: into orbit

Retroseksuell

2012-01-13T19:40:00.000+01:00

Mon tro om jeg er i ferd med å bli en gammel romantisk moralist. Jeg har vokst opp under den seksuelle oppvåkningen. Nå er jeg i ferd med å sovne av kjedsomhet.
Samfunnet, media, menneskene flommer over av seksuell "frigjorthet". Vi kan knulle villt og uhemmet og siden snakke om det nesten når det skal være, og får vi det ikke helt til er det straks en sexolog på pletten for å fortelle oss hvordan vi kan gjøre det bedre og snakke friere om det. Pornografer strømmer til for å gjøre oss kåtere på kvinners premisser.

Desto mer sexologene insisterer på å være vår tids messiaser og dess flere pornosladder som fjernes, dess leiere blir jeg. Ja, altså ikke av sex per se, men av den seksuelle informasjonsflommen. - Ikke min egen seksualitet men de andres.

Seksuallivets magi inneholder alle menneskelivets grunnelementer: ånd, dyriskhet, dødsangst og rus. I en epoke som vår, preget av den ideale kjærlighetens oppløsning og en omseggripende seksualpsykose som vil gi fremtidige historikere stoff til millioner av kjedelige avhandlinger og bøker, er det mange klassiske spørsmål som får fornyet aktualitet. Men ett står allikevel alene: er mennesket bare en avansert ape - eller er vi noe mer?
Vetle Lid Larsen "Antisex"

I min vennekrets har det etterhvert oppstått en gryende opprør mot all denne misforståtte seksuelle frigjortheten. Jeg tror ingen av mine bekjente kan kalles pripne. Men de har fått et savn etter det genuint ekte og mirakuløse ved kjærligheten - som liksom har forsvunnet i et hav av avhandlinger om sex, tilgjengelig porno og sex-leketøy, griseprat på internett, swingers- og eller fetishparties, m.m.
Det er ikke nok å bare ønske å ligge nær en du bryr deg om eller å snuse på kjærestens varme hud. Her skal kles opp i trashy undertøy og skolepikeuniformer, elskes i taklampa med minst ett annet par til tilstede, dildoer i alle regnbuens farger, oppned, bakfram og hurramegrundt med gud og hvermann over alt og hele tiden. Som sexologene anbefaler.

Estetikk og genuine følelser er mine eksistensgrunnlag. Jeg misliker alt som er harry og kitch og fråtseraktig. Nipsgjenstander, nasjonalromantikk, porno, collagenansikt og plastikk-kropper, dårlige manerer, +++
Seksualiteten har blitt så offentlig, så grell, så harry og allstedsværende at den nesten gir meg avsmak. Jeg er lei av å treffe på mennesker som synes det mest naturlige i verden er å fortelle meg om sine seksuelle preferanser eller spørre om mine. Som snakker om sine seksuelle bravader på samme måte som forrige helgs fottur i Jotunheimen. Hurra så frigjorte vi er!
Jeg er lei av alle magasinoverskriftene som lyser mot meg i kiosken: Slik blir du en bedre elsker. Lei av sexologenes velmente råd, lei av harrytassene som sender deg bilde av pikken sin over nettet, lei av min egen samtids patologiske behov for å flytte grenser.

Jeg vil ha tilbake det rene, mystiske og ekte. Du kan kalle meg prippen så mye du vil. Det bryr meg ikke. Jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke er 14 og blir introdusert for dette havet av seksuell desinformasjon og emosjonelle forfall. - At jeg er trygg nok til å vite at blott en berøring er tilstrekkelig til å utløse et skred av følelser og spenning.

Vi trenger ikke å avdekke alt. Da blir det ingenting igjen.

1. Du skal tro på kjærligheten
2. Du skal vite at mennesket er mer enn et dyr
3. Du skal erkjenne at det vakreste i livet aldri kan gripes
4. Du skal huske at hjernen din ikke sitter i kjønnsorganene
5. Du skal elske med din neste som med deg selv
6. Du skal skrike ut at du er lei av det evinnelige sex-maset i samtlige media til samtlige tider i døgnet, av landets beholdning av steindøde journalister, forfattere, programskapere og reklamefolk som tror de er frigjorte og frekke, men som i virkeligheten bare er til å gråte av.
7. Du er av ånd
8. Du skal hate Statistisk Sentralbyrå
9. Du skal tenke skjønnhet, sannhet, lengsel
10. Og til sexologene: Fuck off!
-Antisex-

Et øyeblikks stillhet

2012-01-10T08:55:00.000+01:00

Siden verden er uvirkelig, må man føres bak lyset på en eller annen måte for å kunne seire i den.
-W. B. Yeats-

Jeg har som vanlig våknet altfor tidlig. Ute snør det tett og stille, og jeg tenker på M som over en Courvoisier i annen etasje på Baronen i sene nattetimer en gang på åttitallet introduserte meg for Thomas Moore og begrepet temenos.

Vi satt og dinglet med beina, bak pianisten som telte kveldens tips, og kikket ut i bakgården der det snødde; -tett og stille.
M fortalte meg at det var de eneste gangene hun ikke kjente gnagsårene i sjelen. Når det snødde sånn, uansett til hvilken tid på døgnet, tok hun på seg den varme kåpen og ruslet rundt i byens gater. Helt alene, helt i vater, helt til snøfreserne kom frem og brøt idyllen.

Når det snør føler hun ingen lengsel, fortalte hun. Stillheten som faller i store, myke flak, demper den støyende utenforverdenen og tillater henne å lytte til sin indre musikk. Den som taler til sjelen.
Hun hadde ikke funnet andre måter å lytte til den musikken på. Den var der bare når det snødde, og det var den eneste tingen hun virkelig likte ved seg selv. Som fikk verden til å fremstå mer tilforlatelig, mindre skummel.

Den kristne mystikeren Teresa av Ávila beskrev sjelen som en indre borg.
Vi har våre indre rom og hager, fredlyste pletter i oss selv, som tilsvarer det ytre livets grensemarkeringer. Disse rommene er ikke abstraksjoner eller skjelett for sinnet, men rom og hager for hjertet. Steller vi disse vel, kan de brukes som middel til å holde livet sammen, til tross for ytre begrensninger.

M fant temenos bare når det snødde. Helt til hun døde av hjertesvikt før fyllte tretti, var livet hennes preget av rastløshet, frykt og lengsel. Og fordommer. Andres fordømmelse, men aller mest hennes egen.

Jeg kjente henne egentlig ikke, men jeg kjente drømmene hennes. Og jeg tenker at det er best slik når livet ikke kan gi deg ro, at hjertet rett og slett stanser.

Gnagsår I

2011-10-15T05:36:00.002+02:00

Da vi var 17, flyttet Katinkas litt gale kunstnermor til Hydra.
Hun hadde vært der på ferie og truffet en keramiker «med glødende øyne og lysende sjel» Det var slik hun beskrev ham på postkortet. Som forøvrig hadde motiv fra Santorini, ikke Hydra. Du vet, ett av disse bildene av hvite kirker med blå kupler som klamrer seg til klippekanten og omgir seg med rosa/blått lys.
«Glad i deg», stod det nederst, i skrånende skrift, som om ordene var på vei utfor klippekanten de også.

Jeg kan ikke huske at vi ble særlig opprørte av det.
Vi hadde den svære leiligheten i Skovveien til vår disposisjon. Vi skulket skidagen, lå i en haug på en madrass i biblioteket, og røykte tjall vi hadde kjøpt av en friker i Slottsparken. Sky Channel surret i bakgrunnen. Det var Ultravox, Simple Minds og Fine Young Cannibals.

Vi hadde alle litt vage familieforhold. det spilte liksom ikke store rollen om moren din flyttet til Hydra, eller faren din inn hos hun litt tacky aerobicsinstruktøren i Vibesgate. Det var vennene dine som betydde noe, som ga deg kjærlighet og en følelse av tilhørlighet.

Dette var på 80-tallet. Når jeg tenker på det i dag, nå som jeg selv kunne ha vært tenåringsmor om jeg hadde levd etter den riktige malen, kjenner jeg en intens forferdelse.

Det gikk bra med Katinka, kanskje best av oss alle. Hun sørget for å være den moren hun selv hadde ønsket seg for sine egne barn.
Pim derimot, hvis far flyttet inn hos aerobicinstruktøren uten å melde fra hverken til sin syke kone eller sine barn, feide over sin egen andel aerobicinstruktørlignende damer; - han drakk for mye, festet for mye, gamblet for mye, og behandlet damene sine så dårlig at han etterhvert selv tok skade av det.

Sånn sett utenfra, i retrospektiv, synes utfallet tilfeldig. Det var Katinka som var den sarte, forsiktige - Pim den trygge og trauste. Kanskje er det som noen sier, at det er gjennom kriser man virkelig ser hva som bor i et menneske.

Men jeg kan altså ikke huske at det var noen krise.
Vi var glade for å slippe foreldreforpliktelsene, fornøyde med å ligge i en haug på gulvet i Katinkas bibliotek, røyke oss skeive og se på Pat Sharp.

Så var det kanskje ikke noe rart at verden ble som den ble.

Et rom står avlåst

2011-08-22T19:01:00.002+02:00

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

-Kolbein Falkeid-

Til Ungdommen

2011-07-23T09:14:00.003+02:00

av Nordahl Grieg

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

(Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist der svar.

Ubygde kraftverk,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.)

Da synker våpnene
maktesløst ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

☮º♥.•*¨`*•♥.•´*.¸.•´♥

English translation
By Rod Sinclair (2004)

Faced by your enemies
On every hand
Battle is menacing,
Now make your stand

Fearful your question,
Defenceless, open
What shall I fight with?
Where is my weapon?

Here is your battle plan,
Here is your shield
Faith in this life of ours,
The common weal

For all our children's sake,
Save it, defend it,
Pay any price you must,
They shall not end it

Neat stacks of cannon shells,
Row upon row
Death to the life you love,
All that you know

War is contempt for life,
Peace is creation
Death's march is halted
By determination

We all deserve the world,
Harvest and seed
Hunger and poverty
Are born of greed

Don't turn your face away
From needs of others
Reach out a helping hand
To all your brothers

Here is our solemn vow,
From land to land
We will protect our world
From tyrants' hand

Defend the beautiful,
Gentle and innocent
Like any mother would
Care for her infant.

θέλημα

2011-02-03T17:46:00.004+01:00

(θέλημα = Thelema; greske ordet for Vilje)

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», sier folk. Det synes jeg godt de kan slutte å si. De har ikke peiling. Når livet smeller mot deg fra alle kanter, har du strengt tatt ikke noe annet valg enn å bare ta det på den måten situasjonen krever.

Når folk lirer av seg floskler de åpenbart ikke egentlig forstår seg på, blir jeg irritert. Når jeg blir irritert, vekkes sider i meg som jeg ikke helt vil vedkjenne meg. Sarkasme er hverken spesielt sexy eller fruktbart for videre dialog, men når folk sier dumme ting klarer jeg altså ikke å dy meg for sarkasmene.

Jeg vil veldig gjerne være et godt menneske. Aller helst skulle jeg gjerne vært et gjennomført godt menneske sånn fiks ferdig, men det er jeg altså ikke.
Hvis jeg var Dalai Lama ville jeg sannsynligvis tenkt at folk sier disse tingene i beste mening, og at jeg må møte dem med takknemlighet og et vennlig sinn. Men jeg er ikke Dalai Lama, jeg er bare meg, og denne bare-meg’en blir ganske lett irritert over floskler, selv om de sies i beste mening.

Buddhistene mener at vi kan oppnå verdensfred gjennom indre forvandling. Ved å møte verden med ro, toleranse, kjærlighet og uselviskhet, danner enkeltindividet en atmosfære av fred og harmoni som vil påvirke omgivelsene.
Jeg synes det er en veldig vakker tanke. En side av meg, godsiden så klart, ønsker å tro at dette er mulig. Men tvilen kommer når jeg registrerer hvor lett jeg lar meg irritere over viderverdigheter, og jeg vet jo at andre også gjør dét.

Folk irriterer seg over de underligste ting. Veldig mange mennesker irriterer seg over andres skriftspråk eller talemåter. Hvis du har for vane å lage dine egne ord, slurve med komma og pøse på med utrops- og spørsmålstegn for eksempel, går noen mennesker helt av skaftet. Du må passe på å uttale kj-lyden riktig, huske reglene for da og når, og du må aldri skrive på dialekt.

Hvis vi bodde i et land der vi sultet, levde under en evig trussel av krig, nød, død, ville vi mest sannsynlig ikke brydd oss om for mange utropstegn etter en setning. La være å bombe meg, og du kan sette så mange utropstegn du bare lyster!!!

Men dette vet vi jo: bombingen kan metaforisk skje på så mange måter. Den kan bli påført deg i form av ulykker, krenkelser, usikkerhet, sykdom, tap og masse annet. På en eller annen måte vil sannsynligvis en bombe eller to smelle av i nærheten av deg før eller siden. Disse bombene skaper ikke nødvendigvis synlige skader. Med denne vissheten i hu; burde vi ikke være litt rausere med hverandre? Hvem vet hva som har skjedd med jenta som sitter og snakker i mobiltelefonen på bussen. Kanskje trenger hun en trygg stemme i andre enden, selv om du hører høyt og tydelig at hun bare snakker vås. Og sier schiipt i steden for kjipt.

Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme den vi er og det vi tenker om det som skjer akkurat nå.

Hvis du har blitt sveket fundamentalt, hvis du har blitt tyrannisert, mobbet, krenket, — vil ikke dette alltid være med deg, slik at selv snev av svik, krenkelser og tyrannisering vil få deg til å se rødt?

Jeg har i likhet med mange andre blitt krenket, sviktet og skadet. I mange år tenkte jeg det var viktig å tilgi for å komme videre. Jeg syntes sinne var en veldig smålig følelse som jeg ikke ville vedkjenne meg. Det gikk ikke så bra, for sint var jeg med rette. Etterhvert forbeholdt jeg meg retten til å være sint. Det var min måte å plassere ansvaret for krenkelsen der den hører hjemme. Jeg forsonet meg med at verden kan være svikefull og prøver etter beste evne å omgi meg med bare fine mennesker. Fine mennesker gjør meg snill; lar meg vokse som person.

Det er ikke bare å ta seg sammen alltid. De fleste av oss kan trenge en hjelpende hånd innimellom for å kunne ta det og ha det bedre. Ingen er bare sin egen lykkes smed.

Jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske. Litt for verdensfreden, litt for meg selv, men aller mest fordi jeg ønsker å være noe for andre og bidra med noe positivt.

Å bli en bedre versjon av seg selv går ikke alltid knirkefritt, særlig hvis du irriterer seg like lett over viderverdigheter som jeg gjør. Riktignok er jeg ikke en sånn som rynker på nesa og skuer hunden på hårene hele tiden, men jeg må innrømme at jeg har fordommer mot for eksempel folk som er rettskrivingspetimetre. Jeg kan tenke at de ikke får nok sex eller at de ble mobbet på skolen, men det er jo ikke sikkert at det stemmer, og om det skulle stemme gjør det dem ikke til dårlige mennesker, bare rettskrivingspetimetre. Noen synes sikker rettskrivningspetimetre er fine og ikke det minste irriterende.

Et klokt menneske sa en gang til meg at «Det vi fokuserer på blir det mer av. Sørg for at det er fine ting».
Det er helt innlysende at jeg må, — for å bli et bedre menneske, bidra til verdensfreden og alt det der, — slutte å irritere meg over floskler og rettskrivingspetimetre. Jeg må fokusere på den gode tanken bak; at noen vil at jeg skal ha det og ta det bedre, og ha et korrekt språk. Hvis ikke dét funker, kan jeg alltids lukke øyne og ører for irritasjonsmomentene, spille Satie inni hodet mitt og tenke på havet, livet og kjærligheten. Og at personene jeg elsker er 72,8% vann.

Det gjelder å finne en balanse du kan leve med, mellom hvordan du har det og hvordan du tar det. Faktisk. Se, nå lirer jeg rundt i flosklene selv. Dessuten; er ikke denne teksten litt overlesset med semikolon, tankestreker, utropstegn og konjuksjoner først i setningene? Det er nemlig egentlig ikke lov, men jeg tar meg den frihet for å kunne gi deg mine ord på min måte.

Jeg er et ufullkomment menneske, bær over med meg!

Noen av oss er vår egen verste kritiker. Jeg tror vi må bli litt rausere med oss selv også, når vi først er i gang. Det er viktig for selvfølelsen vår, og derfor også for verdensfreden. Får du det ikke til ved første forsøk, så prøv igjen. Og husk å tilgi deg selv.

De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss, for å heve oss over og komme videre. I seg selv kan kampen om å bli et bedre og rausere menneske gi livet både innhold, mening og mål. Og den kan være et nyttig verktøy for å påvirke verden, og ja, hvem vet, — skape verdensfred.

Dalai Lama skal ha sagt: «Min religion er enkel. Min religion er kjærlighet».
Hvis det faktisk er slik at det vi fokuserer på blir det mer av, velger jeg å fokusere på kjærligheten.
Den vil jeg både ha og ta på den eneste måten mulig; med entusiasme og glede. Der det er kjærlighet vil alt være i balanse. Uansett.

På gresk har de flere ord for kjærlighet: Eros, Agape, Philia og Storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: Agape, ordet for den høyeste og reneste formen for kjærlighet, gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt.

All is love. Love is all.

Interludium

2010-12-08T19:50:00.002+01:00

Jeg snakket akkurat med vår tvisynte venn Eirik. Det kommer det ofte mye fint ut av.

Kanskje snakket jeg mest, jeg vet ikke, det er noe som skjer med meg når jeg snakker med mennesker som trigger noe i meg, at jeg lytter og snakker samtidig, og jeg er egentlig ikke vant til at det er jeg som snakker mest.

Nok om det.

Vi snakket om havet, livet og kjærligheten. Hvertfall tror jeg det, det er det jeg innbiller meg hver gang jeg snakker med folk som funker, folk som trigger noe fint i meg. Og så snakket vi litt om galskap, men det er jo egentlig havet, livet og kjærligheten på en gang, er det ikke?

Jeg snakket om galskap, hvertfall. Hvor redd jeg er for den. Ikke for galskapen per se, men for å flomme så over av meg selv at folk synes det blir litt anstrengende.

Det er ganske mye av meg. Du som aldri har truffet meg live ser det, at det er ganske mye. I det virkelige livet er det mye, mye mindre. (Tilsynelatende normal. Hva nå normal måtte være)

Jeg går - som Fantomet - rundt i gatene som en vanlig mann, men inni meg flommer jeg over av noe udefinerbart, det er så mange drømmer så mange ønsker, så mye uvilje mot det konforme, at jeg tror det må være noe galt med meg. Men kanskje er det ikke det, kanskje føler du akkurat det samme?

Vi er av samme stoff som drømmer veves. Vårt lille liv er omringet av søvn
-Shakespeare-

Status quo

2010-11-29T06:08:00.003+01:00

Jeg har ligget så lenge i forsterstilling at jeg har blitt sånn. Som et krøplet fossil, fanget i stein.

Selv når jeg tilsynelatende står oppreist er jeg sånn.

Jeg drømmer om havet, livet og kjærligheten. Om Ekko og Salmakis, om endeløse horisonter, salt hav mot solvarm hud, fri pust og duften av villtvoksende oregano, mens jeg lytter til tonene fra Café del Mar og tenker at jeg ikke er fanget i stein, men i en hamaca på Ibizas klippekant.

Når et ledd i menneskekroppen er fastlåst lenge nok, forkrøples det. Musklene rundt får ikke puste, og krymper seg i åndenød til alt som er igjen er slarkete sener og gnissende ledd som hovner opp og forkalkes og sender smertesignaler fra nerve til nerve som en tsunami i hele kroppen.

Ingen rolige bølgeskvulp her, ingen katharsis, no rest for the wicked, og alt du kan gjøre er å senke kroppen ned i et varmt bad og tenke skal/skal ikke, helt til du kommer på at det ikke er livet du er lei av, det er smerten, og så bretter du deg ut, står tilsynelatende oppreist og snakker om havet, livet og kjærligheten. Men det du egentlig sier er: vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer

In a New York state of mind

2010-11-01T17:15:00.003+01:00

Jeg elsker denne lodne byen
Den er skrukkete
som en detektivroman
og larmete og halvfeit og sotete
Øyelokk skjermer
det harde krasse
svarte blikket
-Frank O'Hara-

Amor Fati

2010-08-15T08:07:00.007+02:00

Rett nedenfor der jeg bor, i den lille parken ved den krappe svingen, står det et majestetisk tre.
Siden jeg ikke var noe særlig opptatt av botanikk på skolen (i naturfag hadde vi en helt utenomjordisk energidrepende lærer med monoton, nesten hypnotisk stemme, jeg skulle noen ganger ønske at jeg hadde tatt opp stemmen hans på bånd for senere bruk til de endeløse søvnløse nettene, men det er for sent å tenke på nå, finnes det i det hele tatt lydbånd lengre?), vet jeg ikke sikkert hva slags tre det er, men jeg tror det kan være en eik. Eller poppel. Det ser litt poplete ut, når jeg tenker meg om. (Sånn blir ressonnementene når jobben din er å visualisere ord.)

Jeg tror denne eika eller poppelen alltid har vært så majestetisk, jeg husker den fra barndommen fra de endeløse, fortærende søndagsmiddagene hos Konsulen av Verden og resten av den dysfunksjonelle slekta. De var så lange de søndagene at jeg nesten ikke holdt dem ut, (like langdryge og energidrepende som naturfagtimene). Jeg hadde stive, kløete klær på, og jeg har siden hatet alt som kan minne om kjole og kløete stive klær, - gi meg utvasket bomull og kasjmir når det skal være, det kan ikke være meningen at man skal gå rundt å føle seg stiv og kløete her i verden, særlig ikke når det er så mye annet som plager en uten at man kan gjøre noe med det.

Treet tar seg best ut om vinteren, den mørke, snirklete strukturen i barken, de begeistrede lange greinarmene som brer seg ut som å omfavne livet (™selveste), og strekker seg så mektig mot himmelen at det er nesten så du glemmer støyen og eksosen fra E6 nedenfor (er det E6 eller E18? Jeg vet ikke så mye om veier heller, når jeg tenker meg om, det er i det hele tatt veldig mye jeg ikke vet noe om, men jeg vet hvor drepende forurensing og støy kan være, for dette opplever jeg på egne greiner og noen ganger får jeg lyst å lenke meg fast midt i veibanen, på E6 eller E18, og si til folk at de må slutte å støye og forurense sånn)

For noen år siden, jeg tror det kan ha vært i 2007, begynte majesteten å henge litt med greinene. Noen av dem brakk, noe hadde skjedd, det var sterk vind hele våren og sommeren i 2007 og treet hadde rett og slett blitt for stort for seg selv. Vokst seg ut av verden og livet, som om det ikke kjente sin egen begrensning.

Fordi dette er et tre, og fordi dette treet var så majestetisk, var hjelperne raskt på pletten med jernstenger. De kjørte stive, harde, glatte stenger inn i den majestetiske kroppen, løften greinarmene, tjoret stengene fast. Det så utrolig smertefullt ut, jeg gråt litt av medfølelse da jeg gikk forbi, og for første gang hørte jeg støyen og kjente eksoslukten fra E6 (eller E18, jeg er for lat til å google, det vil avbryte skriveflyten.)

Året etter ble det klart at jernstengene ikke hadde funket i lengden, treet var ikke lenger majestetisk, det så svekket og smerteridd ut. Du kjører ikke jernstenger inn i en smerteridd kropp uten at kroppen tar skade av det.

Velforeningen, som består av en over gjennomsnittet ressurssterk gruppe mennesker, gikk sporenstreks til aksjon, fikk utredet en rapport som kunne fortelle at treet hadde masser av liv i seg, det var bare blitt for stort for seg selv.

Man kuttet grenene, formet treet om til noe helt annet enn det var tenkt til å være, og lot det stå der som en skygge av seg selv (eller som på selvets skyggeside) som en slags enerverende påminnelse om at dette er hva som skjer når du vokser deg ut av alle tenkte grenser, man skal ikke tenke at 'The sky is the limit' når man er tenkt til å leve på jorden.

Jeg gråt litt hver gang jeg gikk forbi og så treet stå der på selvets skyggeside. Etterhvert sluttet jeg å gå den veien, jeg gikk lange omveier for å slippe, helt til i år, da den andre veien ble for støyende og forurenset og savnet dessuten for stort, ville jeg se om min gamle venn fremdeles holdt stand i den lille parken ved den krappe svingen.

Og, javisst!, treet står der, med grønne,friske skudd som delvis skjuler de amputerte armene, og jeg kan se at treet er like majestetisk om enn ikke like stort, det står der og strutter og strekker de friske skuddene utover og oppover som for å omfavne sin egen skjebne.

Amor fati
-André Bjerke-
Ikke som en cæsar gjorde,  
skal du med et sverd bevæbne  
deg mot verden, men med ordet;  
Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
 som din sterkeste befrier:  
Du har valgt din sti i krattet.
 Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
 Lammet, sønderknust, elendig  
ser du at den gjenforener  
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket  
hjelper deg som dine venner.  
Dine nederlag er rike  gaver,
lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet  
av å bli din skjebne verdig  vite:
Dette har jeg villet.  
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes  
grønne skog er gjennomvandret:
 Intet vil jeg anderledes.
 Intet ønsker jeg forandret.

(Dette er hverken en eik eller en poppel, men ei bjørk. Så vet du det, hvis du som meg sov eller tegnet i botanikktimene)

Anbefaling

2010-06-16T08:13:00.002+02:00

Siden jeg er så tom for egne ord for tida, anbefaler jeg å lese f.eks. denne hos Drops of Dreams.

αγάπη

2010-06-04T18:59:00.002+02:00

Det heter at gammel kjærlighet ikke ruster. Det tror jeg på. Jeg tror at når man har opplevd Kjærligheten™, den virkelige, er det ingenting som kan forvitre den. Ikke hat, ingen narsissistiske sjarlataner, ikke skuffelser, ikke svik. Den ene kjærligheten du har opplevd, om du er så heldig å ha opplevd den mener jeg, veier opp for alt annet.

Jeg er så heldig at jeg har opplevd den.

Jeg opplever den stadig vekk, igjen og igjen, kanskje fordi jeg fremdeles er venn med ham jeg opplevde den med. En forutsetning for dette vennskapet er sannsynligvis at vi lever ganske langt fra hverandre riktignok, men det har jeg ikke lyst å tenke på. Jeg har lyst å tenke på alle de årene denne kjærligheten hevet meg i været som en svimmel sol. De skinnende, magiske øyeblikkene. Følelsen av å være så ekte og til stede og elsket at jeg nesten ikke trodde det var sant. Jeg har aldri følt meg så trygg og elsket, før eller siden. Bare det å ha hatt en lang periode av livet da man er trygg og elsket er et enormt privilegium. Det må jeg ikke glemme her på den motsatte siden.

Det er rart at vi tenker "Ingenting varer evig" mest om ting vi er redd skal ta slutt, men om de leie tingene tenker vi at "hva om det aldri tar slutt". Det tror jeg vi gjør best i å slutte med.

Jeg er ellers som et fluepapir på narsissistiske sjarlataner. Det tror jeg også at jeg skal slutte å være. Fra i dag av.

Dette vil jeg at du skal vite hvis du ikke har elsket ennå: Du har det i deg! Du må bare vurdere om du vil være åpen for den. Kjærligheten™. For den er så fabelaktig, men også så smertefull at i et svakt øyeblikk, og dem har jo vi mennesker ganske mange av,vil du sannsynligvis komme til å føle at du ikke holder den ut.

Hold den ut og hold av. Den varer evig. Ikke ruster den heller.

All is love - Love is all

αγάπη=agape

Fra første sekund

2010-05-05T10:29:00.002+02:00

Fra det øyeblikket jeg tittet inn fra snøføyka og så deg sitte der i sofaen som om ingenting hadde hendt, som om alt var ved det normale, som om verden var i vater, som om alt var kjent, trygt og behagelig.

Det var jo ikke det! Det raste i meg, gnistret rundt oss, i ild og i skygger, - merket du ikke det? Jeg tenkte på deg i alle døgnets tider og gjentok inne i meg det jeg skulle komme til å ha lyst til å si hver gang jeg så deg sitte der gjennom de lange, seige ukene:

Jeg har lyst å hoppe opp i fanget ditt og hviske hemliser, snuse deg i halsgropen, høre stemmen din helt nære; -holde hånden mot hjertet ditt og passe på at det aldri mer går i stykker.

I steden går jeg bare og kjenner på deg, på energien din. I øyekroken vet jeg alltid hvor du er. Jeg hører det er du som går i trappen. Du som sitter i stuen og snakker med noen. Du som kommer rundt hjørnet.

Energien din når frem lenge før deg. Den er brennende, varm og kjent. Når jeg møter blikket ditt føler jeg at vi deler en hemmelighet, og jeg har lyst å spørre om hvilken av dem det er.

Vi som drømmer tegner rette linjer på hvite ark når det er lyst, men om natten sender vi rundinger og kruseduller til og fra og smiler til hverandre i mørket

R.I.P. Guru

2010-04-20T15:43:00.002+02:00

Ingenting

2010-03-05T19:03:00.000+01:00

Jeg skulle skrive meg inn i hjertet ditt med en vakker historie om da jeg krysset den spanske mesaen i en gammel, åpen sportsbil - rød! - med flagrende hår og bekymringsfritt sinn. Alternativt en klok og innsiktsfull post om det epistemologiske kausalitetsprinsippet i Kants kategoriske imperativ. Men så ble det ikke sånn. Enda jeg hadde skjenket meg et glass Farris, satt på Café del Mar Vol. 14 og inntatt favorittplassen ved vinduet - den med utsikt ned mot seilbåtene på Kongen og solen som sakte siger ned bak Nesoddlandet.

Det er som om hele meg fylles av ingen ting. Et stort, tomt, hult rom av ingenting.

Inne i hodet mitt begynte jeg på en lengre utlegning om livets små mysterier. Om hvordan det har seg at noen ganger i livet treffer man dette ene mennesket i folkemengden og kjenner hvordan alle de andre fades ut og blir utydelige. Da jeg skulle skrive om det, ble det bare til ingenting - poohff - på vei til tastaturet.

Ingenting.

Jeg skulle til å snakke om at livet ikke bygger på logikk, men erfaring. At livet i seg selv er irrasjonelt, naturen så lunefull - menneskene så irrasjonelle, at det knapt finnes noe som kan beregnes som sannsynlig. Eller usannsynlig.

Da jeg skulle gripe fast i resten av den tanken, var det ingenting igjen av den.

Jeg venter på at den andre døren skal åpnes. Den som visstnok åpnes når èn lukkes. I mellomtiden leter jeg håpefullt etter exit-skiltet. Og tenker at i akkurat dette øyeblikket savner jeg absolutt alt som savnes kan.

En ganske alminnelig onsdag i februar

2010-02-17T17:25:00.006+01:00

Og det er noe som gnager i sjela di som om du var 14 år igjen og gråter på trikken på vei til stallen og en varm trøstende mule fordi han du trodde elsket deg høyere enn sola og månen og himmelen og havet på en gang dumpet deg til fordel for hun med pupper og tvilsomt rykte i C-klassen. Bylandskapet farer forbi tåket av tårer og gryende desillusjon og du tror du er på vei til en trøstende varm mule mot kinnet, men i virkeligheten er du på vei ut av uskylden inn i kynismen, der drømmer bare er drømmer og realiteten den totale parametrale motsetning.

Du er stor jente nå. Tørk tårene og knytt nevene!

Photo: PostSecret

Kolbein Falkeid og meg

2010-02-03T01:27:00.000+01:00

Den jeg engang har vært
kan plutselig og intenst savne meg
som når jeg har vært ute og reist
og vender hjem
til mitt eget opplyste hus om natten
griper dørhåndtaket
og kjenner blodet fryse i årene
Låsene som mine nøkler passer til
er skiftet ut
Avstanden til døden er den samme

Jeg trenger en katt

2009-11-30T10:21:00.001+01:00

Havet, kjærligheten - og døden

2009-11-18T17:46:00.007+01:00

Foto: Caroline Roka

Jeg visste jo at Dima ikke var lengre, selv før legene vekket ham opp fra den kunstige komaen for å sjekke hjerneaktiviteten. Han var ikke der selvom hjertet slo, han hadde ingen farge rundt seg, det er sånn jeg visste det.

For dere som tviler: jo, vi har en sjel. Men i motsetning til det man kanskje skulle tro, slokner ikke sjelen sammen med kroppen, den dør når hjernen slår seg av.

Grunnen til at jeg kan si dette så sikkert, er at folks sjeler har farger. Når den ikke er der lengre, synes ingen farger, ingen lys. "Sjelen" for meg består av et menneskes energi, utstråling, kløkt, lynne og sinnsstemning Jeg ser fargene. Dette skyldes riktignok en snurrig greie i egen hjerne, men allikevel tror jeg du ville forstått og tolket fargen/sjelen likt som meg om du hadde vært inne i persepsjonsevnen min. Fargenes betydning er ganske universielle. Blått er ro/harmoni/uendelighet, - oransje dynamikk, lidenskap, kjapphet. For eksempel.

Og altså, Dima. Det var ikke noe lys igen, ingen farger, ingen sjel. Mens de andre håpet i det lengste på et mirakel, sa jeg mine takk og farvel. Selvom han ikke kunne høre meg, selvom det var for sent.

Den skjærende sorgfølelsen var ventet. Noe som var mer overraskende var at jeg hadde en intens følelse av at jeg alltid har visst at Dima bare var til låns for en kort tid. Men hvordan kunne jeg vite det? Han var stor, sterk og kjernesunn. Men kanskje var det nettopp dét - at han var så instendig betatt av å leve. Av livet, selveste. Det måtte leves kjapt, sterkt og ettertrykkelig hele tiden, som om han hamstret opp og dekket sulten til en lang, hard vinter. Jeg vet ikke. Kanskje det bare er noe jeg forteller meg selv for å lindre sorgen. For å fylle det store, tomme, knugende rommet i meg med en slags mening, som om det fantes en.

For det er jo egentlig totalt meningsløst at tre unge menn skal kjøre lattermilde og glade fra en samling med bestevenner for så å opphøre og eksistere rundt neste sving.
Bare én overlevde, og det er han som kjørte bilen. Jeg tror ikke livet hans noen gang får mening igjen, og når jeg sørger, sørger jeg for ham også. Det var ingens skyld, det var bare dette grusomme, narraktige livet som skjedde slik det skjer og slik det rammer. Blindt og urettferdig.

Urnenedsettelsen var på samme dag som Tamsin skulle vært født. Jeg skapte en slags mening med det inne i meg i et desperat forsøk på å trosse det forbannede livets sjebnespill, sa farvel til begge to, stakk den lille rosa hjertestenen ned i jorden og snudde ryggen til. Forsøkte å legge en plan for veien videre. For å finne slags mening. Om det finnes en.

Jeg fyller tomrommene i meg med farger fra minner og folk jeg er glad i. Det gir mening, når verden og livet for øvrig er grått og trist som en frynsete novemberdag.

FRED OG RO
Jeg ønsker deg en mild bris som følger deg,
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne.
Og til slutt en trygg havn.
Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer
om blomsterenger og gress,
om blikkstille hav som glitrer i solen,
om strender som overskylles av mye bølger,
om land du selv dikter opp,
om trivelig prat med venner,
om veier som leder til en gjenforening,
om sorger som slukker og nytt håp vekket.

Jeg ønsker deg en fredfull søvn,
gode drømmer og lyse morgener.

Ligg stille i mørket og lytte til regnet
som trommer mot vinduet,
suset av biler som kjører forbi,
risling i løvet.

Glem alle beslutninger som må tas,
alle spekulasjoner og alt tidspress.
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet
og holder ømt omkring deg.
-Pam Brown-

Vi er alle skapt av stjernestøv

2009-11-16T07:37:00.004+01:00

Inne i hodet mitt er jeg på fornavn med for eksempel Kolbein Falkeid.
"Kolbein, har du et dikt for dette", kan jeg spørre ut i luften om jeg dumper borti noe som trenger litt falkeidsk filosofi.
Utenfor hodet mitt treffer jeg dessverre aldri Kolbein Falkeid, og gjorde jeg det, hadde jeg sannsynligvis ikke klart å få frem et ord.

En gang på åttitallet traff jeg Jose Carreras etter en forestilling i Madrids Parque Retiro. Jeg sa ingenting, men jeg tror jeg smilte. Litt skjelvende smilte jeg. Han spurte om jeg hadde hatt glede av konserten, og så smilte jeg, og kanskje jeg nikket litt. Jeg håper hverfall at jeg nikket, men sannsynligvis så jeg bare ut som et glisende, blondt nek. Hvilket jeg i og for seg også var. Jeg var 19 og trodde jeg var sjef over verden mesteparten av tiden, men altså ikke da Jose Carreras snakket til meg.

Litt senere, det kunne kanskje ha vært tidlig på nittitallet, lagde jeg en blomst av sølvpapiret fra en sigaretteske og ga til en skuespiller som var på samme bar som meg. Jeg lagde den blomsten fordi jeg gjerne ville vise at jeg satt pris på arbeidet hans, og det ante meg at jeg ikke ville klare å si det. Han ble oppriktig glad og spurte i vei om hvordan jeg hadde laget den og sånn, men jeg klarte ikke svare. Jeg bare smilte og nikket og gikk for å sette meg med vennene mine. Kanskje sa jeg ikke noe resten av kvelden.

Det hender at jeg treffer på denne målløsheten i meg selv når jeg møter "helt vanlige" mennesker også. Altså; vanlige, som i ikkekjendiser, de er like fullt ekstraordinære i all sin kraft.

Jeg er full av ærefrykt og nesegrus beundring for mennesker som bidrar til en bedre verden simpelthen ved å være seg selv og tilstede og ekte. De beriker meg hver dag, men de tør jeg snakke med og de er jeg på fornavn med også utenfor hodet.

Jeg er så takknemlig for å ha truffet dere, for at dere har latt meg inn, for at dere er til stede, for at jeg får være til stede for dere.

Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk nesten i ferd med å gå konkurs av takknemlighetsgjeld. Det føles godt.

For å si det med nettopp Falkeid:

Noen mennesker
spraker inn i livet ditt som kometen Kahoutek,
gjest fra de store, fremmede dypene der ute
hvor stjernene gror som koralløyer.

I feel blessed

Re to malakas

2009-11-02T17:10:00.002+01:00

Når du spiller det spillet der menn er menn, får jeg alltid bortebane.
Du tar fra meg ballen og ber meg bite i det gule gresset; men var ikke vi på samme lag?
Her flyr jeg, ingen følger meg, men du vil ikke bruke vingene.

Jeg drømmer om en omgang i øvre divisjon, hvor gresset er grønnere og menn er menn med ballfølelse
-Cathrine Grøndahl-

Umistelig

2009-09-24T08:58:00.006+02:00

Den alltid så kloke og vidunderlige Iskwew sa til meg:
Tenk på det du har fått, ikke det du har mistet.
Og det gjør jeg. I feel blessed.

Dere som har lest her en stund, kjenner Verdens Fineste Nevø som onkel Dima. (Det er en sånn liten spøk vi delte; jeg er tante Katya)

Onkel Dima er ute av tiden, men for alltid i mitt hjerte. En gave som forvaltes med omtanke og Kjærlighet.

cursum perficio 3

2009-09-23T09:42:00.003+02:00

Death is nothing at all
I have only slipped away
into the next room
I am I, and you are you
whatever we were to eachother
that we still are

Call me by my old familiar name
Speak to me in that easy way
wich you always used
Put no difference to your tone
wear no forced air
of solemnity or sorrow

Laugh as we always lauged
at the little jokes we enjoyed together
Let my name be
ever the household word
that it always was
Let it be spoken without affect
without the trace of a shadow of it

Life means all that it ever meant
It is the same as it ever was;
there is unbroken continuity
Why should I be out of mind
because I am out of sight?

I am waiting for you
for an interval
somewhere very near
Just around the corner

All is well

Å be om et mirakel

2009-09-22T12:03:00.001+02:00

Det er stunder hvor jeg ønsker så inderlig at jeg hadde en guddom, at det fantes en eller annen påvirkelig kosmisk kraft som kunne jevne ut ubalansen og gjøre ting ugjort, og akkurat nå er en sånn stund fordi verdens fineste nevø ligger i koma på sykehuset og vi vet ikke hva som skjer, hvordan det er, om han fremdeles er noe sted i det hele tatt.

Og til tross for at jeg ikke tror på noen gud, til tross for at jeg vet det mest sannsynlig ikke nytter, tenner jeg et lys og legger en kjærlighetsstein ved siden av bildet, og tenker på alle julene vi har sneket oss inn på tv-rommet og snakket om havet, livet og kjærligheten. I steden for jul. Som om jul ikke fantes.

Jeg vil ikke ha en jul uten. En dag uten. Kjære Gud...

Flaskepost

2009-09-17T20:24:00.000+02:00

Dårlige verktøy

2009-09-13T09:50:00.007+02:00

Du vet sikkert hvordan det er når du gjerne skulle ha skrudd i en skrue eller banket inn en spiker men mangler verktøy. Du slår inn spikeren med treskoen eller skrur til skruen med smørkniven provisorisk, vel vitende om at du må skaffe skikkelig verktøy senere for å få gjort reparasjonen ordentlig.

Dette er kanskje en underlig start på en bloggpost som skal handle om dårlige/ inadekvate/ fraværende behandlingstilbud i helsetjenesten, men for meg er analogien høyst relevant. Jeg skal forsøke etter beste evne å gjøre rede for hvorfor.

Jeg skal ikke snakke om inadekvate behandlingstilbud generelt, (for jeg tror de er mange) men om manglende behandlingstilbud for mennesker med smerteproblematikk og utmattelsestilstander. Eller ME, om du heller vil kalle det dét.

Selvom jeg er diagnostisert med postinfektuøst utmattelsessyndrom/ myalgisk encephalopati, bruker jeg ikke betegnelsen ME annet enn for letthetens skyld. Jeg har immun- og energisvikt etter en sykehusinfeksjon. Dette beskriver hva jeg sliter med og hvorfor jeg gjør det.
Betegnelsen ME er i så måte like meningsløs for meg som for folk som ikke skjønner hva som foregår (eller snarere ikke foregår) i en kronisk utmattet organisme.

Nok om det og tilbake til dårlige verktøy.
Stadig oftere hører vi i ME-sammenheng påstanden om at "Kognitiv adferdsterapi (CBT) og gradert opptrening (GET) er de eneste behandlingsformene med beviselig effekt for mennesker med utmattelsestilstander". Dette er sludder.

En påstand blir ikke mer sann selvom den gjentas til det kjedsommelige

CBT/ GET _kan være_ nyttige supplerende midler i mangel på noe bedre, men for å få jobben skikkelig gjort trengs det skikkelig verktøy. Min erfaring er at jeg har lite nytte av disse midlene når det ikke først (og gjerne samtidig) bedrives symptomlindrende behandling.

For det finnes altså bedre metoder for å lindre immun- og energisvikt enn mestringsteknikker.
Det er viktig at man holder et visst aktivitetsnivå for ikke å falle ned i den mørke kjelleren av altoppslukende symptomer, men for å klare den aktiviteten, trenger man å lindre symptomene aktiviteten i seg selv genererer.

En utmattet kropp protesterer når den blir tvunget til aktivitet den ikke har energi til. Immunforsvaret reagerer på samme måte som ved infeksjon; - kroppen blir "stresset", febril og lymfekjertlene hovner opp. Grunnsymptomene forsterkes; - man bli mer vár for lyder, lukter, lys og matvarer, man får muskelsmerter og låsninger i ledd. Pusten blir grunn og det pumpes mindre oksygen ut i blodet. Dette fører til flere symptomer og mer tretthet, og man havner lett i en ond spiral av feber, utmattelse, smerter, intoleranser og motløshet.

Satt på spissen kan man si at CBT kun er nødvendig for å holde ut det som oppstår etter påbegynt opptrening. Altså er CBT og GET provisoriske verktøy, som potensielt kan ødelegge gjengene i skruen eller bøye spikeren og lage stygge merker i veggen.

Fordi jeg var ganske heldig stilt økonomisk da jeg ble rammet av immun- og energisvikt, kunne jeg kjøpe meg behandlinger som fungerte da jeg oppdaget at det offentlige helsevesenet ikke hadde noe å bidra med.
Gjennom symptomlindrende behandlinger kunne jeg få bedre immunforsvar og mer energi. Dette førte til at jeg fikk bedre funksjonsevne til å mestre hverdagen, jobbe litt og delta sosialt. Jeg kunne gjøre øvelser som igjen virket styrkende på kretsløp og musklatur. Når jeg ikke var så plaget med slitenhet og infeksjoner, hadde jeg heller ikke noe særlig behov for terapi eller mestringsteknikker.

Hva mener jeg så med symptomlindrende behandlinger?
Tatt i betraktning av at ME er minst syv forskjellige tilstander med minst like mange årsakssammenhenger, vil jeg tro det er individuelt hva som gir lindring. For meg dreide det seg om:

Kostholdsendring. Ingen bearbeidede matvarer, ingen tilsetningsstoffer, minimalt med "stressende" faktorer som gluten, sukker og koffein. Immunsupplerende kosttilskudd som probiotika og essensielle fettsyrer.

Massasje. (osteopati, chimassasje, dypvevsmassasje, aromaterapi, m.m.) Styrker immunforsvaret, øker blodsirkulasjonen, lindrer smerter og roer ned systemet.

Kiropraktikk og naprapati. Fjerner låsninger som hindrer bl.a. immunforsvaret, fordøyelsen og nervebanene å fungere normalt samt øker blodsirkulasjonen

Akupunktur og soneterapi. Øker energinivå og immunforsvar, lindrer smerter og stress, kurerer infeksjoner og styrker motstandskraften.

Gestaltterapi. Dreier seg om å bearbeide problemer, finne balanse og fokusere på muligheter

Det beste med gestaltterapeuten og massøren/soneterapeuten var at de faktisk kom hjem til meg på dager da jeg var for syk til å bevege meg ut i verden.
For et menneske med energisvikt kan det ofte være problematisk å både komme seg til behandlig OG dra nytte av behandlingen. Det er dager da begge deler ikke er mulig. Du kunne like gjerne oppfordre en med to brukne bein å gjennomføre Birken.
Dette møter man liten eller ingen forståelse for i det offentlige behandlingssystemet. Man blir i stedet stemplet som Den Vanskelige Pasienten.

Så - når jeg har funnet så gode verktøy, hvorfor er jeg ikke helt frisk? Hvorfor tilbringer jeg fremdeles store deler av tiden på sofaen og hever trygd, når jeg kunne vært oppe om morran?
Vel, pengene tok slutt (og kredittkortgrensen ble maksimert), inntekten ytterligere nedjustert da jeg gikk over på 50% tidsbegrenset uføretrygd. Uten symptomlindrende behandlinger orker jeg ikke helt å jobbe de 50% jeg skal.

Jeg møter liten eller ingen forståelse for mine behov i det offentlige helse- og velferdssystemet. Der er de for opptatt med å gjenta påstander som ikke er sannheter. De overlot meg til smørkniven og treskoen: Fysioterapeuten driver (underlig nok) ikke lenger med symptomlindrende behandlinger, hun bedriver opptrening. Den kognitive terapeuten er merkelig lite fleksibel og engasjert. Mon tro om det skyldes trygderefusjonsputene de har sydd inn under armene? Jeg er ikke lenger betalende kunde, jeg er pasient, og slike er man visst ikke nevneverdig opptatt av.

Det lille jeg har av overskudd brukes til å frakte meg selv til og fra halvdårlige- men-tross-alt-bedre-enn-ingenting-behandlinger som de med definisjonsmakt mener er "de eneste behandlingstilbud for mennesker med utmattelsestilstander".

Gjengene er i ferd med å forsvinne, både skruen og spikeren bøyd, det er stygge merker i veggen. Jeg venter på et økonomisk mirakel som gjør meg i stand til å gjenoppta oppussingen.

De ser ikke enkeltindividet

2009-09-03T07:33:00.002+02:00

På bakerste pult

2009-08-31T18:48:00.002+02:00

Han sitter bak meg og blåser papirkuler mot nakken min. Når ingen ser, lener han seg frem og trekker meg i fletta.

Det er forferdelig irriterende.

Jeg skjønner jo at han liker meg, så hvorfor kan han ikke bare si det da?
Men greit - flere kan leke denne leken. Jeg later som om jeg ikke merker papirkulene og jeg har aldri de fineste båndene i håret lengre.

Når det er friminutt snakker jeg med alle de andre guttene, Espen for eksempel, som også er forelsket i meg. Espen er fin, - mye finere, faktisk. Han bar ranselen min hjem forleden. Dessuten har han invitert meg hjem for å høre på den nye Smiths-skiva. Det er sånn det skal gjøres. Det er sånn hjerter vinnes.

Jeg smiler mitt aller fineste smil mot Espen og tenker at han andre må bare sitte der på bakerste pult og blåse papirkuler. Han kan stå der i et hjørne av skolegården så mye han vil og kikke på meg fra øyekroken. Han om det.

Jeg bryr meg ikke.

Homeopati

2009-08-22T07:48:00.003+02:00

Former infatuation junkie

2009-08-21T20:13:00.005+02:00

Han sier at han ikke er redd for noe. Det tror jeg ikke noe på. Jeg ser redselen hans tydelig bak den eplekjekke fasaden. Redselen for å kjenne etter, for å knytte seg til, for å behøve noen, for at noen skal behøve ham. For smerte, - sin egen og andres. For å bli avslørt.

Hvordan kan jeg se dette så tydelig? Det er fordi jeg ser meg selv i ham. Kjenner lusa på gangen, kan du si.

Jeg har også vært en relasjonsløs fomlekopp. Jeg har i tillegg vokst opp med én. Min far var et fantastisk menneske, med mange visjoner og gode intensjoner, men han strakk aldri til, fordi han ikke strakk seg etter. Skal du strekke deg etter, må du kjenne etter. Det kan være svært ubehagelig.

Det å våge å være sårbar er en slags risikosport i dagens samfunn. Alternativet - kynismen, får vi dessverre dyttet på oss fra alle kanter. Du skal ikke behøve å føle smerte..det finnes alltid en quick-fix.. er mantraet. Jeg tror ikke noe på det. EarlGrey

Jeg befant meg i en litt delikat situasjon da det gikk opp for meg, - at jeg var i ferd med å bli som min far. Jeg ble nykter på et blunk. Jeg ville ikke være en sånn som briljerte, men skuffet og bedro og fomlet, jeg ville være ekte og sann og tilstede. Både for meg selv og andre.

Jeg vil ikke ende opp som en levende død med en søppeldynge av tanker i hodet og et kaos i hjertet. Jeg vil noe med livet mitt. Jeg vil elske. Jeg vil bli elsket. Jeg vil ha en så ren kjærlighet som mulig, og derfor alle de ubehagelige ordene. Jeg vasker meg og holder meg ren for morgendagen jeg vet kommer.HvaHunSa

Om jeg ikke tok første fly hjem, så hvertfall det muligste. Og jeg var nykter hele veien. Dette kunne jeg ikke finne ut av eller stå i på egen hånd.

Siden har jeg måttet venne meg til, knytte meg til og stole på. Det er litt skummelt. Jeg er ambivalent.

Noen ganger lengter jeg tilbake. Det er da jeg ser dem. Og jeg ser at de ikke har det bra, de relasjonsløse fomlekoppene.

Av to onder (eller goder, for den sakens skyld), velger jeg dette.

Ettermiddagssolen ved Tsamandou

2009-08-02T10:17:00.003+02:00

Det er som om man plutselig har slukt en lysende bit av ettermiddagssolen
Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.

For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;

Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.

Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.

Before such a sunset, the daylight pales of shame

Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos.
I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;

En vei. Ingen retur.

Sunday kind of love

2009-08-02T09:26:00.002+02:00

Behind Blue Eyes

2009-07-30T11:58:00.004+02:00

No one knows what it's like
To be the bad man
To be the sad man
Behind blue eyes
And no one knows
What it's like to be hated
To be fated to telling only lies

[Chorus:]

But my dreams they aren't as empty
As my conscience seems to be
I have hours, only lonely
My love is vengeance
That's never free

No one knows what its like
To feel these feelings
Like i do, and i blame you!
No one bites back as hard
On their anger
None of my pain and woe
Can show through

[Chorus]

Discover l.i.m.p. say it [x4]
No one knows what its like
To be mistreated, to be defeated
Behind blue eyes
No one knows how to say
That they're sorry and don't worry
I'm not telling lies

[Chorus]

No one knows what its like
To be the bad man, to be the sad man
Behind blue eyes.

Retten til å være sint

2009-07-22T17:21:00.010+02:00

Nå har jeg lest boken. La Nordlyset slette ditt navn handlet slett ikke om en kvinne som glemmer dagen i det den er over (selv om Dagsavisen sa det), den handlet om hvordan vi elsker og hvordan vi tilgir og hvordan vi velger å gjøre det. Den stilte også spørsmål ved om vi virkelig kan vite hvor vi kommer fra, og om det er mulig å flykte fra fortiden.

Jeg har i det siste fundert mye på om jeg har ekstra vanskelig for å tilgi, eller om jeg bærer med meg så mye ballast fra fortiden at både tilgivelse og forsoning blir vanskelig å nå frem til. Men jeg kom til at jeg slett ikke har det generelt. Jeg har vanskelig å tilgi der ingen tar det inntrufne til etterretning.
Dette gjelder bl.a. sykehuset som skadet meg, legen som forlot min far døende og en venn som sviktet på et skikkelig drittsekkvis på verst tenkelige tidspunkt.

Noen har unnskyld sittende fryktelig langt inne, underlig at de ikke blir kvalt.

Det var synd at det ble slik og det er leit at du føler det sånn funker ikke. Det må erkjennes skyld, og det må bes om tilgivelse, ellers gjelds det ikke.

Kanskje kommer jeg til å bære dette sinnet med meg for alltid.
Du har helt rett om du tror at det neppe kan være bra for meg. Men akkurat dette sinnet er autonomt. Det lar seg bare stoppe av et ektefølt unnskyld.

Jeg forbeholder meg retten til å være forbannet inntil ønske om tilgivelse foreligger. Kanskje kan jeg bruke energien sinnet genererer til noe positivt.

Boblehjertegeneratoranbefaling:

2009-07-19T16:25:00.001+02:00

Legg ut på tur i plaskregnet, uten hverken paraply eller regntøy, blås i at mascaraen renner. Stikk innom et sted du av en eller annen grunn aldri stikker innom til tross for/ fordi du bor rett rundt hjørnet, for eksempel Vigelandsmuseet. Kanskje vil du oppdage at det foregår fine ting der du ikke visste om, for eksempel en sommerkonsert i museets borggård. Stå der og drypp og kjenn hvordan du fylles av for eksempel Fauré og Waxman, og tenk på alle de andre gangene i livet du har kjent på akkurat denne følelsen, for eksempel av et boblehjerte som nesten bobler over av det hele. Gå ut igjen i plaskregnet, med hevet hode, lange, dansende steg, la mascaraen renne, smil til alle, og om du tør - le høyt. Og tenk at slik kan også livet være; så utrolig, vidunderlig og regnvått.

Hvis øyeblikk blir vakrere enn dette, ønsker jeg å begraves i det.

Affirmasjoner:

2009-07-13T13:35:00.007+02:00

◦ Kroppen min er viktig for meg. Jeg gir den næring hele tiden.
◦ Jeg tar ansvar for livet mitt. Jeg kan ordne opp i enhver situasjon.
◦ Jeg merker overfloden av kjærlighet, tillit og omsorg som omgir meg.
◦ Min indre omsorgsperson stiller alltid opp for meg, beskytter meg, gir meg næring og trøster meg.
◦ Jeg fortjener det beste livet har å by på. Mine behov blir alltid dekket.
◦ Jeg er tilknyttet universet og kjenner trygghet ved forankring i virkeligheten og i øyeblikket.

A prayer for the wild at heart, kept in cages

2009-07-05T07:53:00.003+02:00

Jeg leser i Dagsavisens bokbilag om Vendela Vidas bok, La Nordlyset slette ditt navn.
Den handler om en kvinne som glemmer dagen i det den er over.

Hvilket fantastisk konsept! Kan du tenke deg noe mer befriende enn å starte hver dag med blanke ark? Uten en eneste forutintatthet, uten frykt, uten mistro.

Vi er alle fanget av tiden og av hvordan tiden former oss. Enten vi vil eller ikke, er det et utenomtvistelig faktum at livet og hele vår eksistens bygger på de erfaringene vi gjør oss på godt og ondt. Noen ganger kanskje mest ondt; - Vi hardner, krakelerer, desillusjoneres. Det spiller ingen rolle hvor mye vi kjemper imot. Tiden fanger.

Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme det vi tenker om det som skjer akkurat nå.

De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss. I seg selv kan den kampen gi livet både innhold, mening og mål.

Noen ganger kan jeg føle meg som en uvitende deltager i ett eller annet kosmisk eksperiment. Jeg bare venter på at noen skal hoppe fram fra bak et tre og rope: You got PUNK'D!
Men slik er det jo ikke. Jeg er, som alle andre, fanget av tiden, tilfeldigheter og erfaringer.

Det ligger så mye i Tennessee Williams setning; A prayer for the wild at heart, kept in cages, blant annet håp om noe bedre. Og her sitter jeg, på en ganske alminnelig søndags morgen, og kjenner at tiden former ikke - den tyver. Tiden har allerede tatt evigheta fra meg. Til tross for dette, eller kanskje mer på grunn av, har jeg håp.

Jeg sender en bønn ut i universet for oss alle. Og lar nordlyset slette mitt navn.

Gode hensikter

2009-06-30T22:01:00.000+02:00

Jeg tror jeg elsker deg litt. Savner deg også. Ja, deg vel! Som mot all formodning fremdeles leser denne bloggen.

I det siste har jeg bare sittet i mitt lille hjørne og lyttet/lest. Det er ganske lenge siden jeg selv har blogget noe fornuftig - eller kommentert. Hva kan jeg gjøre med det?

Hodet mitt er fullt av tanker. Egentlig. Om livet, hensikten med det (livet altså), om mellommenneskelige relasjoner, krig og fred og sånn. Om samfunnet som fremstår som hardere og kjøligere for hver dag som går. Eller kanskje bare virker det sånn, kanskje er det bare jeg som har blitt for følsom, som har blitt så liten at jeg ikke lenger føler at mine tanker er viktige eller at jeg kan bidra med noe for en bedre verden.

Forleden, da jeg i all min frustrasjon over mangel på hensikt tørket støv(!) i bokhyllene, ramlet Henrik Syse ut. Ja ikke mannen da, såklart, men boken hans Veier til det gode liv.
Det var neppe tilfeldig, jeg har tenkt mye på etikk og hensikt og mellommenneskelige relasjoner i det siste.

Jeg tror jeg elsker Henrik Syse litt også.

Kanskje blir det en fornuftig bloggpost når jeg har lest boken på nytt. Kanskje ikke. Kanskje skriver jeg om noe helt annet enn moralfilosofi og Syse og veier til det gode liv. Jeg er helt utilregnelig kjenner jeg, men jeg trenger å føle at jeg bidrar med noe som helst, om det så er anbefaling av en helt revolusjonerende ny hårkur som får håret ditt til å glitre som diamantstøv. (øh, eller kanskje ikke helt dét da, jeg tror ikke det finnes noen sånn).

Hvis du, som mot all formodning leser dette, hva vil du helst lese om? I'm all yours!
Jeg kan skrive om krig og fred og sånn. Om tempelklokker og The Order of Interbeing. Eller om da jeg krysset den spanske mesaen i rød, åpen bil, med flagrende hår og uten en bekymring i hodet, eller selvsamme bakpå en Vespa ned åssidene på Samos, (men ikke om da jeg bodde i en hengekøye på stranden i Goa. Too many gandhi-cakes).

Jeg kan skrive om hva som er logisk for meg, men kanskje ikke for deg, om at det du kaller Gud, er kanskje det jeg kaller Kjærlighet (jeg tror jeg må begynne å skrive K-ore med stor K), om hvordan jeg tror at livet bygges på erfaring og ikke fornuft.

Jeg kan fortelle deg hvordan jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske, men kanskje vil jeg ikke fortelle om hver gang det mislykkes. Det er ganske ofte.

Jeg kan selvfølgelig ikke vise deg veien til det gode liv, den må du finne selv. Kanskje ved hjelp av Henrik Syse. Og/eller en sonate av Satie, et dikt av Södergran, et maleri av Degás. Og masse sjokolade.

Ja, jeg tror jeg elsker sjokolade, Syse, Satie, Södergran og deg og Degás litt.

All is well, Love is all.

På gresk har de flere ord for Kjærlighet. Eros, agape, philia og storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: ordet Agape gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt

Husker du

2009-06-14T21:23:00.001+02:00

Absolutt Fjordfitte om Hanne Nabintu-dukken

Kenon

2009-06-05T11:58:00.000+02:00

Noen skal ha sagt at hver reise vi tar bringer oss hjem.

Det føles ikke sånn. Mine reiser, de geografiske såvel som de eksistensielle, bringer meg lengre vekk, skaper større avstand.

Det har noe med at man ikke kan legge avstanden i seg bak seg, den må forseres. Men avstanden i meg er som en endeløs revne gjennom øyeblikkene. Den måtte i så fall forseres i to sprang.

Jeg er i ferd med å bli så liten at jeg er redd for å knekke sammen og forsvinne; For å være sky og fjern - men også modig og nær. Jeg er redd for å ikke være til lengre når andre ikke er her. Jeg er som en sånn sten i havet som suger fargene inn i seg og mister glansen når den blir tatt opp i solen.

Jeg vet ikke hvordan det ble sånn. Eller når det skjedde. Det eneste som kleber seg tett inntill er en klam hanske av øyeblikk.

Øyeblikket er den minnesløses eneste historie

Det er ikke sånn jeg vil ha det, jeg vil ikke bare leses mellom linjene, leve på overflaten, gjemme meg bak ordene, forsvinne inn i status quo - jeg vil være tilstede, både for meg selv og andre. Jeg vil berøre sjelen din.

Jeg lever for små øyeblikk av tilnærmet tilstedeværelse. Men altfor ofte dukker denne intense følelsen opp; - at tiden (den gamle, skallede juksepaven*), stjeler øyeblikket fra meg, fra oss, og det eneste jeg kan gjøre er å be deg om å lese meg mellom linjene, for det er snart det eneste stedet jeg eksisterer. Egentlig.

Kartet vårt vet ingenting om tiden. Det evner ikke engang å fortelle om timene som er implisitte i dets egen eksistens; - ikke om det som har vært, ikke om det som skal komme. Allikevel må kartet i sin endelige form - og livet det streker opp - falle sammen. For der ender tiden.

En slags forskningsrapport

2009-06-03T15:27:00.011+02:00

Jeg har lenge tenkt å skrive litt om noen av de erfaringene du gjør deg hvis du rammes av en kronisk sykdom som nedsetter funksjonsevnen din i så stor grad at det blir vanskelig å finne meningen med livet. Det er et ganske stort tema, så jeg tror det må tas i flere omganger.

Når vi snakker om "alvorlig sykdom", snakker vi først og fremst om sykdommer med dødelig utgang. Det har jeg tenkt å endre på her og nå. Det verste som kan skje deg er ikke at du kan opphøre å eksistere, det verste som kan skje deg er at du kun eksisterer. Uten evne til å leve; - nyte, elske, le, danse, tenke.

Det finnes noen som lurer på hvorfor alvorlig syke mennesker bruker penger de ikke har på behandlingsmetoder vitenskapen ikke kan bevise fungerer. Svaret på dette er enkelt: det er for å lindre smerter og øke funksjonsevnen. Når du lever med et funksjonsnivå på 20 prosent, vil selv det å øke den til 30 føles som paradis på jord.

Du kan snakke om placeboeffekten til du blir blå i ansiktet, det vil allikevel ikke ha betydning for det alvorlig syke mennesket som har fått økt funksjonsevnen sin fra 20 til 30 prosent. Å få nåler stukket inn i øret eller punkter på foten massert, har altså gitt dette mennesket bedre effekt enn 12 år med kognitiv terapi eller ørten legebesøk. Sånt kimser vi ikke av. Vi kimser faktisk ikke av hverken placebo eller kroppens evne til å helbrede seg selv gjennom seg selv - eller gjennom kanalisering for den saks skyld.

For noen uker siden så jeg en dokumentar om refleksologi/soneterapi på SVT Utbildningsradioen.
En kvinnelig forsker bega seg ut på en oppdagelsesreise i soneterapiens verden. Hun forsøkte behandlinger, snakket med forskjellige behandlere og deres pasienter, samt med vitenskapsmenn.

Det var en veldig interessant dokumentar. Pasientene hadde fått hjelp med alt fra astma og barnløshet, til lindring ved kreftbehandling og stagnering av sykdommer som Parkinsons, MS og ALS.

Soneterapeuten forklarte effekten med at man på foten (og hånden) har en slags refleks av kroppen og dens organer. Ved å stimulere det syke punktet i "kroppen", blokkerte man signaler til det gjeldende organet.
Vitenskapsmennene sa at dette var sludder, og at effekten først og fremst skyldes placebo.
Pasientene sa at det ikke spilte noen rolle for dem om bedringen skyldtes placeboeffekt eller reell blokkering av nervesignaler. Da vitenskapsmennene ble konfrontert med dette synspunktet, blåste de seg opp til voldsomme dimensjoner, og sa noe sånt som at "dette kan vi ikke ha noe av. Folk kan ikke ignorere vitenskapen!"

Jeg synes dette er rart. At folk som har viet seg til å helbrede syke mennesker ikke omfavner det faktum at noe kan hjelpe der de selv ikke strekker til.

Jeg ignorerer vitenskapen glatt når det passer seg sånn, kjenner jeg.

Det er nå snart fem år siden jeg selv ble rammet av energi- og immunsvikt etter en sykehusinfeksjon.
Nylig opplevde jeg å bli komplett symptomfri i to måneder. Alle smerter, allergier, kognitive/ immunologiske/ nevrologiske/ energirelaterte plager forsvant i løpet av en uke fordi jeg ble gravid. En gravid kropps blodvolum øker med 40 prosent, og frakter desto mer oksygen til blodet. ME-syke har nedsatt oksygentilførsel til blodet. Det er altså denne oksygenmangelen som gir sykdom/symptomer/plager.

Dessverre spontanaborterte jeg og symptomene er tilbake, verre enn før. Jeg har desperat og forgjeves forsøkt å få noen av de briljante vitenskapsmenn til å bruke meg som forsøkskanin. Kan man bruke oksygenterapi, blodfortynnende metoder, injisere HCG (gravidehormon, som faktisk folk som boler seg injiserer) eller noen former for sirkulasjonsfremmende metoder? Nei, det kan man ikke, og jeg forstår egentlig hvorfor. Mye av dette er forbundet med risika. Men de tar ikke fem flate øre for å skrive ut hormoner, smertestillende, beroligende, antidepressiva, henvisninger til psykolog og fysioterapeut m.m. som beviselig IKKE funker, eventuelt gjør deg verre.

Det som funker, til en viss grad, er behandlingsformer som ikke dekkes av trygdesystemet, fordi vitenskapen ikke annerkjenner dem.Det blir jeg både sur og blakk av.

Vi kan godt si det sånn at jeg baserer min tidvise vrede mot vitenskapen og tillitt til visse komplementære behandlingsformer på empiri. Empiri skal man, i likhet med placebo, ikke kimse av.

Kelis

2009-05-28T21:12:00.003+02:00

Kursiv

2009-05-24T08:11:00.006+02:00

Hun lå i ambulansen, gjennom humpete gater, på vei til en slags sluttdestinasjon, og kjente hvordan livet - eller hvertfall meningen med det - rant ut av henne.

I det grelle neonlyset på legevakten så hun så altfor tydelig sin egen sjels ensomhet, og tenkte på Tamsins, som aldri ville se dagens lys, aldri ville brenne for noe.

Stemmen hans lød fremmed i telefonen, som om den ikke angikk henne, som om den tilhørte et menneske hun aldri tidligere hadde snakket med. Hva mener han egentlig med "forkjølet"?

Uken før, da det hele begynte, var han i Barcelona. Da det ble bekreftet at hjertet ikke lengre slo, sjelen ikke lengre lyste, var han opptatt på jobb. I møter. På forretningsmiddager. Da krampene startet var han på besøk hos sin mor. Og hele den påfølgende helgen satt han på en solfylt brygge, bekymringsløst omgitt av gamle venner og duggfriske pils. Tekstmeldingen lød: "Ille godt her i sola, her burde du ha vært også".

Hun satt alene. Innerst i det tommeste mørket og kjente at ikke bare Tamsins, men hennes egen sjel hadde sluknet. Han sier at han er glad i henne, men hun føler overhodet ingen glede ved det, bare et intenst hat, en dyp forakt.

I sine søvnløse netter og forvirrede, sjelløse dager er det bare to ting som står tydelige for henne: köttets lust och själens obotliga ensamhet.

Numb/Encore

2009-05-02T04:16:00.003+02:00

Jeg liker Jonas Gardell. Han sier mye fint og klokt. En gang jeg så ham på tv, jeg tror det var i Skavlan, sa han:

Jag behöver kärlek och respekt. Dom som inte kan ge mig det, har inget i mitt liv att göra

Noen av oss er fullstendig ute av stand til å takle selv de minste krenkelser. Jeg er sånn, jeg orker ikke en gang den nedlatende holdningen fra Nav- eller helsepersonell før jeg faktisk blir fysisk syk av det. Av denne grunnen er det ekstremt viktig for meg at de menneskene jeg tar inn i livet mitt forholder seg til det faktum at jeg behøver omtanke og respekt.

Allikevel...

Innimellom svikter mennesker. De klarer ikke helt å forholde seg til andres autonomi, de kjører egoløpet sitt uten å forstå hvor stor skade de faktisk begår.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt at jeg må bli litt sterkere, at jeg ikke må ta sånn på vei, at jeg har for høye krav til folk. Men jeg synes ærlig talt ikke det er for mye forlangt at vi alle skal behandle hverandre med omtanke og respekt. Vi er ikke alene i verden, vi har ansvar for hverandres velvære, ikke bare vår egen.

Det er mulig noen er sin egen lykkes smed. Jeg klarer ikke å være dét. Jeg tror ikke jeg ønsker å være det heller. Jeg vil bidra til noens lykke, og jeg vil at du skal bidra til min. Da blir den mer verdifull for oss alle. En skatt vi deler.

Hvis du ikke deler dette synspunktet, er det greit for meg, så lenge du holder deg langt utenfor min sfære.

Du har inget i mitt liv att göra

Postpost

2009-04-17T18:16:00.002+02:00

Vi er veldig festlige og impulsive. Og beautifulle. Savner dere.

Stemningsrapport

2009-04-17T17:06:00.001+02:00

I skrivende stund drikker Lothiane og Rockette seg beautifulle på utskytningsrampen. Godt iPhonen ikke klarer å poste bilder...
Life (&cgnac) is good:->

♥

2009-04-12T12:34:00.000+02:00

Testing

2009-04-09T09:28:00.001+02:00

Blogging fra aifønen? Ser ut til å funke. Yay!

Polarisering - eller å helle barnet ut med badevannet

2009-03-05T20:27:00.004+01:00

VG skriver i dag at en rekke professorer mener Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB) villeder den norske befolkning og bør avvikles. Dette har de sendt et brev til Helse- og omsorgdepartementet om.

- NIFABs informasjon er hverken korrekt, utfyllende eller nøytral. Informasjonen er ensidig og på alternative behandleres premisser. Det virker som om NIFAB har et ønske om å fremme alternativ behandling for enhver pris, sier professor Kristian Gundersen ved Universitetet i Oslo.

Redaktør Ola Lillenes ved NIFAB føler seg ikke truffet av kritikken. 

-- Vi har som mål å levere nøytral og kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling til det norske folk. Dersom noen kan vise eller dokumentere at vi ikke gjør dette, vil vi naturligvis ta det alvorlig

Han avviser at de selekterer bort negativ forskning.  NIFAB skal hverken fremme eller hemme bruk av alternativ behandling, men kun informere. Følgelig har de ikke anledning til å gjøre et slikt utvalg.

NIFAB er en viktig og nyttig instans mellom kirken for flyvende spagettimonstre og ureflekterte, nidkjære skeptikere, og jeg føler for å minne om at veldig mange mennesker får liv og helse dramatisk forbedret ved hjelp av yoga, massasje, akupunktur, soneterapi, kiropraktikk, ortomolekylærmedisin, m.m. der den tradisjonelle, vestlige medisinen ikke kan hjelpe dem. Dette er behandlingsformer som har dokumentert effekt, selv om noen konservative vitenskapsmenn fornekter det. Pasientene vil være best tjent med at skeptikerne går mer inn for å kikke på _hvorfor_ noen alternative behandlingsformer fungerer, snarere enn å "bevise" at de ikke fungerer.

Professor Gundersen kaller brevet sendt Helsedepartementet et bekymringsbrev. Man kan jo undres hva eller hvem de bekymrer seg for. Pasientene er det åpenbart ikke.

Ja

2009-02-16T13:39:00.004+01:00

Karine Haaland
(no pune intended)

Forøvrig har jeg lyst å sitere fra et debattinnlegg i Dagsvisen i dag:

Det norske samfunnet må ikke sette seg selv i en situasjon hvor vi undertrykker norske muslimske kvinner fordi de bærer hijab
K H Partapouli

Vannmannens tidsalder

2009-02-08T18:20:00.009+01:00

Hallo, det er Rocketten her. Jeg var ikke forsvunnet, bare litt fortapt.
I tilfelle du har glemt meg; jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og ikke la meg affisere noe særlig av de som ikke ønsker kjærligheten i verden fordi det blir så mye føleri av sånt, og det kan vi ikke ha noe av.

Som om ikke alt som angår menneskene styres av følelser. Ellers var vi maskiner. Selv vitenskapen styres av følelser, det er jo åpenbart. Bare at de følelsene ofte er mer intelligente og rasjonelle enn det andre har. Sånn at det er helt klart, altså.
Og vitenskapen er litt sur for tida. Sur er også en følelse, i tilfelle du lurte. For dere som ikke skjønner noe særlig, mener jeg. (I aim to please)

I Dagsavisen forleden og Morgenbladet fredag var vitenskapen - i gestalt av to jeg både har glemt navn OG tittel på (*ikke skamme seg så altfor mye*) - , irritert fordi vitenskapen blir beskyldt for å være arrogant.
Hvis vitenskapen er redd for å fremstå arrogant, synes jeg den skal tenke litt på hva slags representanter den sender ut i det offentlige rom.

I studioet til Viggo Johansen, for eksempel, sitter det en gestalt som ser litt ut som han kommer fra et alvelignende/parallellt univers og sier - mens han stirrer NED på oss alle sammen at vi må være enige om at tro er tro og vitenskap er vitenskap . Som om noen er uenig med det.

I Dagbladet søndag er vitenskapen representert ved PROFESSOR Svein Sjøberg, som sier:

Det er stort sett kvinner som tar massasje, går til kiropraktorer, mediterer eller bruker yoga. Et klart trekk er at både troen på og bruken av alternative behandlingsformer er høyest i de land som har et lavt utdanningsnivå

Men vi må allikevel ikke beskylde vitenskapen for å være arrogant. Da blir den opprørt/ lei seg / sur / grisegretten, stryk det som ikke passer. Og i tilfelle det ikke var helt klart ennå: - vitenskapen s følelser er mer skarpsindige og rasjonelle enn andres.

Hallo, altså. Jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og være mild og snill. Men jeg blir så griseirritert på folk som misjonerer. Det være seg om gud, engler, snåsamenn eller absolutte sannheter (som ikke er det). Men aller mest er jeg grisesur på folk som tror de er glupere og (dermed) bedre enn andre. Spesielt når det er så altfor tydelig at de ikke er dét.

But anyhow; Peace&Lova @ ya'all

En plan

2009-01-20T09:26:00.000+01:00

2008, Rockette-style: Opp som en løve, ned som en fell

2009-01-01T10:27:00.006+01:00

Jeg våknet i dag, på årets aller første dag, med sangen Young at Heart på hjernen. Det burde være et godt tegn.

Fairy tales can come true,
it can happen to you
If youre young at heart

I fjor på denne tiden var jeg ikke fullt så optimistisk. Da hadde jeg hatt intense ansiktssmerter og nesten ikke spist siden juli.
Jeg hadde vært hos utallige spesialister; kjevekirurg, ØNH-lege, nevrolog - og hos tannlegen i hytt og pine fordi fyllingene mine sprakk og det gjorde vondt å sette dem inn igjen, som om det ikke var mer plass i munnen. Jeg var helt skjev i ansiktet, hadde helvetesild inne i munnen og på halsen pluss systemisk soppinfeksjon, jeg kunne ikke tygge, kunne ikke svelge, orket ikke lukter og smaker.

jeg veide 48 kilo og var usigelig sulten.

Legene bestemte at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Og at skjevheten i ansiktet mitt bare var naturlig assymmetri/noe jeg innbilte meg. Jeg ble henvist for "hjelp" ved en spiseklinikk, men hverken de (eller jeg) synes jeg hadde noe der å gjøre. Så da ble jeg overlatt til meg selv.

Helt for meg selv var jeg imidlertid ikke. Jeg hadde Lillingen. Som etterhvert kom på at jeg burde høre med kiropraktoren hennes om han kunne hjelpe meg med kjevesmertene i det minste.

Jeg tok taxi til Frogner plass. Det tar normalt 5 minutter å gå dit, men jeg kunne ikke gå, jeg kunne knapt holde meg oppreist.
Kiropraktormannen plasserte meg på en benk og strakk, dyttet og dro i meg. Først var det ekstremt ubehagelig, men så kjente jeg at kroppen ble varm og litt sånn boblete. At livet kom tilbake, at hjertet begynte å slå, at noe "åpnet" seg og at alt det krampeaktige slapp taket.

Det hele tok 10 minutter.
Jeg gikk hjem, rank og tilnærmet energisk. Jeg spiste og spiste, tømte matskapene og gikk opp til butikken (selv) for å handle enda mer mat. Og spiste mer.

De neste tre månedene gjorde jeg knapt andre ting enn å gå og å spise. Jeg fikk et lite tilbakefall da jeg dro på rehab (man driver nemlig ikke med symptomlindrende behandlinger ved norske helseinstitusjoner), jeg gikk og spiste, fikk pupper, rompe og lår og det verket sinnsykt, men jeg hadde energi, jeg kan tåle hva som helst av smerte, bare jeg har energi. Og etterhvert kunne jeg sykle - bare dét var en skjelsettende opplevelse!

Og legene? De hyllet "placebo-effekten". Alle vet jo at kiropraktorer er kvakksalvere og at feilstillinger i skjellettet er resultat av "psykiske belastninger"- ikke for eksempel fall fra hest eller surfebrett når du er 17, som kinker seg til under en operasjon, gjør det vanskelig for kroppen å håndtere infeksjoner og forværres etter lang tid uten trening.

Jeg har utallige høner å plukke med norsk helsevesen. Jeg har en blogg. Det er mulig her vil bli plukket høner framover, og jeg beklager det, men kanskje kan det ha nytte for noen.

Om jeg er frisk nå? Nei, jeg er ikke det. Jeg har tatt for store sprang, og som alle vet kan man ikke forsere en avgrunn i to steg. Det er bare at jeg har litt tungt for ting jeg ikke har noen glede av å vite om. Så jeg tryna, men forhåpentlig har jeg lært leksa mi: hvis du har energi- og immunsvikt er det ikke sikkert at helseuvesenets råd generelt, eller de om gradert opptrening i særdeleshet, har noe for seg. Det kan være at intuisjonen din trumfer alle verdens eksperter. Og at "kvakksalvere" kanskje er de eneste som kan hjelpe deg til et bedre liv.

Jeg ønsker deg og dine et aldeles fortryllende 2009!

You can go to extremes with impossible schemes
You can laugh when your dreams fall apart at the seams
And life gets more exciting with each passing day
And love is either in your heart or on its way

Peace&LOve

Seks totalt uinteressante ting om meg

2008-12-07T10:16:00.002+01:00

Det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg er ganske treg i vendinga når det gjelder å svare på meme'er, men når både vidunderlige SerendiptyCat og suverene Audioslaven har tagget meg, er det vel best å slenge seg rundt og gi svar.

Reglene: 
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg 
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv 
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg

Here we go:
1. Jeg har et veldig sterkt instinkt som gjør at jeg bl.a. vet om folk er gravide eller syke før de vet det selv. Jeg kan også avsløre løgn, ondskap, kriminelle handlinger, m.m. Dette er helt ubevisst, og jeg er usikker på om det er utstråling, kroppsspråk, lukt eller annet som gjør at jeg vet disse tingene så skråsikkert. Sikkert er det imidlertid at jeg ennå ikke har tatt feil.
2. Jeg er utrolig distré. Det er meg du kan se sitte på trikken midtvinters med tøfler på føttene og søppelposen ved siden av.
3. Jeg har bodd 11 år i seks ulike land. Dette har gjort meg litt språkforvirret. Jeg banner på spansk, kosesnakker på tyrkisk og tøyser på svensk. I tillegg adopterer jeg dialekter og kan komme med min helt egen versjon av 'nordnorsk' hvis jeg f.eks. snakker med en nordlending. Det er ikke med vilje - eller ironisk ment.
4. Jeg har veldig tydelige - om enn noe bisarre - drømmer. Etter at jeg ble syk og litt sosialt isolert begynte persongalleriet i drømmene mine å bestå av offentlige personer, tv-fjes og bloggere. Forleden natt f.eks. satt jeg på en brygge med Lisbeth Schei og Undre i gestalt av DJ Vibeke. Det var forøvrig en veldig hyggelig drøm.
5. Jeg liker fjortisseriene på NrK. Akkurat nå er jeg helt hekta på AF1
6. Jeg er så klaustrofobisk at jeg ikke en gang kan bruke bilbelte uten å føle et intenst ubehag.

Finnes det noen bloggere igjen som ikke har blitt tagget med denne? Jeg prøver meg på Iskwew, Titta, Beate, Somalieren og Tvisyn

Å ha eller å være

2008-11-27T13:55:00.005+01:00

Jo mindre du er og jo mindre du lar livet ditt komme til uttrykk, desto mer har du, og fremmedgjøringen av livet ditt er tilsvarende større
-Marx-

Beate og jeg snakket forleden om bokhyllenes skjulte skatter. Bøker som er helt fantastisk givende, men som få vet om.
Jeg har noen slike skatter i mine hyller, de skal jeg skrive om en annen gang. I dag har jeg lyst å skrive om de bøkene som fortjener å avstøves litt oftere. Som er almenngyldige og avdekker nye skatter hver gang du tar dem frem. En sånn skattekiste er Erich Fromms "Å ha eller å være" for meg.
Boken utkom i 1976, og er kanskje mer aktuell enn noen sinne.
Fromm fremsetter påstanden om at det finnes to ulike livsformer som strides om menneskets sjel. Den ene som vil HA bringer oss til randen av katastrofe; økologisk, psykologisk og økonomisk. Alternativet er VÆREN-livsformen som Fromm mener kan snu den katastrofale utviklingen vi er inne i.

Det er jo ganske åpenbart at det moderne menneskets streben etter lykke ikke fører til velvære. Vi er ensomme, redde, deprimerte, destruktive og avhengige. Vi er glade når vi har slått tiden i hjel, samtidig som vi forsøker å spare på den. Vi lager nye ord som tidsklemme og kvalitetstid, men uten å kjenne den virkelige betydningen.

Ha- kulturen har også i økende grad sneket seg inn i språket vårt. Vi HAR en ting, men også kunnskap, status, etc. Substantivene gruser verbene. Fromm mener at det å uttrykke en aktivitet ved hjelp av å ha er feilbruk av språket (som er med på å forsterke ha-kulturens potens), fordi prosesser og handlingsforløp ikke kan eies - bare oppleves. Man kan ikke eie kjærlighet for eksempel, og det er forskjell på å ha kunnskap og på å vite/erfare noe. Likeledes er det forskjell på glede og nytelse.
Buddhistene forkaster nytelsen og oppfatter den ultimate lykke/ nirvana som en tilstand av glede. Det moderne mennesket derimot, fokuserer på å tilfredstille øyeblikkets lyst (å ha nytelse).

Flere store tenkere hevder at de fleste mennesker halvsover i forhold til hva som er ekte og viktig når det kommer til livskvalitet og virkelige verdier. Hobbes betrakter lykke som et ubrutt forløp der ett begjær går over i et annet, Julien de la Mettrie anbefaler narkotika (!) for å oppnå en illusjon av lykke, Epikur, på den andre siden, snakker om en ren nytelse/ lykke med to bestandeler; Aponia (fravær av smerte) og Ataraxia (fred i sjelen); Nytelse i form av tilfredsstillelse av et ønske kan ikke være målet med livet, fordi en slik nytelse nødvendigvis etterfølges av ubehag og på den måten hindrer mennesket i å oppnå sitt virkelige mål; - fravær av smerte.

Fromm svinger også innom andre store tenkere, ulike trosretninger og teorier, primært fra et sosialpsykologisk ståsted, men også rent eksistensielt. (hm, i mitt hode ble plutselig de to det samme, menmen) Det er skrevet på en lettfattelig måte som gjør at man ser sin egen brikke i den store sammenhengen veldig klart.
For meg personlig dette ene: alt jeg har er underordnet. Jeg ønsker å være (og føle) kjærlighet.

Peace&Love

Tordenblogg igjen

2008-11-27T08:47:00.000+01:00

På mirakuløst vis har jeg karret meg videre i Tordenbloggen. I dag kjemper jeg mano al mano mot selveste Delirium, så som du skjønner trenger jeg alle de stemmene jeg klarer å smiske til meg.

Så du det fine kattebildet i forrige tiggepost? Her er et nytt - special for you:

(Jeg vet ikke hvem som er katten og hvem som er den skumle sprøyteflasken - eller hvem som vinner. Det får tiden vise:-)

Se hva jeg har fått:

2008-11-26T14:26:00.003+01:00

Roooosa:-)

Det er altså ikke alltid jeg er like bitchy som dette>>

jeg har bursdag i dag. Alderen min uttales niogtyve. Alternativt tjueni

Alle mine helter er feminister

2008-11-19T19:38:00.001+01:00

I am not a pretty girl
that is not what I do
I ain't no damsel in distess
and I don't need to be rescued
so put me down punk
maybe you'd prefer a maiden fair
isn't there a kitten stuck up a tree somewhere

I am not an angry girl
but it seems like I've got everyone fooled
every time I say something they find hard to hear
they chalk it up to my anger
and never to their own fear
and imagine you're a girl
just trying to finally come clean
knowing full well they'd prefer you
were dirty and smiling

and I am sorry
I am not a maiden fair
and I am not a kitten stuck up a tree somewhere

and generally my generation
wouldn't be caught dead working for the man
and generally I agree with them
trouble is you gotta have youself an alternate plan
and I have earned my disillusionment
I have been working all of my life
and I am a patriot
I have been fighting the good fight
and what if there are no damsels in distress
what if I knew that and I called your bluff?
don't you think every kitten figures out how to get down
whether or not you ever show up

I am not a pretty girl
I don't want to be a pretty girl
no I want to be more than a pretty girl

-Ani DiFranco-
"Not A Pretty Girl"

Tusen takk

2008-11-17T15:58:00.001+01:00

til alle som stemte på meg! Jeg er rørt og glad - luvvYa.

Håkon & Cat: jeg har registrert meme'ne, jeg må bare summe meg litt:-)

Pwease

2008-11-15T10:45:00.001+01:00

Så var det altså min tur til å bli vurdert videre/ stemt ut av Tordenbloggen.
Tatt i betraktning av at jeg har blitt trukket ut blant noen av Bloggerbygrendas hotteste bloggebabes, samt at jeg strengt tatt ikke har blogget noe fornuftig på en stund, vil jeg komme til å trenge adskillige... øh, sympatistemmer? *host*

Om jeg fortjener det? Du kan jo kikke på f.eks. Magiske øyeblikk og se om du finner noe du kan ha glede av.
Ellers lover jeg å blogge flere inkriminerende historier fra den gang jeg var ung hvis du stemmer meg videre. Skikkelige røverhistorier, altså. Dem har jeg ganske mange av:-)

Peace&Love@Ya

orbitofrontal cortex

2008-11-11T19:01:00.002+01:00

Om øyeblikk kan bli bedre enn dette, ønsker jeg å begraves i det. Akkurat det tenkte jeg, sittende bak på en skranglende motorsykkel, det var noe som brant på leggen, det gikk fort og veien slynget seg nedover som om den hadde et eget liv. Men jeg var ikke redd. Jeg bare fløt med i de krappe svingene. Spilte Satie i hodet og tenkte på havet og kjærligheten. Og at personen du elsker er 72,8% vann. Jeg holdt øynene lukket og armene rundt livet hans. Stakk nesen inn i den myke t-skjorten. Det luktet hud, salt hav og oregano.

Mesteparten av livet vårt består av en serie bilder. De glir forbi som byer langs en motorvei. Men av og til stopper tiden opp. Og vi vet at dette er mer enn et forbipasserende bilde. Vi vet at alt ved nettopp dette øyeblikket vil være med oss for alltid

Tålmodighet - og tørre fyrstikker

2008-11-09T07:09:00.005+01:00

To av mine favorittbøker er tenkt og tegnet av Lars Elling.
De er små i størrelsen, men ruver i bevisstheten for alltid. Jeg blir litt rikere hver gang jeg tar dem frem.
På baksiden av den ene, Havet & Kjærligheten, står det:
Av og til kan det bli litt mye hav. - Og litt lite kjærlighet

Det har jeg grunnet litt over. Havet representerer i boka nemlig livet.
Havet er fullt av skjær (avstand, ensomhet, lengsel, smerte), og fyrvokteren som bor ensom der ute i havgapet passer på at ingen skip går på grunn. Det gjør han av kjærlighet.

Vi er alle fyrvoktere. Det er et stort ansvar.

Jeg tror på kjærligheten/godheten som helbredende kraft.
Alt består av energi, som vi alle påvirkes av, og vi burde bli flinkere til å mobilisere den positive. Det krever vilje, bevissthet og omtanke.

Kjempelett!

Gode handlinger avler gode handlinger. Om vi smiler og slipper noen foran oss i køen, er vi nesten garantert at vedkommende gjør en lignende god handling for andre. Slik vokser kjærligheten.

Global Decency Petition | Free Hugs Campaign | Random Acts of Kindness

Noen vil kanskje synes det er latterlig naivt å tro at verden blir bedre av sånt, men tenk litt på dette:

The best thing about life is that we are the ones who get to piece it all together

Jeg har fått danske andeføtter!

2008-11-07T16:01:00.001+01:00

De er så gode å gå i at jeg aldri kommer til å ta dem av:)

Den seriøse debattens endestasjon

2008-11-07T08:03:00.003+01:00

Joda, jeg hadde det ganske gøy da jeg skrev forrige bloggpost, men det lå et visst alvor bak.
Jørgen Skavlan har et par viktige poenger, mitt poeng var å belyse hvilke konsekvenser mangelen på konstruktivitet har.

Skavlan viser gjennom manglende refleksjonsevne og destruktive argumentasjonsmetoder hvor lite han fortjener påvirkningskraft - langt mindre definisjonsmakt.
Hvor tjent er vi med å la profilerte mennesker få lov til å flagge sin åpenbare menneskeforakt i det offentlige rom?

Det finnes personer som tar debatten om vår tids fryktkultur på en mer hensiktsmessig måte. En av dem er Lars Fr. Svendsen.
Neste onsdag arrangerer Human-Etisk forbund temakveld i Humanismens hus med Svendsen som foredragsholder.

Tid: Onsdag 12. novemberkl. 19.00-21.00
Sted: Humanismens hus i St. Olavs gate 27
Pris: Gratis inngang
Hvem: Alle interesserte, ingen forhåndspåmelding

En rekke spørreundersøkelser viser at nordmenn blir stadig mer redde. Men samtidig tilsier all statistikk at særlig vi i Vesten lever i de tryggeste samfunn som noensinne har eksistert. Vår frykt er derfor ikke en objektiv gjenspeiling av virkeligheten. Frykten er derimot en viktig politisk ressurs for offentlige myndigheter, politiske partier og interesseorganisasjoner, i en perfekt symbiose med massemediene. Den som kan styre fryktens retning i et samfunn, har langt på vei makten over dette samfunnet.

Peace&Love

Norske leger best i sutring

2008-11-06T13:53:00.003+01:00

Til tross for veldig gode arbeidskår, sutrer norske leger uforholdsmessig mye over pasientene sine. De bruker mer energi på å komme med surmagede og ureflekterte betrakninger i det offentlige rom enn å bestrebe seg i å gi best mulig helsehjelp.

Norske leger sutrer langt mer enn sine danske kolleger. Det ligger en sterkt forankret mistillit og misnøye til pasientene hos norske leger, selv om det burde være motsatt.

Jeg tror årsaken kan oppsummeres i tre faktorer: Det eneste kriteriet for å komme inn på medisinstudiet er toppkarakterer i alle fag, omtrent 80 prosent av alle leger er selvforherligende misantroper, og avisene trenger å fylle opp helsespaltene med litt annet enn sex-undersøkelser og dommedagsprofetier.

Samhandling/Avmakt

2008-10-23T06:33:00.004+02:00

Bjarne Håkon Hanssen ønsker mine erfaringer med helse-Norge på sin nyopprettede "Samhandlingsblogg". Jeg tror ikke han vet hva han ber om.

På bloggen skriver han blant annet:

"Vi har en svært god helsetjeneste med dyktige ansatte som strekker seg langt for å gi et godt tilbud til pasientene."

Denne påstanden stemmer svært dårlig med min opplevelse, og det er nesten så jeg tror at det finnes flere parallelle virkeligheter; helsemyndighetenes, den "lettvinte" pasientens og den "tungvinte" pasientens.

"Pasientene skal være trygge på at de får riktig hjelp uten at de skal merke overgangen mellom nivåene i helsetjenesten."

Før jeg ble syk selv, trodde jeg faktisk det var slik. At du vil bli ivaretatt på best mulig måte om du skulle være så uheldig å bli syk.
Den utryggheten og avmakten jeg har følt etter oppdagelsen av at slik er det ikke, har rammet meg nesten hardere enn selve sykdommen. Jeg har blitt sliten, engstelig og bitteliten av å måtte forholde meg til en helsetjeneste som preges av lastverk, sviktende rutiner, lange ventetider, manglende helhetlig oppfølging, overspesialisering, byråkratisering og en ganske åpenbar manglende interesse for enkeltmenneskets ve og vel.

Det som i en viss grad har reddet meg, er at jeg har hatt anledning til å søke hjelp i den private helsetjenesten. Hadde det ikke vært slik, hadde jeg neppe vært her i dag.
Hva med alle de menneskene som ikke er like heldige stilt? Hvor mange mennesker har blitt sykere p.g.a. manglende oppfølging? Det skulle jeg gjerne ha sett en statistikk på. (Eller kanskje helst ikke)

Det er mitt inntrykk at du som pasient må sørge for å passe inn i helsetjenestens rutiner. Gjør du ikke det, får du ikke hjelp. Gjør du det, får du dårlig hjelp.
Rutinene er dårlige, faslegene har ikke plass til kronikere, spesialisthelsetjenesten ser ikke mennesket (- bare sykdom som er etter "Boka"), oppfølgingstilbudene er nesten ikke-eksisterende, og man må som pasient kjempe med nebb og klør for å finne fram i en evig floke av lite hjelpsomt personell og (dårlige) byråkratiske beslutninger.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive til Bjarne Håkon Hanssen. Konstruktivitet er ganske vanskelig når du har vært gjennom helsevesenets destruktive mølle. Det hadde nesten vært lettere om jeg kunne fortelle ham hva som faktisk fungerer. Hvilket, når jeg tenker meg om, er tilnærmet ingenting.

Hvordan helsetjenesten kan bli bedre, kan oppsummeres omtrent slik; Sett pasientens individuelle behov i fokus, - og send legene på smilekurs!

Og alt annet som er vanskelig å snakke om

2008-10-16T20:41:00.002+02:00

I dag ble jeg forespurt om å si/ skrive noe om ensomhet. Det ble brått veldig vanskelig, av veldig mange grunner, men aller først fordi ensomhet i høy grad og ganske plutselig uventet vedrører meg så personlig.

Jeg ble sittende lenge og tenke på det. Hva som er så veldig skummelt ved å snakke om ensomhet. Hvorfor det er så mye skumlere enn andre ting som angår oss, menneskene; - Fattigdom, frykt, sorg, død, skuffelse, glede, kjærlighet.
Fortjener ikke alle sider ved vår væren plass i en stadig mer hektisk hverdag?

Ensomhet. Ordet har noe klebrig, skamfyllt og ekkelt over seg. Ensomhet er litt looseraktig, litt påtrengende, litt imageknusende. Et menneskes ensomhet både sier noe om det mennesket og de rundt. Samtidig som det ikke gjør det.

Å høre om andre menneskers ensomhet, gjør at vi får litt dårlig samvittighet. Og de ensomme er kanskje redd for å trenge seg på, briste demninger, være til bry. Som om ensomhet liksom har ribbet en for alle positive ting. Som om man ikke lenger har konsekvens. Eller noe å bidra med.

Slik er det jo ikke, og jeg kjenner at dette er noe jeg har lyst å si veldig mye om. At det er viktig. At det angår oss alle, på den ene eller andre måten. Men jeg sliter litt med innfallsvinkelen. Og motet...

No man is an island, entire of itself
every man is a piece of the continent, a part of the main

Cursum perficio

2008-10-08T09:05:00.003+02:00

Jeg kan det der med veier. Jeg har prøvd nye veier hele livet. Men denne veien... - tar aldri slutt
"Mike" (River Phoenix) i My Own Private Idaho

Det sies at hver reise vi tar bringer oss hjem.
Jeg antar at sannhetsgestalten i den påstanden avhenger av en viss grad målrettethet som ikke nødvendigvis er naturlig iboende i alle mennesker. For noen er rastløsheten mer en drivkraft; - en lengsel sprunget ut fra et behov om å være i konstant bevegelse snarere enn et ønske om å nå et spesifikt mål.

En destinasjon, et møte, en opplevelse - kan være en reise nærmere deg selv, men det kan like ofte bringe deg lengre vekk, i jakten på større drømmer. Mer sannhet. Sannere drømmer. Større bevissthet.

Catching the spirits of new destinations, travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Let's try to find them. Together.
Georges Meiss

Jeg har vært på veien mesteparten av livet.
Da jeg dro ut på egenhånd i en alder av 19, trodde jeg at jeg la ut på en søken. Det skulle ganske snart gå opp for meg at det snarere dreide seg om flukt. Og kanskje et ønske om å komme nærmere kreativiteten og ektheten. Jeg holdt på å kveles av konformiteten, uvel av å falle inn i vante mønstre, tynget av tradisjonens åk.
Jeg søkte livets flyktighet, på et vis. Dermed kom jeg også nærmere angsten. Som igjen drev meg videre inn i en slags lengsel som ikke lar seg hverken forklare eller forsvare. Jeg søkte noe uoppnåelig. Trygghet uten faste rammer.

Jag stannar aldrig någonstans, jag är alltid på väg. Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där
"Sussi" i Älska mej

På et tidspunkt befant jeg meg ved kildene der mytologien forteller at nymfen Salmakis tryglet Olympens guder om å bli smeltet sammen til ett individ med ynglingen Hermafroditios.
Historien er full av myter om din andre halvdel. Det er en besnærende tanke at det finnes ett individ der ute som kan gjøre oss hele, og kanskje må det være slik. Det blir for smertefullt å ta ansvaret på egen hånd.

Min reise ble avbrutt. Metaforisk sett ble jeg drevet av veien, tvunget i stillstand. Det er som om jeg ikke lenger er min egen sjebnes herre, eller forvalter av min sjel.
Når jeg allikevel reiser inni meg, er det ikke veien framover jeg følger, det er returen. Nettopp fordi veien foran meg føles endeløs og usikker, dukker jeg inn i det gamle, kjente og kjære (som en gang i tiden var det ukjente, spennende og usikre).
Minnene mine er som en skattekiste av møter og opplevelser, og det er en velsignelse å eie den.

På gresk betyr nostalgi noe slikt som verking fra en gammel skade. Jeg synes det er en ganske vakker, prosaisk beskrivelse.
Kroppen, eller snarere hjernen - eller kommunikasjonen mellom de to, behandler gamle skader på et underlig vis. Både ligamenter og muskler har sensorer som som kontinuerlig sender meldinger til hjernen gjennom det autonome nervesystemet. Etter at skaden er leget, fortsetter kommunikasjonen. Dette kalles propriosepsjon, og forklares best som feilinformasjon som går mellom en tidligere skadet kropp og hjernen. Frem og tilbake i en endeløs strøm.
Det er naturligvis først og fremst fysiske skader det er snakk om, men jeg undres om det samme ikke også gjelder emosjonelle sår, all den tid sorg og smerte registreres på det samme stedet i hjernen.
Jeg tror også det samme skjer med tidligere opplevd glede. Gamle gleder slutter aldri å gi boblehjerte.

Hva så med savn? Om du innehar en så fundamental lengsel i deg helt fra utgangspunktet, vil denne lengselen noen gang avta? På veien, på reisen, ved målet, vil du noen gang føle at nå er jeg endelig hel. Nå savner jeg ingenting?

"Løven er inne" snakker i en kommentar på forrige post om den hvite og svarte savnet/sorgen. Om at sorg/savn er passivt i motsetning til andre følelser som er aktive og derfor gir handlingsalternativer.
Handling gir følelse av å mestre, ikke sant. Kanskje er det derfor grunnleggende savn for alltid (for noen av oss) vil fremstå som uavsluttede gestalter til tross for alle iherdige anstrengelser for å avslutte dem.

Cursum perficio - min reise er over. I denne tiden føles ingenting uavsluttet. Jeg befinner meg hverken ved målet eller ved riktig vei, så kanskje er det slik at it aint over 'till its over. At det ikke finnes mål, bare mening. At formålet med reisen ikke er å nå sluttdestinasjonen, men reisen i seg selv. Og kanskje tegner vi best opp våre egne kart fremfor å benytte de eksisterende. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hver reise jeg har tatt, hver vei jeg har fulgt, har vært mödan värd. Kanskje med unntak av denne siste.

Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. De som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre.
De var alltid et offer for rastløshet. Og jeg - var en av dem
"Tom Pruitt" i Den Gamle Mannen og Havet

Gresset blir grønnere der man vanner

2008-09-28T19:05:00.004+02:00

Det er jo egentlig sånn at det motsatte av kjærlighet er hat, men ganske ofte griper jeg meg selv i å tenke at kjærlighetens motsats er savn. Hvertfall om vi snakker om følelsen av å elske og bli elsket, kontra følelsen av savn.

Mens kjærligheten fyller deg til randen med rosa og oransje fantasisommerfugler, drenerer savnet deg tom til det bare er et stort, støvete, grått kjellerlokale igjen som lukter fukt og råte. Det er så du har mest lyst å vrenge innsiden ut for å kvitte deg med de siste støvdottene.

Om verden fikk stemme ved det amerikanske valget?

2008-09-22T08:16:00.002+02:00

Stem og se resultater her!

Posted using ShareThis

Hentet

2008-09-17T20:55:00.002+02:00

Hentet (Johann Grip)

Barn
har en egen måte
å bruke språket på.
I barnehagen der
sønnen min går,
blir de for eksempel "henta".

Sunniva, du er henta! roper
de, når for eksempel Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på den
som står i porten
og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje

nøyaktig slik.

Sort enke?

2008-09-14T18:04:00.002+02:00

Tror det blir en stund før jeg går i kjellerboden igjen... *klø over hele seg*

Si at du elsker meg

2008-09-14T09:55:00.007+02:00

Tankene løper som tomme revner rett gjennom åndedrettene.

På ett bestemt tidspunkt gikk det opp for meg at selvforakten hadde vokst seg større enn både smertene og frykten, jeg måtte snu, nok er nok og det er ikke slik livet er ment å leves, da er det bedre å dø i visshet om at du har gjort et hederlig forsøk, det får briste eller bære.

Hver dag minner meg på at tiden går og at jeg selv har stått stille

Det har brustet mye og båret litt, og kanskje skal det komme en dag snart da jeg føler at jeg har gjenvunnet livet og at dette ikke er en kamikaze-manøver.

Lykke er smertens opphør.

En ting er å kaste seg på sykkelen og oppdage at du lett gjenfinner balansen, noe annet å bli minnet på at trikkeskinnene er like glatte som før for tynne sykkeldekk.

Jeg har tryna, slått det som er å slå, jeg er gul og blå, men ingenting verker mer enn tankene som ikke bør tenkes. Men/Og - ingenting overdøver uret på venstre side som går og går (det er da enda noe) men ennå ikke har kommet til døra.

Jeg har fenderne ute og klamrer meg til dette ene ankeret.
Blybeltet er like tungt, men jeg juger ikke lengre på vekta, jeg har blitt tyngre, og herfra får det bare briste og bære, raka vägen, - wherever.

Ettermiddagssolen ved Tsamadou

2008-09-02T07:32:00.007+02:00

Before such a sunset, the daylight pales of shame

Luftbobler

2008-08-24T11:41:00.001+02:00

Jeg holdt på å drukne da jeg var to år gammel, fordi jeg ville gjøre som de store barna. De lo, skrek, dyttet hverandre ut i det svarte tjernet og spratt gledestrålende opp igjen med vannspruten glitrende som diamanter rundt de lattermilde ansiktene sine.

Jeg lærte å svømme da jeg var tre, og siden har jeg trått vannet som best jeg kan.

Selvfølgelig husker jeg ikke denne historien selv, jeg ser bare hvor nervøs papi blir i blikket sitt når han forteller den, igjen og igjen. Hører det nervøse i latteren når han forteller at det bare var bleierompa som stakk opp av det mørke vannet, og at han grep fast i den og nappet meg opp som en handlepose.

Akkurat dét indre bildet synes jeg er ganske lystelig.

Nå juger jeg litt når jeg sier at papi blir nervøs i blikket sitt, mer korrekt er ble. Min far er død. I februar 2005 druknet han i sitt eget blod, det er ganske forferdelig.

Jeg var ikke tilstede. I februar 2005 var jeg i det mørke rommet og jeg husker ikke så mye derfra bare at telefonen ringte og da jeg løftet røret var det en fremmed stemme som sa: Din far er død.
Jeg husker at jeg skreik, men at det ikke kom en lyd. Så jeg kastet telefonen i veggen i steden. Det er mange små rare dingser inne i en telefon, og der og da var linja brutt for godt.

Etter det husker jeg ikke så mye mer før lyset begynte å sive inn en god stund senere, og siden har jeg ikke dykket ned i det. Ting går ikke alltid som planlagt og noen ganger er blybeltet for tungt selv om du slett ikke har jugd på vekta.

I fjor leste jeg en artikkel om denne legen som forlot min far druknende og der sto det at papi kunne ha vært reddet om legen hadde gjort jobben sin.
Jeg skreik igjen, men det kom ingen lyd annet enn et brått knekk fra kjeven som hoppet ut av leddet sitt, og plutselig så jeg for meg hvordan det ville være å synke sånn med kjeften på vidt gap uten at det kommer noen ord derfra, bare luftbobler.

Den andre enden opp. Det er det jeg ser for meg står på bleierompa som stikker opp av vannet. Som en pakkeforsendelse, ikke sant. Og så tenker jeg det var bra at papi var der og plukket meg opp. Skulle ønske jeg kunne ha gjort det samme for ham.

Fryd

2008-08-20T22:01:00.003+02:00

Jammenjammen, jeg kan ikke blogge nå, altså. Når hodet våkner akkurat i tide til mine litterære helters nyutgivelser. Nå som kroppen begynner å lystre, og bare det å kjenne følelsen av å mestre ting, - noe så banalt som balansen på en sykkel, er synonymt med boblehjerte.

Jeg har jo syklet før, liksom, men nå er det som å sykle for første gang og forbundet med en fryd så sterk at jeg nesten ikke holder det ut, så sterk er den. En fryd mye sterkere, faktisk, enn da jeg lærte å sykle som barn. Og nå har jeg ovenikjøpet mye kulere sykkel en den kjipe jentesykkelen med sommerfugler og tre gir som jeg hadde da.

Det virker muligens litt snodig. At jeg skriver om fryd, mener jeg. Det har vært fire føkkings år, og jeg vet ikke hvor mye lengre. Var jeg en hest hadde noen skutt meg for lenge siden. Men jeg er ikke hest, og ingen har skutt meg ennå, og kanskje kommer det en dag snart da jeg er glad for akkurat dét.

Jeg kan sykle!

Og det fyller meg med en fryd nesten like sterk som når jeg boltrer meg i Saabye-Christensens svingende ordkunstnerunivers:

Strøtanker; - tanker strødd tilfeldig langs drømmenes parseller, der de gror som ugress og mareritt

Dette visste du sikkert ikke, men jeg er Kim Karlsen. Jeg har jugd på vekta, og blybeltet er for tungt. Sånn har det hvertfall føltes litt innimellom; - livet.
Og nå våkner Kim Karlsen tannløs, arrete og uten hukommelse på et hotellrom på Sortland, med få eiendeler, blant annet en syvende sans med fire telefonnumre uten navn. Det ene er hans eget.

Og snøen var grå og hang på skrå som et skittent gitter i luften

Jeg er dypt og inderlig forelsket i Saabye-Christensen. Bare det at han kan komme på å fortelle, plutselig og uforvarende midt i en setning at den perfekte meteren ligger i et hvelv i Paris. Er det ikke fantastisk! - Han eier ordene, og deler så raust av dem. Jeg sluker hver aforisme, anakronisme, metafor og rekvisitt.

Jeg frydes! Og det finnes ikke noe skrekkblandet her, bare ren og skjær glede. Akkurat nå.

På fjerde året

2008-08-17T08:19:00.000+02:00

Hvorfor i alle dager har jeg ikke tenkt på det før?! At jeg kan førsøke å få et eller annet fantastisk vidunderlig til å skje på denne datoen slik at den aldri mer blir søttendeføkkingsaugust.

Syttende august, skal jeg si da, mens et salig smil brer seg over ansiktet mitt.

Det er ennå 16 timer igjen av dagen.

Første sykkeltur på 4 år

2008-08-12T16:21:00.001+02:00

Balanse og lårmuskler? Not so Much:-D

Love is all around

2008-08-05T17:29:00.001+02:00

Livet

2008-07-25T17:27:00.001+02:00

Sånn det også kan være:) Peace&love

Snumanøver

2008-07-20T09:29:00.002+02:00

Var veien mellom senga og døra et hjem,
ville jeg støte på et tak over hodet
- hvor jeg enn strakk meg, og det ble ikke så stille
at jeg fikk høre mitt eget hjerte slå -
seig som en arbeider,
som ikke enser en tilfeldig forbipasserende tid.
Da gikk ikke jeg her med en gammel gåte:
Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?

Min indre støttespiller har reist på ferie. Sammen med resten av apparatet. Før Lill-Ann dro sa hun til meg: Selvtillitt er ferskvare. Den må vedlikeholdes.

Lettere sagt enn gjort.

Jeg skriver navnet mitt i små bokstaver, og ser hvordan det hviskes ut i sanden. Jeg hvisker det inn i nøkkelhullet, men vet instinktivt at det er fånyttes. Den eneste som lytter er min egen indre kritiker.

Hver morgen starter med en tanke om hvor mye ubrukt jeg har i meg. I den tanken ligger det flere begrensninger enn muligheter. Det pleide å være motsatt.

Gi meg et tegn
på at jeg lever
og ikke bare går omkring
som en skygge

strekk hånden din ut
og ta på meg
slik at jeg kan kjenne
kroppen min

hvisk navnet mitt sakte
igjen og igjen
så jeg ikke helt skal glemme
hvem jeg er
Finn Carling

Jeg leste en gang - i et dikt, en historie? - at når det blir så trangt rundt deg at du ikke holder ut et minutt lenger, skal du ikke gi opp, for da er du på det stedet og den tiden der tidevannet snur.

Så jeg er optimistisk. Denne dagen er kanskje den dagen da alt snur. Må det være ingen vei tilbake.

Nonkonform

2008-07-15T13:30:00.004+02:00

Det er fullt mulig å ha helter og forbilder og mislike janteloven men allikevel disse begrepet elite. Likeledes være kritisk til litteraturvitere uten å bare lese kiosklitteratur selv, å ønske seg mer pop-art på de statlige museene uten å sympatisere med FrPs ukulturpolitikk, synes Ibsen er oppskrytt men elske Nationaltheateret, heie på flere monumentale kulturbygg ala den nye operaen og allikevel synes ballett er kjedelig. Og så videre/ for eksempel. Det er tegn på allsidighet, ikke ignoranse.

Forleden sa en kompis til meg at han synes rammene for mannsrollen er så snevre. Det skjønner jeg godt. Rammene for for hva som er kvinnelig er heller ikke spesielt brede. Eller for det å være menneske i det store og hele. Og så går vi der da, menn som kvinner, og sensurerer oss selv, vår gjøren og laden, men av hvilken grunn? Hvorfor er det så viktig for oss å definere oss selv inn i et bilde, det være seg vårt eget eller andres?

Jeg tror det bunner i frykt. Noen er slik at de blir litt nervøse av alt som ikke lar seg defineres, måles og veies. Andre må utslette grensene for å kjenne seg frie og uredde. Klart det blir litt knuffing av sånt.

Det hender jeg setter spørsmålstegn ved såkalte etablerte sannheter. Ikke alle naturligvis, men de jeg ikke synes funker så bra. Først og fremst gjelder dette mellommenneskelige ting.

Jeg registrerer at selv om vi lever i et demokratisk samfunn der alle i utgangspunktet er like mye verdt, finnes det individer som tviholder på gamle forestillinger om klasseskille. Det liker jeg ganske dårlig. Jeg er tilhenger av store doser ydmykhet hos enkeltmennesket, uten at jeg mener noe nedlatende med det. Med andre ord; du skal selvfølgelig være stolt av fine ting du har utrettet, men det er ikke så sympatisk om du hever din verdi over andres. (det er ikke så mye som en moraliserende lillefinger i den uttalelsen, altså)

Så hvordan kan jeg mene at alle er likeverdige og samtidig insistere på å dyrke forskjeller? Vel, det er en hyllest til det polariserende i mennesket. Jeg elsker det uforutsigbare, det frihetssøkende og det selvmotsigende i menneskets natur. Vi er forbi slavetiden, adelskapet, hierarkaiske åk. Er ikke det bare helt utrolig fint?!

Peace&Love

Reprise:

Violetta skymningar

2008-07-15T04:10:00.000+02:00

Utskytningsrampen 4 am

Situasjonen i iRack

2008-07-14T20:58:00.000+02:00

Peace&Love

2008-07-13T09:52:00.001+02:00

Jeg har plassert min blogg i Oslo på bloggportalen Bloggurat!

Blogg og tillit

2008-07-12T10:00:00.001+02:00

Anders og Øystein, to masterstudenter fra Handelshøyskolen BI, skriver en masteroppgave som omhandler temaene blogging og tillit. De har bedt meg formidle følgende lenke til sin undersøkelse.
http://confirmit.bi.no/wix/p2616922.aspx
Undersøkelsen vil ta rundt 5 minutter. Fint om du bidrar:-)

Vilje til litteratur

2008-07-10T18:45:00.002+02:00

For en stund siden hørte jeg en venninne sukke tungt fordi hun slet sånn med Dostojevskij. Hvem ville ikke det. (Hånden på hjertet nå, folkens). Dannelseslitteraturen må leses når du er sent i tenårene/begynnelsen av tjueårene og nysgjerrig på absolutt alt, ellers går det simpelthen ikke. Det er tungt, tørt og ulidelig kjedelig.

Det hender jeg lider meg gjennom bøker fordi jeg har en formening om at jeg egentlig burde like boken, eller fordi noen har skrytt den opp i skyene. Jeg lider og blar, side for side, med forventning om å plutselig oppdage hva det er som gjør akkurat denne boken genierklært. Det oppdager jeg sjelden, og det gjør meg sinnsykt irritert. Så irritert faktisk, at om jeg møter Carl Frode Tiller på gaten, vil jeg sannsynligvis skjelle ham ut for å ha fått meg til å lide så mye som det jeg gjorde under lesing av hans bok "Innsirkling". Innsirkling er en av de bøkene jeg ikke har hørt noen andre enn litteraturkritikerne rose.

Hva kjennetegner en god bok? Tenker du som meg, vil du kanskje si at en god bok er en fortelling mange kan leve seg inn i og ha glede av. Det spiller ingen rolle om forfatteren bruker enkle virkemidler for å gjøre historien levende. Du flyter inn i den, fryder deg over den, og du sitter igjen med en følelse av å ha opplevd noe når du er ferdig med den.

Som det meste innen kunsten, er det subjektivt hva som er en god fortelling. Det jeg opplever som en god leseropplevelse, vil ikke automatisk by på det samme for deg. Så la oss (med fare for å virke folkelige -hjelpes) si det så enkelt som at en bok som mange lesere liker, er en god bok.

Det er ikke alle som ser det på den måten. Noen mener at lettlest er det samme som middelmådig og at bøkene du og jeg har glede av ikke holder bra nok litterær standard. Dette er litteraturkritikernes skyld, skal vi tro de høye herrer rett.

I det nye nummeret av litteraturtidskriftet Vinduet, slakter litteraturkritiker Espen Grønlie og litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen Selma Lønning Aarøs nye bok "Venstre hånd over høyre skulder". De mener dessuten at norske litteraturkritikere er for snille.
Grønli skriver at: Hyllingene av Aarøs siste roman er et tegn på manglende kritisk sans. Utsagnet støttes av Bjerck Hagen som mener at litteraturkritikere ikke skiller godt nok mellom god, ambisiøs litteratur og det middelmådige eller dårlige.

I Dagsavisen sier Bjerck Hagen: Det er en begivenhet når det kommer en god norsk roman, men ut i fra anmeldelsene gis det inntrykk av at 50 prosent av all norsk litteratur er svært god. Ser man mer elitistisk på det, kommer det ut tre eller fire virkelig gode norske romaner i året

Sindre Hovdenakk, VGs litteraturanmelder siden 2004, avviser at norske anmeldere genierklærer det middelmådige: – Dette er tøv og akademiker-pjatt.. Han mener likevel det kunne være interessant med en bredere, saklig vurdering av litteraturkritikken.

Og her sitter jeg med fryd i sinnet og leser Selma Lønning Aarøs siste bok, og synes ikke en bredere, saklig vurdering av litteraturkritikken ville være det minste interessant. Hvertfall ikke så lenge litteraturkritikerne selv skal begå den. Jeg vil heller begi meg inn i historien "Venstre hånd over høyre skulder", så kan de som liker å plage seg selv, lese seg inn i kulturdebatten. Eller Dostojevskij. Dem om det.

Ord for dagen

2008-06-26T19:14:00.001+02:00

Trøsteshopping

2008-06-25T12:37:00.001+02:00

Dings man strengt tatt ikke trenger...

Stor stas i stua

2008-06-25T12:34:00.001+02:00

Size matters

2008-06-23T20:14:00.002+02:00

Jeg var ikke klar over hvilket skrøpelig fundament min egenintegritet sto på. Eller hvor liten andre mennesker kan få meg til å føle meg bare ved å fornekte min konsekvens. Hadde du fortalt meg det for fire år siden hadde jeg kanskje ledd en tøff latter og sagt at De kan bare prøve seg!

Bare ved å skrive noe slikt som at noen har fått meg til å føle meg bitte, bitte liten, gjør jeg meg selv mindre. Gir dem rett. Gjør meg selv til offer istedet for overlevende. Det liker jeg dårlig.

Jeg er i ferd med å bli så liten at jeg er redd for å knekke sammen og forsvinne; - For å være sky og fjern, men også modig og nær. Jeg er redd for å ikke være til lengre når andre ikke er her. Jeg er som en sånn sten i havet som suger fargene inn i seg og mister glansen når den blir tatt opp i solen. Jeg er redd jeg ikke kjenner noen og ingen kjenner meg. - Som om jeg enten må være i et mareritt eller ikke noe sted i det hele tatt, sørge over den jeg var og enda mer over den jeg har blitt.

Det kan ikke være sånn. Jeg velger livet og lykken. Jeg velger måter å vokse på uavhengig av hva noen paragrafryttere på nedstøvede kontorer tenker om meg. Om mennesker generelt. Om alle som får sin integritet satt i tvil i særdeleshet.
(jeg håper i det minste kontorene er nedstøvet. skikkelig astmafremkallende støvete. Se der gjorde jeg meg selv mindre helt på egen hånd. Det liker jeg dårlig)

For å kunne vokse, må jeg legge fra meg denne sorte tunge persevs-sekken som på et underlig vis også har holdt meg oppe. Jeg må finne måter å gå oppreist uten den. Jeg må glemme. Jeg må tilgi. Og mest av alt må jeg heve meg over og møte verden uten å stikke den med giftige bitt. Ondskap avler ondskap, jeg må simpelthen bli edlere for å vokse til.

Jeg kan klare det. Jeg kan sende varme tanker ut i universet og la Nordlyset slette mitt navn.
Fra nå av er jeg fyllt av kjærlighet og tilgivelse. Fra nå av gjelds ikke de siste fire årene. Fra nå av skal alt være lys!

AVGIFTING AV SINNETS ENERGIFELT

Andre kan være både urimelige, ulogiske og selvopptatte.
Tilgi dem likevel.

Hvis du er vennlig, er det mange som vil beskylde deg for å ha egoistiske, skjulte motiver.
Vær vennlig likevel.

Hvis du har suksess, vil du få falske venner og sanne fiender
Fortsett med suksessen likevel.

Hvis du er ærlig og oppriktig, kan du bli snytt.
Vær ærlig og oppriktig likevel.

Det du har brukt år på å bygge opp, kan andre rive ned over natten.
Bygg likevel.

Hvis du finner sinnsro og lykke, kan andre bli sjalu.
Vær lykkelig likevel.

Det gode du gjør i dag, kan andre ha glemt i morgen.
Utfør gode gjerninger likevel.

Gi verden det beste du har, og det blir kanskje aldri nok.
Gi verden det beste du har likevel.

-Mor Teresa- (som påminnelse til meg selv)

Urettferdig

2008-06-21T09:33:00.000+02:00

Jeg er litt sønderknust om dagen. Forleden forelå den siste uttalelsen i pasientskadesaken min, og den var ikke akkurat skrevet i min favør.
Advokaten min fraråder meg å stille saken for retten, all den tid jeg mest sannsynligvis kommer til å tape. I så fall må jeg betale saksomkostninger for både meg selv og Velferdssatan.

Om det er idioti og stahet eller mot og rettferdighetssans som får meg til å ønske saken videre, vet jeg ikke. Det bare aner meg at jeg ikke vil kunne få fred i sjela om jeg gir opp nå. På den andre siden er vel det siste jeg trenger en økt gjeld på 200 000...

Saken skulle opprinnelig opp i Tingretten i slutten av august, så jeg har ikke all verdens tid å bestemme meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Pest eller kolera, aske og ild - hva ville du ha gjort?

Hjelpes...

Begrunnelsen for de aller fleste avslagene i NPE er at det mest sannsynlig ikke er en årsakssammenheng mellom skaden og sykehusets behandling. Det er en fattig trøst for pasientene som kanskje blir preget for livet. Kompleksiteten i disse sakene må ikke bli til hinder for medmenneskelighet og fleksibilitet overfor mennesker som mer enn de fleste av oss, trenger nettopp det.
- Anne Hafstad i Aftenposten -

Velferdsstatlig logikk

2008-06-16T13:34:00.009+02:00

Jah - hurra! I dag skal vi kikke litt nærmere på Den Kongelige Velferdsstatens Pasientskadelov.

§ 2. Erstatning for pasientskade
Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes
a) svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes,
b) teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelsen av helsehjelp,
c) smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom

Nå er det ikke sikkert at du og jeg behøver å kikke mer en én gang på den for å forstå innholdet. For andre derimot, er det tilsynelatende litt mer komplisert.
Det finnes tilleggsparagrafer også, i tilfelle noe fremdeles skulle være uklart:

§ 3. Uoppklarte årsaksforhold
Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp.

La oss for moro skyld [sic] ta et par eksempler på pasientskader det søkes erstatning for. Begge er kvinner i slutten av trettiårene med akseptabelt funksjonsnivå og livskvalitet. Ingen av dem skal ha (flere) barn:

Pasient A
Pasienten skal fjerne kul i bekkenet. Under inngrepet oppstår det blødninger, og man velger å fjerne livmoren. Dette skal siden vise seg at ikke var nødvendig.
Pasienten blir tilkjent erstatning, oppnår samme funksjonsnivå og helse som før inngrepet og hun har mindre smerter.

Pasient B
Pasienten skal fjerne kul i bekkenet. Under inngrepet oppstår det blødninger, muligens fordi pasienten har en reaksjon på narkosen. (Akatasi) Til tross for store skader på buken samt narkoseindusert stress, blir pasienten hjemsendt. (Dagkirurgi er dagkirurgi, vi kan ikke dulle for mye med pasientene med dette budsjettunderskuddet). Pasienten får en alvorlig infeksjon/blodforgiftning, og blir reinnlagt mer eller mindre livløs, reoperert (med samme narkosemiddel som tidligere) og medisinert med kraftig antibiotika. Hun gjenvinner aldri funksjonsnivået etter inngrepet, smertene er forsterket, hun taper inntekt og pensjonspoeng og har store utgifter til smertelindrende behandlinger.
Pasienten blir ikke tilkjent erstatning.

Ut fra dette kan vi trekke den konklusjonen at en livmor er mer verdt enn vitalitet, og det er jo helt fantastisk idiotisk. Så vidt jeg vet kan man jobbe, trene, elske, reise, drikke kaffe med venner, danse i gresset, spise sjokolade, bade i champagne og mye annet uten livmor. Uten energi, derimot...

Oh, for heavens sake!

Primum non nocere

2008-05-05T09:02:00.009+02:00

Lørdag publiserte VG en kronikk av styrelederen i Norsk nevrologisk forening, Ole-Bjørn Tysnes, med tittelen ME ingen nevrologisk sykdom.
Kronikkforfatteren mener at fordi forskningen hittill ikke har kunnet knytte ME til forandringer i nervesystemet, kan man heller ikke klassifisere lidelsen som nevrologisk sykdom.

Tysnes skriver under dekke av å ville hjelpe ME-pasientene:

Pasientene må av leger og trygdemyndigheter aksepteres for de alvorlige helseplager de har

Dette kan man jo være enig i. Men fortsetter man å lese, blir det ganske fort tydelig at Tysnes ikke er like opptatt av å hjelpe ME-pasienter som han er av å putte ME-lidelsen i psykosekken:

I forskningsbaserte studier er det påvist endringer i blodstrøms- og temperaturregulering, hormonnivå samt immunsystemet [...] Slike funn er også dokumentert ved forøket stressnivå

Dette kunne ha vært uproblematisk om ikke Tysnes hadde snakket om stress utelukkende som en tankestyrt/psykisk faktor. Han har rett og slett oversett det andre eksperter sier om den vedvarende stressrespons/ forstyrrelse i det autonome nervesystemet (sympaticus) ME-pasienter rammes av:

ME-pasienter lider av en vedvarende stressrespons. Det finnes kroppslige stressreaksjoner (under/etter infeksjoner, forgiftninger og skader), såvel som mentale. Man kan altså ikke snakke om ME som en utelukkende somatisk eller psykisk lidelse. Det er den genetiske og individuelle evnen til å takle stress/ infeksjoner/ skader som er avgjørende for om et menneske utvikler ME eller ikke.

Når han så fortsetter sine lite subtile hentydninger til psykiatri og ovenikjøpet anbefaler kognitiv terapi og gradert opptrening som behandling, blir det fort tydelig at det viktigste ved denne kronikken er alle de tingene Tysnes IKKE nevner, og alle de tingene han nevner men ikke har forstått. Jeg vil ta meg den frihet å omtale noen av dem, slik at det ikke oppstår flere misforståelser.

Tysnes forteller at pasienter som utredes for ME, undersøkes av indremedisinere og nevrologer, oftest uten funn. Det han glemmer å nevne er at alle kronisk utmattede også må gjennomgå grundig psykiatrisk evaluering, og at denne også oftest er uten funn. Energi- og immunsvikt etter eksempelvis infeksjoner kan altså ikke forklares psykiatrisk heller.

Det råder uenighet i fagmiljøet om det Tysnes presenterer som absolutte sannheter, og han viser i kronikken ganske tydelig de tingene han ikke forstår ved begrepet stress. Blant annet henviser han til Wyllers forskning rundt stressresponsfaktorer hos ME-syke, og sier at denne forklaringen har full støtte i det brede lag av norsk nevrologisk fagmiljø.

Jaha, så når en lidelse ikke lar seg forklare med 100% sikkerhet indremedisinsk, nevrologisk eller psykiatrisk, så må vi velge en av kategoriene? Og da velger vi psykiatri, fordi lidelsen ikke lar seg gipse, medisinere eller masseres bort?

Vi vet en god del om ME. Vi vet at det ikke er en psykiatrisk lidelse, og pasientene har ingen klassisk depresjon. En deprimert pasient vil ofte ikke ha noe svar på spørsmålet om hva en ville gjøre i morgen hvis en var frisk. En ME-pasient har derimot straks planene klare.
Vi vet at kognitiv adferdsterapi ikke hjelper og at tilstanden oftest er utløst av en infeksjon eller vaksine. Den gir funksjonsforandringer blant annet i sentralnervesystemet.
ME-ekspert og nevrolog Harald Nyland i Aftenposten

Vegard Bruun Wyller, som Tysnes henviser til i kronikken, har ved flere anledninger oppfordret fagekspertisen til å unngå skyttergravtendenser og heller søke etter helhetlige og intergrerte forklaringsmodeller rundt ME:

Debatten preges av aktører som anser de biologiske funnene hos ME-pasienter for gjensidig eksluderende. [...] Denne skyttergravskrigen, der begge parter henter ammunisjon fra en nærmest dogmatisk reduksjonisme (psyke vs soma), fremmer hverken vitenskapelig innsikt eller gode helsetjenester.
ME-ekspert Vegard Brun Wyller i VG

Denne oppfordringen har åpenbart gått Tysnes hus forbi. Hans kronikk føyer seg bare inn i rekken av formålsløse synsinger om en sterkt invalidiserende lidelse, og fremmer hverken pasientenes interesser, deres helbred, eller deres rettigheter. Å skrive den under dekke av å ville hjelpe pasientene, blir derfor en ganske selvmotsigende affære.
Noen ganger er det helt greit - jeg vil si nødvendig - å innrømme ting man ikke forstår, og heller bruke energi på å oppnå forståelse:

Det er mye vi ikke forstår ved ME. Vi må derfor være åpne for nye behandlingsformer og teorier som har bevisbar effekt enten vi skjønner mekanismen eller ikke. Men selv om det er mye vi ikke forstår, har ME-pasientene krav på å bli behandlet med respekt - ikke minst av helsevesenet. Det å ikke forstå betyr ikke at det dreier seg om psykiatri.
Dr. Ola Didrik Saugstad i Aftenposten

Hvis Tysnes virkelig tror at det største problemet for ME-pasienter er manglende trygderettigheter, trenger han å opparbeide seg litt innlevelsesevne og kanskje fundere litt på hvorfor leger som han selv synes det er problematisk å benytte den aksepterte diagnosen ME men i steden bruker de mer diffustpsykiatriske, mindre aksepterte fatigue og asteni.

Samtidig kan han jo google psykiatri+stemoderlig behandling og/eller lese litt fakta om ME hos Iskwew.

Jeg ønsker ham lykke til. Nå må jeg gå og hvile. Å drive legeopplysning er dårlig energiøkonomisering. Og burde strengt tatt være unødvendig.

* Overskriften Primum non nocere er fra den Hippokratiske ed og betyr "først, gjør ikke skade". Jeg anser kronikker av Tysnes' type særs skadelig for pasientene såvel som for forskningens fremme

Daily Rant

2008-05-04T10:23:00.002+02:00

Hoi bloggolegaer! Rocketten er altså back from rehab. Ganske langt fra rehabilitert, men det er en annen historie.
Jeg ville bare takke for alle kommentarer på mobilbloggingen. Det har vært verdsatt! LuvvY'all.

Det er igrunnen på høy tid å komme i gang med litt konstruktiv blogging igjen, men jeg får det ikke helt til. Hver gang jeg prøver, er det noe som bremser meg.
Har du noen gang hatt det sånn at visse ting irriterer deg så kraftig at du rett og slett blir litt målløs?
Gang på gang har jeg prøvd å overkomme tausheten ved å skrive konstruktivt og avmålt om irritasjonsmomentene, men så blir det liksom ikke dreis på det. Jeg har forsøkt å ignorere det, heve meg over, men får liksom ikke det helt til heller. Nå har jeg kommet til at jeg kanskje bare må øse ut av meg litt gruff for å kunne fortsette å blogge, so here we go; Peace&Love.

Til Gretten Gubbe no. 1, adresse Bloggeby:
Jeg er dritt lei av mennesker som mener de har noe å lære meg, eller synes jeg bør settes på plass. Spesielt hvis det helt åpenbart er de som trenger å lære/settes på plass.
Ting er ikke alltid åpenbare. Subtilitet, metaforbruk og kreative vendinger kan være bra ting.
Hvis jeg f.eks. bruker et begrep som overskrift til en bloggpost som _tilsynelatende_ ikke har med blogginnholdet å gjøre, betyr ikke det at jeg ikke har skjønt begrepet. Før du bruker energi på å belære meg, kan du jo for eksempel spørre hvorfor jeg har brukt akkurat det begrepet. Mailadressen står oppe til høyre.

Til legestanden, representert ved Gretten Gubbe no. 2:
(Jeg har begynt på et mer konstruktiv tilsvar til leder i Norsk nevrologisk forening, Ole-Bjørn Tysnes' kronikk i lørdagens VG, men først _må_ jeg bare howle dette:)
Jeg er dritt lei av at folk som så åpenbart er totalt blottet for instinktiv intelligens, innsikt, innlevelsesevne og reell (livs)erfaring krever definisjonsmakt i forhold til folks ve og vel. Det er INGEN som forventer at noen skal forstå ALT, så det er helt unødvendig å komme med feilaktige konklusjoner når det er noe du ikke forstår. Et helt enkelt vet ikke eller unnskyld har mer hensikt. Så kan vi sammen stille adekvate spørsmål ved ulike problemstillinger, og forhåpentlig etterhvert komme til riktige konklusjoner.
Kronikker av denne sorten er egentlig bare bevis på at faglig tyngde og klokskap/dyktighet ikke nødvendigvis henger sammen slik det burde gjøre.

Sånn. Takk. I'll be back:-)

Hjemme best

2008-04-24T18:40:00.001+02:00

Selvom naboen er nesevis.

On the road

2008-04-24T15:25:00.001+02:00

Med Oscar:)

Magisk

2008-04-21T12:17:00.001+02:00

Den dag kjem aldri

2008-04-18T06:12:00.001+02:00

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer, 
for om eg søver, eg om deg drøymer. 
Om natt og dag er du like nær, 
og best eg ser deg når mørkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar. 
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar. 
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
 som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer, 
d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer. 
Eg sprett frå stolen og vil meg te, 
men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
 eg trur d’er du som gjeng der og tuslar, 
når somt der borte eg ser seg snu, 
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer, 
d’er deg eg ser, deg i alt eg høyrer,
 i song og fløyte- og felelåt, 
men endå best i min eigen gråt.

-Aasmund Olavsson Vinje-

Smartiepants

2008-04-16T16:07:00.002+02:00

Jeg er forferdelig dårlig på å flørte når det virkelig gjelder. Det ser med andre ord ikke ut til at det blir noe på meg med det første. I steden har jeg begynt med håndarbeid. Det ser ikke ut til at jeg er så veldig flink til det heller, men jeg synes jeg fikk lappet hullet i favorittjeansene på en morsom måte?