Støy på linjen

Det hender jeg savner ham.

Som for eksempel akkurat i det telefonen ringte.
Han fikk det til å høres ut som om han ikke hadde noe bedre å foreta seg enn å ringe meg. Sånn nonsjalant. Han liker ikke å gå fra a til b uten å gjøre noe annet samtidig. Han var ute og gikk. Fra a til b. Og jeg var siste sjanse for kaffepause.

Det kan sikkert være til pass for meg. Det hender jeg angrer.

/Må bare ikke si det høyt, da blir det virkelig, da manifisterer det seg som en stor, mørk skygge over de hvite flatene, det kan vi ikke ha noe av, vi må late som/

Her er ingen som åpner vei der alt har gått i lås

Han fortalte og telte. Timer, prosjekter, viderverdigheter. Jeg fortalte at jeg har sluttet å telle, og at jeg ikke vet om det er et godt eller dårlig tegn, men at det uansett er en befrielse, jeg går jo så lett surr med disse tallene.

Kanskje jeg burde begynne å resitere dikt i stedet.

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå
Syng, om det er det du vil-
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

- Olav Mørk