Nattens dronning

Jeg våkner av at jeg spyr utover en Hugo Boss-dress. Inne i den befinner det seg en fyr som ser ut som han kommer rett ut fra reklamen til Hugo Boss. Det viser seg å være dørvakten, - en to meter høy Adonis.
Dette var ukult konstaterer jeg, før jeg kravler mellom åtteogtjue champagnefargede strømpebein og fjorten slag parfyme.
Strømpebeina siger til side som Røde- eller Dødehavet, jeg er ikke helt sikker religion er ikke min sterke side men jeg vet at det i bibelen finnes en historie om et hav som deler seg for noen folk som må på andre siden av en eller annen grunn. Og jeg må definitivt over på andre siden. Inn i et trygt avlukke for meg selv hvor jeg kan gjemme meg og slippe mer ydmykelse.
Jeg er ikke lenger Modesty Blaise, men en ganske alminnelig tekstforfatter av til tider halv-dårlige og helbanale reklamesnutter, ravende rundt i en skjærsild av tvetydigheter. Forvirret generasjon-X’er ute på byen alene. Veldig alene. Mest alene i hele verden. (Bortsett fra den som vandrer ved siden av meg i mine sko). Jeg kan ikke gå ut fra avlukket. Da må jeg forbi Adonis som jeg nettopp har ødelagt dressen til og fjorten stykk Celinas med tung parfyme, rynkende på de sarte nesene sine. Hjelpes meg.

Uæææhhhh!!!!
Espen kommer hylende inn på dametoalettet hører jeg. Espen høres godt. Nesten som tåkelur.
Hvor er’a?
Det kommer et ynkelig klynk langt nede fra mageregionen min. Et klynk som Espen umiddelbart kjenner igjen. Vi har vært på tur sammen før.
Nå må du by’ne å spise litt orntli mat, asså.
Espen er nemlig sikker på at det å være vegetarianer og dånedimper henger sammen, og det gjør det kanskje også, bare ikke på hans måte. Det er den evige diskusjonen om høna og egget. Ex omino ovo.
Åpne døra, sier han. Myndigere nå.
Jeg klarer å hale meg opp i knestående og åpner døren. Ser rett opp i Espens strenge ansikt. Bak ham et fjorten rynkede små neser.
Herrejeremiameg, blir virkelige folk født med slike neser? Min er skakk og bulket etter en slåsskamp med Morten på barneskolen. Han dyttet hodet mitt ned i drikkefontenen etter at jeg hadde kalt ham en liten pikk. Hvorfor husker jeg ikke. Det var i femte klasse, og jeg har fortrengt ganske mye fra den tida, men jeg antar at det er god grunn til fastslå at den sikkert ikke var så stor. Selvom det var veldig slemt av meg å bringe det på bane. Følsomt tema har jeg etterhver skjønt.

Bare et halvt av mine to sluke ører lytter til Espen Dietetikers lange foredrag om kosthold. Om Viktigheten av å Spise ei Ku. At hverken Camel eller Cola hører til de nødvendige Fem Om Dagen.
Jeg tenner en sigg. Lener meg mot den beinete skulderen hans og lar meg geleide inn i anretningen.
Det er mer røykfullt der enn det normalt ville vært ute i baren (altså før røykeloven). Servitører kan røyke en sigarett i to lange drag mens de taster inn bestillinger på dataen. En gammel champagnekjøler gjør nytte som askebeger, og den må tømmes fire ganger i løpet av en kveldsvakt.Ganske ironisk at man nå argumenterer med røykeforbud på alle utesteder for at servitørene ikke skal bli skadet av røyken i sitt arbeidsmiljø. Jeg kjenner ingen servitører som ikke røyker.
Jeg vet om det med sneipe-vinkjøleren, for jeg har vært her før. Tilbrakt time etter time inne i anretningen mens jeg betrakter stressede kokker og servitører, overbevist om at det skjer store undere ute i baren og at jeg går glipp av samtlige.
Livet passerer der ute, uten så mye som et arrogant sideblikk på min ynkelige person. Takk og lov.

Adonis Boss kommer ned fra personalgarderoben i ren dress. Jeg vil ikke akkurat kalle det et vennlig smil, men en relativt velmenende grimase og et spørsmål om hvordan det går med meg kan vel gjøre samme nytten.
Jeg mumler så dypt ned i vannglasset at jeg selv ikke hører hva jeg sier. I det minste har tåkeluren i hodet mitt forsvunnet.

Men ved siden av meg står det noen i mine sko og siterer Bertrand Besigye;
“- og du dør så langsomt at du tror du lever”