Kjemisk lykke?

Inspirert av medblogger Hjorten's bloggpost om hyperaktive barn og Jakten på diagnosene, fikk jeg lyst til å reflektere litt rundt dette med legenes kobling til legemiddelindustrien, diagnosesetting og økende bruk av medisiner.

For det har jo faktisk blitt slik at menneskelig adferd i økende grad blir patologisert. Hva skyldes det at stadig flere blir diagnostisert med psykiske forstyrrelser og adferdsproblemer? Er vi i ferd med å sykeliggjøre naturlige reaksjoner på livets smerte, og er dette i så fall en positiv utvikling? Er det forsvarlig å medisinere vanskelige barn, sjenerte mennesker og premenstruelle kvinner med medikamenter som potensielt sett er veldig skadelige?

På midten av 90-tallet eksploderte salget av en ny type antidepressiva; selektive serotoninin re-opptakshemmere, SSRI - også kalt Lykkepiller. Det ble antatt at medikamentene hadde færre og mindre alvorlige bivirkninger enn eldre tricykliske antidepressiva. Gjennom denne antagelsen legitimerte man bruk av medikamentene - ikke bare mot tunge depresjoner, men også mot sorgreaksjoner, stressrelaterte lidelser, mot PMS og ved røykeslutt. Det man unnlot å informere om ved lanseringen av det første SSRI-medikamentet Seroxat her i Norge, var at medikamentene bød på ubehagelige bivirkninger, selvmordsfare og avhengighetsproblematikk. Nylig kom det fram at Statens legemiddelverk hadde tilbakeholdt denne informasjonen i 15 år.
Dette har ført til at et 10.000-talls mennesker lever med skader og avhengighetsproblematikk etter (unødvendig) bruk av antidepressiva.

Medisinsk framskritt eller ren markedsføringsstrategi?
"Sosial angst" er eksempel på en ny diagnose ingen hadde hørt om før legemiddelindustrien sa de hadde en medisin mot det. Nå kan man kanskje si at det å være veldig sjenert kan være veldig hemmende for livsutfoldelsen for noen, og om man kan ta en liten pille - hva så?
Vel, jeg vil påstå at det er uheldig sett utfra flere faktorer. For det første er altså ikke medisinene ufarlige, for det andre frarøver de mennesket å vokse gjennom motgang. Før var vi forberedt på å leve med livets mangfold. Nå er vår kultur forandret og livets mangfold ser ut til å ha blitt målgrupper for legemiddelindustrien.
Disse pillene gir mer energi men mindre kraft. Man skulle tro at disse to begrepene har samme betydning, men slik er det ikke. Man får mer energi til f.eks. rydde i sokkeskuffen, men mindre kraft til å forandre livet sitt.

"Lykkepiller" har blitt mer et markedsføringskonsept enn legemiddel. Man har lansert en teori om at mennesker med psykiske lidelser mangler et signalstoff i hjernen; Serotonin. Hvis nivået av serotonin er feil, vil vi ikke fungere som vi skal. Tilføres stoffet blir alt som det skal være.
- Selective serotonine reuptake inhibitors er et begrep som tiltaler forskere innen nevrologi. Spesielt psykiatere som lenge har lidd mindreverdighetskompleks ovenfor sine legekollegaer og blitt ansett som en slags avanserte sosialarbeidere har omfavnet begrepet. De rettferdiggjør medisinering av depresjon på samme måte som medisinering av høyt blodtrykk. “Se, vi er også vitenskapsmenn!”
Tanken om biologisk psykiatri spekket med “vitenskap” om hjernefunksjoner, har forført en hel faggruppe. Termen SSRI stammer dog ikke fra vitenskapen, men fra legemiddelindustriens markedsføring. Prof. Edward Shorter

En av verdens fremste eksperter på SSRI, David Healy avviser teorien om at lavt serotonin-nivå fører til depresjon:
-Man har aldri klart å påvise forstyrrelser av serotonin-nivået hos deprimerte mennesker. Vi vet ikke hva som forårsaker depresjon, men vi vet at SSRI påvirker serotonin-nivået. Markedsføringspråket har forandret vår kultur i den grad at alle har blitt påvirket. Alle tror at mangel på serotonin fører til depresjon, men det finnes ikke bevis, sier Healy.
Vi snakker i dag om SSRI og kjemi som vi tidligere snakket om Freud og seksuelle komplekser. I perioden 1940 til 1960 hadde vi en mengde “psykobabbel”. – En slurvete omgåelse av fakta. Dette har blitt endret til “biobabbel” – en terminologi rundt serotonin som folk tror seg å forstå men som i virkeligheten er meningsløs.

Hva nå?
Nylig kunne avisene melde at det er registrert nedgang i salget av antidepressive medisiner, for første gang på mange år. Fra 1960-tallet har bruken av AD økt hvert eneste år. Helt fram til 2005. Det skyldes sannsynligvis ikke at folk har blitt mindre deprimerte, men forhåpentlig at både leger og pasienter er i ferd med å gjennomskue legemiddelindustriens kyniske bedrag.

(Kilder: MotKur: NRK Puls, BBC og The Guardian)