Grise(u)flaks?

Det finnes noen som har forsket på dette med flaks og uflaks. De mener å kunne bevise at folk som er født i vintermånedene oftere utsettes for uhell enn andre. Og atheldige mennesker etter all sannsynlighet genererer sine egne lykketreff.

Så hvordan fungerer dette egentlig? Jo, siden nyere forskning antyder at fødselstidspunktet faktisk kan påvirke både mental og fysisk helse, lurer forskeren bak prosjektet på om det har innvirkning på flaksen også.

Ståle Fredriksen er lege og mener i sin doktorgradavhandling at livet ikke avgjøres av om du spiser loff eller fedon-brød, men at sykdom skyldes uflaks. Manglende kontroll over egen helse – altså uflaks – kan deles inn i tre typer. Her kan du kategorisere takstein, foreldre og røyking.

Det er klart: får du nok takstein i hodet, er det vanskelig å forvente seg noe annet og generere sine egne lykketreff. Slik genererer man sannsynligvis mange av sine misérer også?

Hm, jeg synes det høres underlig ut. For hvorfor har det seg at noen får flere takstein i hodet enn andre? Og er det fordi man blir pessimistisk og skeptisk over de første taksteinene, at oddsene ikke jevner seg ut? Et sted må det jo begynne. De er født i mørketiden og oppsøker derfor steder hvor det muligens raser takstein, eller?

På Nysgjerrigper.no sier de det på denne måten: Har du ofte uflaks? Slapp av, ver open og prøv alle utvegane som finst – og bli ein heldiggris. Mange meiner òg at flaks og takksemd heng saman. Dess meir flaks, dess meir takksemd føler du.
De skriver om mannen som brekte beinet og følte seg meir lykkeleg enn før. Han kalla beinbrotet for flaks. For det kunne jo gått riktig ille. Han kunne ha brekt nakken.

Pffft... Hvis det å brekke benet er det verste som har skjedd deg, har du all rett til å være gladlaks. Faktisk er det din plikt. Men ingen skal fortelle meg at mannen hadde vært like optimistisk hvis han hadde brukket benet gang på gang...

Selv er jeg født i månedsskiftet november/desember. Det kan forklare en del. Men i denne casen tror jeg at jeg velger å forholde meg til alternativet astrologien. Skytten er nemlig av de heldigste tegnene i zodiaken. Sier de som har greie på sånt...

Jeg vil gå barbent i duggvått gress, drikke champagne av en svett mannekropp, la sjokolade smelte på tungen, kjenne salt hav tørke på solvarm hud. Favne verden, og le en befriende uhemmet latter.

Nerd i solnedgang

Det burde ikke være så vanskelig å plassere meg i bås. Jeg er blond. Jente. Designer. Jeg sminker meg, lakker neglene og vokser leggene. Og gjør andre underlige ting som damer gjerne gjør.
Men på flere områder er jeg gutt. Mann. Nerd attpåtil. Jeg blir heller med gutta og leker med dyre duppeditter uten ledning, enn å prøve sko og drikke kaffe latte med jentene. Jeg ser heller på gladvoldaction enn tårepersefilmer. Og lytter heller til gangsta-rap enn madonna-kylie-britney-pop. Jeg kan hverken strikke, sy eller lage mat, men jeg er en jævel på å snekre og skru.

Det er ikke for å være sær eller spesiell. Egentlig tror jeg at jeg er født sånn. Da de andre småpikene lekte med dukkehusene sine, satt jeg i sandkassa og slåss med gutta om den kuleste traktoren. Da de andre småpikene leste Min Hest og Romantikk, lånte jeg papacitos Agent X9 og Morgan Kane-bøker. Da de andre jentene puttet bomull i BH-en, strammet jeg puppene mine inn med støttebandasjer. (Det var riktignok ikke så mye å stramme inn, og egentlig gjorde jeg det bare da jeg trente eller stilte i konkurranser)

Jeg synes stort sett det er fint å være kvinne. Jeg går som en kvinne, ser ut som en kvinne, snakker som en kvinne. (nuvel, se bort fra en litt skitten tankegang, sansen for brunt brennevin og en relativt dyp stemme - jeg er ikke så veldig glad i å te meg som en kvinne alltid...)

Nok om det. Mens de andre småpikene har stæsjet seg opp, vaklet byen rundt på høye hæler og blafret med øyevippene, har jeg moret meg kostelig med å sette opp trådløst nettverk og klargjøre min splitter nye laptop til bruk fra alt til jobbing, oppkobling mot stereo og annet fjas man bare MÅ bruke dingser til.

Det gikk relativt smertefritt, bortsett fra at jeg hadde glemt å plugge inn ledningen i nettverkskortet på den stasjonære maskinen min, og følgelig styra i nærmere tre timer før jeg ringte support. I likhet med menn er jeg ikke spesielt begeistret for å be om hjelp eller lese brukermanualer.

Men altså. Da jeg skulle installere nødvendig software viser det seg at Apple har vært litt for flinke. Eller software-leverandørene litt for treige. Alt etter som hvordan du ser det. Mye av den softwaren jeg trenger for å gjøre jobben min, er komplett ubrukelig på de nye Intel-baserte Mac-ene. PhotoShop går drittregt, QuarkXpress funker ikke - ikke Distiller heller. Og hva har skjedd med Illustrator og Font-Suitcase?

MacBook skal være blant de kjappeste laptopene på markedet. Apple kaller MacOS X på Intel for verdens mest avanserte operativsystem under sloganen: "Det er her. Det er virkelig. Det er utrolig.
Og joda; Det har en masse kule finesser. Faktisk hele 200 nye funksjoner. Du kan styre med film, bilder, musikk med en liten fjernkontroll i FrontRow, sjekke klokken, været og flyavganger med Dashboard og designet er som vanlig uovertreffelig. Det jeg synes er mest utrolig er at jeg ikke kan bruke softwaren min. For når det kommer til stykket har jeg ikke et intenst behov for å sjekke om det er sol ute eller når neste fly til KualaLumpur går. Jeg må jo jobbe for faen!

But not to worry. Gjennom de Unix-baserte utviklerverktøyene kan jeg visstnok lage mine egne programmer.

Her må nok nerde-faktoren skrus opp noen hakk. Jeg mistenker at det kan komme til å ta litt tid før jeg får anledning til å lakke tåneglene igjen...

72,8% vann

Jeg havnet på Samos ved ren tilfeldighet. De beste tingene i livet skjer ofte på slump. Og de verste, men det er en annen historie.
Det går en Nemesis gjennom alles liv.
Året var 1986, og jeg hadde bare vage erindringer om hva som hadde skjedd mellom Hellas og havnen i Puerto Banus, der jeg fikk haik med et britisk/fransk ektepar og deres enorme motoryacht.
Vage bilder fra Portugal, Marocco, Spania, Italia lå som dis på netthinna. Jeg hadde ingen sikre formeninger om hva som egentlig hadde skjedd der. Hvem jeg hadde truffet. Antageligvis andre fortapte får på søken etter mål og mening. Forvirrede generasjon-X’ere proppfulle av ironiske kommentarer og uutholdelig kjedsomhet. Alt var litt tåkete.

Det første jeg gjorde på Samos var å spy. Utover rekka, ned i det blå, blå havet.
Jeg var nykter, det skal jeg ha. Og da jeg kravlet meg opp i knestående og kikket opp mot den lille, fredelige byen, forsto jeg at seilasen var over for min del. Jeg hoppet i land, og for første gang siden jeg reiste fra Norge for å finne friheten, følte jeg meg fri. Det var bare meg – helt naturlig og uanfektet. Det fikk meg til å bryte ut i latter.

Henning hadde sett sørgmodig på meg da vi stod på Gardemoen. Hadde ikke lyst å være igjen, kunne ikke være med.
“Hva skal du gjøre da?”
“Vet ikke. Finne meg selv kanskje”, lo jeg, uten egentlig å merke smilet.
“Hva om du må lete veldig lenge for å finne deg selv? Eller enda verre: tenk om du finner deg selv og ikke liker den du er!”

Henning var min beste venn, og jeg elsket ham mer enn himmelen, stjernene og havet på en gang. Men for Henning er glasset alltid halvtomt. Det er tryggest slik. Da blir han ikke skuffet. Noen ganger tenker jeg at Henning egentlig aldri har hatt et glass som er stort nok.

Hvordan kom jeg til å tenke på dette?
Jo, jeg snakket med Henning i sted. Vi snakket om hvordan livet har blitt. Hvem vi har blitt. Og alle drømmene som ennå ikke er realisert.

Da vi avsluttet telefonsamtalen, kom jeg til å tenke på det Henning sa da jeg dro:
Hva om du må lete veldig lenge for å finne deg selv?
Det er 20 år siden...

I rörelse
Den mätta dagen, den er inte störst - den besta dagen er en dag av törst. Nog finns det mål och mening med vår färd, men det er vägen som er mödan värd
-karin boye-

Skyldfølelse

Det var da det slo meg. Akkurat der. Midt i tilsatsen. At jeg må slutte å presse meg selv utfor stupet når jeg simpelthen ikke evner å forsere avgrunnen i to sprang. Ingen kan det.
Det er fullt mulig å stoppe ved kanten. Betrakte utsikten og tenke at dette er her, nå. Slik er det med meg, andre har sine greier, de er ikke nok i seg selv alltid de heller. Det er ok.
Jeg er verdifull. Den jeg er. Det jeg kan. Alt er tilstrekkelig og mer enn nok.

JEG ER BARE DEN JEG ER ...

Nå har lyset gitt opp kampen
Nå har natten gjort beslag
Vi forsvinner inn i søvnen
Drømmer spent om neste dag

Og igjen står jeg tilbake
Som en hage uten trær
Og mens alle andre sover
Er jeg bare den jeg er

Som en rar klovn i et sirkus
Gråter jeg mens andre ler
Det jeg skjuler bak min maske
Er det andre ikke ser

Men når publikum forsvinner
Skifter jeg til ordinær
Som en natt helt uten stjerner
Er jeg bare den jeg er

Hvem vil finne veien til mitt hjerte
Hvem vil finne på å lete her
Jeg er ingen førstepremie
Jeg er bare den jeg er

I en travel hverdag er jeg
En som alle roper på
Og jeg vet når dagen svinner
Skal jeg helt alene stå

Og blant venner vil jeg smile
Jeg er sterk og populær
Like under overflaten
Er jeg bare den jeg er

Hvem vil finne veien til mitt hjerte
Hvem vil finne på å lete her
Jeg er ingen førstepremie
Jeg er bare den jeg er

-Herman Bernhoft-

Jøjjis ass

Det er ganske lenge siden jeg var fjortis, og noen påstår at jeg er litt pirkete på språk og slike viderverdigheter. (Hvilket kanskje egentlig ikke kommer så tydelig frem i denne bloggen, men dog.)
Jeg har overhodet ingen forklaring på hvordan ordlisten på mobilen min har blitt som den har blitt.

Her er noen eksempler:

Ajajaj
Bah
Chillern
Dævver
Elskling (hvorfor er ikke det et standard-ord?)
Funker
Gangstah-rap
Honeybuns
Intenst
Jøjje
Kæmmis
LuvvYa
Mumremodus
Najs
Ooops
Punkepingviner(?)
QleKu
Ruler
Seffern
Tihi
Utringet (jupps)
Vræææl
Wuoooiiiii
Yippikayee
Æsjesen
Øøøyhh
Åjdasann

Er det formildende omstendighet at jeg ikke har noe på Z og X?

Sexkjøp og feminisme

Hannah Helseth har i dag en kronikk i Klassekampen der hun etterlyser andre tiltak for å begrense prostitusjon i tillegg til å kriminalisere sexkjøp. Blant annet gjennom å hjelpe kvinner som vil ut av prostitusjon gjennom språk- og arbeidsopplæring.

Jeg fant ingen nett-referanse til kronikken, så jeg tillater meg her å sitere litt av den. (Jfr. min forrige blogg-post)

Prostitusjon er et uttrykk for menns rett til å kjøpe seg kvinners kropper. Noen menns seksuelle relasjoner til prostituerte kvinner behøver med andre ord ikke å være gjensidige, de kan være ensidige. De kan tenne på å ha sex med noen som ikke i utgangspunktet vil ha sex med dem. Noe som for meg og mange menn med meg er utenkelig. Dette er med på å påvirke den vanlige norske manns forhold til sin egen seksualitet og syn på damers seksualitet. Ideen bak all seksualisert vold, fra seksuell trakassering til voldtekt, er "godt for meg, vondt for deg". Det er den samme ideen som ligger til grunn for prostitusjonens vesen.

Word!

Hvorfor kjøper noen sex?

Hva er det som gjør at en person med tilsynelatende normale sjelsevner kan kjøpe et annet menneske?

VG Helg forsøker å beskrive sex-kjøperen: Han er mann, skilt eller single og jobber i en mannsdominert bedrift. Han vet om, og fordømmer, menneskehandel, men synes ikke det har noe å si for sitt eget sex-kjøp. 31% av sex-kundene har kjøpt sex sammen med andre menn, og 75% av mennene som stemmer FrP kan forstå at noen kjøper sex.

VG har intervjuet "Svein", en skilt mann i 40-årene. Han kjøper sex-tjenester to til tre ganger i måneden. Han unnskylder det med at han "ikke er så god på nærhet". Dette er en unnskyldning han deler med flere. På forumet til Sexhandel.no skriver "Ole45":
...den viktigste årsaken til at mange kjøper sex er behov for fysisk gjensidig nærkontakt. Det å berøre en annen person og det å bli tatt på av en annen person på kroppen. Denne nærkontakten er svært viktig for helsa og hvordan man fungerer i hverdagen.

Sorry, gutter. Den forklaringen kan på ingen måte unnskylde eller rettferdiggjøre det dere gjør. Har man problemer med nærhet er det flere måter å løse det på: Du kan innse at du har et problem og jobbe bevisst med deg selv for å oppnå nærhet til andre mennesker. Du kan akseptere at du ikke er så god på nærhet, holde deg for deg selv og ta deg en stille anders i ny og ne. Du kan eventuelt kjøpe et kjæledyr å kose med. Det er slike ting mentalt oppegående mennesker gjør. Det er ikke, under noen omstendigheter, greit å kjøpe seksuelle tjenester.

At kjøp av sex fyller et behov for _gjensidig_ nærkontakt er vel snarere en løgn sex-kunden forteller seg selv enn en realitet. Å tro at den prostituerte har noe igjen for møtet annet enn penger er temmelig naivt.
La oss innse at myten om den frivillige, lykkelige prostituerte er nettopp dét.

Som den eminente skribent i Dagsavisen, Kaia Storvik, skrev forrige uke under tittelen Hvorfor horekunder egentlig bør skytes: Dersom noe skal kunne kalles frivillig, må man ha flere reelle valg. Dersom valgmulighetene dine er: Vil du bli prostituert, prostituert eller prostituert, er det ikke frivillig hvis man velger å bli prostituert...

Til dere 200.000 norske menn som kjøper sex, og alle andre som mener at prostitusjon er så himla greit og frivillig: Prøv selv et par dager. Dra til en skummel park nær deg, og la ti-tolv fremmede ta dere bakfra, gjerne uten kondom. Når dere har fått en god porsjon juling, en kjønnssykdom eller to, og har blitt kalt «skitne hore» av et par forbipasserende, skal jeg være villig til å høre på argumentene deres om at prostitusjon er helt greit. Til det er gjort, kan dere holde munn.

VG Helg har gjort et litt tafatt forsøk på å fortelle historien til en kvinne som prostituerer seg "frivillig". Personlig synes jeg ikke baltiske Magdas historie er spesielt troverdig. Enten er ikke dama helt ved sine fulle fem, eller så har journalisten tatt seg kreative friheter.

Det er så godt å vite at noen trenger meg, om så i en halv time. Når noen ligger over meg og sier "Du er så vakker", blir jeg helt varm innvendig. Men etterpå lurer jeg på om de mener det. Hva tror du?

Dette er i mine øyne et utsagn fra et menneske i emosjonell ruin (alternativt resultat av journalistens fantasi), og jeg kan ikke fatte at noen har hjerte til å bruke denne kvinnen for å stille egne behov.

Jeg kan bare slutte meg til Kaia Storviks konklusjon til kjøp av sex-tjenester:

Hvis det ikke er greit at søstera di, dattera di eller mora di gjør det, er det ikke greit for andre kvinner heller.

Indre sabotører og annet fanteri

Jeg skulle så veldig gjerne skrevet noe finurlig og innsiktsfullt om havet, livet og kjærligheten akkurat nå. Men for å være helt ærlig, har de fine tankene forsvunnet mer og mer i bakgrunnen den siste tiden. Jeg har gått inn i en slags tanke-koma for at de indre sabotørene ikke skal få overtaket. Følgelig trenger jeg enten å bruke de få kreftene jeg har på å hause fram litt entusiasme, eller å kline litt mer for å booste endorfinene. Det første alternativet fordrer at jeg snart får en dag der jeg ikke våkner opp med en sånn underlig blanding av kraftløshet og smerte. Det andre at det stiller seg opp en rekke oppofrende, sjarmerende menn utenfor døra mi og tilbyr klinetjenester. Antagelig er det første alternativet mer sannsynlig og gjennomførbart enn det andre. Det ironiske er at klining gir endorfon-boost, men for å finne noen som vil kline med deg, bør du være en smule entusiastisk. Jeg kjenner hvertfall ingen som vil kline med noen som ikke har energi og utstråling. Men man skal aldri si aldri. Mirakler har skjedd før. Faktisk skjer det vidunderlige ting hele tiden. Der ute. I verden. Utenfor hulen min.
Det finnes et tredje alternativ også. Det har jeg benyttet snart i to år; å juge, drømme og mimre. Tenke på hvordan livet var, og at det kan bli sånn igjen.
Dette tredje alternativet er brukt opp. Eller - det fungerer ikke akkurat nå hvertfall. Kanskje i morgen.
Det er alltid sånn at jeg gleder meg til i morgen. Jeg legger meg om kvelden og håper og tror at i morgen - da kommer vendepunktet. I morgen skal alt bli bedre. Og det er et godt tegn er det ikke? Det symboliserer håp og livsglede.

Myalgisk encephalopati. Det høres litt ut som en parasitt. En sånn som forgifter og suger livskraften ut av deg. Og det føles sånn også.
Hvis du brekker et bein, får du det gipset. Beinet gror og du trener det opp igjen. Logisk. Får du ME, funker egentlig ingenting som det skal. Du har null energi - ikke en gang til positive sysler. Men du trenger positiv input for å ha tålmodighet til din egen stillstand. Du har mye smerter, men sykdommen gjør at du ikke tåler medikamenter. Du tåler heller ikke godterier, alkohol, koffein - eller trening. Det er kjempeviktig at man ikke stresser fysisk eller mentalt. Men hvem blir vel ikke stresset av å måtte ligge helt stille og stirre i taket i timesvis? Mitt tak trenger i tillegg maling og minner meg derfor hele tiden på alt jeg ikke får gjort. Det er viktig å spise sunt. Men kroppen min vil ikke ha mat. Jeg blir kvalm, får utslett, tunga hovner opp - og alt smaker svett kamel.

Jeg har brukt veldig mye energi på å ikke være bitter. Alle vet at bitterhet og sinne er utmattende. Det fører ingenting med seg. Men noen ganger er det en helt fånyttes følelse. De gangene du ikke har noen å øse bitterheten utover. Man kan ikke skjelle ut "uflaks". Jeg kan altså ikke skjelle ut kirurgen som skadet meg. Det var uflaks. Sånt skjer. Og da kommer tanken: Hvorfor meg? Den tanken fører til selvmedlidenhet. Selvmedlidenhet fører til tanker om at mange har det verre, det kunne vært verre, folk som har det verre enn meg klarer å finne positive ting i hverdagen. Da bør jeg klare det også.
Og egentlig klarer jeg det. Hver dag. Der det er liv, er det håp. Håp er en form for entusiasme, er det ikke?

Kline, anyone?

Frihet og likhet - men hvor i helvete er brorskapen?

Jeg burde våkne opp hver dag usigelig takknemlig for at når jeg nå en gang ble født som kvinne, var det griseflaks at det skjedde i Skandinavia. Her er ingen øvrigheter (hvis vi ser bort fra Høybråten) som kuer meg til å gjøre ting jeg vil/ikke vil (man blir fremdeles hverken torurert eller fengslet for å ta seg en Prince Mild en gang i blant), gå hvor jeg vil (bare ikke over strandlinja til fru Bjerche), kle meg hvordan jeg vil (bare ikke med slør hvis jeg skulle finne på å begynne på skolen igjen). Så lenge jeg handler innenfor rammene av det sosialt akseptable har jeg frihet til å gjøre hva jeg vil, bli hva jeg vil, snakke med hvem jeg vil, etc. Ja, faen, tilværelsen min er så breddfull av frihet og likhet at det nesten renner over.
Naturligvis er jeg feminist og for alle former av likeverd, men du skal ikke se bort i fra at hvis jeg kunne fått velge om igjen hadde jeg sannsynligvis benyttet den valgfriheten til å ta meg av mann, 5-6 barn, foreldre, svigerforeldre, besteforeldre og et par skakkjørte venner. For i all min selvrealiserte, egalitære og velsignede tilværelse har liksom kjærligheten, samholdet og mange av de essensielle verdiene forsvunnet.

Hvor like vil vi egentlig være? Og hvorfor er det først og fremst hverandres negative sider vi adopterer? Kvinner drikker mer alkohol, ser porno, blir kyniske ledere, menn objektiviseres, poserer halvnakne på magasinforsider, pådrar seg spiseforstyrrelser, etc.
Vi bryr oss mindre og mindre om hva andre tenker om oss, men samtidig vil vi bli sett for enhver pris. For innerst inne savner vi alle mer kjærlighet i tilværelsen. Og det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det er likegyldighet.
Etterhvert som våre egne verdiprioriteringer svinner hen, får vi mindre respekt og forståelse for andres.
Hadde jeg vært psykiater og det norske samfunnet min pasient, hadde jeg gitt det diagnosen sosiopatisk adferdsforstyrrelse.

Globalt sett tilhører noe sånt som 90% av alle nordmenn den globale overklassen. Egentlig kan jeg ikke forstå hvorfor vi er så gniene på landet vårt. Her er så mye plass. Det Norske Hus er overmøblert. Jeg lurer på om kanskje salget av lykkepiller hadde gått litt ned om vi ble mer åpne, ydmyke og rause. Hvis vi fikk brukt oss selv. Følt at vi hadde konsekvens. At vi gjorde vår skjerv for en bedre verden.
Hvorfor murer vi flyktninger inne i mottak, istedet for å gi dem muligheten til å jobbe og delta i samfunnet. Hvorfor må folk som elsker hverandre vente måneder, kanskje år, før de gjenforenes? Og hvorfor i helvete har Bjarne Håkon Hanssen blitt titulert med 'inkluderingsminister'? Hele Bjarne Håkon Hanssen er en selvmotsigelse, spør du meg. Det burde være bilde av ham under oxymoron i ordbøkene.

Human Abstract
Pity would be no more,
If we did not make somebody Poor;
And Mercy no more could be,
If all were as happy as we;
William Blake

Egentlig burde vi alle ta på oss rollen som inkluderingsministere. Pliktetikk er, når det kommer til stykket, ikke det verste vi har. Var det Schopenhauer som sa at "frihet er indre tvang"?

Livet

Jag, min egen fånge, säger så:
livet är icke våren, klädd i ljusgrön sammet,
eller en smekning, den man sällan får,
livet är icke ett beslut att gå
eller två vita armar, som hålla en kvar.
Livet är den trånga ringen som håller oss fången,
den osynliga kretsen, vi aldrig överträda,
livet är den nära lyckan som går oss förbi,
och tusende steg vi icke förmå oss att göra.
Livet är att förakta sig själv
och ligga orörlig på botten av en brunn
och veta att solen skiner däruppe
och gyllene fåglar flyga genom luften
och de pilsnabba dagarna skjuta förbi.
Livet är att vinka ett kort farväl och gå hem och sova...
Livet är att vara en främling för sig själv
och en ny mask för varje annan som kommer.
Livet är att handskas vårdslöst med sin egen lycka
och att stöta bort det enda ögonblicket,
livet är att tro sig vara svag och icke våga.
-Edith Södergran-