Jeg trenger en katt

Vi er alle skapt av stjernestøv

Inne i hodet mitt er jeg på fornavn med for eksempel Kolbein Falkeid.
"Kolbein, har du et dikt for dette", kan jeg spørre ut i luften om jeg dumper borti noe som trenger litt falkeidsk filosofi.
Utenfor hodet mitt treffer jeg dessverre aldri Kolbein Falkeid, og gjorde jeg det, hadde jeg sannsynligvis ikke klart å få frem et ord.

En gang på åttitallet traff jeg Jose Carreras etter en forestilling i Madrids Parque Retiro. Jeg sa ingenting, men jeg tror jeg smilte. Litt skjelvende smilte jeg. Han spurte om jeg hadde hatt glede av konserten, og så smilte jeg, og kanskje jeg nikket litt. Jeg håper hverfall at jeg nikket, men sannsynligvis så jeg bare ut som et glisende, blondt nek. Hvilket jeg i og for seg også var. Jeg var 19 og trodde jeg var sjef over verden mesteparten av tiden, men altså ikke da Jose Carreras snakket til meg.

Litt senere, det kunne kanskje ha vært tidlig på nittitallet, lagde jeg en blomst av sølvpapiret fra en sigaretteske og ga til en skuespiller som var på samme bar som meg. Jeg lagde den blomsten fordi jeg gjerne ville vise at jeg satt pris på arbeidet hans, og det ante meg at jeg ikke ville klare å si det. Han ble oppriktig glad og spurte i vei om hvordan jeg hadde laget den og sånn, men jeg klarte ikke svare. Jeg bare smilte og nikket og gikk for å sette meg med vennene mine. Kanskje sa jeg ikke noe resten av kvelden.

Det hender at jeg treffer på denne målløsheten i meg selv når jeg møter "helt vanlige" mennesker også. Altså; vanlige, som i ikkekjendiser, de er like fullt ekstraordinære i all sin kraft.

Jeg er full av ærefrykt og nesegrus beundring for mennesker som bidrar til en bedre verden simpelthen ved å være seg selv og tilstede og ekte. De beriker meg hver dag, men de tør jeg snakke med og de er jeg på fornavn med også utenfor hodet.

Jeg er så takknemlig for å ha truffet dere, for at dere har latt meg inn, for at dere er til stede, for at jeg får være til stede for dere.

Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk nesten i ferd med å gå konkurs av takknemlighetsgjeld. Det føles godt.

For å si det med nettopp Falkeid:

Noen mennesker
spraker inn i livet ditt som kometen Kahoutek,
gjest fra de store, fremmede dypene der ute
hvor stjernene gror som koralløyer.

I feel blessed

Ettermiddagssolen ved Tsamandou

Det er som om man plutselig har slukt en lysende bit av ettermiddagssolen
Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.

For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;

Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.

Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.

Before such a sunset, the daylight pales of shame

Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos.
I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;

En vei. Ingen retur.

Boblehjertegeneratoranbefaling:

Legg ut på tur i plaskregnet, uten hverken paraply eller regntøy, blås i at mascaraen renner. Stikk innom et sted du av en eller annen grunn aldri stikker innom til tross for/ fordi du bor rett rundt hjørnet, for eksempel Vigelandsmuseet. Kanskje vil du oppdage at det foregår fine ting der du ikke visste om, for eksempel en sommerkonsert i museets borggård. Stå der og drypp og kjenn hvordan du fylles av for eksempel Fauré og Waxman, og tenk på alle de andre gangene i livet du har kjent på akkurat denne følelsen, for eksempel av et boblehjerte som nesten bobler over av det hele. Gå ut igjen i plaskregnet, med hevet hode, lange, dansende steg, la mascaraen renne, smil til alle, og om du tør - le høyt. Og tenk at slik kan også livet være; så utrolig, vidunderlig og regnvått.

Hvis øyeblikk blir vakrere enn dette, ønsker jeg å begraves i det.

Postpost

Vi er veldig festlige og impulsive. Og beautifulle. Savner dere.

♥

Alle mine helter er feminister

I am not a pretty girl
that is not what I do
I ain't no damsel in distess
and I don't need to be rescued
so put me down punk
maybe you'd prefer a maiden fair
isn't there a kitten stuck up a tree somewhere

I am not an angry girl
but it seems like I've got everyone fooled
every time I say something they find hard to hear
they chalk it up to my anger
and never to their own fear
and imagine you're a girl
just trying to finally come clean
knowing full well they'd prefer you
were dirty and smiling

and I am sorry
I am not a maiden fair
and I am not a kitten stuck up a tree somewhere

and generally my generation
wouldn't be caught dead working for the man
and generally I agree with them
trouble is you gotta have youself an alternate plan
and I have earned my disillusionment
I have been working all of my life
and I am a patriot
I have been fighting the good fight
and what if there are no damsels in distress
what if I knew that and I called your bluff?
don't you think every kitten figures out how to get down
whether or not you ever show up

I am not a pretty girl
I don't want to be a pretty girl
no I want to be more than a pretty girl

-Ani DiFranco-
"Not A Pretty Girl"

Tusen takk

til alle som stemte på meg! Jeg er rørt og glad - luvvYa.

Håkon & Cat: jeg har registrert meme'ne, jeg må bare summe meg litt:-)

Tålmodighet - og tørre fyrstikker

To av mine favorittbøker er tenkt og tegnet av Lars Elling.
De er små i størrelsen, men ruver i bevisstheten for alltid. Jeg blir litt rikere hver gang jeg tar dem frem.
På baksiden av den ene, Havet & Kjærligheten, står det:
Av og til kan det bli litt mye hav. - Og litt lite kjærlighet



Det har jeg grunnet litt over. Havet representerer i boka nemlig livet.
Havet er fullt av skjær (avstand, ensomhet, lengsel, smerte), og fyrvokteren som bor ensom der ute i havgapet passer på at ingen skip går på grunn. Det gjør han av kjærlighet.

Vi er alle fyrvoktere. Det er et stort ansvar.

Jeg tror på kjærligheten/godheten som helbredende kraft.
Alt består av energi, som vi alle påvirkes av, og vi burde bli flinkere til å mobilisere den positive. Det krever vilje, bevissthet og omtanke.

Kjempelett!

Gode handlinger avler gode handlinger. Om vi smiler og slipper noen foran oss i køen, er vi nesten garantert at vedkommende gjør en lignende god handling for andre. Slik vokser kjærligheten.

Global Decency Petition | Free Hugs Campaign | Random Acts of Kindness

Noen vil kanskje synes det er latterlig naivt å tro at verden blir bedre av sånt, men tenk litt på dette:

The best thing about life is that we are the ones who get to piece it all together

Fryd

Jammenjammen, jeg kan ikke blogge nå, altså. Når hodet våkner akkurat i tide til mine litterære helters nyutgivelser. Nå som kroppen begynner å lystre, og bare det å kjenne følelsen av å mestre ting, - noe så banalt som balansen på en sykkel, er synonymt med boblehjerte.



Jeg har jo syklet før, liksom, men nå er det som å sykle for første gang og forbundet med en fryd så sterk at jeg nesten ikke holder det ut, så sterk er den. En fryd mye sterkere, faktisk, enn da jeg lærte å sykle som barn. Og nå har jeg ovenikjøpet mye kulere sykkel en den kjipe jentesykkelen med sommerfugler og tre gir som jeg hadde da.

Det virker muligens litt snodig. At jeg skriver om fryd, mener jeg. Det har vært fire føkkings år, og jeg vet ikke hvor mye lengre. Var jeg en hest hadde noen skutt meg for lenge siden. Men jeg er ikke hest, og ingen har skutt meg ennå, og kanskje kommer det en dag snart da jeg er glad for akkurat dét.

Jeg kan sykle!

Og det fyller meg med en fryd nesten like sterk som når jeg boltrer meg i Saabye-Christensens svingende ordkunstnerunivers:

Strøtanker; - tanker strødd tilfeldig langs drømmenes parseller, der de gror som ugress og mareritt

Dette visste du sikkert ikke, men jeg er Kim Karlsen. Jeg har jugd på vekta, og blybeltet er for tungt. Sånn har det hvertfall føltes litt innimellom; - livet.
Og nå våkner Kim Karlsen tannløs, arrete og uten hukommelse på et hotellrom på Sortland, med få eiendeler, blant annet en syvende sans med fire telefonnumre uten navn. Det ene er hans eget.

Og snøen var grå og hang på skrå som et skittent gitter i luften

Jeg er dypt og inderlig forelsket i Saabye-Christensen. Bare det at han kan komme på å fortelle, plutselig og uforvarende midt i en setning at den perfekte meteren ligger i et hvelv i Paris. Er det ikke fantastisk! - Han eier ordene, og deler så raust av dem. Jeg sluker hver aforisme, anakronisme, metafor og rekvisitt.

Jeg frydes! Og det finnes ikke noe skrekkblandet her, bare ren og skjær glede. Akkurat nå.

Änglar, visst fins dom

Klikk deg inn til Hjorthen og se selv! ...and pay it forward.
Kos deg masse på spa, Delirium. God bedring og hell og lykke.

By my side

Jeg fant en gammel INXS-video hos PMS (tusen takk, georgeous), og kom plutselig til å huske min all time favorite-låt som jeg fikk lyst å dele. INXS er for vakkert til å glemmes.



Når jeg hører denne blir jeg voksvarm i boblehjertet mitt, jeg lukker øynene og sitter plutselig splitter naken på Papagayo-stranden mens Atlanterhavet skyller inn over nakne føtter, og kjenner varmen av solen, fra vennene mine, fra minnene herfra til evigheten og verden rundt, og tenker at om jeg åpner øynene nå står Ekko der med glitter i øynene og ler mot meg, og aldri skal noe noensinne komme til å røre sjela mi som akkurat denne dagen, denne sangen, dette minnet. All is well.

Jag har ett enda ord för allt, och det är kärlek

Det fundamentalfysiske paradigmet kontra fuzzy logic

Catchy overskrift, ikke sant? Nå tenker du kanskje at jeg skal komme med lange utredninger om kvantemekanikkens doble avhengighet mellom fysikk og filosofi? Ikke det? Nei, da har du helt rett.
Jeg skal skrive om havet, kunsten og kjærligheten i steden. Om det å være menneske, hverken mer eller mindre. Og kanskje aller mest om å være bare menneske, erkjenne sine begrensninger og ovenikjøpet leve godt med det.

Har du sneiet noen sorte hull, skjønner du at du ganske kjapt at du ikke er så smart som først antatt. Det kan oppleves ganske fortærende, men egentlig er det helt greit. Vi er alle dumme og kloke på hver vår måte. Heri ligger nemlig svaret på alt det som gjør livet magisk, vidunderlig og vanskelig; -alt avhenger av hverandre for å kunne fungere og dermed eksistere. Er ikke det fint? Det vil si at du aldri behøver å føle deg alene, for også i ensomhetsfølelsen ligger det fellesskap. Du deler den følelsen med millioner av andre.

Jeg har alltid likt å omgås veldig forskjellige mennesker. Sosialisering med parametrale motsetninger føles berikende, lærerikt og frigjørende. Frigjørende fordi kategoriene blir visket ut der mange forskjellige individer møtes. I slike situasjoner kan det virke som om folk er mer opptatt av å finne felles plattformer enn å markere forskjeller.

Da jeg var på reisefot, havnet jeg stadig borti mennesker med totalt ulike referanserammer enn meg selv. På mange måter er det dette og ikke alle de fantastiske stedene jeg har vært, som gjør reisetiden til mitt vakreste minne. At jeg kunne treffe mennesker helt hjemme selv om vi kom fra forskjellige verdener. At jeg fant lærdom, forståelse og aksept der jeg kanskje forventet avvisning.

Bloggeverdenen er også et sånt sted, synes jeg, der ulike mennesker finner felles plattform. Her kan man treffe mennesker man kanskje aldri ville dumpet over i det virkelige livet. Få impulser, ha meningsutvekslinger og splitter nye tanker.

For meg som har levd uten så mange sosiale arenaer de siste årene, er dette uvurdelig. Jeg føler behov for å takke. Til alle som byr på seg selv, som engasjerer seg, inkluderer og bidrar til dette fine fellesskapet.

LuvvYa all

Ηχώ

Jeg har en greie med nips og pynt og souvenirer. Liker ikke. Får kvelningsfornemmelser.
Men, allikevel; jeg har fragmenter av boblehjertet mitt stående på bokhylla. Bilder. Av mormor. Venner med kjærester og barn. Bilder av happy times. Klare bilder med smilende fjes knipset i lykkelige stunder.

Ett bilde skiller seg litt ut. Det er mørkt og kornete. Har en litt sånn dagenderpå-feel. Ansiktene er alvorlige og litt slitne og veldigveldig unge. Eukalyptusblader over hodene. Klær og hår i krøllete kaos blant puter og tepper. I bakgrunnen skimtes blått hav og en liten, turkis fiskebåt med rødt halvmåneflagg i masten.

Bildet må alltid stå der hvor jeg kan se det. Det spiller ingen rolle hvor mange som synes det er kjempesært at det fremdeles står der. Det har ikke med de to menneskene på bildet å gjøre, det har med tiden og stedet. Øyeblikket.

Tid og rom. Tiden eksisterer jo egentlig ikke før den har passert, og den har passert til gangs, men det øyeblikket vil alltid være med meg. Jeg har aldri vært så mye på en gang, og kommer heller aldri til å bli. Dronning av verden, innehaver av ultimat lykke og ungdom på et av de vakreste stedene som finnes og uten en bekymring i hverken hjerte eller hode.

Det var på den tiden boblehjertet mitt oppstod. Jeg trenger bildet for å minne meg om det. Det er veldigveldig viktig.

Glem mannen på bildet, det er ikke han det dreier seg om. Det handler om hvor stort og vakkert alt kan være. Og hva som er størst av alt og egentlig er innen rekkevidde selv om det ikke føles sånn.

Vi kan godt kalle mannen på bildet Ekko. Akkurat i dag føles det både riktig og viktig å kalle ham det. Ekko. Det ringler i ørene mine.

Her er noe kanskje litt kjedelig og leksikalt du ikke visste om meg, og muligens heller ikke har noen interesse av å vite; Jeg har vært gift. Jepp, fru Rockette, værsågo, kan jeg hjelpe deg?

Ikke for at det var så veldig fruete og moderlig, liksom. Jeg var 21 og giftet meg på en brygge ved Akvariebukten, iført sarong og med hibiscus i håret. Kjæresten min, som var danser, hadde fremdeles kostymet på fra kveldens show. Prince. Bare med enda vakrere øyne. (Jeg husker jeg tenkte det var bra det ikke var på den kvelden de hadde "How to Marry a Millionaire"-showet der han spilte MM. Bittelitt turnoff med den blonde parykken og løspuppene.)

Vi var veldigveldig unge og veldiveldigveldig forelsket. Alle vennene våre var der. Og halve landsbyen. Vi drakk yeni raki og spiste börek. Folk festet gullmynter på klærne våre mens vi danset. Røde silkebånd holdt ringene våre og oss sammen. Alle lo og var glade i hverandre. Feiret kjærligheten. Høyrøstet, brautende, syngende, gnistrende, dansende. Akkurat sånn som kjærlighet skal feires.

Det var noe av det mest fantastiske jeg noen gang har vært med på. Slik burde flere gifte seg; på impuls og uten det minste planleggingsstyr og konvensjoner, mens du elsker mer enn himmelen, solen, havet og universet på en gang. Det gir mening. Det gjør noe veldig fint med deg, og selv om du ikke skulle få noe som helst til å fungere senere... Så har du i det minste minnet fra brygga, ikke sant. Dessuten slapp du taler - og polonese!

Kunne ha fortalt
om dager på kaikanten
om balansegangen der
om solskinnsdypet som snor seg
og aldri snakker i gåter
men løser dem
-Falkeid-

Ηχώ - Ekko var egentlig en (kvinnelig) nymfe. Hun var forelsket i den vakre Narkissos, men når han ikke gjengjeldte hennes kjærlighet ble hun så hentæret av lengsel at alt som var igjen av henne var stemmen i form av et ekko.

Bildet jeg har fortalt om ble tatt der den greske mytologien forteller at en annen nymfe, Salmakis, levde. Hun ble så forelsket i Hermafroditios at hun ba Olympens guder om å smelte dem sammen til ett individ.
Den røverhistorien skal jeg (kanskje) fortelle en annen gang.

År 2 into orbit

Du slette tid som tiden går!
I dag er det nøyaktig to år siden jeg flyttet inn i bloggebyen. Da skrev jeg om hvordan jeg overlever; - ved å telle og juge.

Mye er telt i denne tiden, først og fremst flotte folk som funker. At det skulle være så givende og lærerikt her i denne sfæren hadde jeg aldri forestilt meg.

Den persiske dikteren, matematikeren og filosofen Khayyam skrev en gang:

Hva er allverdens rikdom? Når jeg ser meg om, er det bare to ting som har verdi: kjærlighet og godhet. Hver dag uten kjærlighet er en tapt dag.

Ikke mange dagene er tapt siden innflyttingen. Jeg føler meg privilegert og takknemlig som har fått lov til å bli kjent med så mange vidunderlige mennesker. Tusen takk skal dere ha. Må det kommende bloggeåret bli fyllt av kjærlighet og godhet for dere alle!

Peace&Love

BTW: dette bildet ble tatt i går! Frogner, Norway, altså. Åttogtyvendedesember!
Jeg velger å se på den som håpefull og ikke som et tegn på global oppvarming...

Klinings

Jeg hadde aldri klina før!

Akkurat det syntes jeg var kjempekjipt. Det gjentok seg selv inne i hodet mitt i rytmisk takt: "Hvorfor har ikke jeg klina før. Alle andre har gjort det, men jeg lissom, har ikke klina"

Det var en sensommerkveld som var akkurat så kald at det nuppet seg på armene fordi du ikke ville ta på genser. Tok du genseren på, hadde sommeren tapt.

Jeg var 13 og satt på et svaberg sammen med Tobbe. Ytterst på den nøgne ø Orust i den Göteborgske skjærgården. Det nuppet seg på armene og jeg hadde aldri klina før. Det føltes ganske forsmedelig.

I hele mitt liv har jeg kunnet ta en ting jeg ikke har gjort før, observere andre, og gjennomføre det som bare den. Hvis jeg går inn for det, altså.
(Da jeg ble født, kikket jeg meg sikkert rundt og tenkte; Å, livet ja. Dette fikser jeg". Det skulle vise seg at jeg ikke fikset det så lett, men det er en annen - eller mange andre historier)
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør slikt, men det er liksom min greie. Det er nok mer for å føle gleden ved å mestre enn for å imponere folk.
Akkurat det med klining er jo litt vanskelig å observere. Du går ikke bort til noen som kliner og ber om å få se hva de gjør med tungene sine, liksom.

Jeg satt taus ved siden av Tobbe som røykte rød Prince og stirret tankefull utover havet. Han sa ting innimellom også, jeg kan bare ikke huske hva han snakket om.
Han hadde korngult hår, nøttebrun hud og et arr over øyebrynet, men jeg husker ikke stemmen hans eller hva han sa. Jeg var bare opptatt at han var klinbar.

Jeg hadde planlagt det ganske lenge, - at jeg skulle kline på leirskolen. Så da bussen svingte inn mot leirskoleområdet speidet jeg spent over den andre klassen vi skulle være der sammen med. De sto urolige og ventet. Fniste litt og dultet borti hverandre.
Jeg satt bakerst i bussen med Svenne og Pim som var dritings fordi de hadde smugkjøpt øl ved forrige busstopp. Det skulle vise seg senere at det var lättöl, men thats beside the point. Min misjon var å spotte mulige klinekandidater.

Tobbe utmerket seg umiddelbart. Han sto foran de andre, staut og stolt, med direkte blikk mot bussen. Det var han som var sjefen, ikke sant. En sånn type du bør kline med når du ikke har klina før. Ingen vits å kløne rundt med amatører i evigheter når du kan gå rett til sjefen over klinings.
Allerede som 13-åring var jeg veldig intuitiv.

Egentlig var ikke Tobbe kjekkest. Han var røff i kantene og kul med hullete jeans og skinnremmer rundt håndleddet. Den peneste, som senere skulle vise seg å hete Clas, sto litt i bakgrunnen med en sånn mystisk aura rundt seg; - fjernt blikk. Han var høy, atletisk og hadde lyseblå Catalinajakke. Han var vakker, men jeg valgte allikevel å fokusere på Tobbe. Skjønnhet er skrekk. Vi vil fortæres av den, gjemme oss i ilden som omgir den. Men noen ganger trumfer coolness skjønnhet. Det er greit for meg.

Jeg husker ikke helt hvordan det var, men jeg har for meg at det ikke tok lange tiden frem til jeg satt på svaberget med Tobbe og nuppet på armene og tenkte det var kjipt at jeg ikke hadde klina før. Det tok sikkert ikke så lang tid før Tobbe prøvde å kysse meg heller. Det var kjemperart! Litt deilig, men allermest litt ekkelt.
Jeg hadde ikke forventet at tungen hans skulle kjennes så myk og glatt og nesten litt veik. Jeg åpnet øynene mens jeg klina og så rett inn i den korngule luggen og arret over øyebrynet og kjente at det var helt feil. Det var ikke Tobbe jeg skulle kline med, ikke egentlig.

Jeg hørte lydene av latter fra allrommet oppi hellinga. Tenkte at Clas satt der inne i et hjørne for seg selv og var fjern i blikket og usigelig vakker.
Så jeg rev meg løs og løp. Løp oppover mot trädgården, mot allhuset, og jeg var hoppende glad. Jeg hadde klina! Jeg var dronningen av klinings, og jeg ville gå inn i allrommet, inn i det innerste hjørnet, inn i blikkfanget til Clas.

Hva kan jeg si? Jeg var 13 og totalt blottet for moral. Jeg hadde oppdaget klining! Jeg har virkelig ingenting å si til mitt forsvar.

De minst väntade och de djupast röda

Det er utrolig hvor ofte og hvor mye jeg kan lese Edith Södergrans dikt uten å bli lei av dem.

Edith har vært min trofaste følgesvenn så lenge jeg kan huske. Jeg oppdager hele tiden nye dimensjoner i ordene hennes.

Jag längtar till landet som icke är, ty allting som är, är jag trött att begära

Det er noe veldig livsskraftig og -bejaende over diktene, til tross for at dikterinnen selv ble rammet av lungetuberkulose som 16-åring og døde bare 31 år gammel.
Hun avskydde sykdommen og fryktet døden. Dette tydeliggjøres i diktene, men aller mest gjenspeiles en fantastisk integritet og styrke.

Min självsäkerhet beror på att jag har upptäckt mina dimensioner. Det anstår mig icke att göra mig mindre än jag är

Det var mormor som i sin tid presenterte meg for Edith. Pussig nok gjenkjente jeg mormor i henne, enda mormor var frisk og sterk som en løvinne. Muligens var det noe med det karelske lynnet. Styrken, temperamentet, fandenivolskheten på den ene siden. Følsomheten, melankolien og skjønnheten på den andre.

Jeg leser Edith Södergrans Dikter og tenker på mormor. Og på alt det fine mormor sa. Som:

Etthvert godt menneske som kommer inn i livet ditt er en gave. Du skal forvalte den gaven med omtanke og respekt

Bildet av mormor står på hedersplass på bokhyllen. Jeg ser på det og hører Ediths ord:

Jag har ett enda namn för allt, och det är kärlek

Høsten på utskytningsrampen

Og jeg har fått nytt mobilkamera:-)

Peace&Love

Av mange bekker små

Ting blir tydeligere og veier mer når Lillann sier dem høyt. Som for eksempel:

Det vi retter oppmerksomheten vår mot, blir det mer av.

Når ting er for jævlige, gjelder det å fokusere på det som er bra. Det er alltid noe som er bra.

Vi snakket om Random Acts of Kindness og små, fine øyeblikk. Om gleden vi ser i oss selv og i andre. Om handlinger vi gjør for andre, de gode handlingene vi registrerer andre gjøre, og at det gir glede å gi.

I går kom det to jenter i tiårs-alderen på døra mi for å samle inn penger til årets TV-aksjon. De var så åpenlyst stolte å glade over å få lov til å yte noe for en bedre verden, å hjelpe andre barn. Det var så vakkert.

På lørdag ble jeg oppringt fra Amy Winehouse-konserten, for at jeg skulle kunne være med på et vis - og sanse stemningen.
Det var så fint, jeg blir glad av sånt. Tusen takk, H:-)

Jeg har fått lov til å være en støttende venn og samtalepartner, jeg har blitt hjulpet og støttet, jeg har truffet folk som funker og som gjør at jeg vokser i meg selv. Jeg føler meg på mange måter veldig privilegert.

Dette er en underlig tid for meg. Jeg sitter i mitt lille hjørne og observerer verdensbildet, men klarer ikke helt å sette observasjonene i vater for å respondere på dem. De nære øyeblikkene derimot, registreres og verdsettes.

Når dette er over, er jeg rede til å møte verden med smørsiden ut. Det er en fin tanke.
Som mormor* ville ha sagt: Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Pausepus