På bloggen skriver han blant annet:
"Vi har en svært god helsetjeneste med dyktige ansatte som strekker seg langt for å gi et godt tilbud til pasientene."
Denne påstanden stemmer svært dårlig med min opplevelse, og det er nesten så jeg tror at det finnes flere parallelle virkeligheter; helsemyndighetenes, den "lettvinte" pasientens og den "tungvinte" pasientens.
"Pasientene skal være trygge på at de får riktig hjelp uten at de skal merke overgangen mellom nivåene i helsetjenesten."
Før jeg ble syk selv, trodde jeg faktisk det var slik. At du vil bli ivaretatt på best mulig måte om du skulle være så uheldig å bli syk.
Den utryggheten og avmakten jeg har følt etter oppdagelsen av at slik er det ikke, har rammet meg nesten hardere enn selve sykdommen. Jeg har blitt sliten, engstelig og bitteliten av å måtte forholde meg til en helsetjeneste som preges av lastverk, sviktende rutiner, lange ventetider, manglende helhetlig oppfølging, overspesialisering, byråkratisering og en ganske åpenbar manglende interesse for enkeltmenneskets ve og vel.
Det som i en viss grad har reddet meg, er at jeg har hatt anledning til å søke hjelp i den private helsetjenesten. Hadde det ikke vært slik, hadde jeg neppe vært her i dag.
Hva med alle de menneskene som ikke er like heldige stilt? Hvor mange mennesker har blitt sykere p.g.a. manglende oppfølging? Det skulle jeg gjerne ha sett en statistikk på. (Eller kanskje helst ikke)
Det er mitt inntrykk at du som pasient må sørge for å passe inn i helsetjenestens rutiner. Gjør du ikke det, får du ikke hjelp. Gjør du det, får du dårlig hjelp.
Rutinene er dårlige, faslegene har ikke plass til kronikere, spesialisthelsetjenesten ser ikke mennesket (- bare sykdom som er etter "Boka"), oppfølgingstilbudene er nesten ikke-eksisterende, og man må som pasient kjempe med nebb og klør for å finne fram i en evig floke av lite hjelpsomt personell og (dårlige) byråkratiske beslutninger.
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive til Bjarne Håkon Hanssen. Konstruktivitet er ganske vanskelig når du har vært gjennom helsevesenets destruktive mølle. Det hadde nesten vært lettere om jeg kunne fortelle ham hva som faktisk fungerer. Hvilket, når jeg tenker meg om, er tilnærmet ingenting.
Hvordan helsetjenesten kan bli bedre, kan oppsummeres omtrent slik; Sett pasientens individuelle behov i fokus, - og send legene på smilekurs!
11 kommentarer:
Samme dårlige erfaringer har jeg (etter traumer grunnet ti års overgrep i barndommen). Den "hjelpen" jeg har fått i helsevesenet er skandaløs.
Så fryktelig, Sigrun. Som barn har man ikke egne ressurser til å søke hjelp...
Jeg sitter her og grunner over begrepet "Samhandling", og blir mer og mer forvirret. Det er jo samhandling fra helseinstanser som svikter; pasientene er allerede på samhandlingssiden. Hva er det så helseministeren vil pasientene?
Det heter visst ikke pasient lengre heller, men _bruker_. Jeg for min del vil gjerne ha noe brukendes...
Konstruktivitet er virkelig vanskelig, i perioder umulig, når en har blitt overkjørt og feilbehandlet av et 'vesen' som reklamerer så selvtilfreds og omnipotent om sin fortreffelighet som BHH gjør.
Det forferdelige er at hvis vi ikke greier å vise en viss konstruktivitet, umuliggjør vi allianser med dem innenfor systemet som både kan og vil hjelpe. Og det første vi må gjøre, mener jeg, er faktisk å justere forventningene i forhold til realitetene, ikke til de politiske festtalene.
Dette har virket for meg. Etter flere års fortvilet kamp for å få det jeg mente jeg hadde krav på, konsentrerte jeg meg om å plukke ut de elementene som faktisk fungerte noenlunde bra, grep fatt i dem - og slåss beinhardt mot det jeg ikke ville ha.
Nå har jeg både psykolog, fysioterapeut (p.t. psykomotoriker) og en lege som lytter til meg og mine behov, og gjør det beste de kan for meg. Hva angår fortiden har jeg bestemt meg for å definere de fleste som har gitt meg dårlig behandling som villedete, men velmenende. Med ett unntak, og der avveier jeg hva jeg skal gjøre i det tilfellet, opp mot hvor mye tid og krefter jeg orker bruke på det. Men det skal ikke gå upåtalt hen i glemmeboken, det er jeg sikker på.
Flott oppsummering, forresten, Rockette: 'Sett pasientens individuelle behov i fokus, - og send legene på smilekurs!'
I en profesjonell kontekst er det behandleren som har ansvaret for at samhandlingen/kommunikasjonen fungerer, ikke pasienten/klienten (nå holder jeg vold og ekstrematferd utenfor). Det er ikke hjelperen og hjelperens behov som skal være i sentrum i profesjonell sammenheng, men den hjelpesøkende. Så der jeg er helt uenig med Titta.
Men takket være denne posten fikk jeg altså vite om ministerens blogg. Jeg har sendt inn to kommentarer til ham. Får vente og se om han legger dem ut eller om han sletter dem - jeg har faktisk opplevd at en politiker som jeg var veldig uenig med faktisk gjorde det (og den kommentaren var noe av det mest gjennomarbeidede og seriøse jeg har begått, med masse referanser).
Jeg har mer enn en gang blitt skremt av politikere. Har mailet med noen av dem i spørsmål jeg brenner for. Til dags dato har jeg aldri opplevd at noen av dem har endret innstilling, i alle fall ikke innrømmet det overfor meg, selv når jeg kommer med masse fakta, sender dem forskningsartikler osv. Politikere har slett ikke alltid kunnskaper om det de argumenterer for eller imot. Det er mest strategi og ideologi ute og går.
En gang bråkte jeg fælt med helsemyndighetene omkring et atferdsterapeutisk opplegg for barn med atferdsvansker. De hadde nemlig helt utelatt muligheten for at en del av disse ungene kunne ha overgrep som bakgrunnsfaktor for sine vansker. Ingen ville komme meg i møte mens jeg ringte og mailet dem.
Senere fikk jeg imidlertid, i en avisdebatt om samme tema, av lederen for dette behandlingsopplegget (en psykologiprofessor), vite at myndighetene HADDE tatt hensyn til kjeftingen min for at de ikke fokuserte på overgrep. Men de var vel for stolte til å si det til meg antakelig. Han lederen ble i alle fall "kalt inn på teppet" takket være styret mitt.
Så en sjelden gang hjelper det å være litt "umulig".
Men jeg er ikke helt uenig med deg, Sigrun. Bare delvis. For det nytter ikke å ha rett, og kanskje få rett, også, hvis det en har rett på ikke er tilgjengelig eller oppnåelig. Og vi som brukere kan ikke fraskrive oss ethvert ansvar for kommunikasjonen, selv om hovedansvaret hviler på de profesjonelle. De er tross alt også mennesker.
Men jeg mener på ingen måte at de skal 'fredes' fra skarp kritikk.
Hvis egnet hjelp ikke fins, så får man mase om det da. Og ikke la det være opp til politikere og fagfolk som ikke vil.
Takk, Titta:-)
Veldig bra du har funnet behandlere som ser deg og dine behov.
Jeg har også (til en viss grad) det, men jeg synes den leteprossessen har vært slitsom - og burde ha vært unødvendig.
Sigrun: syke mennesker har ikke energi til å "mase". Men det er veldig fint at folk som deg gidder! Det er sikkert mange takknemlige for.
Jeg synes hele Samhandlingsbegrepet vitner om liten forståelse for brukerne.
Rockett: Jeg er svært traumatisert, men orker likevel å "mase". Faktisk også da jeg var sengeliggende av depresjon. Så jeg tror ikke det fins noen fasit på hva "syke folk" orker i så måte.
La meg omfrasere: Syke mennesker burde slippe å mase for å få adekvat behandling
Da er jeg FULLSTENDIG enig!
Ja, er enig med deg - iallfall til en viss grad. Jeg har egentlig hatt god erfaring med helsevesenet, bortsett fra med ME. Der måtte jeg ty til private.
Legg inn en kommentar