
<br />Skaper vi menneskeverd
<br />skaper vi fred.
<br />
<br />Den som med høyre arm
<br />bærer en byrde,
<br />dyr og umistelig,
<br />kan ikke myrde.
<br />
<br />Dette er løftet vårt
<br />fra bror til bror:
<br />vi vil bli gode mot
<br />menneskenes jord.
<br />
<br />Vi vil ta vare på
<br />skjønnheten, varmen
<br />som om vi bar et barn
<br />varsomt på armen!
<br />
<br />☮º♥.•*¨`*•♥.•´*.¸.•´♥
<br />
<br />English translation
<br />By Rod Sinclair (2004)
<br />
<br />Faced by your enemies
<br />On every hand
<br />Battle is menacing,
<br />Now make your stand
<br />
<br />Fearful your question,
<br />Defenceless, open
<br />What shall I fight with?
<br />Where is my weapon?
<br />
<br />Here is your battle plan,
<br />Here is your shield
<br />Faith in this life of ours,
<br />The common weal
<br />
<br />For all our children's sake,
<br />Save it, defend it,
<br />Pay any price you must,
<br />They shall not end it
<br />
<br />Neat stacks of cannon shells,
<br />Row upon row
<br />Death to the life you love,
<br />All that you know
<br />
<br />War is contempt for life,
<br />Peace is creation
<br />Death's march is halted
<br />By determination
<br />
<br />We all deserve the world,
<br />Harvest and seed
<br />Hunger and poverty
<br />Are born of greed
<br />
<br />Don't turn your face away
<br />From needs of others
<br />Reach out a helping hand
<br />To all your brothers
<br />
<br />Here is our solemn vow,
<br />From land to land
<br />We will protect our world
<br />From tyrants' hand
<br />
<br />Defend the beautiful,
<br />Gentle and innocent
<br />Like any mother would
<br />Care for her infant.
<br />
<br /><iframe width="400" height="330" src="http://www.youtube.com/embed/q2SAiGR58sU?rel=0" frameborder="0" allowfullscreen></iframe>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-88829479993942990062011-02-03T17:46:00.004+01:002011-02-12T19:53:57.386+01:00θέλημα<small>(θέλημα = <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Thelema#Thelema" target="_blank">Thelema</a>; greske ordet for <i>Vilje</i>)</small><br /><br /><span style="font-style:italic;">«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det»</span>, sier folk. Det synes jeg godt de kan slutte å si. De har ikke peiling. Når livet smeller mot deg fra alle kanter, har du strengt tatt ikke noe annet valg enn å bare ta det på den måten situasjonen krever.<br /><br />Når folk lirer av seg floskler de åpenbart ikke egentlig forstår seg på, blir jeg irritert. Når jeg blir irritert, vekkes sider i meg som jeg ikke helt vil vedkjenne meg. Sarkasme er hverken spesielt sexy eller fruktbart for videre dialog, men når folk sier dumme ting klarer jeg altså ikke å dy meg for sarkasmene.<br /><br />Jeg vil veldig gjerne være et godt menneske. Aller helst skulle jeg gjerne vært et gjennomført godt menneske sånn fiks ferdig, men det er jeg altså ikke. <br />Hvis jeg var Dalai Lama ville jeg sannsynligvis tenkt at folk sier disse tingene i beste mening, og at jeg må møte dem med takknemlighet og et vennlig sinn. Men jeg er ikke Dalai Lama, jeg er bare meg, og denne bare-meg’en blir ganske lett irritert over floskler, selv om de sies i beste mening. <br /><br />Buddhistene mener at vi kan oppnå verdensfred gjennom indre forvandling. Ved å møte verden med ro, toleranse, kjærlighet og uselviskhet, danner enkeltindividet en atmosfære av fred og harmoni som vil påvirke omgivelsene.<br />Jeg synes det er en veldig vakker tanke. En side av meg, godsiden så klart, ønsker å tro at dette er mulig. Men tvilen kommer når jeg registrerer hvor lett jeg lar meg irritere over viderverdigheter, og jeg vet jo at andre også gjør dét. <br /><br />Folk irriterer seg over de underligste ting. Veldig mange mennesker irriterer seg over andres skriftspråk eller talemåter. Hvis du har for vane å lage dine egne ord, slurve med komma og pøse på med utrops- og spørsmålstegn for eksempel, går noen mennesker helt av skaftet. Du må passe på å uttale kj-lyden riktig, huske reglene for da og når, og du må aldri skrive på dialekt.<br /><br />Hvis vi bodde i et land der vi sultet, levde under en evig trussel av krig, nød, død, ville vi mest sannsynlig ikke brydd oss om for mange utropstegn etter en setning. La være å bombe meg, og du kan sette så mange utropstegn du bare lyster!!!<br /><br />Men dette vet vi jo: bombingen kan metaforisk skje på så mange måter. Den kan bli påført deg i form av ulykker, krenkelser, usikkerhet, sykdom, tap og masse annet. På en eller annen måte vil sannsynligvis en bombe eller to smelle av i nærheten av deg før eller siden. Disse bombene skaper ikke nødvendigvis synlige skader. Med denne vissheten i hu; burde vi ikke være litt rausere med hverandre? Hvem vet hva som har skjedd med jenta som sitter og snakker i mobiltelefonen på bussen. Kanskje trenger hun en trygg stemme i andre enden, selv om du hører høyt og tydelig at hun bare snakker vås. Og sier schiipt i steden for kjipt.<br /><br />Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme den vi er og det vi tenker om det som skjer akkurat nå.<br /><br />Hvis du har blitt sveket fundamentalt, hvis du har blitt tyrannisert, mobbet, krenket, — vil ikke dette alltid være med deg, slik at selv snev av svik, krenkelser og tyrannisering vil få deg til å se rødt?<br /><br />Jeg har i likhet med mange andre blitt krenket, sviktet og skadet. I mange år tenkte jeg det var viktig å tilgi for å komme videre. Jeg syntes sinne var en veldig smålig følelse som jeg ikke ville vedkjenne meg. Det gikk ikke så bra, for sint var jeg med rette. Etterhvert forbeholdt jeg meg retten til å være sint. Det var min måte å plassere ansvaret for krenkelsen der den hører hjemme. Jeg forsonet meg med at verden kan være svikefull og prøver etter beste evne å omgi meg med bare fine mennesker. Fine mennesker gjør meg snill; lar meg vokse som person.<br /><br />Det er ikke bare å ta seg sammen alltid. De fleste av oss kan trenge en hjelpende hånd innimellom for å kunne ta det og ha det bedre. Ingen er bare sin egen lykkes smed.<br /><br />Jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske. Litt for verdensfreden, litt for meg selv, men aller mest fordi jeg ønsker å være noe for andre og bidra med noe positivt. <br /><br />Å bli en bedre versjon av seg selv går ikke alltid knirkefritt, særlig hvis du irriterer seg like lett over viderverdigheter som jeg gjør. Riktignok er jeg ikke en sånn som rynker på nesa og skuer hunden på hårene hele tiden, men jeg må innrømme at jeg har fordommer mot for eksempel folk som er rettskrivingspetimetre. Jeg kan tenke at de ikke får nok sex eller at de ble mobbet på skolen, men det er jo ikke sikkert at det stemmer, og om det skulle stemme gjør det dem ikke til dårlige mennesker, bare rettskrivingspetimetre. Noen synes sikker rettskrivningspetimetre er fine og ikke det minste irriterende.<br /><br />Et klokt menneske sa en gang til meg at <span style="font-style:italic;">«Det vi fokuserer på blir det mer av. Sørg for at det er fine ting»</span>. <br />Det er helt innlysende at jeg må, — for å bli et bedre menneske, bidra til verdensfreden og alt det der, — slutte å irritere meg over floskler og rettskrivingspetimetre. Jeg må fokusere på den gode tanken bak; at noen vil at jeg skal ha det og ta det bedre, og ha et korrekt språk. Hvis ikke dét funker, kan jeg alltids lukke øyne og ører for irritasjonsmomentene, spille Satie inni hodet mitt og tenke på havet, livet og kjærligheten. Og at personene jeg elsker er 72,8% vann. <br /><br />Det gjelder å finne en balanse du kan leve med, mellom hvordan du har det og hvordan du tar det. Faktisk. Se, nå lirer jeg rundt i flosklene selv. Dessuten; er ikke denne teksten litt overlesset med semikolon, tankestreker, utropstegn og konjuksjoner først i setningene? Det er nemlig egentlig ikke lov, men jeg tar meg den frihet for å kunne gi deg mine ord på min måte. <br /><br />Jeg er et ufullkomment menneske, bær over med meg!<br /><br />Noen av oss er vår egen verste kritiker. Jeg tror vi må bli litt rausere med oss selv også, når vi først er i gang. Det er viktig for selvfølelsen vår, og derfor også for verdensfreden. Får du det ikke til ved første forsøk, så prøv igjen. Og husk å tilgi deg selv. <br /><br />De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss, for å heve oss over og komme videre. I seg selv kan kampen om å bli et bedre og rausere menneske gi livet både innhold, mening og mål. Og den kan være et nyttig verktøy for å påvirke verden, og ja, hvem vet, — skape verdensfred.<br /><br />Dalai Lama skal ha sagt: <span style="font-style:italic;">«Min religion er enkel. Min religion er kjærlighet»</span>.<br />Hvis det faktisk er slik at det vi fokuserer på blir det mer av, velger jeg å fokusere på kjærligheten. <br />Den vil jeg både ha og ta på den eneste måten mulig; med entusiasme og glede. Der det er kjærlighet vil alt være i balanse. Uansett.<br /><br />På gresk har de flere ord for kjærlighet: <span style="font-style:italic;">Eros, Agape, Philia</span> og <span style="font-style:italic;">Storge</span>. <br />En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: <span style="font-style:italic;">Agape</span>, ordet for den høyeste og reneste formen for kjærlighet, gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet <span style="font-style:italic;">Thelema</span> som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt.<br /><br />All is love. Love is all.<br /><br /><object width="425" height="344"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/fOJzKMZCdCA?fs=1&hl=nb_NO"></param><param name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="http://www.youtube.com/v/fOJzKMZCdCA?fs=1&hl=nb_NO" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="425" height="344"></embed></object>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com17tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-48024769205497806412010-12-08T19:50:00.002+01:002010-12-08T20:20:58.811+01:00InterludiumJeg snakket akkurat med vår tvisynte venn Eirik. Det kommer det ofte mye fint ut av. <br /><br />Kanskje snakket jeg mest, jeg vet ikke, det er noe som skjer med meg når jeg snakker med mennesker som trigger noe i meg, at jeg lytter og snakker samtidig, og jeg er egentlig ikke vant til at det er jeg som snakker mest.<br /><br />Nok om det.<br /><br />Vi snakket om havet, livet og kjærligheten. Hvertfall tror jeg det, det er det jeg innbiller meg hver gang jeg snakker med folk som funker, folk som trigger noe fint i meg. Og så snakket vi litt om galskap, men det er jo egentlig havet, livet og kjærligheten på en gang, er det ikke?<br /><br />Jeg snakket om galskap, hvertfall. Hvor redd jeg er for den. Ikke for galskapen per se, men for <a href="http://in2orbit.blogspot.com/2006/06/litt-skuffa.html" target="_blank">å flomme så over av meg selv at folk synes det blir litt anstrengende</a>. <br /><br />Det er ganske mye av meg. Du som aldri har truffet meg live ser det, at det er ganske mye. I det virkelige livet er det mye, mye mindre. (Tilsynelatende normal. Hva nå normal måtte være)<br /><br />Jeg går - som Fantomet - rundt i gatene som en vanlig mann, men inni meg flommer jeg over av noe udefinerbart, det er så mange drømmer så mange ønsker, så mye uvilje mot det konforme, at jeg tror det må være noe galt med meg. Men kanskje er det ikke det, kanskje føler du akkurat det samme? <br /><br /><i>Vi er av samme stoff som drømmer veves. Vårt lille liv er omringet av søvn</i><br />-Shakespeare-<br /><br /><object width="425" height="344"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/50FQOOXq3-Q?fs=1&hl=nb_NO&rel=0"></param><param name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="http://www.youtube.com/v/50FQOOXq3-Q?fs=1&hl=nb_NO&rel=0" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="425" height="344"></embed></object>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-85221002388000127542010-11-29T06:08:00.003+01:002010-11-29T06:41:22.007+01:00Status quoJeg har ligget så lenge i forsterstilling at jeg har blitt sånn. Som et krøplet fossil, fanget i stein.<br /><br />Selv når jeg tilsynelatende står oppreist er jeg sånn.<br /><br />Jeg drømmer om havet, livet og kjærligheten. Om <a href="http://in2orbit.blogspot.com/2008/01/blog-post.html" target="_blank">Ekko</a> og Salmakis, om endeløse horisonter, salt hav mot solvarm hud, fri pust og duften av villtvoksende oregano, mens jeg lytter til tonene fra Café del Mar og tenker at jeg ikke er fanget i stein, men i en hamaca på Ibizas klippekant.<br /><br />Når et ledd i menneskekroppen er fastlåst lenge nok, forkrøples det. Musklene rundt får ikke puste, og krymper seg i åndenød til alt som er igjen er slarkete sener og gnissende ledd som hovner opp og forkalkes og sender smertesignaler fra nerve til nerve som en tsunami i hele kroppen. <br /><br />Ingen rolige bølgeskvulp her, ingen katharsis, no rest for the wicked, og alt du kan gjøre er å senke kroppen ned i et varmt bad og tenke skal/skal ikke, helt til du kommer på at det ikke er livet du er lei av, det er smerten, og så bretter du deg ut, står tilsynelatende oppreist og snakker om havet, livet og kjærligheten. Men det du egentlig sier er: <i><small>vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer</i></small><br /><br /><iframe width="425" height="344" src="http://www.youtube.com/embed/WuQjZ-V2Mx0?fs=1" frameborder="0"></iframe>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com10tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-20048576979828949692010-11-01T17:15:00.003+01:002010-11-01T17:22:25.141+01:00In a New York state of mind<object width="400" height="241"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/CStIonYD1Og?fs=1&hl=nb_NO&rel=0"></param><param name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="http://www.youtube.com/v/CStIonYD1Og?fs=1&hl=nb_NO&rel=0" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="400" height="241"></embed></object><br /><br /><a href="http://in2orbit.blogspot.com/2007/10/jeg-elsker-denne-lodne-byen-den-er.html"><center>Jeg elsker denne lodne byen<br />Den er skrukkete<br />som en detektivroman<br />og larmete og halvfeit og sotete<br />Øyelokk skjermer<br />det harde krasse<br />svarte blikket<br />-Frank O'Hara-</center></a>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-66625421033087075122010-08-15T08:07:00.007+02:002010-08-15T12:57:33.649+02:00Amor FatiRett nedenfor der jeg bor, i den lille parken ved den krappe svingen, står det et <a href="http://in2orbit.blogspot.com/2006/03/engler-i-sneen-har-sin-egen-sang.html" target="_blank">majestetisk tre</a>. <br />Siden jeg ikke var noe særlig opptatt av botanikk på skolen (i naturfag hadde vi en helt utenomjordisk energidrepende lærer med monoton, nesten hypnotisk stemme, jeg skulle noen ganger ønske at jeg hadde tatt opp stemmen hans på bånd for senere bruk til de endeløse søvnløse nettene, men det er for sent å tenke på nå, finnes det i det hele tatt lydbånd lengre?), vet jeg ikke sikkert hva slags tre det er, men jeg tror det kan være en eik. Eller poppel. Det ser litt poplete ut, når jeg tenker meg om. (Sånn blir ressonnementene når jobben din er å visualisere ord.)<br /><br />Jeg tror denne eika eller poppelen alltid har vært så majestetisk, jeg husker den fra barndommen fra de endeløse, fortærende søndagsmiddagene hos Konsulen av Verden og resten av den dysfunksjonelle slekta. De var så lange de søndagene at jeg nesten ikke holdt dem ut, (like langdryge og energidrepende som naturfagtimene). Jeg hadde stive, kløete klær på, og jeg har siden hatet alt som kan minne om kjole og kløete stive klær, - gi meg utvasket bomull og kasjmir når det skal være, det kan ikke være meningen at man skal gå rundt å føle seg stiv og kløete her i verden, særlig ikke når det er så mye annet som plager en uten at man kan gjøre noe med det.<br /><br />Treet tar seg best ut om vinteren, den mørke, snirklete strukturen i barken, de begeistrede lange greinarmene som brer seg ut som å omfavne livet (™selveste), og strekker seg så mektig mot himmelen at det er nesten så du glemmer støyen og eksosen fra E6 nedenfor (er det E6 eller E18? Jeg vet ikke så mye om veier heller, når jeg tenker meg om, det er i det hele tatt veldig mye jeg ikke vet noe om, men jeg vet hvor drepende forurensing og støy kan være, for dette opplever jeg på egne greiner og noen ganger får jeg lyst å lenke meg fast midt i veibanen, på E6 eller E18, og si til folk at de må slutte å støye og forurense sånn)<br /><br />For noen år siden, jeg tror det kan ha vært i 2007, begynte majesteten å henge litt med greinene. Noen av dem brakk, noe hadde skjedd, det var sterk vind hele våren og sommeren i 2007 og treet hadde rett og slett blitt for stort for seg selv. Vokst seg ut av verden og livet, som om det ikke kjente sin egen begrensning. <br /><br />Fordi dette er et tre, og fordi dette treet var så majestetisk, var hjelperne raskt på pletten med jernstenger. De kjørte stive, harde, glatte stenger inn i den majestetiske kroppen, løften greinarmene, tjoret stengene fast. Det så utrolig smertefullt ut, jeg gråt litt av medfølelse da jeg gikk forbi, og for første gang hørte jeg støyen og kjente eksoslukten fra E6 (eller E18, jeg er for lat til å google, det vil avbryte skriveflyten.)<br /><br />Året etter ble det klart at jernstengene ikke hadde funket i lengden, treet var ikke lenger majestetisk, det så svekket og smerteridd ut. Du kjører ikke jernstenger inn i en smerteridd kropp uten at kroppen tar skade av det.<br /><br />Velforeningen, som består av en over gjennomsnittet ressurssterk gruppe mennesker, gikk sporenstreks til aksjon, fikk utredet en rapport som kunne fortelle at treet hadde masser av liv i seg, det var bare blitt for stort for seg selv. <br /><br />Man kuttet grenene, formet treet om til noe helt annet enn det var tenkt til å være, og lot det stå der som en skygge av seg selv (eller som på selvets skyggeside) som en slags enerverende påminnelse om at dette er hva som skjer når du vokser deg ut av alle tenkte grenser, man skal ikke tenke at 'The sky is the limit' når man er tenkt til å leve på jorden.<br /><br />Jeg gråt litt hver gang jeg gikk forbi og så treet stå der på selvets skyggeside. Etterhvert sluttet jeg å gå den veien, jeg gikk lange omveier for å slippe, helt til i år, da den andre veien ble for støyende og forurenset og savnet dessuten for stort, ville jeg se om min gamle venn fremdeles holdt stand i den lille parken ved den krappe svingen.<br /><br />Og, javisst!, treet står der, med grønne,friske skudd som delvis skjuler de amputerte armene, og jeg kan se at treet er like majestetisk om enn ikke like stort, det står der og strutter og strekker de friske skuddene utover og oppover som for å omfavne sin egen skjebne. <br /><br /><b>Amor fati</b><br />-André Bjerke-<br />Ikke som en cæsar gjorde, <br />skal du med et sverd bevæbne <br />deg mot verden, men med ordet; <br />Amor Fati - elsk din skjebne.<br /><br />Denne formel skal du fatte <br /> som din sterkeste befrier: <br />Du har valgt din sti i krattet. <br /> Ikke skjel mot andre stier!<br /><br />Også smerten er din tjener. <br /> Lammet, sønderknust, elendig <br />ser du at den gjenforener <br />deg med det som er nødvendig. <br /><br />Også fallet, også sviket <br />hjelper deg som dine venner. <br />Dine nederlag er rike gaver, <br />lagt i dine hender.<br /><br />Engang skal du, tilfredsstillet <br />av å bli din skjebne verdig vite: <br />Dette har jeg villet. <br />Alt som skjer meg skjer rettferdig.<br /><br />Si da, når din levegledes <br />grønne skog er gjennomvandret: <br /> Intet vil jeg anderledes. <br /> Intet ønsker jeg forandret.<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjmQyGL0I2p5j2KH1kp66eAGzJe7zRNMTg41u-K6DssnMPtcPCoaiOtpJniNh80IrgPGMqNJaTokOkplOdDA7JAOB2ySANX-3FsJV6yqDDLHCpYhmefb3UQk5_XVeKzXZnGVhjyow/s1600/dametre.jpg"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 399px; height: 400px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjmQyGL0I2p5j2KH1kp66eAGzJe7zRNMTg41u-K6DssnMPtcPCoaiOtpJniNh80IrgPGMqNJaTokOkplOdDA7JAOB2ySANX-3FsJV6yqDDLHCpYhmefb3UQk5_XVeKzXZnGVhjyow/s400/dametre.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5505514464137789298" /></a><br /><br /><small>(Dette er hverken en eik eller en poppel, men ei bjørk. Så vet du det, hvis du som meg sov eller tegnet i botanikktimene)</small>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com10tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-80392204486214650292010-06-16T08:13:00.002+02:002010-06-16T08:15:21.104+02:00AnbefalingSiden jeg er så tom for egne ord for tida, anbefaler jeg å lese f.eks. <a href="http://dropsofdreams.wordpress.com/2009/08/17/i-midten" target="_blank">denne hos Drops of Dreams</a>.Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-75365285862168328392010-06-04T18:59:00.002+02:002010-06-04T19:33:44.304+02:00αγάπη<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg_Zs2xRSUVJ5MhUU4OsHMt4ScJcvXa4V_OhGOYAQvdXjymxWiRSYXk-rgseKFoR3DoHC5Fgj02NHk0vBLQs9xGlGo60cf0MSy_V9upzCofZyUhtNrU8jm_wJWi19CDKOEbiKQJYA/s1600/allthings.jpg"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 400px; height: 300px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg_Zs2xRSUVJ5MhUU4OsHMt4ScJcvXa4V_OhGOYAQvdXjymxWiRSYXk-rgseKFoR3DoHC5Fgj02NHk0vBLQs9xGlGo60cf0MSy_V9upzCofZyUhtNrU8jm_wJWi19CDKOEbiKQJYA/s400/allthings.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5478964315291177090" /></a><br /><br />Det heter at gammel kjærlighet ikke ruster. Det tror jeg på. Jeg tror at når man har opplevd Kjærligheten™, den virkelige, er det ingenting som kan forvitre den. Ikke hat, ingen narsissistiske sjarlataner, ikke skuffelser, ikke svik. Den ene kjærligheten du har opplevd, om du er så heldig å ha opplevd den mener jeg, veier opp for alt annet.<br /><br /><a href="http://in2orbit.blogspot.com/search?q=ekko" target="_blank">Jeg er så heldig at jeg har opplevd den.</a><br /><br />Jeg opplever den stadig vekk, igjen og igjen, kanskje fordi jeg fremdeles er venn med ham jeg opplevde den med. En forutsetning for dette vennskapet er sannsynligvis at vi lever ganske langt fra hverandre riktignok, men det har jeg ikke lyst å tenke på. Jeg har lyst å tenke på alle de årene denne kjærligheten hevet meg i været som en svimmel sol. De skinnende, magiske øyeblikkene. Følelsen av å være så ekte og til stede og elsket at jeg nesten ikke trodde det var sant. Jeg har aldri følt meg så trygg og elsket, før eller siden. Bare det å ha hatt en lang periode av livet da man er trygg og elsket er et enormt privilegium. Det må jeg ikke glemme her <a href="http://in2orbit.blogspot.com/2007/02/uten-tittel_12.html" target="_blank">på den motsatte siden</a>.<br /><br />Det er rart at vi tenker "Ingenting varer evig" mest om ting vi er redd skal ta slutt, men om de leie tingene tenker vi at "hva om det aldri tar slutt". Det tror jeg vi gjør best i å slutte med.<br /><br />Jeg er ellers som <a href="http://in2orbit.blogspot.com/2009/05/kursiv.html" target="_blank">et fluepapir på narsissistiske sjarlataner</a>. Det tror jeg også at jeg skal slutte å være. Fra i dag av.<br /><br />Dette vil jeg at du skal vite hvis du ikke har elsket ennå: Du har det i deg! Du må bare vurdere om du vil være åpen for den. Kjærligheten™. For den er så fabelaktig, men også så smertefull at i et svakt øyeblikk, og dem har jo vi mennesker ganske mange av,vil du sannsynligvis komme til å føle at du ikke holder den ut.<br /><br />Hold den ut og hold av. Den varer evig. Ikke ruster den heller.<br /><br />All is love - Love is all<br /><br /><br /><small><a href="http://en.wiktionary.org/wiki/αγάπη" target="_blank">αγάπη=agape</a></small>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-82033667332379368752010-05-05T10:29:00.002+02:002010-05-05T10:32:38.343+02:00Fra første sekund<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgGPfxIJRbKUNbyUvXyZ705n-gw1Wr2QMUBhWcKBNpaKcY9OtFhJRkO4Rxes7MkJz6ew926hYoqL9JtLx7XlwRAaE87UTLROpk9gBQbVQecQgS6wSaxgt2D3gfWlocOPGzpf6aGiw/s1600/mp_oslo-WEB.jpg"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 303px; height: 400px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgGPfxIJRbKUNbyUvXyZ705n-gw1Wr2QMUBhWcKBNpaKcY9OtFhJRkO4Rxes7MkJz6ew926hYoqL9JtLx7XlwRAaE87UTLROpk9gBQbVQecQgS6wSaxgt2D3gfWlocOPGzpf6aGiw/s400/mp_oslo-WEB.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5467700420245554210" /></a><br /><br />Fra det øyeblikket jeg tittet inn fra snøføyka og så deg sitte der i sofaen som om ingenting hadde hendt, som om alt var ved det normale, som om verden var i vater, som om alt var kjent, trygt og behagelig. <br /><br />Det var jo ikke det! Det raste i meg, gnistret rundt oss, i ild og i skygger, - merket du ikke det? Jeg tenkte på deg i alle døgnets tider og gjentok inne i meg det jeg skulle komme til å ha lyst til å si hver gang jeg så deg sitte der gjennom de lange, seige ukene: <br /><blockquote><i>Jeg har lyst å hoppe opp i fanget ditt og hviske hemliser, snuse deg i halsgropen, høre stemmen din helt nære; -holde hånden mot hjertet ditt og passe på at det aldri mer går i stykker.</i></blockquote><br />I steden går jeg bare og kjenner på deg, på energien din. I øyekroken vet jeg alltid hvor du er. Jeg hører det er du som går i trappen. Du som sitter i stuen og snakker med noen. Du som kommer rundt hjørnet. <br /><br />Energien din når frem lenge før deg. Den er brennende, varm og kjent. Når jeg møter blikket ditt føler jeg at vi deler en hemmelighet, og jeg har lyst å spørre om hvilken av dem det er.<br /><blockquote><span style="font-style:italic;">Vi som drømmer tegner rette linjer på hvite ark når det er lyst, men om natten sender vi rundinger og kruseduller til og fra og smiler til hverandre i mørket</span></blockquote>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-90478783688367546222010-04-20T15:43:00.002+02:002010-04-20T15:46:33.708+02:00R.I.P. Guru<object width="380" height="305"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/GjhDRs9Ab6E&hl=en_US&fs=1&"></param><param name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="http://www.youtube.com/v/GjhDRs9Ab6E&hl=en_US&fs=1&" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="380" height="305"></embed></object>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-3627723328252588302010-03-05T19:03:00.000+01:002010-03-05T19:10:11.349+01:00IngentingJeg skulle skrive meg inn i hjertet ditt med en vakker historie om da jeg krysset den spanske mesaen i en gammel, åpen sportsbil - rød! - med flagrende hår og bekymringsfritt sinn. Alternativt en klok og innsiktsfull post om det epistemologiske kausalitetsprinsippet i Kants kategoriske imperativ. Men så ble det ikke sånn. Enda jeg hadde skjenket meg et glass Farris, satt på Café del Mar Vol. 14 og inntatt favorittplassen ved vinduet - den med utsikt ned mot seilbåtene på Kongen og solen som sakte siger ned bak Nesoddlandet.<br /><br />Det er som om hele meg fylles av ingen ting. Et stort, tomt, hult rom av ingenting.<br /><br />Inne i hodet mitt begynte jeg på en lengre utlegning om livets små mysterier. Om hvordan det har seg at noen ganger i livet treffer man dette ene mennesket i folkemengden og kjenner hvordan alle de andre fades ut og blir utydelige. Da jeg skulle skrive om det, ble det bare til ingenting - poohff - på vei til tastaturet.<br /><br />Ingenting. <br /><br />Jeg skulle til å snakke om at livet ikke bygger på logikk, men erfaring. At livet i seg selv er irrasjonelt, naturen så lunefull - menneskene så irrasjonelle, at det knapt finnes noe som kan beregnes som sannsynlig. Eller usannsynlig.<br /><br />Da jeg skulle gripe fast i resten av den tanken, var det ingenting igjen av den.<br /><br />Jeg venter på at den andre døren skal åpnes. Den som visstnok åpnes når èn lukkes. I mellomtiden leter jeg håpefullt etter <a href="http://in2orbit.blogspot.com/2007/04/inn-og-utganger-porter-og-terskler.html" target="_blank"><u>exit-skiltet</u></a>. Og tenker at i akkurat dette øyeblikket savner jeg absolutt alt som savnes kan.<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgBsW35CB50fa9skeddBheS13tBzaihOrFGrDItteGrskCTSREkBNwtshzSzudiee1yq5En3NQYLNfCyfs62CUct1gn03kIe4HL6aL88qUPPJcNv_BTY9VT4Vcxx-lRzbIKAnAr_w/s1600-h/par.jpg"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgBsW35CB50fa9skeddBheS13tBzaihOrFGrDItteGrskCTSREkBNwtshzSzudiee1yq5En3NQYLNfCyfs62CUct1gn03kIe4HL6aL88qUPPJcNv_BTY9VT4Vcxx-lRzbIKAnAr_w/s400/par.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5203257355218251330" /></a>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com13tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-44729547178331453512010-02-17T17:25:00.006+01:002010-06-16T08:16:08.295+02:00En ganske alminnelig onsdag i februarOg det er noe som gnager i sjela di som om du var 14 år igjen og gråter på trikken på vei til stallen og en varm trøstende mule fordi han du trodde elsket deg høyere enn sola og månen og himmelen og havet på en gang dumpet deg til fordel for hun med pupper og tvilsomt rykte i C-klassen. Bylandskapet farer forbi tåket av tårer og gryende desillusjon og du tror du er på vei til en trøstende varm mule mot kinnet, men i virkeligheten er du på vei ut av uskylden inn i kynismen, der drømmer bare er drømmer og realiteten den totale parametrale motsetning.<br /><br />Du er stor jente nå. Tørk tårene og knytt nevene!<br /><br /><a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg52zFjgAPyCF4z0EvpSmny4xnj3m5V5wwssA3lD71Bndn9UvhPz5DFEvYY40xbOYvRZxsuCSibX7AXlY5UxGvKevXdJJe0WlfSwuqpsqGnh_7E6R8y9cUVQqtNBGDdVu7mEfRPFw/s1600-h/goback.jpg"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 400px; height: 329px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg52zFjgAPyCF4z0EvpSmny4xnj3m5V5wwssA3lD71Bndn9UvhPz5DFEvYY40xbOYvRZxsuCSibX7AXlY5UxGvKevXdJJe0WlfSwuqpsqGnh_7E6R8y9cUVQqtNBGDdVu7mEfRPFw/s400/goback.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5439249685146394466" /></a><br /><br />Photo: <a href="http://www.postsecret.com">PostSecret</a>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-84647713538375986052010-02-03T01:27:00.000+01:002010-02-03T06:51:05.509+01:00Kolbein Falkeid og megDen jeg engang har vært<br />kan plutselig og intenst savne meg<br />som når jeg har vært ute og reist<br />og vender hjem<br />til mitt eget opplyste hus om natten<br />griper dørhåndtaket<br />og kjenner blodet fryse i årene<br />Låsene som mine nøkler passer til<br />er skiftet ut<br />Avstanden til døden er den sammeRockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-45778631930252675242009-11-30T10:21:00.001+01:002009-11-30T10:21:49.966+01:00Jeg trenger en katt<object width="425" height="344"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/0Bmhjf0rKe8&hl=en_US&fs=1&"></param><param name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="http://www.youtube.com/v/0Bmhjf0rKe8&hl=en_US&fs=1&" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="425" height="344"></embed></object>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-20331270.post-64077552655109890852009-11-18T17:46:00.007+01:002010-05-05T15:48:53.343+02:00Havet, kjærligheten - og døden<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg6WsbXMhqd6j_4iLpP-KuN4_aEp1IfDucDCGo0Imzsjq-mpVx6AvwLicwsH5j2FPzmnuNtKnTirmGVsQ2M1CnxUw_-Tsp0NFV55os2NNeAhqQXpjAcOxxI0ScbyaeVk54QpzAGfQ/s1600/hjerte.jpg"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 400px; height: 300px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg6WsbXMhqd6j_4iLpP-KuN4_aEp1IfDucDCGo0Imzsjq-mpVx6AvwLicwsH5j2FPzmnuNtKnTirmGVsQ2M1CnxUw_-Tsp0NFV55os2NNeAhqQXpjAcOxxI0ScbyaeVk54QpzAGfQ/s400/hjerte.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5405486238895681202" /></a><br />Foto: <a href="http://www.roka.as" target="_blank">Caroline Roka</a><br /><br />Jeg visste jo at <a href="http://in2orbit.blogspot.com/2006/12/i-shall-believe.html" target="_blank">Dima</a> ikke var lengre, selv før legene vekket ham opp fra den kunstige komaen for å sjekke hjerneaktiviteten. Han var ikke der selvom hjertet slo, han hadde ingen farge rundt seg, det er sånn jeg visste det. <br /><br />For dere som tviler: jo, vi har en sjel. Men i motsetning til det man kanskje skulle tro, slokner ikke sjelen sammen med kroppen, den dør når hjernen slår seg av.<br /><br />Grunnen til at jeg kan si dette så sikkert, er at folks sjeler har farger. Når den ikke er der lengre, synes ingen farger, ingen lys. "Sjelen" for meg består av et menneskes energi, utstråling, kløkt, lynne og sinnsstemning Jeg ser fargene. Dette skyldes riktignok <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Synestesi" target="_blank">en snurrig greie i egen hjerne</a>, men allikevel tror jeg du ville forstått og tolket fargen/sjelen likt som meg om du hadde vært inne i persepsjonsevnen min. Fargenes betydning er ganske universielle. Blått er ro/harmoni/uendelighet, - oransje dynamikk, lidenskap, kjapphet. For eksempel.<br /><br />Og altså, Dima. Det var ikke noe lys igen, ingen farger, ingen sjel. Mens de andre håpet i det lengste på et mirakel, sa jeg mine takk og farvel. Selvom han ikke kunne høre meg, selvom det var for sent.<br /><br />Den skjærende sorgfølelsen var ventet. Noe som var mer overraskende var at jeg hadde en intens følelse av at jeg alltid har visst at Dima bare var til låns for en kort tid. Men hvordan kunne jeg vite det? Han var stor, sterk og kjernesunn. Men kanskje var det nettopp dét - at han var så instendig betatt av å leve. Av livet, selveste. Det måtte leves kjapt, sterkt og ettertrykkelig hele tiden, som om han hamstret opp og dekket sulten til en lang, hard vinter. Jeg vet ikke. Kanskje det bare er noe jeg forteller meg selv for å lindre sorgen. For å fylle <a href="http://in2orbit.blogspot.com/2009/04/kenon.html" target="_blank">det store, tomme, knugende rommet i meg</a> med en slags mening, som om det fantes en.<br /><br />For det er jo egentlig totalt meningsløst at tre unge menn skal kjøre lattermilde og glade fra en samling med bestevenner for så å opphøre og eksistere rundt neste sving. <br />Bare én overlevde, og det er han som kjørte bilen. Jeg tror ikke livet hans noen gang får mening igjen, og når jeg sørger, sørger jeg for ham også. Det var ingens skyld, det var bare dette grusomme, narraktige livet som skjedde slik det skjer og slik det rammer. Blindt og urettferdig.<br /><br />Urnenedsettelsen var på samme dag som <a href="http://in2orbit.blogspot.com/2009/05/kursiv.html" target="_blank">Tamsin</a> skulle vært født. Jeg skapte en slags mening med det inne i meg i et desperat forsøk på å trosse det forbannede livets sjebnespill, sa farvel til begge to, stakk den lille rosa hjertestenen ned i jorden og snudde ryggen til. Forsøkte å legge en plan for veien videre. For å finne slags mening. Om det finnes en.<br /><br />Jeg fyller tomrommene i meg med farger fra minner og folk jeg er glad i. Det gir mening, når verden og livet for øvrig er grått og trist som en frynsete novemberdag.<br /><blockquote><i> FRED OG RO <br />Jeg ønsker deg en mild bris som følger deg,<br />en stille sjø, en klar og skinnende stjerne.<br />Og til slutt en trygg havn.<br />Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer<br />om blomsterenger og gress,<br />om blikkstille hav som glitrer i solen,<br />om strender som overskylles av mye bølger,<br />om land du selv dikter opp,<br />om trivelig prat med venner,<br />om veier som leder til en gjenforening,<br />om sorger som slukker og nytt håp vekket.<br /><br />Jeg ønsker deg en fredfull søvn,<br />gode drømmer og lyse morgener.<br /><br />Ligg stille i mørket og lytte til regnet<br />som trommer mot vinduet,<br />suset av biler som kjører forbi,<br />risling i løvet.<br /><br />Glem alle beslutninger som må tas,<br />alle spekulasjoner og alt tidspress.<br />Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet<br />og holder ømt omkring deg. </i><br />-Pam Brown-</blockquote>Rockettehttp://www.blogger.com/profile/02500454674482541240noreply@blogger.com5