Kjønn - og karakter(?)

Nei, jeg synes ikke det er selvmotsigende å være feminist og samtidig mene at jenter skal skjemmes bort. Det er, og kommer alltid til å være, forskjell på menn og kvinner. Man tager det man haver, og bruker det for hva det er verdt.
Jeg forventer å bli forgudet, og jeg forlanger frihet til å bruke mine kvaliteter og styrker (også de som ikke er så utpreget feminine...) uten å bli sensurert eller undervurdert ut fra ideer om "det svake kjønn". Og jeg ville vært idiot om jeg unnlot å vifte med øyevippene når skapdøren må festes eller sykkeldekket lappes...

Noen vil ha det til at jeg er kravstor. At jeg vil ha det beste fra to verdener. Jeg ser det ikke sånn. Ærlig talt! Noen privilegier må man få som kompensasjon for det faktum at man ikke kan tisse stående.

Vi har i likestillingsprosessen hatt en tendens til å adoptere hverandres negative greier. F.eks. fokuseres det mer på å få kvinner inn i styreverv enn menn inn i omsorgsyrker. Og i stedet for å slutte å objektivisere kvinnekroppen har vi begynt å gjøre menn til glansbilder. Kristian Kjelling er blitt mer kjent for å ta seg bra ut i bar overkropp enn for å være en dyktig håndballspiller.

Kjetil Rolness tok for seg temaet i Dagbladet på lørdag. Hvordan de glansede bladenes forsidemodeller blir stadig mer glamorøse og mindre påkledd. Ironisk nok bruker de såkalte damebladene også kvinnelige modeller på forsiden, og det er bare en liten tøybit igjen før dama på forsiden av KK er like avkledd som hun på FHM. Bare at damebladene bruker jenter som i utgangspunktet har utrettet noe mer enn å ta seg bra ut halvnaken på coveret. Dyktige, sterke kvinner blir dollet opp og retusjert nesten til det ugjenkjennelige, og smiler tanketomt til oss fra forsiden på de ulike damebladene.

Jaggu, sier jeg. Framskritt?

Onanisten

I følge Pessoa elsker vi aldri noen. Vi elsker bare forestillingen om noen. Det er vår egen forestilling, altså oss selv vi elsker. Onanisten er ynkelig, men egentlig er han det perfekte uttrykket for kjærlighetens logikk. Han er den eneste som ikke forestiller seg, lurer seg selv eller lurer andre.
Dette må være en av de mest gjennomført kyniske betraktningene jeg noengang har lest. Det er morsomt å lese det for vi kan vel alle gjenkjenne "onanisten" i overført betydning. Disse narsissistiske sjarlatanene som finnes på hvert gatehjørne. De som mener at enhver står seg selv nærmest, alle er sin egen lykkes smed, vi lever alene og dør alene og vi har ikke ansvar for andres ve og vel.

Jeg er ganske glad for at det realistisk sett ikke er sånn. At de fleste mennesker er bedre enn som så. De lar hensynet til fellesskapet komme før hensynet til seg selv.
Jeg er så heldig at jeg har vokst opp med et fantastisk forbilde. Min mormor var en usedvanlig klok og reflektert kvinne. Hun mente at man ikke kunne oppleve ekte glede i seg selv uten å være i stand til å glede andre. Jeg forsto ikke helt rekkevidden av hennes logikk som barn, men mange av hennes uttalelser har likevel festet seg. En av de tingene hun stadig gjentok var at etthvert menneske som kommer inn i livet ditt er en verdifull gave. Du skal forvalte den gaven med omtanke og respekt.
Min mormor var et av de edleste menneskene jeg har møtt. Det hjalp naturligvis at hun var utstyrt med nesten utenomjordisk toleranse og tålmodighet. Hvis selvbevissthet og moral er det menneskelige adelsmerket, kunne min mormor vært posterpike.

Naturligvis er det vanskelig å etterleve slike credo. Det finnes altfor mange søppelmennesker rundt oss. Men når alt kommer til alt er onani utrolig kjedelig. Den virkelige gleden ligger i å glede andre.

Peace&love

Jøss, er det mygg her?

Jeg er ikke overvettes begeistret for mennesker som mener at du ikke har reflektert grundig over ting hvis du er uenig med dem. De blander sin egen overbevisning med universielle sannheter, viser liten forståelse for din beslutning, og hevder at det er du som ikke forstår. Så tåkelegger de argumentasjonen med en masse irrelevant fjas. Liksom for å dekke over at det de sier har store svarte hull.

Jeg er heller ikke overvettes begeistret for folk som skal ha meg til å forsvare mine verdiprioriteringer i tide og utide.
Jeg misjonerer sjelden. At jeg har valgt å være vegetarianer, er for eksempel et resultat av hva jeg synes er riktig for meg og ikke et uttrykk for hva jeg synes alle andre bør gjøre. Men noen blir provosert av at jeg har valgt å ikke spise kjøtt av ideologiske årsaker, og de tror at jeg føler meg superior overfor dem. Dette provoserer tydeligvis, for alltid er det en eller annen kverulant som skal ha meg til å forsvare det.

Hvorfor gjør de det? Jeg synes det er respektløst.

Frankly, my dear - I don't give a damn

Sånn. Da var det gjort. Opposisjonen bet på agnet og står nå "skulder mot skulder" (sitat Dagsrevyen), Siv, Lars, Dagfinn og Erna med strenge, indignerte ansiktsuttrykk og krever blablabla. Som vanlig forsøker Israels venner å fremstille boikottaksjonen som antisemittisme. En oppfatning blir ikke sann selvom den gjentas til det kjedsommelige.

Nå blir det sirkus til folket. Mye sirkus og lite brød.

Jeg bryr meg ikke. Gidder ikke mer. Jeg føler meg som en utkjaset småbarnsmor som har gitt opp barnas søskenkrangling og låser seg inn på badet med konjakk, sigariller og høy musikk på øret. Det får gå som det går. De får holde på til de går lei. Jeg kjeder meg.

I går var jeg (igjen) til utredninger. Mellom nuking av hodet, og pirking, stikking og balansetester, ble jeg sittende å lese i ett av disse meningsløse ukebladene. Der fant jeg til min store glede en interessant artikkel. Om langsomme byer.
En langsom by har som mål å satse på miljø og lokal kultur for å bremse de negative ringvirkningene av globalisering og forurensning.
Initiativet til bevegelsen Cittá Slow – Langsom by – kom fra Paulo Saturnini, ordfører i den italienske småbyen Greve.
Målet var å forsvare den lokale kulturen mot et stadig mer aggressivt globalt forbruksmønster. Trafikken ble fjernet fra bykjernen, flashy neon og grell plast ble revet ned, den gamle verneverdige bebyggelsen ble restaurert, og lokale råvarer og tradisjoner ble satt i sentrum for byens handelsnæring.

Jeg drømmer meg inn i et nytt liv i en langsom by. Tilværelsen min hylles inn i adagios og lavendelbobler. Jeg tenker at jeg trenger mer glam i hverdagen. Ikke bling-bling, champagne og silkekjoler, men ro, poesi, arier og vakre farger.

Det skal bli så bra

Kristins flagrende ører

Jeg venter i grunnen bare på at Halvorsen skal snu seg mot kameraet og si til hele det sensasjonskåte pressekorps: "Ærlig talt. Nå må dere slappe av litt i nikkersen"!
Vel, Kristin er bakbundet og kneblet som en annen sub-tøs, så la meg gjøre det i steden: Ærlig talt! Det er ingen hemmelighet at SV boikotter israelske varer. Når Kristin Halvorsen blir spurt om dette er korrekt, må hun naturligvis svare ja.
Stridens appelsin er altså at SV må få mene det de vil, men Kristin Halvorsen kan ikke si hva det er?
Har man det samme forhold til SV'ere i regjering som man har til homser i Frelsesarmeen? Man må gjerne være det men ikke praktisere...

Jeg vrir meg av ubehag når jeg hører hva slags spørsmål reporterne stiller. Liksom for å lure politikerne i fella. Og så følger de det hele opp med krigstyper om DIPLOMATISK KRISE og inviterer en indignert Carl I. Hagen og en moraliserende Bondevik inn i studio for å uttale seg henholdsvis indignert og moraliserende om saken.
Det samme skjedde ved forrige regjeringsskifte. Jeg har glemt hva "saka" var den gangen, men det hadde sikkert noe Svartstad Haugland eller Jan Petersen å gjøre. Enkle bytter for pressedyret.

Hvordan kan vi forvente at våre folkevalgte skal komme igang med jobbingen, når de blir tvunget til å bruke så mye tid på å forsvare seg for medieskapte "kriser"?

Det kan synes som om det er media som styrer landet. Jeg gremmes....

Betty Boop

Siden en av bloggpostene mine ble tolket som et politisk manifest, føler jeg for å balansere det hele litt med litt pjatt om jenter og kropp og sånn.

Jeg er ikke så veldig glad i stereotypifisering, for jeg er ikke spes typisk slik eller sånn jente selv. Blant annet hater jeg å shoppe, jeg farer ikke med sladder, leser ikke glansede magasiner, har ikke skapet fullt av sko, og jeg har aldri faket orgasme. (Man må ikke dulle bort mannen med sånt, da blir den bare bortskjemt og lat)
Den eneste grunnen til at jeg noen gang har eid en badevekt, er fordi jeg har måttet legge på meg. De siste månedene har jeg lykkes med det. Men kiloene legger seg ikke der de lå før. Det legger seg på mage og lår - og pupper! Jeg har fått kjempepupper! De er i veien uansett hva jeg foretar meg. Jeg er en flatbrystet kvinne fanget i en barmfager kropp!

Det fikk meg til å tenke på alle de jentene som driver og forstørrer brystene sine. Jeg har aldri skjønt hvorfor. De er jo fullstendig i veien. Dessuten ser det både absurd og bumsete ut.
Når man hører kvinners argumenter for hvorfor de legger inn silikon, så er det ofte slik at de ønsker å føle seg mer feminine. Hallo - hva er så kvinnelig ved å gå rundt med to oppblåset plastballonger på brystkassen??? For det er jo som regel ikke sånn at de legger inn bittelitt for å få litt former. Neida, C- og D-cup skal det være.

Noen skal ha det til at vi kvinner snakker stygt om hverandre fordi vi er misunnelige. Men det er ikke sånn. Jeg kan for eksempel godt si at jeg synes Aylar er dum som en kasse kaniner og at puppene hennes ser groteske ut - uten å føle et snev av misunnelse.
Ikke for at jeg har som vane å snakke stygt om andre kvinner. Dette var bare for å sette et eksempel.

Nuvel

Klar, ferdig - førti?

I dag hadde jeg besøk av en gammel venninne. På tirsdag blir hun enda eldre. 40 år. En milepæl. Hun er bittelitt frenetisk i forhold til det.
Jeg forsøkte å trøste henne. Førti er det nye tretti, sa jeg. Jeg hadde nemlig lest en artikkel i VG eller Dagbladet frontet av Anette Stai og Dorthe Skappel (naturligvis). Vi burde prise oss lykkelige for at vi er av (nesten) samme generasjon. Innen vi er femti, er det det nye tretti. Igjen frontet av kollagenfylte programledere og eksmodeller.

Not to worry.

Viderverdigheter

Noen ganger kan det være greit å være frilanser med hjemmekontor. Andre ganger er det ikke fult så stas. Som i går, da en kunde fikk det for seg at han skulle stikke innom med en CD istedet for å sende den i posten.
Leiligheten så ut som den stort sett gjør når jeg ikke venter besøk. (Jeg skal ikke gå i detaljer) Jeg så ut som jeg gjør når jeg sitter mutters alene i leiligheten. (Jeg skal definitivt ikke gå i detaljer om det)
Det spiller i og for seg ingen rolle. Det er designer han skal bruke meg som - ikke glansbilde for firmaet sitt. (takk og lov for det)

Hva er det egentlig med apperance is everything-konseptet? Det som veldig mange av oss har sementert så kraftig fast i sjela at vi ikke kunne kvitte oss med det om livet sto på spill...
Jeg er forfengelig. Forfengeligheten vil ingen ende ta. Den utarter seg på de underligste vis. For eksempel kan jeg godt ha vill og hemningsløs sex på stuegulvet med fare for at naboene ser det.(nei, jeg er ikke spesielt exhibisjonistisk) Men skal jeg utøve yoga eller vaske huset, blir persiennene trukket for.

Forfengelighet og indoktrinerte not-to-do-ting henger sammen. Det slår meg at grensen mellom oppdragelse og dårskap er hårfin, hvertfall for egen del.
Forleden traff jeg noen bekjente som jeg ble stående og snakke med. Det kilte så fordømt i øret mitt at jeg ikke klarte å følge med på samtalen. (I følge min mor klør man seg hverken i ører, nese eller andre ting offentlig. Blant annet. Listen hennes for hva som er/ ikke er comme il faux er ganske lang, og den er klistret opp med superlim i underbevisstheten min.)
Da jeg endelig kunne gjemme meg vekk og pirke meg i øret, fant jeg ut at den lille skumgummi-dingsen på headsettet til iPoden satt igjen der inne...

Noen ganger tenker jeg at min forfengelighet hemmer min personlige utfoldelse. Jeg burde gi mer faan. Det tror jeg skal bli mitt nyttårsforsett.
Så om du ser en forsoffen utseende dame som snakker med seg selv og hilser på alt og alle og synger høyt og falskt for seg selv inne på ICA, er det ikke sikkert hun er gal. Kanskje hun bare er et vane-challenged individ som strever med å kaste av seg hemningene...

"Det er saksen, mor, den håndhilser ikke"

Det slår meg at jeg må finne en bedre måte å kommunisere med verden på. Misforståelsene hagler tett rundt undertegnede. Litt plagsomt... Jeg behøver faktisk ikke en gang bevege meg ut i den virkelige verden for å bli feiltolket og overvurdert. Alternativt undervurdert. Det kommer an på hvem som sitter med stempelputen.
Noen ganger tenker jeg at folk setter større pris på illusjonene de skaper seg om en person enn det faktiske mennesket.
Kanskje må det være sånn.

Det ser bæd ut long time... Reality suger!

Atlas Shrugged

Min gode venninne ringte meg forleden og uttrykte et ønske om mer intellektuell stimuli. Det er ikke noe galt i det, men nå var det altså slik at verket hun hadde tenkt å begynne med var avAyn Rand
Jeg mumlet, mest for meg selv, ja og ha, men inne i meg sto jeg og fektet med armene i slow motion og skrek neeeeeeeeeiiiiiii med dyp brumlende røst. Du vet - som man ser det på film i det man zoomer inn på en tilskuer til en katastrofe...
Egentlig var jeg litt imponert over at hun ville gi seg i kast med tyngre verker. Men når hun først skal lese en moralfilosofisk roman, skulle jeg ønske hun hadde valgt en annen forfatter enn turbokapitalismens yppersteprestinne.
Det ville vært nedlatende av meg å foreslå noe mer oppbyggelig. Som Erich Fromms "Å ha eller å være" eller Thomas Hylland Eriksens "Egoisme". Jeg holdt kjeft og håper hun gjennomskuer det hele selv.

Det er kanskje ikke så rart at Rand har blitt så populær i vår tid. Essensen i hennes dogmer er det vårt samfunn dreier seg om; å ikke gjøre NOE utfra plikt, men ut fra valg. Altså: moralske handlinger er valg vi tar på egne vegne - ikke av hensyn til andre. At altruismen ikke eksisterer som en naturlig egenskap hos mennesket. At mennesket i bunn og grunn er egoistisk. Alt vi gjør, er for å gagne oss selv, og at slik må det være for a vi skal kunne overleve i denne verden.

Det er ikke uten grunn at kapitalistene og de politisk liberale ytterpunktpartitilhengerne bekjenner seg til "randismen". Det er nettopp dette som bekymrer meg med Rands popularitet.

Kanskje er det bare ønsketenking fra min side at objektivistene tar fundamentalt feil. Alle beviser peker i retning av det motsatte i denne kalde verden.
Hvis altruismen ikke er en iboende egenskap, vil det si at vi alle står helt alene. Og det orker jeg ikke en gang tenke på.

I dag er første dagen i et splitter nytt år. Jeg har så mange ønsker og håp for dette året. Ingen av dem innbefatter et spor av rasjonell egoisme. Vi trenger ikke mer invidualisme. Vi trenger mer nestekjærlighet. Mener nå jeg...