Entropi

Årene mellom da og nå er forsvunnet. Jeg er tilbake på et annet sted, i en annen tid. Ved Middelhavets turkisblå kyst. Tilbake til en natt da det tunge mørket holdt meg og omgivelsene fanget i sitt mørkeblå drømmeteppe.

Huset jeg bodde i tilhørte en gammel enke. Vi snakket ikke samme språk, men forstod hverandre som sjelesøstre. Vi var begge fyllt av savn.
Fru Çakim kunne sitte og stirre utover horisonten som om hun ventet på noen. Eller som om hun ventet at ungdommen, livet og kjærligheten skulle vende tilbake til henne. Tålmodig og i timesvis holdt hun havets ende fanget i det mørke blikket. Jeg forstod hennes lengsel som hun forstod min.

Det lille blå værelset mitt hadde en balkong med utsikt mot havnen og havgapet. Luften var alltid fyllt med dufter av mimosa og salt sjø. Noen ganger sendte innlandsbrisen disse duftene inn i rommet mitt. Fyllte sjelen, hjertet og drømmene mine med løfter om en bedre, fredeligere verden.

Denne natten satt jeg naken på de kjølige keramikkflisene, stirret utover havet og lot meg flyte med. Jeg sugde inn lyder og lukter som ga meg nytt liv. Dette var min skitne sjels katharsis.

Jeg satt sånn lenge og bare var til.

Plutselig merket jeg de første tegnene på dagens ankomst.
Fuglene sang solen frem. Det ble et glitrende liv i den før så rolige havoverflaten.
Blikket mitt fulgte de glitrende edelstene opp mot olivenåsen. Der, over Akvariebukten dukket solen opp, flere tusen ganger større og mektigere enn jorden selv. Den farget alt flammende rødt med sin voldsomme kraft. Husene, trærne, havet. Kaotiske penselstrøk drev dagen frem.

Som solen steg over åsen, ble klarere og mer intens, forstod jeg viktigheten av det jeg så. Der, på himmelen over havet, ble alle levende skapningers energi gjenspeilet. Der ble all lidenskap og magi stilt til skue så jeg måtte erkjenne den. Universets krefter og mysterier vil til evig tid overmanne menneskeheten. Vil alltid være mektigere enn noe annet, bestemme tid for liv og død, seier og tap, kjærlighet og hat, krig og fred.

Jeg var bare en brikke i det store spillet, og jeg måtte alltid huske å leve her og nå som det ikke fantes en morgendag.