Jeg gjør mine daglige mantra og tenker at i dag er det én dag mindre til alt skal bli bedre. I dag er det 833 dager siden livet, og enda flere dager siden tiden hadde verdi og en viss ro over seg. Siden urviseren gled jevnt og trutt over blanke flater.
Når sant skal sies er jeg ikke så rent lite imponert over meg selv. 833 dager fanget i mitt eget hjem - i min egen kropp, i mitt surrete hode. Hvit støy. Og jeg har fremdeles ikke bikka over. Eller kanskje har jeg det, bare at jeg vet det ikke selv. Kanskje gjør jeg de underligste ting uten å legge merke til det.
Tenk om et tre falt i skogen uten at noen var klar over det.
Tenk om hjertet plutselig slutter å slå, tenk om jeg ikke får puste mer og kveles til døde, tenk om jeg faller nå og ingen finner meg før det er for sent? Tenk om...
833 dager, 19992 timer, 1199520 minutter. Tikk-takk, det er uret på venstre side som fremdeles går. Neste minutt, neste time, neste dag...
I den tikkende stillheten er jeg som en urmaker, immun mot tiden. Jeg lever om høsten, i barneskolen, med etterbliven sommersol og plutselig ro mellom pultene, eller om våren før forelskelser og grønne bølger. Jeg griper ikke etter ord og hiver meg hodestups i en ønskebrønn med alle årets dager.
Da hvisker du tre ønsker inn i min talehøyde. Og selv om jeg har hørt dem før, går de i oppfyllelse for første gang, jeg sier hver setning som om den var min siste mens hjertet slår i svime, og tiden, den går over all forstand
9 kommentarer:
Sterkt skrevet. Det viser styrken både i det menneskelige psyket og mer spesielt i ditt.
Tiden er relativ, så Tigerungen en gang. Han hadde hørt det på Svein og Rotta. Og det er den.
Går tiden fort eller sakte, for deg?
Takk iskwew.
Tigerungen er en klok ung mann. Tror jeg vet hvor han har det fra:-)
Tiden går veldigveldigveldig fort. Enda jeg er utålmodig...
Jeg har det slik at når livet er fullt av opplevelser, virker det som om den går sakte. Du har så mange historier å fortelle da. For eksempel var tre uker ferie i Brasil som en evighet. Et år i Brasil virket som et halvt liv.
Når livet ikke er det, går tiden veldig fort, den bare går og går uten at du har noen knagger og henge den på. Så denne høsten er borte i gråhet og rutine.
Og det er faktisk motsatt av hva du skulle tro, ikke sant.
Ja! Det er kjemperart. Men også bra. For da varer det fine lenger og det dumme kortere. Hvertfall tilsynelatende...
Ja det er bra! Det går an å ta de frem stadig vekk, og nyte opplevelsene om igjen.
Utrolig flott beskrivelse av at ens kropp er ens eget fengsel.
Jeg har rappet denne:
De underlige to tider
Fremtiden ender I nuet
Fortiden ender også her
Derfor vil den som kjenner Nuets sted
Kjenne både begynnelsen og enden
For der de to tider ender
Er også stedet hvor de begynner
Fordi de skifter retning der -
Fremtid blir til nutid og til fortid i samme øyeblikk -
Vil bare de som Er i dette øyeblikket
Ha det evige livet som ikke har noen tid i seg
Men bare er Livet Selv
Stort for den som kjenner det strømme gjennom
Mens en er i en evig fred
En klem til deg. I dag.
Takk Sadie, Eirik - fantastisk dikt! og alliene.
Klem til dere alle
Legg inn en kommentar