Solkyss

Jeg vet ikke hvor han fikk det fra, men han hadde denne enestående evnen til å gjøre den mest trivielle ting til noe magisk. En nådegave. Kanskje var den bare hans. Han lagde små skatter av den og strødde raust ut over de som betydde noe for ham.

Han kalte fregnene mine for solkyss. Så kunne møkkajentene stå der med lange neser som ikke var kysset av solen, mens jeg hoppet glad ved siden av verdens fineste mann og var solkysset ovenikjøpet. Jeg husker fremdeles hvordan den store, brune neven favnet om min lille, og at solen lagde glitrende diamanter i de leende øynene hans.

Solkyss! Papi, jeg savner deg.