Nordstafett: Det beste jeg vet

Jeg var midt i en lang tirade om takstein, viderverdigheter og korrupte pilletrillere da Carmen ba meg fortelle om Det beste jeg vet. 

Det var som om tiden stanset et splittet sekund. Hele kroppen begynte å boble; - sprudle som en nyåpnet flaske champagne, faktisk. Slik må en femåring som får lov å velge blant hele verdens godterier og fylle lommene føle seg. Hvor begynne? Det beste jeg vet er så uendelig mye.... 

 - Humanisme, rettferdighet, fellesskapsfølelse er ting jeg verdsetter; Mennesker som vet hva som er de virkelige viktige tingene i livet. Noen mennesker er sånn at de ved sin blotte tilstedeværelse fyller omgivelsene med noe lunt, varmt og trygt. De er best. Jeg elsker disse øyeblikkene sammen med folk som funker; når gleden er størst og ingenting viktig og sjelen flyter i en langsom strøm. Nesten som i en sonate av Satie, et dikt av Södergran - eller et maleri av Degàs. 

- Jeg forføres av kunst og musikk som gir mening, liker å se det gode seire, kjenne duften av ekte lavendel, sjokolade som smelter på tungen, den andre slurken cognac (du vet den som brer seg varmt innvendig). Café con leche slik Pepe serverer den på torget i Mijas; kruttsterk og med go'blunk til. Nakne sommernattbad, gå barføtt i duggvått gress, kiling i nakken, å hoppe fra Panter'n, drikke champagne av en mannekropp, danse på bordet, sykle i høstregnet, lage engler i sneen, kline med noen som kan det, koseelske i halvsøvne, snuse i en kjærestes halsgrop, le uhemmet, glede noen, søleslafse saftig vannmelon, forundringspakker, gode bøker. Se solnedgangen i Oia og soloppgangen fra en hvilken som helst balkong med hyggelig selskap... 

- Mellommenneskelig varme, ekthet, fine øyne, åpne blikk og sinn, vakre sjeler, å treffe et annet menneske helt hjemme. Noen som er reale, åpne og litt rare og som forstår hvem jeg er og hvor jeg kommer fra og som likevel, eller nettopp derfor, omfavner meg... 

- Å bli omfavnet er godt. Jeg elsker klemmer; Velkomstklemmer, gjensynsklemmer, stikkete skjeggeklemmer. Og spesielt silkemyke barneklemmer. Noen ganger kommer de små prinsessene til venninnen min med klemmer og tegninger av hjerter og blomster. Da tenker jeg at de er det beste jeg vet. 

- Havet er vakkert. Særlig Middelhavet, for det er så blått. Blått er ekspensasjonens og frihetens farge. Jeg kan sitte i timesvis og se på havet. Lytte til bølgene som slår mot stranden. Salt hav mot solvarm hud.... Mmmm! Dessuten; på båttur i Middelhavet hender det ofte at delfiner slår følge. Jeg er veldig begeistret for delfiner. En gang leste jeg en historie om delfinen Filippo som reddet en gutt fra å drukne i Adriaterhavet. Gutten hadde falt overbord fra farens båt og var i ferd med å forsvinne i bølgene. Da kom Filippo og dyttet gutten forsiktig med snuten - opp til overflaten og mot faren. 

 - Det er noe helt eget med gode, varme historier. Slike historier som skaper glede og håp. De er jeg veldig begeistret for. Noen ganger kan jeg betrakte fremmede mennesker og flette historier rundt dem. Som en dag da jeg så et ektepar i 70-årene komme ut fra frisøren. Han hjalp henne på med kåpen og tok en godt tak i hånden hennes. Så leide de hverandre nedover gaten som nyforelskede tenåringer mens de vekslet varme blikk og hemmelighetsfulle smil. De har hemmeligheter som er bare deres. Det er vakkert... 

 - Gåtefullhet, mirakler&mysterier, former&farger, lys&skygge, spennende strukturer, vakre vendinger: "Å, disse fiolette morgentimer / når tiden ennå er en våken drøm / og gleden går i store, blanke stimer / igjennom sinnets klare understrøm..." 

 - Det er vidunderlig å vite at verden er full av mirakler og fine mennesker og at noen av dem er i min sfære. Jeg elsker mennesker som funkler og brenner for noe og som har konsekvens og engasjement. Elsker vennene mine, Onkel Dima, Ninafina og Mamacita. Og mormor som ikke er her lenger men som lever i hjertet mitt. I hjertet mitt har jeg mange fine skatter. De funkler om kapp med hverandre. Verdifulle gaver som jeg har lovet å forvalte med omtanke. De skattene er mitt eksistensgrunnlag. Uten dem var jeg ingenting... 

 Kort fortalt: - Det aller beste jeg vet er kjærlighet.

Stafettpinnen gis videre til Andreas. Han beskriver seg selv som Kommunist, datanerd og blindesaksaktivist! Det hadde vært spennende å høre hvordan Drømmesamfunnet ser ut i hans tanker.