lørdag, juni 09, 2007

De som eier sannheten

I dag har jeg tenkt å dra alle over en kam. Innimellom er det lettest sånn.

Altså; Vi mennesker er rare. Noen er naturligvis rarere enn andre på det individuelle plan. Akkurat nå snakker jeg om samfunnet. Om sosiale kjøreregler. Om ting vi kan/ikke kan gjøre, burde/burde ikke, og så videre.
Noen av de tingene er selvinnlysende, andre ikke. Hvorfor kan vi for eksempel snakke om hvor fulle vi har vært, men ikke om hvor redde vi er? Hvor går grensen mellom hva som er personlig og hva som er privat, og hvem er det som bestemmer de grensene? Er det de samme som de som "eier sannheten"?

Noen mennesker er nemlig sånn at de har oppnevnt seg til sjef over hva som er essensielt og hva som er bagateller, rett og galt, stygt og pent, o.s.v., selv om definisjonen ikke passer andre. Kanskje er ikke sannhetssjefene engang i flertall, de bare snakker høyest med en elokvens og tilsynelatende ro som får oss andre til å lure på om ikke vi tar feil.

Menneskene som eier sannheten er sannsynligvis de samme som har bestemt at verden skal fungere fra 8 til 16, selv om de fleste av oss sliter med å fungere før 12. (Feel free to correct me, men jeg mener å ha lest et sted at de fleste mennesker er b-mennesker)
De har også laget en rekke systemer som alle andre må forholde seg til, som for eksempel at vi må huske utallige pinkoder og at det er helt greit at kid-numre på giroblanketter er på mer en 10 sifre. De har bestemt at vi - teoretisk sett - kan snakke om gikta og armbruddet på pauserommet, men ikke om hemoroidene eller depresjonen. Ofte vil de også mene at vi ikke har lov til å spe på norsken vår med engelske ord, at vi kan blogge slik men ikke sånn, at vi ikke skal gå kledd i hvitt etter høstjevndøgn, at lovverket må følges til punkt og prikke - humanitære hensyn er sekundære/ikkeeksisterende, at møtevirksomhet er viktig og at foredrag best holdes med powerpoint-slides.
De som presser sine egne meninger over på alle andre. Som blander sin sannhet med den absolutte. Sannhetspolitiet. Deres verdiprioriteringer er almengyldige.

Når alt kommer til alt er det veldig lite av det som er virkelig viktig som er absolutt annet enn på det individuelle plan. At to pluss to er fire er en absolutt. Det er greit å vite, men spesielt viktig er det ikke i den store sammenhengen. At det er lettere å snakke om å ha vondt i armen enn at man har vondt i rompa er forståelig. De fleste kan forstå at ting som er juridisk korrekt ikke nødvendigvis er etisk riktig. Eller at det som føles riktig for deg ikke nødvendigvis føles riktig for meg. Sånn sett består det meste av gråsoner. Ting er ikke sort eller hvitt.

Så la oss gå fra å skjære alle over en kam og dele skillen på midten. Mellom empater og ikke-empater.
Jeg opplever det sånn at sannhetssjefene er de med minst empati. Ikke-empatene er også de som er i overkant selvhøytidelige. Folk med fattig innlevelsesevne er også de med dårligst evne til å inngå kompromisser.
Er dette en absolutt sannhet, eller er det min personlige oppfatning? Hvis det er en absolutt sannhet, er det da riktig at de skal kunne få lov til å bestemme hva som gjelder?

Det hender veldig ofte at jeg blir forvirret over det som forventes av meg.
Nesten alltid når jeg hører uttrykket "folk flest", er det i sammenheng jeg ikke kan gjennkjenne meg i. Ut fra det har jeg forlengst konkludert med at jeg ikke er som folk flest. Det føles litt sårt, og det er slett ikke noe jeg er stolt av eller udelt glad for. Er det ikke slik at vi alle gjerne vil føle oss som en del av et fellesskap? I så fall vil jeg si at uttrykket "folk flest" virker mer eksluderende enn inkluderende. I alle fall for de av oss som ikke er som folk flest.

En ting jeg har lurt på lenge er om mennesker alltid har hatt denne trangen til å kategorisere andre, eller om det er noe vi har begynt med i moderne tid. Før i tiden hadde man hierarkaiske modeller, overklasse og underklasse, men i Norge i 2007 lever vi i et demokrati. Man er i utgangspunktet fri og likeverdig og skulle tro at det første åket vi kvittet oss med var det som skilte mellom folk. Nesten alle er opptatt av likeverd. Allikevel skiller vi, deler opp og båssetter. Det er noe veldig nevrotisk og tvangspreget over det. Vi sorterer hverandre som om vi var jordbær i verdensåkeren; store, medium, små, ekstraordinære eller råtne. Dette gjør vi etter individuelle prinsipper og preferanser.

Jeg tror denne tvangsartede adferden bunner i frykt. Uansett hvor frigjorte, likestilte og uredde vi liker å karaktere oss selv, blir vi veldig nervøse av ting vi ikke helt klarer å gjenkjenne. Det ukjente er veldig angstfremkallende, og angst vil vi ikke føle. Angst er det nemlig noen som har bestemt er et tegn på svakhet.
Utfra denne vaklende teorien har jeg funnet ut at de som eier sannheten - ikke-empatene - i bunn og grunn er de som er svakest og reddest. Og at de mest levedyktige er de som anses som mest nevrotiske.

Men det er naturligvis mulig jeg tar feil.
TOLERANSE

Dine guder er ikke mine guder
Din sannhet er ikke min sannhet
Din ensomhet er ikke min ensomhet

Men også din ensomhet har sin verdi
Også dine guder er bokført
Også din sannhet vil bli regnet med
Så du skal ikke fortvile

-Kjell Heggelund-

16 kommentarer:

Anonym sa...

Interessante tanker. Jeg har selv irritert meg over liksom-regler, og forsøker å motarbeide dem når jeg kommer over dem. For eksempel smak og behag. "Man kan da ikke drikke rødvin til fisk". "Lutfisk skal egentlig serveres med brunost", og lignende påstander. Men av og til må vi kanskje se på slike ting som retningslinjer i stedet for regelement, selv om det presenteres som det siste. Og ja, jeg tror det er en menneskelig ting å gjøre.

Forventninger er skumle, for det er litt uklart hva det er? Det er neppe noe konkret som eksisterer i et slags kollektivt ubevissthet hos de menneskene man omgir seg med, men likevel må de jo finnes, for folk blir jo overrasket når man gjør noe annet enn vanlig. Jeg tror kanskje man skal venne folk til at man noen ganger gjør sånt som ikke er helt vanlig, slik at forventningene deres om en selv blir at de ikke helt vet hvor de har deg? Og dessuten, gjør man noe med selvsikkerhet nok, så har de usikre ikke-empatene ikke noe annet valg enn å begynne å tro at det du gjør er den riktige måten å gjøre det på!

Rockette sa...

Heppers Rabbagast.

Det synes jeg var en god ide: å venne folk til at man noen ganger gjør ting annerledes. Aberet er - som du også sier - at du blir ansett som utilregnelig.
"Folk flest" liker det tilregnelige best. Sånn sett har retningslinjene sin funksjon.

Det jeg lurer på er om vi har blitt mer avhengige av at det finnes en viss forutsigbarhet etterhvert som andre rammer, terskler og portaler i samfunnet forsvinner. Du vet; ting som ekteskap, kjønnsrollemønstre, religion/guder, skikker, ritualer, etc? Og om kontrollfrikene/sannhetseierne/ikke-empatene har dårligere tilpasningsevne i forhold til samfunnets endring og følgelig et mer nevrotisk forhold til rammer og regler?

fr.martinsen sa...

Jeg liker å strekke litt i reglene, men bare litt. Det er vanskelig å ikke la seg påvirke.

Eller: man må jo la seg påvirke for å være en del av fellesskapet, det er en finfin balanse det der tenker jeg: hvilke regler som lar seg bryte på hvilken måte.

Rockette sa...

Det har du veldig rett i fr. f - at det er vanskelig å la seg påvirke.

Og her faller jeg litt av. For hvis vi alle gir litt etter og bøyer av for majoriteten (det gjør de fleste?), skulle man jo tro at vi blir likere og likere. I stedet virker det som avstanden mellom oss mennesker blir større og større.

Jo mer jeg tenker på akkurat det, jo mer forvirra blir jeg.

Anonym sa...

Saken er jo at begynner man å kødde for mye med det som mennesket har kultivert så kan man få et interessant forhold til sine medmennesker etterhvert.

fr.martinsen sa...

Blir det ikke flere grupper da?
Før kunne du f.eks være kvinne og klasse og et par til, men nå kan du tilhøre mange flere grupper.

Slik at du og moren din, og nabojenta du vokste opp med kan ha veldig ulike verdier.

Men du føler likevel at du ikke kan sprenge deg helt ut av "din gjeng"?

Rockette sa...

Du kan så si, Sadie. Jeg tror at vi har kvittet oss med litt for mange rammer. Det begynner å flyte allerede...

Hm, ja, fr. martinsen...Det er kanskje sånn den følelsen av avstand dukker opp? Alt blir mer fragmentert.
Hva om du _ønsker_ å være en del av en ulveflokk - altså ikke vil sprenge deg ut av gjengen. Må du da gå på tvers av altfor mange av dine egne absolutter for å passe inn? eller forvente at andre gjør det? Er de samme som i større grad og hele tiden inngår kompromisser? De andre enn de som eier sannheten, m.a.o.

Jøjje *svimmel nå*
:-)

fr.martinsen sa...

Jeg liker at det flyter og jeg liker at det er fragmentert, jeg liker å føle mange valg.

Vi inngår små kompromisser med de andre i flokken hele tiden. Og det er jo ikke bare du som innordner deg "de andre", du er også premissleverandør for resten, med vilje og uten å tenke over det.

Blir det ikke sånn da?

Lothiane sa...

Svært godt skrevet, Rocky!

Jeg tror du er inne på noe mot slutten. Ja, mennesker har behov for å kategorisere og båssette. Det er på den måten vi holder "orden på" verden rundt oss. Uten den egenskapen hadde vi slitt hardt, visstnok. (Lærte noe om dette i sosiologien, tror jeg.) Men det kan virke som noen er mer avhengig av båssetting enn andre... som du er inne på her.

Folk flest? Jeg føler sjelden det stemmer på meg heller. Er det noen som kjenner seg igjen i det, unntatt den personen som uttaler seg?


Forresten: Gratulerer med ny design! Koselig, fint og ryddig - er mitt førsteinntrykk. Hvordan får du til en sånn 10 siste-liste? Jeg har ikke funnet den muligheten i Blogger, men dette er kanskje noe du har kodet selv?

Rockette sa...

Det er jeg helt enig med deg i, fr. M. Sånn er det (og må vel kanskje være også)

Takk Lothiane.
Jeg tror også det er slik at de færreste føler seg hjemme under kategorien folk flest. Jeg tror det er oppfunnet av sannhetseierne.
Ti siste listen ligger i blogger-malen, trror jeg. Utvalgte poster (klareste øyeblikk) er selvkodet.

Anonym sa...

"The cup of suffering is not the same size for everyone", sier Paulo Coelho. Jeg har også lagt merke til at noen er mestere i å definere hva som er viktig eller en bagatell, men de har da altså ikke skjønt at de ikke er inne i den andre personen, og dermed ikke vet noe om den smerten som ligger bak.

De å synes man kan bestemme hva som er viktig og ikke, betyr jo at man tror alle er like en selv.

Forøvrig trenger ikke nødvendigvis 2+2 være 4 i matematikken en gang, har jeg lest. Tall er jo abstrakte størrelser, og alt er relativt.

Anonym sa...

Her er forøvrig hele den siden fra Warrior of the Light:

Do not make storms in a teacup, someone warned the Warrior of the Light.

But he never exaggerates a difficult moment, and always tries to maintain the necessary calmness.

However, he does not judge someone else’s pain.

A tiny detail – in which nothing affects him – can serve as reason for the torment that builds up in the soul of his brother. The warrior respects the suffering of his neighbour, and does not try to compare it to his own.

The cup of suffering is not the same size for everyone.

Anonym sa...

Mhmm, det er et veldig aktuelt tema du skriver så galant om her. Dessverre tror jeg denne trangen til å eie sannheter vil være konstant utbredt. Jeg har lest en del om sosialisering og sosiologi dette semesteret, og dette er et kjent tema; trangen til å sortere på denne måten ligger i oss alle, dette henger sammen med forpleiningen av individets identitet, det er avgjørende å kunne balansere mellom det en kjenner seg igjen i av flertallets normer, og å filtrere ut det som ikke passer inn. Man går altså inn og ut av fellesskapets ramme etter behov, og like viktig som det er med en tilhørighet, like viktig er det å finne de rommene en tar ut sine særegenheter på. Det er en veldig tidstypisk ting, og har sammenheng med et veldig differensiert samfunn der vi har forkjellige hatter på forskjellige arenaer. Før industrialiseringen av knatten var disse skillene langt færre, og mer glidende. Noen takler ikke denne sorteringen like godt, de er rett og slett ikke fleksible nok, og må derfor eie sannheten for ikke å gå i frø. Andre igjen takler dette meget bedre, og kan spandere på seg å være tolerante ovenfor andres sannheter.

Lothiane sa...

Fant ikke noe "10 siste" i menyen på bloggen min... Men jeg skal se om jeg greier å finne ut av det likevel. Med litt hjelp av noen som kan dette bedre enn meg. ;)

Rockette sa...

Takk Iskwew. Coehlo kan visst benyttes i enhver sammenheng han.
Det der med at tall også er relative har jeg også hørt om, men det turte jeg ikke å gå inn på. Blond vettu
:-D

Det var veldig bra sagt/ forklart, HHS. Takk.
Hvor har det blitt av deg forresten? Du har vært savnet. Håper du har gøye ting som stjeler deg vekk fra oss. Da er det liksom i orden:-)

Men Lothiane - du har jo en sånn dings under månedens (se juni) poster som egentlig også viser de 10 siste? På en litt annen måte enn hos meg bare.

Lothiane sa...

Jeg vet.. men jeg liker bedre din liste. Mye ryddigere. :)