Jeg snakker om å være i en slik situasjon - eller snarere gjentatte situasjoner - der du må forholde seg til livstrette folk som utelukkende utfører sitt erverv i henhold til Boka.
Hvilken bok, spør du kanskje?
Jeg aner ikke så mye om den, men fornemmer at den ikke kan være så omfattende. Litt sånn "Snakk nedlatende til folk for Dummys"
Det jeg tror er at Boka har blitt publisert i utallige eksemplarer. En til hver.
Hvor mange tror du jobber i NAV, helsesystemet og rehabiliteringsenhetene? Så mange eksemplarer finnes av Boka. Med mindre de deler, da. Sender den til nestemann når de har memorert den.
Jeg tror ikke det tar så lang tid å memorere Boka. Den har tydeligvis ganske stramme rammer. Sikkert lett å forholde seg til. For dem som forholder seg til den, altså. For oss andre er det litt vanskelig.
Å snakke med dem som utelukkende forholder seg til Boka, føles litt som å snakke til parkeringsvaktene i Oslo når de har funnet ut at du står parkert 1,3 cm utenfor lovlig grense mot veikrysset.
Du kan egentlig like gjerne la være. Men så er det jo slik da, at er du desperat nok, så snakker du med dem allikevel. Det kan høres omtrent sånn ut:
Rockette: Hei, dette er Rockette. Jeg har fått innkalling til en samtale hos dere for å høre om dere har et rehabiliteringstilbud for meg. Jeg ringer primært for å høre _hva_ dere kan tilby, slik at jeg kan vurdere om det er adekvat.
DrMcNightmare: Ja, det er jo det møtet du er innkalt til er til for. Der kan vi snakke mer om det. Det er ikke sikkert din vurdering av hva du trenger er sammenfallende med det vi har å tilby. Det er mulig at din vurdering er feil, og våre tilbud de eneste rette.
(og en masse bla-bla-svada i sikkert fem minutter, som egentlig ikke sier noe annet enn det han sa innledningsvis.)
R: Øh - jeg er syk, ikke dum. I disse tre årene som syk, har jeg gjort meg en del erfaringer om hva som funker og hva som ikke gjør det.
DrMN: Veeel, det er ikke nødvendigvis slik at de erfaringene dine er riktige. Dette kan vi snakke om i møtet. (bla-bla-svada)
R: Det er slik at jeg lider av energisvikt. En taxitur til og fra og et 40-minutters møte vil sannsynligvis stjele en ukes energi fra meg. Jeg tenkte derfor å høre om hvilke tilbud dere har, slik at jeg kan vurdere om det blir riktig for meg.
DrMN: Det kan jeg ikke si noe om på telefonen. Dessuten er det ikke du som vurderer hva som er rett for deg. Det er det vi som gjør. Vi foretrekker å ta slike vurderinger i møte. (la-bla-svada x 50)
R: Hvorfor det?
DrMN: Det er slik våre prosedyrer er. (bla-bla-svada)
R: Ok. Men kan du svare meg på om dere har de behandlingstilbudene som jeg er avhengig av for å holde meg oppe? (Her presiserer jeg hvordan jeg har det og hva jeg trenger hjelp til)
DrMN: Vi vil ha deg til en samtale, og der kan vi avgjøre hva vi kan tilby deg. (bla-bla-svada)
R: Jo, men altså... Kan du ikke bare si ja eller nei?
DrMN: Det kan jeg ikke si noe om på telefonen. Det er slike samtaler vi har i møtet. (bla-bla-svada)
R: Jeg trenger hjelp med A. Jeg trenger B. Jeg trenger C. Er dette noe dere kan hjelpe meg med?
DrMN: Vi pleier ikke å bruke C. Vi har andre tilbud. (bla-bla-svada)
Andre har hatt nytte av D, for eksempel.
R: D er ingen god løsning for meg.
DrMN: Vel, det du opplever du ikke har nytte av, kan være feil. Dette kan vi snakke om i møtet. (bla-bla-svada)
Omtrent her kortsluttet hjernen min så jeg husker ikke stort mer av samtalen. Det jeg kan si med sikkerhet er at de ikke har den hjelpen jeg trenger for å komme meg på beina. Men på møtet må jeg uansett. Det står nemlig i Boka til damen på NAV som skal vurdere om jeg har rett til videre rehabliterings-penger.
For å få innvilget det, må jeg nemlig være under aktiv behandling/ rehabilitering...
13 kommentarer:
Jeg beundrer deg som ser det komiske i det, Rockette! Dyd av nødvendighet, kanskje... Og man kommer jo langt med galgenhumor.
Forresten er den boka oversatt til flere språk, jeg har fått den opplest på fransk i hvert fall.
Ahhh nå ble jeg grinete! De kan stuffe den boka opp et visst sted der sola ikke skinner. Når de har gjort det bør de ta seg en tur til Nyland eller en eller annen som har greie på ME. Eventuelt er det ikke verre enn å lese en av de 100 eller så artiklene og kronikkene som har vært om det i avisene det siste året.
Skal jeg ta dem eller?
(Og jeg er sikker på at du har oversatt det de sa bare bittelitt i humoristisk retning. De sa nok omtrent det.)
Åh, jeg skulle ønske jeg hadde mer energi, Rocky... for jeg mener her at det finnes måter å komme unna dette på. Jeg husker de har diskutert dette opp og i mente inne på ME-forum og flere har fått til å slippe å møte opp på tiltak som vil ødelegge dem enda mer. Vet at flere har forlangt på forhånd (før møter eller attføringstiltak o.l.) at NAV skal skrive under på at de tar alt ansvar om de blir dårligere av tiltaket når de selv på forhånd har sagt fra om at dette IKKE GÅR.
Pokker jeg blir så forb... Det er tydelig forskjell på disse NAV-kontorene (og de som jobber der).
Jeg mener også at det går an å sende en stedfortreder i møtet du er innkalt i.
Legen din... hjelper han/hun deg med dette? Skrive en erklæring?
Kjenner jeg blir skikkelig anspent og urolig på dine vegne, dette her er bare så feil! :(
*trøsteklem*
Takk, Unni. Det er virkelig for absurd til å tas på noen annen måte.
Boka på fransk ja - *humre*
Det kan de, Iskwew. Jeg har imidlertid mistanke om at de har et par stuck oppi der fra før av.
Ta dem du - jeg orker ikke. Selvom jeg inni meg skyter dem i rompa med stiftepistol:-)
Ta vare på den lille energien du har, Lothiane! Det går bra med meg, altså. Jeg tror jeg er i ferd med å bli bittelitt gal, men på en positiv måte.
De kan ta rehabiliteringstilbudene og putte dem sammen med boka.
Det er ikke noe problem for meg å få uføretrygd - men jeg vil ikke ha det. Det er så absolutt, liksom. Greia med rehabiliteringspenger er at det er imidlertidig. Det ligger liksom i ordet at jeg skal bli frisk igjen!
En sånn symbolsk greie kan kanskje virke som en filleting for andre, men det er prinsipielt viktig for meg at jeg ikke blir uføretrygdet!
Dette har du jo sikkert tenkt på før, men; Kan du ikkje få tidsavgrensa uførestønad? Det er jo stønad som er tiltenkt folk med sjukdommar som kan/blir betre på lang sikt men som varar lenger enn det rehabiliteringspengar skal dekke?
Altså vert ein ikkje definert som ufør for evig og alltid, berre for ei stund. Satsane er jo dei same som for rehab.pengar, ikkje som for up, om eg ikkje hugsar heilt feil...
Skjønt, det vert jo den kva ein er definert som greia igjen...
Ahh I see.. jeg trodde verden hadde gått helt av hengslene og ikke ville gi deg noe som helst av støtteordning. Vel... jeg fikk nylig innvilget 3 år på TU, som Guri skriver over her. Jeg synes for min del at det er en god ordning. Ikke er den for alltid, og samtidig sikrer det meg en tid fremover. Da jeg gikk på rehabiliteringspenger (og attføring også for den saks skyld) var det fryktelig usikkert og skummelt. Jeg må si at jeg puster mye lettere nå. Og på samme tid sier det noe om at det er håp og sannsynlighet for at jeg skal bli bra/bedre igjen. :)
Men det her er noe du må kjenne på selv, hva som blir riktig i ditt tilfelle. Jeg håper du når fram med ditt syn i hvert fall! :)
Jeg vil også være med og skyte med stiftepistol. Får jeg?
Det er godt å se noen sette ord på den absurde galskapen - jeg ønsker meg at noen med energi kan sette igang en liten aksjon med bokbål igjen. Et annet problem er at alle leger har hørt den samme forelesningen. Den har tittelen: "Be pasienten gå en tur så blir hun så frisk igjen skal du se". De kunne med fordel stryke akkurat den fra av pensum.
Min erfaring er at tidsbegrenset uførestønad innebærer en del tårer over tanken på at livet ikke ble som man ønsket - men på den positive siden så får man så deilig fred fra alle dem som har lest "Boka". Så sånn sett kan det være verdt det likevel. Lykke til! :-)
Hei jenter. Takk for gode råd.
Joda, TU... Æsj, jeg vet jeg er sær altså:-)
Men... så gjenstår dette med rehabilitering/tilfriskning. Jeg føler at mine helsemessige utfordringer er for store til at jeg kan mestre dem på ege hånd, og jeg skulle ønske Boka ikke hadde begrensninger på hva slags hjelp man kan få.
Fra mitt ståsted hadde det vært ganske enkelt for helseinstitusjonene å gjøre noen individuelle tilpasninger for å hjelpe pasientene. Jeg tror det ville vært en god investering å få folk tilbake i arbeid. Dessverre mangler det vilje...
Det er rett og slett trist å lese slikt, og jeg blir så sinna! Har hatt mye med NAV selv, og vet hvor firkantet systemet der er...
MEN - det som irriterer meg mest er at en faktisk må være veldig ressurssterk for å være syk i dette landet, det ser man gang på gang på gang...
Flott tekst fra deg med masse galgenhumor, og flotte kommentarer også!
Jeg blir like irritert og overrasket hver gang jeg hører slike historier om hvor stivbeint og vanskelig det går an å være - selv om jeg også har kjempet mot regelryttere og sverget høytidelig at jeg aldri, aldri mer skal ha noe mer å gjøre med Trygdekontoret uten at det skjer gjennom min advokat. Jeg har aldri opplevd større mangel på respekt enn der.
Lothiane: her er stiftepistoler til alle:-)
Det har du veldig rett i, Anett. Jeg har brukt for mye tid og energi (som jeg ikke har) på disse folka...
Tusen takk, Serendipty:-)
Du har så rett. Alle skulle hatt en representant til å forholde seg til dem. Om ikke advokat, så en eller annen
Vel, det er ikke bare trygdekontoret som er helt hull i hodet, også navsosialen og navarbeid er totalt på trynet. Man bør ikke ha egne meninger om diverse tiltak de vil sette en på, man bør bare nikke og si ja takk, for ellers så trekker de en i stønaden. Og den er ikke feit fra før av.
SS
åj, ja, ildergreien - det kan jeg levende forestille meg!
Det jeg ikke skjønner er denne tilsynelatende intense lysten til å få folk til å stå med lua i hånda og skrape i grusen.
Kanskje de ble mobbet på skolen alle mann,,,
Legg inn en kommentar