Memento mori

- Det der er indre blødninger, sa Flora skråsikkert mens hun betraktet beinet mitt.

Jeg kikket ned og så blåmerket som bredte seg ut ned langs låret fra hofta. Låret banket skikkelig, men det var helt greit, det var ikke så veldig vondt. Det jeg ble litt svett av var termen indre blødninger

Floras papi er lege. Hun visste med andre ord hva hun snakket om. Det blåmerket var det største noen av oss noen gang hadde sett. Indre blødninger hørtes plausibelt ut. Der fikk vi for å balansere på autovernet. Vi visste jo at det fikk vi ikke lov til.

Kanskje kom jeg til å dø. Kanskje blødde og blødde det inne i låret mitt helt til jeg sprakk.

Vi var elleve og visste ikke hvor mye blod man kunne blø inni seg. Ikke en gang Flora som var legedatter visste det. Hun hadde aldri sett så bekymret ut før.

Plutselig måtte jeg veldig tisse.

Vi syklet oppover, vekk fra dumme autovernet. Som vi altså visste at vi ikke fikk balansere på. Det var jo nettopp derfor det var så spennende!

For hvert tråkk ned på høyrepedalen kjente jeg det sprengte i låret. En sånn litt skummel, dump følelse.

Flora så ekstra lenge på meg da vi nådde krysset der veiene våre skiltes. Plutselig slang hun sykkelen i veikanten, løp bort til meg og ga meg en real klem. Så snudde hun, hoppet på sykkelen og forsvant oppover.

Jeg følte meg brått veldig alene. Mest alene i hele verden. Det var bare meg og det dumme, bankende låret. Og den oransje minisykkelen med sommerfugler på.
Mest av alt hadde jeg ønsket meg Apache-sykkel. Rød, med langt sete og speedometer, men er man jente må man altså ta til takke med minisykkel med sommerfugler på. Urettferdig.

Det var ingen hjemme. Det luktet lavendel og møbelpolish. Maria hadde tydeligvis vært innom.
Jeg skyndte meg å tisse. Trakk inn duftene av klor og rent og lavendelsåpe. Jeg har alltid likt sånne veldig rene lukter. Som kan skilles fra hverandre og allikevel ikke lukte for mye sammen. Lukter er noe av det jeg husker best og lengst. Noen ganger er det nok å lukke øynene og tenke på en bestemt plass, så kommer luktene. Salt hav, solvarm hud, vanilje og mimosa. Og altså, aller best; lavendel fra de hjemmelagde såpestykkene til Maria.

Det var så stille at selv pusten min ga gjenlyd mellom veggene. Stueuret tikket jevnt. Tikk-takk, hva er det som går og går og aldri kommer til døra.
Jeg ønsket at Maria fremdeles var der. Med den tjukke magen og glade latteren som kunne fylle mange rom med trygghet og glede. Kjolen - blomstrete og fargesprakende - som luktet lavendel, kaffe og churritos.
Her var bare meg og mine indre blødninger. Dumme autovern med bulk som kan snubles i!

Jeg la meg stille ned på sofaen. Lukket øynene. Prøvde litt å se fredelig, blek og fattet ut, med armene i kors over brystet. Sånn var det sikkert å dø. Man kan aldri vite når man skal dø.

Det var det siste jeg tenkte før jeg sovnet.