 |
| onsdag, februar 01, 2006 |
| Om “kjödets lust och själens obotliga ensamhet” |
Jeg er i ferd med å bli så liten at jeg er redd for å knekke sammen og forsvinne;
- For å være sky og fjern - men også modig og nær.
Jeg er redd for å ikke være til lengre når andre ikke er her. Jeg er som en sånn sten i havet som suger fargene inn i seg og mister glansen når den blir tatt opp i solen.
Jeg er redd jeg ikke kjenner noen og ingen kjenner meg. - Som om jeg enten må være i et mareritt eller ikke noe sted i det hele tatt, sørge over den jeg var og enda mer over den jeg har blitt.
Jeg gjør meg selv mindre. Jeg har ingen røtter som holder meg forankret, men likevel er jeg ikke fri. Min utilhørighet er det eneste som ruver i tilværelsen. Som en lang og mørk skygge strukket fra en stadig forsvinnende kropp. Det er den som holder meg fast – fanger meg i mørket. Min skygge fanger meg. Det høres jo på en måte flott ut. Så har jeg likevel en trygghet og forankring.
Kanskje kan jeg ikke elske… Ikke meg selv, ikke andre. Hva om jeg ikke evner kjærlighet?
Kjærlighet - essensen til alt liv. Noen kaller det gud, andre allah, buddah eller shiva – det underet som jeg aner fjernt i horisonten og kaller kjærlighet. Min erfaring så langt har vist at det er for lite kjærlighet i verden. Mye eros, men lite agape.
Jeg har klamret meg til begjæret som til en illusjon av kjærlighet. Å begjære kan alle, men å elske…
Kanskje er jeg emosjonelt degenerert.
Thesevs utførte heltedåder og drepte Minotauren på Kreta. Ariadne hjalp ham gjennom labyrintene med sin røde tråd. Uten takk forlot han henne gråtende og strandet på Naxos.
Livet kan være svikefullt.
Forleden kjøpte jeg en diktsamling av Cathrine Grøndahl; “Det har ingenting med kjærlighet å gjøre”
'Hvorfor har du tatt meg i hendene og hevet meg i været som en svimmel sol, i et skinnende svakt øyeblikk, og siden latt meg henge her mellom timenes hvite knoker?
Vet du ikke at du har den harde solas sorteste skygge og at den aldri vil lyse fred over ditt minne eller brenne inne med mitt'
At det er bedre å ha elsket og tapt enn ikke å ha elsket i det hele tatt, står for meg som en av livet største løgner. En av de som vi klamrer oss til for ikke å opphøre og eksistere.
Hvis kjærlighet er liv, - er frykten for livet større enn den for døden?
Jeg er redd for å trå mennesker for nær – for å briste en demning. Samtidig lengter jeg etter samhold, harmoni og en viss form for orden. Ikke fulkommen lykke. Jeg vil kjenne at jeg lever - at det rister litt i fundamentet.
Man kan ikke le all sin latter før man har grått all sin gråt. Jeg er en Sareptas krukke…. Av tårer – Av latter. Men jeg har en stein i skoa, og den lar seg ikke fjerne så lett. Jeg kaller meg selv Ariadne. Jeg søker livet. Balansen. Og kjærligheten. |
Tankeranglet av Rockette on onsdag, februar 01, 2006 at 9:30 AM | Permalink  |
|
| 5 har sagt noe: |
-
Vi er redd for å elsk noen for høyt, redd for hva folk vil si og det verste av alt; redd for våre egne følelser og hva som kan skje hvis vi lar følelsene styre oss i stedet for rasjonaliteten og fornuften.
-
Denne posten hadde jeg ikke lagt merke til da jeg slengte ut sitatet i min kommentar i dag, så det henspilte ikke på deg, det der med 'grandiositet'.
Vakkert skrevet, dette, og jeg håper du har frigjort deg fra den forlatte Ariadne på stranden!
Titta
-
Takk, Titta - jeg tok ikke det med grandiositet personlig i det hele tatt, så det skal du ikke tenke på.
Jeg har fulgt min egen røde tråd siden den gangen:-)
-
Kanskje noe av det sterkeste, tristeste, sanneste jeg har lest...
-
Ja, Ole...
Men jeg tenker at det med "själens obotliga ensamhet" (Hjalmar Söderberg) ikke er en absolutt sannhet, det er noe vi kan gjøre noe med selv, - det som vi egentlig alle streber mot.
Det gjelder å være modig, nær og ærlig. Både med seg selv og andre. Og kanskje aller mest livet. Det kan være smertefullt...
|
| |
| << Utskytningsrampen |
| |
|
|
|
 |
|
|
Vi er redd for å elsk noen for høyt, redd for hva folk vil si og det verste av alt; redd for våre egne følelser og hva som kan skje hvis vi lar følelsene styre oss i stedet for rasjonaliteten og fornuften.