mandag, mars 12, 2007

Selvtekt eller berettiget harme?

Marianne Aulie har altså navngitt to profilerte menn som dopet og forsøkte å voldta henne på et nachpiel for 14 år siden, og det synes jeg er helt på sin plass.

Det har i den senere tid vært diskutert voldtekt opp og ned og i mente, det har vært påpekt at kvinner må bli flinkere til å anmelde, etc. Men greia er at altfor mange voldtektssaker blir henlagt, og det kan virke som rettsvernet til overgriperne er så viktig at det går ut over voldtektsofres (retts)sikkerhet.

Blir Aulie straffet for å ha offentliggjort navnene, er det bare nok et tegn på at noe er fundamentalt galt med rettssystemet. Det er nesten så jeg håper at flere voldtektsofre går til selvtekt.

You go grrl!

Noen har skrevet mye bra om temaet: Thinking with my fingers, Iskwew, Avil og Beate

Les også denne posten av Prinsesse Lea på 0308-bloggen. Det er høyst relevant i forhold til det kvinnesynet som en del kommentatorer har gitt utrykk for i voldtektsdebatten, for ikke å snakke om det kvinnesynet som blir tydelig i rettssystemet.

22 kommentarer:

Anonym sa...

Ikke bare blir mange voldtektssaker henlagt, men det tas svært sjelden ut tiltale.

Jeg skrev en faktatråd om det en gang, etter å ha blitt mildt sagt sjokkert:

http://iskwew.com/blogg/2006/09/17/fakta-voldtekt/

At så mange, menn i særdeleshet, ikke ser dette som et rettssikkerhetsproblem av dimensjoner er en gåte.

Lothiane sa...

Dette er tøft av Aulie, synes jeg... og jeg mener også hun er berettiget til dette. Det får være måte på hva folk kan gjøre uten å måtte stå til rette for det. Rettssystemet er i hvert fall ikke egnet til å ta seg av overgreps- og voldtektssaker. Jeg synes hun sier det så fint i intervjuet... at det handler om et sår man må leve med resten av livet.

Det skal bli interessant å se hva som skjer videre.

Anonym sa...

Jeg synes hele greia der var merkelig.

Milton Marx sa...

Jeg bare konstaterer at ingen her vurderer den muligheten at Aurlie ikke snakker sant.

Rockette sa...

Det kan ha noe med at vi forstår hvor langt inne en slik påstand sitter, Milton

Jill sa...

Kremt - men er det muligens å åpne for at hvem som helst kan sette fram en hvilken som helst påstand når det måtte passe seg? Jeg bare spør - og tar ikke stilling til det Aulie sier, for det er som du sier, et utsagn som helt sikkert kan ha sittet langt inne. Men en viss rettsikkerhet bør vi vel etterstrebe til tross enhvers rett til ikke å bli voldtatt?

Rockette sa...

Naturligvis skal man ikke åpne for at hvem som helst kan sette fram uriktige påstander om noen som helst.
"Øy, om du ikke er grei, anmelder jeg deg for voldtekt" liksom? Det tror jeg ikke vil bli et problem.

Jill sa...

Å-åh - sorry for dropping by :-)

Rockette sa...

Dont be sorry Jill. Du er hjertelig velkommen når det skal være:-)

Anonym sa...

Før vi uttaler oss for eller imot Aulies aksjonsform, må vi foreta en enkel, men strengt nødvendig analyse. Med utgangspunkt i en velfundert, prinsipiell holdning kan vi avgjøre hvorvidt vi støtter eller avviser den konkrete handlingen.

Tilsynelatende er spørsmålet enkelt, man vil kanskje formulere det slik: Er det akseptabelt å lansere påstander om et menneske når dette mennesket ikke selv er til stede for å imøtekomme utspillet?

Eventuelt vil man kunne tilskynde en nyanse: Er det avgjørende hvorvidt påstanden formuleres privat eller i all offentlighet?

Dessverre er ikke dette dekkende, bildet er mer komplisert enn som så. Det finnes nemlig et vanskelig element av menneskelig psykologi her som vi ikke kommer utenom. Dette elementet handler om konsekvensene av å benekte en påstand, og fenomenet om bagatellers vekst ut av bagatellenes verden. Enkelt sagt: Jo mer man vedblir å bagatellisere en hendelse, jo mindre er den en bagatell.

Det ligger i bagatellens natur at den kun er en bagatell så lenge den forblir urørt og nesten uuttalt. Idet den fingres med, snus og vendes og omtales om og om igjen, vokser den seg med tiden så stor i vår bevissthet at den ikke lenger er en bagatell, men derimot en ytterst tilstedeværende tanke i vårt sinn. Bagatellens eksistensberettigelse som bagatell er omvendt proporsjonal med den tiden vi bruker på å gruble på den.

La oss for eksempelets skyld si du synes det under enhver omstendighet er helt greit å si akkurat hva du vil om andre mennesker. Med utgangspunkt i ditt livssyn og dine verdier synes det er helt i orden.

Da vil du formodentlig hevde at Aulie rent prinsipielt ikke gjorde noe galt, selv om påstanden hennes som sådan skulle vise seg å være usann. Dette vil du forsvare med prinsippet om absolutt ytringsfrihet, og dessuten henvise til at den anklagede har tilsvarende muligheter til å forsvare seg og sin verdighet i all offentlighet. Du definerer da den anklagende og den anklagede som jevnbyrdige (i dette tilfellet med likeartet tilgang til massemediene).

Problemet er inntrykket som etterlates hos publikum. Hvis jeg svertes gjennom en voldtektsanklage, kan jeg – ifølge ditt livssyn – renvaske meg ved å avvise påstanden som løgn. Men dette endrer ikke det faktum at påstanden ble lansert, at den vakte betydelig oppsikt og at svært mange fikk med seg opptrinnet. Vil min tilbakevisning vekke like betydelig oppsikt? Nei, rett og slett fordi den er ventet. Det er forventet at jeg avviser den, altså kan ikke påstandens motsats overraske og sjokkere slik påstanden selv gjorde. Bare der ser vi omrisset av en en-null-seier til påstanden på avvisningens bekostning.

Men viktigere er det psykologiske fotavtrykket som etterlates hos publikum: Først et dypt et som sier at jeg er voldtektsmann, så et lite et som avviser det. Retorikk og psykologi i skjønn forening, dette.

En påstand fremsatt overfor et stort publikum som rommer profilerte mennesker, er i dagens mediesamfunn ensbetydende med stor ståhei. Dermed er påstanden, som, gitt at den er en løgn, i utgangspunktet må anses som en bagatell (jeg kan jo ”bare avvise den”, ikke sant?), på svært kort tid være frarøvet sin anledning til å vedbli å være en bagatell. Den er en alt annet enn en bagatell, den er en altomfattende, overskyggende heftelse ved min personen som det er umulig å slette. Kun tiden kan hjelpe meg, men det er ikke sikkert min gjenværende levetid er lenge nok – det finnes alltid noen som husker.

Det beste motmiddelet er formodentlig jussens forsøk på å innføre absolutte avvisninger, og det er ganske blaute greier. Her finner vi et pompøst språk som inkluderer begreper som at ”påstanden er kjent død og maktesløs”. I virkeligheten er dette paukeslag i løse lufta, for ingen påstand er i realiteten verken død eller maktesløs før den er glemt, og det finnes ikke den dommer som kan pålegge oss å glemme.

Hva ender vi opp med? Jeg synes det rent rasjonelt er umulig å komme utenom følgende konklusjon: Fordi en offentlig uttalt påstand er egnet til å plante en mistanke det er umulig å fjerne fra den samme offentligheten, kan vi ikke støtte Aulies utspill.

Det ligger latent i de fleste mennesker å sympatisere med andre som har blitt utsatt for grusomheter. Denne tilbøyeligheten er så fremtredende at den feier vår kritiske sans glatt til side, slik at veien er beredt for angivelighetssympatier. Jeg sympatiserer altså med deg fordi du angivelig har blitt utsatt for grusomheter.

Lar vi følelsene ta overhånd, blir hver og en av oss allmektige overdommere før vi vet ordet av det.

Og for ordens skyld: Når diverse advokater og rådgivere uttaler at Aulies utspill kun er et PR-stunt, så gjør de samme feil som alle de som støtter henne på basis av det jeg nettopp kalte angivelighetssympatier. Faktum er at sannheten bak påstanden er ukjent for alle andre enn de tre involverte menneskene; da fremstår det som svært lite gjennomtenkt å rykke ut med kritikk bestående av tilsvarende ikke-dokumenterbare påstander.

Tror jeg på henne? Ja. Men det er saken uvedkommende.

Rockette sa...

Hei VK
Først av alt; Vi "må" ingenting som helst. Overgrep er et følsomt tema, og følgelig er det følelser involvert - selv om spørsmålet jeg opplever du setter ved saken - er juridisk.

Selv har jeg overhode ingen problemer med å støtte Aulies "aksjonsform".
Da tar jeg natrurligvis utgangspunkt i at dama snakker sant og følgelig må få si hva som helst om en urett begått mot henne. Når hun vil, til hvem hun vil.

Anonym sa...

Da synker min respekt for deg.

Problemet med konklusjonen din er at den baserer seg på en antakelse. Hvis vi alle aksepterer antakelsen, støtter vi selvsagt hevnaksjonen.

Men dette er intet blivende sted for meg.

Rockette sa...

Jeg ser ikke på det som hevnaksjon. Det er din opplevelse av saken.

Min solidaritet som kvinne og som overgrepsoffer ligger naturligvis hos Aulie. Hvordan skulle det kunnet være annerledes?

At din respekt for meg har sunket er jo synd, men jeg skal nok kunne leve med det:-)

For ordens skyld; Hadde rettssystemet fungert bedre i slike saker, hadde nok jeg også vært sterk motstander av denne form for selvtekt.

Anonym sa...

Det ser ut til at det er svært viktig å støtte oppunder Marianne Aulies adferd for tiden. Og at denne støtten baserer seg på antagelsen om at hun har offentliggjort en sannhet.

Jeg antar at hun lyver.

Det innebærer at jeg ikke kan kalle dette en "hevnaksjon" - det er jo ikke noe å hevne. Det er fullt mulig at hun har vært på nachspiel, og at noen har vært i overkant ivrig under forsøk på å sjekke henne opp. Hvis hun da har hevet i seg masse dop (alkohol, amfetamin, kokain) kan hun ha misoppfattet situasjonen. Ting som står å lese her & der tyder på det. Det er mulig hun har opplevd dette som "overgrep", men hallo? Har virkelig ingen av dere damene her vært utsatt for overivrige mannfolk? Med "ærlige" intensjoner om å få seg en omgang i halmen, men ingen planer om å voldta noen som helst? Dustete adferd, ja jøss, det lever jo en Mr. Bean i oss alle ifølge Rowan Atkinson. Men derfra til å voldta? No way!.

Marianne Aulie har forhåpentlig lært at hun skal ta det rolig med dop siden den gang. Det er mange jenter (gutter også for den saks skyld) jeg kjenner som har lært dette i årene etter de fylte tjue. Ikke fordi de har blitt voldtatt, men fordi de har opplevd å miste kontrollen over seg selv og sin oppfatning av verden.

Antagelsen om at Aulie serverer en løgn baserer jeg på nettopp dette. At Aulie ikke har større selvinnsikt enn dette er urovekkende - for henne. Hun trenger tydeligvis hjelp. Det hun har gjort kan unngå å stemples som ren ondskap (som et PR-fremstøt kan kalles) bare ved at hun har store personlige problemer. Noen burde imidlertid si klart og tydelig fra om at NRK ikke er rette kanal for rop om hjelp.

SSRI og Valium - NÅ!

Rockette sa...

Du er så søt når du er sint, Goredom;-)

Anonym sa...

Takk i like måte, Rockette! :)

Lothiane sa...

Egentlig litt morsomt å se hvor opphengt de mannlige debattantene er i det juridiske, og kun det. Som om vi er et fullkomment og godt samfunn bare vi hele tiden følger det som er juridisk riktig.

Problemet er at da skjer det mange overtramp - som ikke kan bevises. Når det ikke kan bevises teller det ikke, ifølge lovverket. (satt litt på spissen) Og det er vel derfor en del av oss reagerer som vi gjør. Fordi vi har fått nok av saker der menn kan gjøre akkurat hva de vil, fordi de er sterkere - og fordi de er sikre på å gå fri.

Så lenge samfunnet ikke tar voldtekt på alvor, er jeg for "anarki". Også satt litt på spissen, men jeg er drittlei av å se jenter bli tråkka på i rettssaler og i media. "Hun burde visst bedre." "Hun burde ikke drukket." "Hun hadde så sexy påkledning." Hva faen er det for noe?

Jeg hørte en gang om en film der noen damer tok hevn over menn som hadde voldtatt dem. De dopet dem ned og kuttet nøttene av dem. Det er jo kjipt om det er sånn det skal bli. Ikke alle voldtatte kvinner nøyer seg med å sitte og skamme seg resten av livet.

Anonym sa...

Er det noen som har sett Thelma & Louise?

Louise Sawyer: Where do you get off behaving that way with women you don't even know, huh? How'd you feel if someone did that to your mother or your sister or your wife?

And the rest is history.

Rockette sa...

Veldig enig, Lothiane.
Jeg tror det juridiske aspektet er noe de gjemmer seg bak fordi de egentlig blir litt nervøse av dette. Grensen mellom "guttestreker" og overtramp er i noen tilfeller hårfin.
Det jeg synes er fint i kjølvannet av denne saken, er at den har fått belyst så mye av folks fordommer, antipatier og sympatier om saker som ofte ties i hjel.

Thelma & Louise ruler, Isk:-)
"Do you kiss your mama with that mouth" (til trailersjåføren)

Anonym sa...

Hvor er du, Rockette?

=Anja sa...

Hvor bliver neste "Rockettepost" av??

Rockette sa...

Hei Jenter
Jeg har vært syk. Er på vei opp i hyllehøyde nå:-)
*klems*