tirsdag, januar 08, 2008

Det blå huset

En gang drømte hun om å sitte ved havet og male virkeligheten blå. Gikk rundt med noe ufødt og udefinerbart inni seg som hun ikke helt visste hvordan å gripe fatt; - en slags lengsel.

Hun tegnet intrikate drømmebilder med kullstift og guache, skrev små, sære dikt og enda særere fortellinger som ble deklamert for et måtelig engasjert publikum. Hun forsøkte å finne sin egen bevegelse, sine egne dansesteg. Formet rare skulpturer i metall, malte på tekstil, plast og glass. Lukket øynene og formet bløt leire mellom hendene. Forsøkte å sanse formen frem, mens hun tenkte for seg selv: "Kunsten er fri, så hvorfor kan ikke jeg være det?!"

Hun fant ikke noe uttrykk, alt sprikte i alle retninger. Hennes stemme var ikke hennes. Ikke streken, ikke vendingene, ikke formen. Så hun la det hele til side og lette etter det andre steder. En liten bit der, et fragment her. Små, sarte skår av fullkommenhet og lykke.

Hun har alltid vært på vei. Søkt noe, eller flyktet, kanskje aller mest det siste.
Kanskje er det nettopp søken og flukt som er selve meningen, men hun ønsker seg inn i øyeblikket. Det vil si, hun har øyeblikket. Det er øyeblikket som ikke har henne. Sånn kan det også forstås...

There is surely nothing other than the single purpose of the present moment. A man's whole life is a succession of moment after moment. If one fully understands the present moment, there will be nothing else to do, and nothing else to pursue.
Hagakure, via "Ghost Dog - The Way of the Samurai"




Noen av oss blir ikke født til kunsten, vi må la kunsten fødes i oss.
Å leve er en kunst i seg selv, ikke sant, og noen ganger er det for mange kritikere og for liten heiagjeng på sidelinja. Eller inni oss selv.

10 kommentarer:

Ujevne tanker sa...

Veldig fint sagt, Rockette. Og Ghost dog er forøvrig en fantastisk bra film.

Avil sa...

Eg har opplevd det slik:
Då eg var yngre var eg det eg gjorde. Skreiv eg eit dikt eller teikna noko, var det meg, og dermed kunne kritikk og innspel berre bety at andre prøvde å flytte meg bort frå meg sjølv.

No har eg skrive og teikna så mykje forskjellig at eg skiller mellom meg sjølv og produkta mine. Eg ser at eg bevisst kan velge teknikkar, at eg dermed også kan gjere valga annleis etter å ha fått innspel, og framleis vere herre (frue) over eige produkt.

Det som før var "mi stemme", er blitt "mitt register". Og det er veldig mykje betre. For meg, og for publikum. Eg har meir å spele på, meir å gje.

Men det er framleis meg som gjev det.

Rockette sa...

Tusen takk, anett.
Ja ikke sant! Det er en sånn vidunderlig stemning i filmen som står i sterk kontrast til handlingen. Ser man handlingen og hovedpersonens karaktertrekk for seg, stemmer det liksom ikke. og allikevel...

Supert forklart, Avil. Om stemme som blir til register.
Har du fått det til på samme måte med kunsten å leve?

Jeg husker jeg leste den posten din om hvordan du var som ungdom (1987?), og det kjente jeg meg litt igjen i. Når man skal "vokse inn i den man skal bli", gjøres det med store ord og fakter. Senere blir man mer avslappet - og det er så mye mer behagelig.

En av de tingene jeg liker best med å være meg som voksen, er at jeg er godt fornøyd med å være et tannhjul i det store urverket. Uten at jeg føler det begrenser meg på noe vis.

Anonym sa...

Du er en road movie. I meander mot havet?

Anonym sa...

Jeg kan kjenne meg litt igjen i det å ikke finne min egen stil. Tror jeg har et stykke vei igjen også, for min indre kritiker har dessverre mye sterkere stemme enn min indre heiagjeng.

Men altså.. den filmen... Det er jo Forest Whitaker, tenkte jeg og måtte sjekke link. Han er så herlig, virkelig en av mine favoritter. Jeg har ikke sett filmen, men han alene er jo grunn god nok til å se den. Takk for tips!

Rockette sa...

Mm, zorro. Væ'me?

Da er vi to, Lothiane. Hvordan kvitte seg med den indre kritikeren?
Jeg har filmen på DVD. Du kan låne hvis du vil:-)

Anonym sa...

Ah, gjerne det, Rocky! :)

Den indre kritikeren min har så langt stoppet et hvert forsøk på å gjøre noe ut av skrivingen min. Bloggingen er så langt det har kommet, men jeg bærer stadig på drømmen om å bli forfatter. (Den har jeg hatt siden jeg var lite barn.) Kanskje det egentlig betyr at jeg ikke egner meg?

Rockette sa...

Nei det betyr ikke at du ikke egner deg, det betyr at du venter på rett anledning til å kaste den av deg. (kritikeren altså)
Jeg ser for meg at den kan sitte hjemme på bjerget, mens vi drar til sydligere breddegrader for å realisere hver vår drøm om den Store Romanen!

Anonym sa...

Det høres ut som en fin plan! :)

Var på Nav i dag (oppfølgingsmøte) og fikk vite jeg fint kan dra til utlandet for lengre perioder, om jeg føler for det. Hurra! :)

Rockette sa...

Hurra, så kult! Det betyr kanskje at jeg også kan det?
Jeg har blitt invitert til å bo her.
Væ'me?

:-)