Ja, jeg overlevde dette også. Det er ganske utrolig, når jeg tenker på det, men jeg tenker egentlig ikke så mye på det, for det har - naturlig nok - vært et stort traume alt dette, og jeg klarer ikke å ta tak i det, jeg ønsker det ikke, det skal ikke få ta mer plass. Det skal ikke få ta mer tid.
Mer tid. ("Tiden, den gamle, skallede juksepaven", hvem skrev det?)
Etter så mange år kom jeg meg på beina, og siden har jeg bare fortsatt å gå.
Jeg aner fremdeles ikke hvor jeg er på vei, men jeg finner stadig mening med den ruten som mer eller mindre velger seg selv, dytter meg frem; - videre, lengre, mer.
Og heldigvis handler det ikke lenger om meg, men noe utenfor meg selv. Det skal jeg skrive mer om senere.
Hei. Håper du har det bra.
