søndag, mars 26, 2006

Lidenskapens pris

Hva tror du på? Hva drømmer du om? Hva er din største frykt? Din glede? Brenner du for noe? Når er du mest deg selv?

Det sies at i de fleste menneskers liv finnes det et point of no return som man ikke er oppmerksom på i det kritiske øyeblikket. Men hva er man driver med da, mens man står midt oppe i det? Er det bare om å gjøre og holde hodet over vannet, holde ut, holde til? Passe på å ikke være helt til stede. Holde fokus et helt annet sted, langt der i horisonten hvor du slutter å være deg og et annet menneske - det mennesket du drømmer om å bli - begynner? Som en fugl Fønix: Brenne ut og gjenoppstå i flammer.

Jeg tror på lidenskap. Det å brenne for noe som gir mening. Og jeg tror på mennesker som brenner for noe. På - for å sitere Falkeid: "hjertene som skriker sitt lysrop ut og tenner verden". Min største frykt er å ha et liv uten lidenskap. Uten lidenskap, er det kun eksistens - ikke liv. Men hvor begynner galskapen? Hvordan unngår man å trå over den terskelen? Har de fleste mennesker en iboende bremsekloss i seg som stopper før lidenskap tipper over på den andre siden? Hvis man virkelig vil være fri, kan man da unngå å miste deler av seg selv i lidenskap? Og hva er det egentlig som fanger deg. Er det i deg selv eller utenfor. Er det frykt?

Slike tanker kan jeg tenke idet jeg våkner og det er mørkt og alt raser gjennom meg som tusenvis av meteoritter gjennom universet bestående av mysterier, av spørsmål, av gode følelser, vonde - alt om hverandre i psykedeliske mønstre til det blir en ugjenkjennelig grå masse og dagen begynner. Til lydene toner ned, kanalene stiller seg selv og fargene ligger foran meg i en ryddig grafisk skisse.

Når jeg er våken, holder jeg hodet høyt etter beste evne. Men drømmene vet bedre. I sekundene før tankene gjenvinner kontrollen, er det bare hjertet som lever. Det er i det øyeblikket jeg virkelig forstår at angst og kreativitet er to sider av samme sak, - der angst er den positive faktor. Og at lidenskap ledes av smerte.

4 kommentarer:

Bjørn sa...

Jeg er enig med deg.
"its better do burn out than to fade away" (eller noe slikt).
Det er så synd at det er så utrolig få mennesker her i dette landet vårt som lever ut lidenskapen sin. Og det som er synd er at jeg som regel er en av dem, nettopp fordi jeg mangler fuel fra andre mennesker. Synd er det. Noen få ganger lurer jeg på om det var feil av meg å allikevel ikke gifte meg med min meksikanske forlovede, hvor jeg trakk forlovelsen tilbake, bl.a. fordi hun var så ildfull at hun aldri klarte å holde opp å krangle da vi først kom i gang. Akkurat nå er et av de tidspunktene.
Vel, lev vel som det heter.
Bjørnen

Rockette sa...

Bjørnen:-)
Neil Young er en klok mann. Jeg har også ofte tenkt at "its better to burn out than to fade away". Men andre ganger ikke. det er en vanskelig balansegang. Og om vi alle er balansekunstnere, hvor vanskelig er det da ikke å unngå å frykte fallet?

Jeg forstår godt det du sier om din mexicanske forlovede. Noen ganger kan all denne ildfullheten kreve mer energi enn man innehar....
Så har du i det minste opplevd den. Og gjenkjent den - den er med deg. Du har lidenskap. (opplever jeg, hvertfall)

Lev vel selv:-)

Titta sa...

Vakker tekst. Takk for den.

Å bli oppildnet er alltid risikabelt. Fugl Fønix er en myte med forankring i menneskelig erfaring.

Og trår man over terskelen til galskap, så er det ikke ubønnhørlig et 'point of no return'.

Rockette sa...

Tusen takk, Titta. Jeg setter umåtelig pris på dine gode ord. Alltid:-)