Det første jeg tenkte på da jeg våknet i dag tidlig. Hvordan jeg lå og telte lyktestolper gjennom takluka mens ambulansen sneglet seg opp Kirkeveien. Det er bedre å telle lyktestolper enn hvor mange ganger hjertet slår. Fra Thomas Heftyes plass til Tullevål sykehus er det 83 lyktestolper. På den ene siden av veien. Det tenkte jeg på. Og på at før dette hadde dagene sin egen farge. Og hver time sin sjattering. 7 dager, 168 timer, 10080 minutter, 604800 sekunder.
Det er sånn jeg overlever. Jeg teller og juger. Min evne til å telle og juge meg vekk er enestående. Det er rart, for jeg er fullstendig dyskalkulisk. Ser jeg mer enn fire tall på et papir, snurrer de rundt i hodet mitt, omkalfatrerer seg og kommer ut i en helt annen rekkefølge enn de skal. Men når jeg teller ting blir det riktig. Sprekker i tak, røde biler, vinduer i bygninger, passasjerer på trikken, fete spurver foran 7-eleven, antall striper i fotgjengerfeltet, sekunder det tar fra jeg taster koden i minibanken til pengene kommer ut. Det er vanligvis mellom syv og 10 sekunder. Men det virker lenger hvis noen står og puster deg utålmodig i nakken.
Problemet er at nå er alt telt. Bøkene i bokhyllene, bitene i parketten, spikerhull som burde vært kittet igjen og malt over, mursteiner i peisen, elementer i radiatorene. Jeg er ferdigtelt her. Det er absolutt ingenting igjen å telle. Men jeg får ikke panikk.
Det blir litt som med Kim Karlsen i Saabye-Christensens "Bly" i det han skal ut å dykke og får på seg et altfor tungt blybelte:
Først hørte jeg et smell bak panna, jeg klarte ikke å puste og alt ble hvitt omkring meg. Så sank jeg. Det ble mørkere, det var et seigt, mildt mørke uten lyd. Så traff svømmeføttene bånn og jeg fjæra, som mannen på månen. Til min store forbauselse ble jeg stående dønn fast på bunnen. Jeg kom ikke av flekken. Jeg flaksa med armene som en syk fugl. Men jeg fikk ikke panikk. Jeg bare begynte å gå. Jeg ante ikke i hvilken retning. Jeg var en fotgjenger på havets bunn. Det var det blybeltet. Det var for tungt. Det var for mye bly. Eller kanskje jeg var for lett.
Kim Karlsen hadde jugd på vekta.
9 kommentarer:
Jeg har forsøkt å kikke litt tilbake i historien din, for du skriver så mye. Jeg liker ikke å skrive sånn i all offentlighet, så derfor bladde jeg meg tilbake til noe av det første du har skrevet.
Du skriver så jeg får hjertebank og det går rare følelser gjennom brystet. Ikke sånn type romantisk hjertebank, men jeg blir grepet av å lese dine skrifter, og det går liksom inn i kroppen min.
Når man ser en ambulanse kjøre forbi er det aldri levende mennesker inni. Det er bare en bil som må veldig fort fram. Det haster. Men vi har ingen idé om hva det er som haster. Inni ligger kanskje et menneske og teller lyktestolper og vet ikke om hun skal leve eller dø. De som aldri har kjørt ambulanse kan ikke begripe hva det handler om.
Jeg håper du leser det jeg skriver. Du imponerer meg med din tapperhet. Virkelig. Jeg skulle fortsatt ønske
Hei Zorro
Jeg synes det er veldig hyggelig at du skriver til meg her:-)
Og takk for fine ord.
Egentlig burde vi kanskje heller ikke tenke på at det ligger noen i ambulansen? (nå snakker jeg litt metaforisk), for jeg tror mennesker flest og det vi gjør i livene våre, forsøker så godt vi kan å holde døden på avstand. Det er kanskje bare sånn vi kan leve best mulig og med minst mulig frykt,?
Hei og takk.
Jeg sendte en annen melding til deg også en av dagene. Et annet sted. Fint å se at du har oversikt i alle krokene her. Siden du har skrevet så mye bra har jeg litt lyst til å kikke på ting som ligger der og ikke nødvendigvis være den som kommenterer det aller ferskeste.
Nei, døden - det er et stort tema. De fleste ser vel en annen vei og tenker på andre ting. Et fornuftig valg er vel å tenke på livet og hva som faktisk skjer der.
Jeg håper at du har en god dag. I dag også.
Takk - og i like måte:-)
Rock spurte om han var sjenert. Han spurte Rock om hun var sjenert.
Ah - hehe:-)
Jeg syntes liksom det var noe kjent
Finally!
Hei, jenta!
..du vet; lenge før jeg selv opprettet en blogg, leste jeg din. Jeg fikk anbefalt den som spesielt leseverdig fra en kvalitetsbevisst synser.
Jeg la ikke igjen noen kommentar den gang; du tok nesten pusten fra meg.
Det gjør du fortsatt.
Åh, Maria, så hyggelig! Jeg er veldig glad for at du titter innom, og at du forteller meg dette akkurat nå. U made my day:-)
Skulle ønske jeg hadde noe muntrere bloggings å diske opp med. Det kommer forhåpentlig snart
Legg inn en kommentar