Blame it on the victim

VG meldte nylig at en voldtektsdom kan bli opphevet fordi offeret har posert i et pornomagasin. Bladet publiserer også et "intervju" som forteller hvor glad hun er i røff sex med badboys, at hun er ekshibisjonist, elsker å strippe, og at hun stadig sjekker gutter for å ha sex med dem.
Den ene voldtektsforbryteren kom over artikkelen mens han satt i fengsel, og kontaktet umiddelbart advokat for å få gjennopptatt saken sin.

At mannen ønsker å utnytte situasjonen for å slippe ut av fengsel er en sak, men at Gjenopptagelseskommisjonen for straffesaker vurderer den, er noe helt annet. I utgangspunktet kommer ikke kommisjonen på banen med mindre det foreligger nye bevis i en sak. At ei jente poserer naken i et blad tre år etter hun ble voldtatt, kan neppe betegnes som "nye bevis".

Det kan synes som voldtektsmenn i Norge har et svært sterkt rettsvern. Øvre strafferamme for voldtekt er 15 år, men den brukes så godt som aldri. Av de ca. 9 000 voldtekter som forekommer årlig, anmeldes bare mellom 300 og 400. Av disse blir to tredjedeler henlagt på grunn av bevisets stilling. I 1994 forekom kun 57 domfellelser, og til trass for en strafferammen, var gjennomsnittlig straff på 2,5 år.

Det finnes flere myter og fordommer rundt voldtekt. At kvinner selv har skylden, at voldtekt begås på grunn av menns ustyrlige sexbehov og at mange kvinner leverer inn falske anmeldelser er noen av dem.

Når skal man forstå at voldtekt er verre enn tortur og drap? En voldtektsforbrytelse rammer flere sider av ens personlige frihet, rettskaffenhet, moral og karakter og er en alvorlig krenkelse mot ens frihet til å bestemme over egen seksualitet. Ofrene påføres en lang rekke skadevirkninger både fysisk og psykisk. De psykiske følgene er ofte både omfattende og langvarige, og kan gi seg utslag bl.a. i angst, konsentrasjonsvansker, skyldfølelse og sosial isolasjon.
Man behøver ikke å ha studert psykologi for til en viss grad forstå de ulike måtene voldtatte kvinner reagerer på. Menneskesinnet er komplekst. Noen blir redde og sky, andre "tar kontroll" over egen sexualitet og lever ut denne med sterke virkemidler for å veie opp for den følelsesmessige destruksjonen.

En voldtekt er noe man aldri blir ferdig med. På hvilken måte en kvinne velger å leve med traumene etter en voldtekt, burde være irrelevant for overgripernes straff.

DIXI | Stopp volden mot kvinner

Det er så trendy at

Kamerat K jobber i en stor og surrete bedrift, som bruker mye energi (og sikkert også penger - tid er som kjent penger) på store og surrete prosjekter og omleggingsprosedyrer.
Den siste hyperinnovative surreideen er at de ansatte ikke lenger skal kalles ansatte. Eller ved navn. De skal kalles "Ressurser". Altså; jobber du på servicekontoret kan du for eksempel risikere å bli ressurs nr. T395487. Ikke Tore Andersen, serviceansatt. Jobber du ute er du ikke tekniker eller installatør, du er "Feltressurs".

Hva er egentlig ideen bak dette? Ikke nok med at de flyttet ut på Fornebu, i komplett åpne kontorlokaler der visjonen var at ingen skulle ha sin faste plass sannsynligvis med en misforstått idé om å skape et dynamisk miljø, men nå skal de ansatte (unnskyld "ressursene") anonymiseres. Nøytraliseres. Robotifiseres.

Nå har sikkert alle skjønt at det er Telenor jeg snakker om. Og som alle vet er mange av Telenors påfunn rimelig idiotiske.
Har du noen gang forsøkt å ringe Telenor "Kundeservice"? Da kommer du til en robottelefon, (muligens Ressurs T430855), og må svare på en rekke inadekvate spørsmål og høre på en rekke irrelevante opplysninger før du kan taste inn et telefonnummer du kan nås på om "telefontjenesten" ikke ga deg svar på det du lurte på. Og da har du brukt ca. 10 minutter tellerskritt.

Fortsett slik, Telenor og dere har snart hverken kunder eller "ressurser"

Peace, love&understanding

Hva er allverdens rikdom? Når jeg ser meg om, er det bare to ting som har verdi: kjærlighet og godhet.
Hver dag uten kjærlighet er en tapt dag
-Khayyam-

Gretne gubber og sure kjærringer

I hele mitt yrkesaktive liv har jeg fundert over dette med regnskapsførere. Kan det være slik at de er litt surere og mer rigide enn andre folk? Og i så fall; hva skyldes det?

Fra jeg var avisbud i pur ungdom og vi måtte stå i stramt geledd for å få utlevert våre hardt ervervede småpenger hos hr. Ragnvald med den strenge minen (han så ut som han ofret sin førstefødte da han rakte oss sjekken), og fram til kontakten jeg har med kundenes regnskapsførere i dag, har jeg til gode å treffe på en jovial og imøtekommende økonomiansvarlig.

I går fikk jeg vite av en kunde at regnskapsføreren hans hadde sagt at han ikke burde betale meg før jeg fikk påført 'MVA' etter organisasjonsnummeret på fakturablankettene mine. (Ok, så har jeg glemt det, men altså, - ærlig talt)
For noen måneder siden ringte en rasende regnskapsfører meg kl. 8(!) om morgenen og skjelte meg ut fordi jeg hadde så fancy skrift på fakturaen at han ikke klarte å lese organisasjonsnummeret mitt. (men telefonnummeret, som er satt i nøyaktig samme font, hadde han åpenbart klart å tyde...) Jeg tror han skrek til meg i 10 minutter før jeg la på og mailet organisasjonsnummeret til kunden. Regnskapføreren ringte meg opp igjen for å informere meg om at han var dritt lei av designere som skulle være så hippe og kule at det ikke gikk an å lese hva som står på brevarkene deres.


De ansatte i offentlige etater er skåret over samme lest, tror jeg. Da momsen skulle betales i 2005, lå jeg på sykehus. Jeg ringte kemnerkontoret og ba om utsettelse og rentefritak. Nei, jeg måtte nok skrive en skriftlig søknad. Jeg fikk avslag på den, og etter jeg hadde betalt moms og klekkelige renter noen måneder for sent, fikk jeg beskjed om at jeg måtte levere momsregnskap seks ganger i året heretter for jeg hadde misligholdt betalingsansvaret mitt. Jeg sendte da en søknad om å få slippe det, og mottok en oversikt over momsbetalingene mine siden 2002. Da jeg ringte for å få vite hvorfor de hadde sendt meg den oversikten, ble jeg fortalt at jeg burde da forstå at søknaden var innvilget. Sant nok, ved nærmere ettersyn, så jeg at momsbetalingene for 2005 var oppført som 'Årlig'. Burde jeg ha forstått det? Beklager, men jeg skjønner ikke logikken.

Jeg mistenker at dette er mennesker som stjeler godterier fra småbarn og mishandler kattunger på fritiden. Det er iallefall vanskelig å forestille seg at de kan ha et tilfredsstillende sexliv. Uten at jeg skal fundere noe særlig over dét...

Folk ser gjerne på kreative mennesker som drømmere i en drømmeverden, og anklager dem for å ikke være i stand til å møte virkeligheten. Men den fundamentale forskjellen på kritikeren og den kreative er at den sistnevnte kan forandre verden.
- Fra "Tusen veier til kreativitet" av David Baird-

Om “kjödets lust och själens obotliga ensamhet”

Jeg er i ferd med å bli så liten at jeg er redd for å knekke sammen og forsvinne;
- For å være sky og fjern - men også modig og nær.
Jeg er redd for å ikke være til lengre når andre ikke er her. Jeg er som en sånn sten i havet som suger fargene inn i seg og mister glansen når den blir tatt opp i solen.
Jeg er redd jeg ikke kjenner noen og ingen kjenner meg. - Som om jeg enten må være i et mareritt eller ikke noe sted i det hele tatt, sørge over den jeg var og enda mer over den jeg har blitt.

Jeg gjør meg selv mindre. Jeg har ingen røtter som holder meg forankret, men likevel er jeg ikke fri. Min utilhørighet er det eneste som ruver i tilværelsen. Som en lang og mørk skygge strukket fra en stadig forsvinnende kropp. Det er den som holder meg fast – fanger meg i mørket. Min skygge fanger meg. Det høres jo på en måte flott ut. Så har jeg likevel en trygghet og forankring.

Kanskje kan jeg ikke elske… Ikke meg selv, ikke andre. Hva om jeg ikke evner kjærlighet?
Kjærlighet - essensen til alt liv. Noen kaller det gud, andre allah, buddah eller shiva – det underet som jeg aner fjernt i horisonten og kaller kjærlighet. Min erfaring så langt har vist at det er for lite kjærlighet i verden. Mye eros, men lite agape.
Jeg har klamret meg til begjæret som til en illusjon av kjærlighet. Å begjære kan alle, men å elske…
Kanskje er jeg emosjonelt degenerert.

Thesevs utførte heltedåder og drepte Minotauren på Kreta. Ariadne hjalp ham gjennom labyrintene med sin røde tråd. Uten takk forlot han henne gråtende og strandet på Naxos.

Livet kan være svikefullt.

Forleden kjøpte jeg en diktsamling av Cathrine Grøndahl; “Det har ingenting med kjærlighet å gjøre”

'Hvorfor har du tatt meg i hendene og hevet meg i været som en svimmel sol, i et skinnende svakt øyeblikk, og siden latt meg henge her mellom timenes hvite knoker?
Vet du ikke at du har den harde solas sorteste skygge og at den aldri vil lyse fred over ditt minne eller brenne inne med mitt'

At det er bedre å ha elsket og tapt enn ikke å ha elsket i det hele tatt, står for meg som en av livet største løgner. En av de som vi klamrer oss til for ikke å opphøre og eksistere.
Hvis kjærlighet er liv, - er frykten for livet større enn den for døden?

Jeg er redd for å trå mennesker for nær – for å briste en demning. Samtidig lengter jeg etter samhold, harmoni og en viss form for orden. Ikke fulkommen lykke. Jeg vil kjenne at jeg lever - at det rister litt i fundamentet.
Man kan ikke le all sin latter før man har grått all sin gråt. Jeg er en Sareptas krukke…. Av tårer – Av latter. Men jeg har en stein i skoa, og den lar seg ikke fjerne så lett. Jeg kaller meg selv Ariadne. Jeg søker livet. Balansen. Og kjærligheten.

Nemesis

Bloggeren Sexy Tore fikk Gjensidige på nakken etter å ha avslørt på nett hvordan han lurte forsikringsselskapet. (Hvor dum går det an å bli?)
Kripos vil nå vokte elektroniske rom for å avdekke flere former for kriminalitet. Burson-Marsteller oppfordrer norske selskaper å overvåke bloggere. PR-selskapet Observer er ett av de byråene som nå utvikler et søkerverktøy for dette, men mener at det norske blogguniverset ennå ikke har noen stor betydning.

Hah - jeg tar sjansen på å bli overvåket og tar her en motsatt vri, i håp om at noen vil gå Norsk Pasientskadeerstatning's rutiner i sømmene.

En person som blir skadet i det offentlige helsevesenet har i følge loven krav på erstatning for tapt arbeidsinntekt, selv om ingen kan lastes for uhellet. NPE skal altså fungere som en interesseorganisasjon for pasienter, men i virkeligheten bruker de ufattelig mye ressurser for å slippe å være det.

I august 2004 var jeg innlagt til en rutineoperasjon. Sykehuset hadde "glemt" to ting: at jeg ikke tåler et bestemt medikament som gis i forbindelse med narkose, og å ta blodprøven som skulle vise om jeg fremdeles hadde blødningstendenser.
Under operasjonen kom kirurgen i skade for å rive over tre arterier. I huien og hasten for å tette sårene, ble det ikke tatt så store hygieniske forbehold, hvilket resulterte i en alvorlig infeksjon som igjen førte til en hestekur med antibiotika og en ny operasjon.
Så, der var jeg. Med store traumer på musklatur og vev og et såkalt postviralt utmattelsessyndrom(ME), som gjør at jeg ikke har energi til å skjøtte jobben eller livet mitt som før.

Jeg har etter operasjonen vært inne til utallige utredninger hos diverse leger som alle mener at store traumer og infeksjoner gir langvarig rekonvalens og følgessykdommer. Men i følge NPE's medisinske spesialister er det ingenting som tyder på at uhellet som skjedde har fått økonomiske eller helsemessige konsekvenser for meg. På over fire tettskrevede A4-sider gjør de rede for hvorfor de mener det. Ingen av argumentene er spesielt gjennomtenkte.

Tar man en titt på statistikkene NPE har lagt ut på nettstedet sitt, er det en knapp tredel av skadde pasienter som får medhold. Dette vil i teorien bety at NPE mener at to tredjedeler av de som søker erstatning lyver. Faktisk kan man få inntrykk av at folk sender inn erstatningssøksmål for fornøyelsens skyld.
I tillegg blir det ikke gitt mener-erstatning. Vil det foreksempel si at hvis en lege kommer til å kutte av deg snoppen, blir du ikke tilkjent erstatning fordi du fint kan jobbe uten den?

Så. Anyone?

Skjendis

Dagbladet kan i dag melde at Kronprins Haakon-Magnus ikke vil være kjendis, men rollemodell.
Mine tanker om monarkiet lagt til side: - det synes jeg er en glimrende innstilling.
Det står respekt av folk som bruker sin kjendisstatus til å gjøre en skjerv for en bedre verden. Jeg vil nesten mene at det er et ansvar som følger med berømmelse og rikdom. Det er inspirerende. Det er dertil like nedbrytende å høre om kjendiser som vil ha seg frabedt å være rollemodeller. Som Gutteklubben Glad og nyrik, silikonstappa syngebimbos og anorektiske skuespillere.

Dannelse og mellommenneskelig omtanke er våre sosiale kjøreregler. Men som min gode venn Jacob en gang påpekte: "Det nytter ikke hvor forsiktig du selv er, når så mange andre råkjører."

Folk bør være sitt ansvar bevisst. Det gjelder også oss menigmenn og -kvinner. Men mest av alt burde det gjelde "øvrigheta".
Det siste året har brakt med seg en del skandaler. Legemiddelverket har holdt tilbake negativ informasjon om et medikament med det resultat at flere tusen har blitt skadet, Røkke kjøpte seg båtførerkort, Norske Skog legger ned Union, luksusrestauranter ble stengt pga. dårlige hygieneforhold, Frelsesarmeen degraderte en homofil offiser, Redningsselskapet leste ansattes epost, kreftforsker Sudbø jukset med data, Helsetilsynet holdt tilbake informasjon om giftstoffer og tungmetaller i oppdrettsfisk, topper i forsvaret brukte uante mengder penger på egen komfort, Statoil innrømte enda en milliardoverskridelse bare to år etter anklagene om korrupsjon i Iran, Avinor og SAS lagde flykaos som gikk på sikkerheten løs, etc, etc. Listen er lang.

Det er kanskje ikke så rart at noen og hver av oss rammes av intens og akutt desillusjon...

Dumme mennesker=god underholdning

Forleden kom jeg i vanvare til å se Newlyweds på MTV. Det slår meg at dumskap kan være ubetalelig morsomt. Som for eksempel når det er snakk om 'flaggdag', og Jessica Simpson utbryter: "Har flagg sin egen dag?" Eller når samme dame ikke vet hvordan man bruker en vaskeball...

Hehe - hvem trenger vel intelligent TV?!

Liten frue kan velte stort glass

Ikke for at jeg noen gang har drukket spesielt store mengder alkohol, men det hender jeg savner å kunne ta meg en liten drink. Jeg blir ikke lenger chablid eller beautifull, bare uvel, matt og urolig. Så jeg lar det være. Men det hender altså at jeg savner det. Jeg har en flaske Cuorvoisier XO stående. Noen ganger må jeg bare åpne den og lukte litt. Skjenke litt i bunnen av et glass og snuse inn lukten. Jeg savner varmen som brer seg i kroppen etter den andre slurken. Den første svir bare.
Jeg liker ikke sne, og når luften er skarp og klar og permafrosten sniker seg inn gjennom skosålene og forplanter seg i hele kroppen... - Ja da hadde det vært godt med en konjakk.
Hvor blir det av denne oppskrytte drivhuseffekten? For min del kunne vi gjerne hatt snøfrie gater og strandlinje med palmer opp til Frogner. Altså hvis vi ser bort i fra konsekvensene av global oppvarming forøvrig.

Vel. Viderverdigheter.
Dette blir notert ned for å slippe å snakke om det som egentlig surrer i tankene mine. Det som er for fryktelig til i det hele tatt å tenke på. Nå skal jeg tenne to lys. Ett for Kristina og ett for hennes far.

Hvor var du da Kjell-Magne møtte veggen?

Bondevik holdt i går sitt første foredrag etter at han gikk av som statsminister. Han mener å ha "større psykiske svingninger enn de fleste". Og da lurer jeg på; hvordan kan han vite det? For det er jo slik for de fleste av oss at vi i perioder svinger som ungtrær i stiv kuling. Ting skjer, vi sliter oss ut, bra ting skjer, vi gjenoppretter balansen før det går utfor igjen. Eller tar jeg feil?

Det er i grunnen litt typisk sutrepaver å mene at de har det verre enn andre. Denne type utsagn kan jeg tåle fra folk rundt meg, men ikke fra en politiker. Riktignok ble foredraget holdt i forbindelse med Attføringsbedriftene om forholdet mellom psykisk helse og retten til arbeid. Men jeg kjenner at jeg ikke har nevneverdig behov for å høre mer om Bondeviks vaklende sjelsliv. Det er hverken forbilledlig eller inspirerende. Mannen var statsminister da han gikk på en smell, og ble plukket opp umiddelbart og fikk hjelp og støtte fra alle kanter. Det er ikke alle forunt å få psykiater opp til hytta dagen etter man ramler ned i potetkjelleren.

Hvis NHO virkelig vil vite hvordan det er å ha vært psykisk syk og kjempe for å komme tilbake til arbeid, skulle de heller betalt Gudrun fra Horten for å fortelle om det. Sykepleieren møtte veggen omtrent samtidig som statsministeren. Hun måtte streve med mange offentlige instanser for overhode bli satt på en venteliste hos psykolog og ta seg av fire barn og en syk mor samtidig som hun skrev lange brev til ulike etater, kjempet for terapi, for sykelønn, mot arbeidsgivers fordommer.

Gudrun er en fiktiv figur i denne bloggen. Men jeg er sikker på at hun finnes flere steder der ute...