Hvorfor tviholder enkelte på verdinormer som er fullstendig utdaterte og som bare gagner de få og privilegerte? Har vi, samfunnet, behov for å vite bare hva de få og priviligerte mener om ting som angår oss alle?
Naturligvis kan det føles forvirrende å leve i et samfunn som stadig blir mer funksjonelt og demokratisk, uten så mange terskler og overganger, - der grenser blir visket ut. Men, altså, det er først og fremst en positiv ting, er det ikke? At vi ikke har behov for overklasser og underklasser, at klokskap ikke kan måles i vekttall, at kreativitet er like viktig som kunnskap og at all informasjon er tilgjengelig for absolutt alle som har interesse for den. Just fucking google it, liksom.
Jeg liker det faktum at vi lever i en tid og på et sted der ingen blir diskvalifisert allerede på målstreken. Du er for eksempel ikke dømt til å vaske gulv resten av livet om du blir født som jente i "arbeiderklassen". Du kan bli tilført nyttig lærdom av ei husmor fra Kløfta, og du kan riste på hodet av en akademikers dumskap.
Det er noe uforutsigbart over det. Noe vidunderlig og livsbejaende.
Vi har et utall eksperter på ulike felter, men få som klarer å se og formidle helheten. Vi fungerer som en sverm, ikke som individer. Det er jo ikke mulig for et enkeltmenneske å få inngående ekspertkunnskap på et utall områder – så vi trenger også folk som klarer å tilegne seg bare en essensiell kunnskapskjerne fra hvert vesentlige felt, og så sette alt i sammenheng og lage fruktbare «kart». Altså visjonære mennesker med formidlingsevne og initiativ.
Dette har jo litt med utdannelse å gjøre, men ikke nødvendigvis formell sådan; denne typen mennesker har som regel sin egen struktur. Og den iboende begavelsen er her det mest uunnværlige; uten den hjelper ikke all verdens studier - Elin Brodin -
Hvorfor må det skapes motsetninger mellom folkevett og akademia? Kan vi ikke omfavne begge deler som verdifulle. Må det være enten eller?
Begrepet kulturelite er omtrent like kjedelig og forslitt som Ibsen er humørløs, og jeg gleder meg til den dagen vi alle har fridd oss såpass fra normene at noen kan si (*metaforisk) i beste sendetid uten å bli lynsjet at århundrets roman suger svett kamel.
9 kommentarer:
Poenget er jo ikke at kultureliten skal være priviligert. Det er ikke en sånn elite. Poenget er at det i Norge er liten aksept for at noen kan mer enn andre. Jeg tror det er nettopp derfor det oppleves å være så stor avstand mellom "folkevett" og "akademia". Akademia, kunnskap og intelligens verdsettes i liten grad her til lands.
Og en kulturelite er jo nettopp en type elite man ikke blir født inn i, men som man evt. kan bli en del av som følge av egen innsats. Ofte med utgangspunkt i arbeiderklassen, som du nevner.
Jeg er for øvrig også en sterk tilhenger av at alle skal få si sin egen mening, og at vett og fornuft ikke trenger å ha noe med utdanning å gjøre. Blogg er f.eks. en flott ting.
Men det er faktisk slik at personer som har satt seg inn i et emne vet mer om dette enn de som ikke har gjort det. Folk som har lest mye fag og litteratur, og har deltatt i offentlig debatt i mange år, forstår stort sett en del mer enn de som ikke har gjort dette. Det betyr ikke at de er mer meningsberettiget, men deres synspunkter bør - stort sett - tillegges større vekt.
Selvsagt behøver vi akademikere, kunnskapsrike debattanter, forfattere og kunstnere som mener noe, folk som fordyper seg i sære ting, osv. Noen skal ta kunnskapen videre. Vi kan ikke alle bare sitte og google. Det er forskjell på kunnskap og informasjon.
Og jeg tror faktisk også at vi trenger forbilder innenfor andre områder enn bare sport og pop-musikk.
Ja, jeg er veldig enig med deg, abre!
Vi trenger så absolutt kloke mennesker, eksperter, synsere og forbilder, men jeg synes de vi har er en temmelig homogen gruppe som i stor grad dyrker seg og sitt. Det kan synes som det er en slags arverekkefølge i det selvom det ikke er det.
Mine personlige forbilder er primært de som har utført noe i kraft av sitt embete (- altså bidratt til positiv forandring), ikke de som roper høyest/håner andre/ekskluderer, o.l.
Sånn sett er det jeg mener at vi ikke trenger en (statisk og homogen) kulturelite. Vi trenger forbilder og veiledere med en solid dose ydmykhet for de privelegier de har.
På ett punkt er jeg imidlertid uenig med deg. Du sier at Akademia, kunnskap og intelligens verdsettes i liten grad her til lands.
Jeg opplever det ikke slik, men jeg føler at det her, som så mange andre steder, finnes en viss motvilje mot selvhøytidelighet og arroganse.
Du seier at akademia og folkevett skal vere likeverdige.
Tjah.
Dei som har brukt halve livet på å tileigne seg akademia har jo ikkje slutta å kjenne til det folkevettet dei hadde før dei begynte å studere?
Og dei har levd undervegs, skaffa seg livserfaringar med partnarar, ungemas, regntøy og bilar som går i stykker midt på fjellet, som alle andre.
Eg begrip ikkje kvifor ein skal sidestille mangel på utdanning med utdanning.
Alle menneske har lik verdi for meg, men å seie at det å ikkje kunne noko er like verdifullt som å kunne noko, blir uforståeleg og ulogisk.
Det var jo mye mer oversiktlig da kulturelle "slag" ble utkjempet av høvdinger som Bjørnson og Lie, enn når gud og hvermann plutselig skal ha en mening om ting..og attpåtil kreve å bli hørt! ;o)
Et samfunn der alle (i teorien i alle fall) skal ha like muligheter og talerett kan vanskelig sees som en negativ ting, men fører muligens til en smule forvirring og kaos.
Så er det noe med kunnskap innenfor snevre områder. Faren her kan kalles "skylapper"; at den som fordyper seg i et smalt emne kan bli temmelig blind for argumenter eller koblinger som ligger utenfor vedkommendes umiddelbare kunnskaps-/interessesfære. Derfor har jeg sans for teksten du siterte fra Elin Brodin, jeg tror hun er inne på noe vesentlig der.
Jeg er ellers veldig enig med abre i at vi trenger forbilder på andre områder enn sport og pop, og tenker man økonomisk verdsetting, så er det er jo helt latterlig hva feks en fotballspiller kan håve inn i løpet av en kort karriere i forhold til en forsker eller ingeniør som gir et livlangt positivt bidrag til samfunnet som helhet.
Og, til slutt - det kan være stor forskjell på intelligens og klokskap. Det er historien full av grelle eksempler på..
Jeg leste en interessant artikkel om sosial mobolitet, målt ved hjelp av noen enkle midler. Ved å dele inn befolkningen i fem deler, var det interessante tall om mobilitet for dem som hadde forelder med inntekt i den 20% laveste delen av befolkningen. Selv om amerikanere holder på the American dream viser det seg at kun 25% av barn av slike familier kommer ut av den laveste kategorien, mens land som Danmark og oss her oppe har tall på 40%.
Tok et lite søk og fant referanser til en undersøkelse fra London School of Economics og Bristol University for et par år siden. Her i Norge kan vi takke studiefinansiering for at mange får utdannelse som ikke har far med fet lommebok.
Litt humoristisk kan vi si at vi er litt nærmere det samfunnet Karl Marx forutsa i sine skrifter, der arbeiderne eier produksjonsmidlene. Det gjelder deg, og det gjelder meg: Hodet er det som har verdi, resten av kroppen er mest der for å bære hodet til arbeidsplassen.
Hvem er så denne kultureliten? Den gjengen som kommer og snakker med Anne Grosvold en gang i uka?
Interessante tanker Rockette!
Tja og nei, ikke helt Avil.
Jeg tenker vel først og fremst at kulturlivet har en rekke halvstuderte røvere som har vel så mye å tilføre som akademia. (ref. det Brodin skriver om at vi både trenger faglig ekspertise og kreative sjeler som evner å se helheten og knytte det hele sammen)
Godt sagt Earl!
Anonym: jeg vet ikke hvem som er kultureliten, jeg bare registrerer at f.eks. Jan Kjærstad og Cathrine Sandnes heller ikke vet hvem de er, og de trodde jeg tilhørte den:-)
PS: innlegget er ikke skrevet MOT akademia men FOR halvstudert røveri.
Jeg er litt opptatt av at mange ting avhenger av hverandre for å kunne eksistere
Det er klart vi trenger en kulturelite, men trenger vi å gi dem så mye definisjonsmakt? Jeg mener, de kan jo få lov til være en priviligert elite i et lite lukket rom, eller kanskje et lite hvitt marmortårn.
Problemet er vel egentlig ikke at vi ikke har respekt for de som kan mer enn andre, men at noen venter at vi skal gi dem definisjonsmakt ut over det at vi hører på dem som har noe fornuftig å si.
Godt sagt, Håkon!
Men må vi ha en elite for å få en mer interessant kulturdebatt?
Det vil til enhver tid finnes autoriteter innen kultur som har engasjement og nyttige ting å si. Det er ikke nødvendigvis de samme som _mener_ de har interessante ting å tilføre.
Slik jeg ser det, er det i kulturlivet et større behov for å rokke ved etablerte sannheter enn på andre områder. De verdikonservatives ideer om elitær definisjonsmakt blir i så henseende et paradoks i vårt egalitære samfunn.
Jeg savner den nye vinen...
Legg inn en kommentar