Gaven

Jeg drømmer meg vekk. Fordi det å være her og nå er mitt vakreste minnes parametrale motsetning:

Vi som drømmer tegner rette linjer på hvite ark når det er lyst. Men om nettene sender vi rundinger og kruseduller til og fra og smiler til hverandre i mørket

Jeg sitter på Kokkari Bar med en frappe og spiller backgammon med gamle Giorgos, mens det blåblå Middelhavet skvulper mot bryggekanten.
Det er en fin dag. Strålende sol og forfriskende bris. Vespaer putrer forbi. De små regnbuefargede fiskebåtene dupper i vannet. Giorgos har allerede vunnet to ganger og røykt sju sigariller. Worrybeansene ruller lett i den sterke neven. Jeg kikker fascinert på ham. Hver fure i det værbitte ansiktet forteller en historie. De grønne øynene gnistrer i det han er i mål med den siste hvite brikken. Jeg har tapt for tredje gang. Men det gjør ingen verdens ting. Det er som det skal være. Akkurat sånn. Her. Nå. Alt dufter av salt hav, urter og sitron. Fra Alexis Bar rundt hjørnet lyder bouzouki-musikk. Giorgos synger med. Han slår blikket i meg og gliser bredt og delvist tannløst. "Kokla - you have to get married before I die". Jeg smiler, men jeg har ikke lyst å tenke på at Giorgos skal dø. Han må være her for at alt skal være vakkert og ekte, for at alt skal være liv, for at sjelen min skal vokse. Dessuten har jeg ikke det minste lyst å gifte meg.
Toula kommer ut fra kjøkkenet og slenger resolutt en tallerken med toast, syltetøy og frukt foran meg. Hun mumler noe om at dagens unge kvinner er altfor tynne, og sjokker tilbake til kjøkkenet, mens hun kjefter på mannen sin Manolis som står og svetter over grytene. Her er det Toula som er sjefen, og jeg våger ikke annet enn å spise opp frokosten min. Hver smitt og smule.
Jeg er fremmed her, men jeg har aldri følt meg så elsket. Så hjemme. Så hel. Av alle fine minner jeg har, er dette det aller vakreste.