Man kan kanskje tenke at jeg lever på instinkt. At jeg ikke har et beskyttende filter mot verden. Samtidig har jeg behov for å være helhjertet til stede. Og jeg ønsker at alle andre også skal være det. Det blir et paradoks.
Hva er det med menneskehetens tilsynelatende økende følelsesløshet?
Rasjonell informasjon tyter mot oss fra alle kanter. Alt er tilgjengelig ved et tastetrykk. Likevel, eller kanskje derfor, synes menneskene å få stadig mindre forståelse av sin egen eksistens.
Vi lever i en atomistisk tid, et atomistisk kaos... jakten på lykken vil aldri bli større enn når den innfanges midt i mellom i dag og i morgen. For i overimorgen kan all jakttid ha opphørt en gang for alle...
- Nietzsche-
Det er veldig mange som ikke er helt til stede i verden. Du ser dem - eller i det minste sanser dem - over alt. De som opplever livet som en evig jakt etter lykke og mening. De flykter fra sin egen eksistens gjennom apati, følelsesløshet eller hedonisme.
Nordmenns mangel på lidenskap og entusiasme slutter aldri å forbause meg. Den ergrer meg også, for etter 16 år her har jeg ikke unngått å la meg trekke inn i den kjipe følelsen av å måtte spare på entusiasmen. Som om den vil komme til å brukes opp hvis jeg ikke passer på. Man skal liksom ikke inngi forventninger. Men jeg har likevel et enormt behov for å vise grenseløs entusiasme om det er noe som begeistrer meg. Det skremmer noen. Spesielt menn...
Norske menn er, med noen få hederlige unntak, utrolig lidenskapsløse. De kan naturligvis være kjempehorny eller juble av glede når fotballaget deres scorer, men de har ingen hverdagslidenskap. De hopper sjelden i taket selvom de synes du er søt eller sier noe uhyre smart/morsomt. Jeg synes det er merkelig og jeg er ikke bekvem med det. Faktisk er denne følelsen av alltid å ikke være bra nok og måtte holde følelsene i tømme utrolig hemmende for livsutfoldelsen min.
jeg var rede til å tro at jeg måtte lege meg selv for å kunne lege verden. Nå har jeg innsett at jeg må lege verden for å kunne lege meg selv. Det er en umulig oppgave. Den gjør meg krumbøyd.
-Fay Weldon-
I vår kultur ser det ut til at vi alle er redde for å snakke om 'væren'. Er det for avslørende, for intimt, for dypt?
Når vi underminerer 'væren', mister vi nettopp de tingene vi verdsetter mest i livet. For følelsen av 'å være' er knyttet til de spørsmålene som er av de dypeste og mest fundamentale. - Spørsmålene om kjærlighet, død, angst og empati. Og kjærligheten krever ikke først og fremst bevis, men uttrykk for kjærlighet. Frykt sperrer for lidenskap. Men frykt beviser også at verdier, uansett hvor uklare de er, finnes i mennesket. Uten verdier ville det bare finnes ufruktbar fortvilelse.
Mennesket er fremdeles det vesenet som er i stand til å undre seg, bli begeistret av en sonate, rørt av poesi og betrakte en soloppgang med ærefrykt for det magiske i verden. Men hvorfor er det så vanskelig å videreføre denne begeistringen til våre medmennesker? Er vi redd for å trå for nære, ikke strekke til, for å briste en demning?
4 kommentarer:
Dette er, som tidligere nevnt, første gang jeg leser noe fra deg. Enkelte av de tingene du forteller om deg selv er fjernt fra min virkelighet, andre ting sitter som støpt, som var fingeravtrykkene mine å finne på tastaturet ditt.
Jeg vet ikke hvor hemmelighetsfull du er, men det finner jeg vel ut av nå: Kan du si noe konkret, faktuelt, lekiskalsk og kjedelig om deg selv? Du vet, den kjappe remsa som gjør at jeg kan sette deg i bås...
Hvor gammel er du? Hvorfor føler du så unorsk? Er du ensom?
Kan jeg spørre mer?
Kan jeg lekse opp noe som gjør at du kan sette meg i bås?
Hehe - vel, nei, egentlig ikke. Jeg er full av ambivalens og kontraster, og føler meg hverken slik eller sånn.
Intensjonen er ikke å være hemmelighetsfull for å gjøre meg interessant - om du skjønner.
Jeg er snart førti, har et litt problematisk forhold til tradisjonelle tankemønstre og flokkmentalitet - derav ensomhetsfølelsen. men jeg er ikke alene.
Egentlig tror jeg at denne ambivalensen er typisk for den tiden vi lever i. Har du lest Generation-X? det er noe med tingenes uutholdelige letthet som gjør livet litt vrient.
Alle vil vel gjerne bety noe for andre. - Ha konsekvens. Men hvordan gjør man det i individualismens tidsalder? Hvordan finner man det ekte i alle reproduksjonene? Og hvordan unngår man å bli dratt opp til det overflatiske?
Noe leksikalt kjedelig om meg selv? Jeg er den typen du ser på gaten, på kafeen, på trikken - som ser så uhyre arrogant ut at du tviler på at andre menneskers mening angår meg. Men jeg ser sånn ut fordi jeg er litt sjenert. En ekstrovert introvert med mye å kompensere for og lite å bevise....
Jeg har ikke lest Generation-X, men Gud bedre som jeg har lest om den. Og det holder, egentlig - eller forresten: Det er mer enn nok. Boka synes å være svært merkelapporientert, og da er båsen her igjen, og den liker jeg ikke. Ikke fortell meg hvem jeg kan sammelignes med, fortell meg heller hvordan du oppfatter meg. Aldersmessig tilhører jeg nok uansett en annen bokstav enn denne x-en, tror jeg.
Å utgjøre noe, å ha konsekvens, er for meg å være et overskuddsmenneske. Det vil være individuelt hvor man henter dette overskuddet fra, men hvis du først besitter det, så forplikter dette. Overskuddet ditt skal nemlig komme andre til gode ved at du støtter, trøster, hjelper - at du på et eller annet plan sameksisterer, og at din væren på dette viset nettopp får konsekvens. Dette er vel hverken magisk eller hemmelig, er det vel?
En viss grad av reproduksjon finner vi i oss alle. Visst kjennetegnes vi nettopp ved vår streben etter det autentisk individuelle, men i vår iver etter å være originalprodukter løper vi som kjent i flokk. Gjenskinnet er ufravikelig, vi vil alltid være preget av verden rundt oss. Jeg kjøper, ergo er jeg - kanskje går jeg i Dolce & Gabbana i den tro at det sender ut et viktig signal, og vet du - for noen gjør det det, og noen finnes det da også der ute som fanger opp dette signalet og dekoder det nettopp langs de linjene jeg kodet det før avsendelse: Budskapet mitt om økonomisk suksess kan anses som formidlet. Så kan du og jeg selvsagt være uenige i denne type prioriteringer, eller - mer fundamentalt - være uenige i selve budskapet eller verdien av dette. Men funksjonen kan vi ikke bestride, for slik er samfunnet. Det vet du jo, du som selv påvirker andre.
Du kjenner kanskje til essayet "Fra Gud til Gucci"? Her fortelles det i all enkelhet om disse prosessene, om ting jeg ser du er opptatt av. Det er typisk en bok du leser for å få bekreftet det du visste fra før, men like fullt en tekst det er verdt å få med seg.
Dualismen du beskriver er nok også relativt universell, tror jeg. Vi er introverte og ekstroverte, omfavnende og innesluttede - alt ettersom.
Uansett griper jeg nå etter nok en morgenkaffe, selv om dagen startet for mange timer siden. I mellomtiden takker jeg for at du spiller ut din digitale identitet på denne måten, slik at jeg fikk gleden av å oppdage et likt barn med forseggjorte tanker. Vi tastes nok videre, tror jeg :)
Ey - o'lykke. Du sier ting som får meg til å tenke bra tanker og å bli inspirert. Det er en gave - takk skal du ha!:-)
Du har rett i at det egentlig holder å lese om GenX. Men litt av greia med boken er at den ironiserer over tidsånden. Det tar boken vekk fra den ubetydelige parentesen den kunne ha vært. Ja, hvis man har sans for ironi da. Ironi er GenX' overlevelsesstrategi...
Det er lett å miste fokus i et samfunn som bygger på materielle verdier. Det finnes for mange individer der ikke ser sameksistens som viktig annet i sitt eget lille mikrokosmos. Alle har forskjellig mening med livet, ulikt eksistensgunnlag og varierende persepsjonsevner, men vi jakter alle på universelle sannheter for å skape en slags trygghet og forankring (og sam-/tilhørighet), - gjør vi ikke? I denne evige jakten på mening er det lett å brenne ut. For mange vil det si at når man endelig forstår hva som gir konsekvens/hva som er viktig og ser hva man ønsker å bidra med, kan energinivået være på bunn.
På den annen side er det aldri for sent å starte på nytt, med et klarere mål enn tidligere. I mine øyne er det nettopp det som gjør livet magisk og vidunderlig. Håpet ligger alltid igjen på bunnen av Pandoras eske...
Fra Gud til Gucci er herved bestilt. I likhet med deg og GenX, har jeg bare hørt om essayet, og jeg har lenge tenkt at den MÅ jeg lese. Takk for spark bak.
Håper kaffen smakte.
Tast igjen, er du snill:-)
Legg inn en kommentar