Fryd

Jammenjammen, jeg kan ikke blogge nå, altså. Når hodet våkner akkurat i tide til mine litterære helters nyutgivelser. Nå som kroppen begynner å lystre, og bare det å kjenne følelsen av å mestre ting, - noe så banalt som balansen på en sykkel, er synonymt med boblehjerte.



Jeg har jo syklet før, liksom, men nå er det som å sykle for første gang og forbundet med en fryd så sterk at jeg nesten ikke holder det ut, så sterk er den. En fryd mye sterkere, faktisk, enn da jeg lærte å sykle som barn. Og nå har jeg ovenikjøpet mye kulere sykkel en den kjipe jentesykkelen med sommerfugler og tre gir som jeg hadde da.

Det virker muligens litt snodig. At jeg skriver om fryd, mener jeg. Det har vært fire føkkings år, og jeg vet ikke hvor mye lengre. Var jeg en hest hadde noen skutt meg for lenge siden. Men jeg er ikke hest, og ingen har skutt meg ennå, og kanskje kommer det en dag snart da jeg er glad for akkurat dét.

Jeg kan sykle!

Og det fyller meg med en fryd nesten like sterk som når jeg boltrer meg i Saabye-Christensens svingende ordkunstnerunivers:

Strøtanker; - tanker strødd tilfeldig langs drømmenes parseller, der de gror som ugress og mareritt

Dette visste du sikkert ikke, men jeg er Kim Karlsen. Jeg har jugd på vekta, og blybeltet er for tungt. Sånn har det hvertfall føltes litt innimellom; - livet.
Og nå våkner Kim Karlsen tannløs, arrete og uten hukommelse på et hotellrom på Sortland, med få eiendeler, blant annet en syvende sans med fire telefonnumre uten navn. Det ene er hans eget.

Og snøen var grå og hang på skrå som et skittent gitter i luften

Jeg er dypt og inderlig forelsket i Saabye-Christensen. Bare det at han kan komme på å fortelle, plutselig og uforvarende midt i en setning at den perfekte meteren ligger i et hvelv i Paris. Er det ikke fantastisk! - Han eier ordene, og deler så raust av dem. Jeg sluker hver aforisme, anakronisme, metafor og rekvisitt.

Jeg frydes! Og det finnes ikke noe skrekkblandet her, bare ren og skjær glede. Akkurat nå.