For en stund siden hørte jeg en venninne sukke tungt fordi hun slet sånn med Dostojevskij. Hvem ville ikke det. (Hånden på hjertet nå, folkens). Dannelseslitteraturen må leses når du er sent i tenårene/begynnelsen av tjueårene og nysgjerrig på absolutt alt, ellers går det simpelthen ikke. Det er tungt, tørt og ulidelig kjedelig.
Det hender jeg lider meg gjennom bøker fordi jeg har en formening om at jeg egentlig burde like boken, eller fordi noen har skrytt den opp i skyene. Jeg lider og blar, side for side, med forventning om å plutselig oppdage hva det er som gjør akkurat denne boken genierklært. Det oppdager jeg sjelden, og det gjør meg sinnsykt irritert. Så irritert faktisk, at om jeg møter Carl Frode Tiller på gaten, vil jeg sannsynligvis skjelle ham ut for å ha fått meg til å lide så mye som det jeg gjorde under lesing av hans bok "Innsirkling". Innsirkling er en av de bøkene jeg ikke har hørt noen andre enn litteraturkritikerne rose.
Hva kjennetegner en god bok? Tenker du som meg, vil du kanskje si at en god bok er en fortelling mange kan leve seg inn i og ha glede av. Det spiller ingen rolle om forfatteren bruker enkle virkemidler for å gjøre historien levende. Du flyter inn i den, fryder deg over den, og du sitter igjen med en følelse av å ha opplevd noe når du er ferdig med den.
Som det meste innen kunsten, er det subjektivt hva som er en god fortelling. Det jeg opplever som en god leseropplevelse, vil ikke automatisk by på det samme for deg. Så la oss (med fare for å virke folkelige -hjelpes) si det så enkelt som at en bok som mange lesere liker, er en god bok.
Det er ikke alle som ser det på den måten. Noen mener at lettlest er det samme som middelmådig og at bøkene du og jeg har glede av ikke holder bra nok litterær standard. Dette er litteraturkritikernes skyld, skal vi tro de høye herrer rett.
I det nye nummeret av litteraturtidskriftet Vinduet, slakter litteraturkritiker Espen Grønlie og litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen Selma Lønning Aarøs nye bok "Venstre hånd over høyre skulder". De mener dessuten at norske litteraturkritikere er for snille.
Grønli skriver at: Hyllingene av Aarøs siste roman er et tegn på manglende kritisk sans. Utsagnet støttes av Bjerck Hagen som mener at litteraturkritikere ikke skiller godt nok mellom god, ambisiøs litteratur og det middelmådige eller dårlige.
I Dagsavisen sier Bjerck Hagen: Det er en begivenhet når det kommer en god norsk roman, men ut i fra anmeldelsene gis det inntrykk av at 50 prosent av all norsk litteratur er svært god. Ser man mer elitistisk på det, kommer det ut tre eller fire virkelig gode norske romaner i året
Sindre Hovdenakk, VGs litteraturanmelder siden 2004, avviser at norske anmeldere genierklærer det middelmådige: – Dette er tøv og akademiker-pjatt.. Han mener likevel det kunne være interessant med en bredere, saklig vurdering av litteraturkritikken.
Og her sitter jeg med fryd i sinnet og leser Selma Lønning Aarøs siste bok, og synes ikke en bredere, saklig vurdering av litteraturkritikken ville være det minste interessant. Hvertfall ikke så lenge litteraturkritikerne selv skal begå den. Jeg vil heller begi meg inn i historien "Venstre hånd over høyre skulder", så kan de som liker å plage seg selv, lese seg inn i kulturdebatten. Eller Dostojevskij. Dem om det.
9 kommentarer:
Hei, jeg er ikke litteraturkritiker, (og jeg kjenner ikke forfatteren eller har andre grunner til å forsvare boka enn at den var rå), men jeg elska Tiller. Det som gjør boka til en intens opplevelse for meg er måten folka psykologiserer hverandre, for eksempel hvordan Silje spiller sosialt spill med mora si og mannen sin, eller kommer med treffende kommentarer uten at hun egentlig veit hvor det kommer fra.
Så nå veit du i alle fall om en lystleser om likte boka.
Når det gjelder Bjerck Hagen må han forstå at kritieriene han lister opp for god litteratur ikke er universelle lover. Din lesning av de to bøkene er jo eksempler på at sjøl ikke innenfor sammme land er synet hans allmengyldig.
Hei anonym, og takk for kommentar.
Ja, se der - nå skjønner jeg litt mer av hva som kunne være det interessante med Innsirkling. For det var nettopp den psykologiseringen som fikk meg til å holde ut til siste side til tross for at jeg synes historien var kjedelig.
Jeg er litt usikker på om litteraturvitere forstår at de ikke sitter på absolutte sannheter om hva som er god og dårlig litteratur. I kulturdebatten - både denne og de foregående (se Dagsavisens referanser)- kan det virke som de ikke gjør det.
Når det er sagt; Lønning Aarøs bok er kanskje ikke blant århundres beste, men jeg synes at det de kritiserer ved den (naivistisk, forenklet språk) er det som gir fortellingen styrke.
I mine øyne er det for mange teoretisk instilte sulliker med definisjonsmakt i kulturbildet. Jeg savner folk bl.a. i litteraturdebatten med mer instinkt og kreativitet og mindre selvhøytidelighet/bredere rammer. Om du skjønner? Det tror jeg vi hadde fått en mer spennende kulturdebatt av.
Jeg kan helt ærlig si at Dostojevskij aldri har kjedet meg. Så nei, alle lider ikke under "sånne bøker". Mange vedtar støtt og stadig hva som egentlig er kjedelig/bra/enkelt og jeg følger aldri tråden i det. Lettlest for noen kan være knotete og fjernt for meg, språk og psykologisk innsikt har mye og si for meg, andre liker action og krim eller Paulo Coelho. Det er så individuelt. Heldigvis klarer jeg å gjøre vurderinger utenom hva kritikere mener. Og jeg er egentlig ganske så folkelig av meg :)
(hmm kanskje jeg sporet litt av her)
Du sporet ikke av i det hele tatt, HellYeah. Du sier i grunnen det samme som jeg har prøvd å si - bare klarere og med kortere tekst:-)
Jeg kom til å tenke på en ting, HellYeah;
Det er jo ikke slik at folk som ikke liker Dostojevskij bare leser krim eller Coehlo. Du kan godt sette pris på Kafka og Proust, f.eks.
Og her er det jeg blir litt tankevekket i forhold til de som setter standarden for hva som er middelmådig eller høyverdig litteratur. Hvor godt har kulturlivet vårt av at det er konformistene som skal definere dette?
Ja du har helt klart rett i at folk som ikke klarer Dostojevskij bare leser krim etc, det er jo så så mye å velge mellom. Og egentlig er det nedlatende av meg og nevne krim på den måten da det finnes bra krim med gode historier som sikkert kan rikke litt ved min verden også. Og det som er bra litteratur for meg er det som rikker ved min verden og tar tak i meg på et vis uanvhengig hva noen andre har definert det som og siden vi alle har så forskjellig bakgrunn og lever ulikt er det ingen som kan avgjøre hva som er bra for alle, høyverdig eller ikke. Også har man så forskjellige behov, noen ganger det godt med en spennende historie, andre ganger det fint og tenke.
Jeg husker mine venner som var tegneserienerder var veldig fornærmet av at det aldri egentlig er godkjent som høyverdig litteratur da tegneserier slett ikke var platt og enfoldig som mange vil ha det til. Jeg skjønner at enkelte forfattere om det er tegneserier eller annen litteratur fortjener bedre kred for det de skaper, men samtidig tenker jeg at så lenge det når ut til de som har glede av det, så drit i de som forsøker å definere hva som er bra eller ikke.
:)
Jepps, HellYeah. Jeg håper i hvertfall at det når ut til de som kan ha glede av det.
Men det blir liksom litt komisk, synes jeg. På alle andre områder i samfunnet lytter vi til fagekspertisen og kan stole på at deres definisjoner er korrekte, mens når det gjelder kunst er det liksom motsatt.
Jeg har alltid lest mye, helt siden jeg lærte å lese en gang før jeg begynte på skolen. Likevel har jeg slitt med en del av de bøkene som er genierklært. Jeg greide aldri fullføre "Sult" av Hamsun, for eksempel. Jeg fikk Dostojevskij (Forbrytelse og straff), men leste bare noen siden før jeg måtte legge den fra meg. Det var noe med stemningen i boka som jeg ikke klarte å være i. Det samme med Kafkas "Prosessen". Nå er dette mange år siden, kanskje jeg ville klart å lese dem nå?
Jeg leser de bøkene som suger meg inn i handlingen... om det er krim eller "vanlige" romaner spiller ingen rolle. Jeg kan ikke egentlig sette fingeren på hva som treffer og hva som ikke gjør det.
Uansett - så lenge man leser og koser seg med det, synes jeg det er mindre viktig hva folk leser. Leserglede er det viktigste, etter min mening. Det hjelper lite at en litteraturkritiker forteller meg at en bok er spesielt god, hvis den ikke treffer.
Det har du helt rett i Lothiane. Leseglede er superviktig!
Jeg er stor fan av både Sult og Kafkaprossessen, og jeg kan relatere til Dostojevskij. Men jeg kommer aldri til å forstå hvordan f.eks. Don Quixote kan være et av historiens viktigste litterære verk:-)
Legg inn en kommentar