Visualize this!

Mange utøvere av kreative yrker vet at det er sammenheng mellom for eksempel dysleksi og evne til visuell tenking. For det meste fokuseres det på ulempene ved dysleksi og/eller dyskalkuli. Det skal behandles og overkommes.
Hva skjer med kreativiteten i den prosessen?

Tror det eller ei, men jeg var nødt til å forbedre matte-karakteren fra artium for å komme inn på kunststudier. Dette ble gjort under stort strev ved en privatskole. Der gikk jeg i klasse med en rekke folk som måtte opp fra 5 til 6 i matte for å komme inn på medisinstudiene. Og Line. Hverken Line eller jeg forstod en tøddel av formlene som måtte pugges for å kunne løse de ulike matteoppgavene. Vi hadde imidlertid en rekke alternative måter å løse oppgavene på som ikke ble helt anerkjent. Line og jeg var langt fra de dummeste i klassen selv om vi ble behandlet sånn.


Både Leonardo da Vinci, Albert Einstein og Richard Branson var/er dyslektikere. De aller fleste kunstnere har problemer med tall. Men er det egentlig et problem?

På skolen lærte vi at det finnes ett riktig svar på enhver oppgave. Dessverre er det han som sitter foran deg som har det svaret. Den kreative hjernen er mest opptatt av alle de andre uendelige mulighetene for svar. Men på skolen og i livet forøvrig må vi følge reglene. Vi må fargelegge innenfor strekene.
Under skolegangen lærte vi at vi må unngå feil. Senere finner vi ut at man kan ikke skape noe som helst hvis man ikke begår feil. På skolen lærte vi å dekonstruere, analysere og dra logiske slutninger. Det er helt og komplett ubrukelig i kreativ visualisering. Ufokusert tenking er det som virkelig leverer varene.

Som utøvende designer har noe av det mest meningsløse og energitappende i det daglige arbeidet vært møter og brainstorminger. Jeg har ikke noe annet igjen for det enn kundens tilfredsstillelse av å ha fått presentert en (for meg) rekke meningsløse powerpointslides og kakediagrammer. Faktisk er slike møter kreativitets-dödare. Jeg må ha flere dager fri, reformattere harddisken og ta meg mange lange turer der jeg tenker på helt andre ting før jeg kan starte den kreative prosessen.

Å slippe unna strukturen er det som leder til kreativitet. Å bli kjent med omgivelsene fjerner observasjonsevnen og nysgjerrigheten.
Kreativitetens hemmelige våpen og egentlige styrke er komplett kaos.

Visualize that!

Ab esse ad posse

Bare én sånn blå dag. Der du kan slå opp døren, løpe ned trappene og kaste deg på sykkelen og bare suse avsted uten en bekymring i hodet annet en hva du kan kaste bort av tid på små viderverdigheter og du slipper å spørre "Hvorfor meg", hvorfor noen i det hele tatt (eller kjenne det på kroppen). Og gresset er mykt og du leter etter markjordbær og et strå til å tre dem på, og kjolen er lett og luften sval og alt i hele verden akkurat passe til at du kan danse og le og kaste deg i armene på han som kommer fra helt en annen kant mens humla suser og alt det andre holder tyst. Litt sånn, i det minste. Om enn bare ett eneste lite blaff av en blå dag.

Var veien mellom senga og døra et hjem, ville jeg støte på et tak over hodet - hvor jeg enn strakk meg, og det ble ikke så stille at jeg fikk høre mitt eget hjerte slå - seig som en arbeider, som ikke enser en tilfeldig forbipasserende tid.
Da gikk ikke jeg her med en gammel gåte: Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?

Kroner en, kroner to, kroner tre, kroner fir...

I dag hadde jeg tenkt å skrive noe reflektert og innsiktsfullt om statsbudsjettet.
Det ble med tanken. Som vanlig henger jeg meg opp i de underligste detaljer. Som at kongehuset får 162,5 millioner å rutte med. Hva i all verden bruker de pengene til?

Introducing: Hesteblogg

Jeg var hestejente. Fra jeg var sånn ca. seks år og faren til kompisen min kjøpte hester jeg fikk lov å pusle med, og fram til jeg ble 18 og voksenlivet slukte tiden min, var hester og ridning selve meningen med livet.
Foring og kos før skoletid, kos og trening etter skoletid, kveldsstell etter middag. Konkurranser hver helg i sommermånedene, tidvis i vinterhalvåret.

Hestelivet ga meg virkelig fundament. Om det var lojaliteten fra dyrene, samholdet med stallgjengen eller den fine følelsen av virkelig å mestre noe som var det viktigste, vet jeg ikke. Sannsynligvis det hele.

Jeg har utrolig mange fine minner fra den tiden. My main man het Trigger. En usedvanlig godlynnet og småvilter kar som hoppet hindre med stor iver og kunne snu på femøringen. Trigger hadde snurrebart og kunne mange kule triks. Hvis jeg ba ham om et kyss, la han mulen forsiktig mot nesen min, før han lente hodet mot skulderen min og ville kløs i manken.
Fullt så kosete var ikke den andre hesten jeg trente. Pernille, eller Skinnet som vi kalte henne, ble reddet fra en nokså traurig tilværelse som ridehest for fjellturister. Han som hadde de fjellhestene var ingen snill mann, så da Skinnet havnet på vår stall var hun radmager, skitten og veldig, veldig redd.

Jeg husker fremdeles da hun kom ut fra hestetransporten. Det må være et av de mest begredelige synene jeg har sett. Hun var så redd at du kunne se det hvite i øynene hennes. Som om hun tenkte på hvilken jævelskap hun kunne komme til å oppleve her med disse rare menneskene.

Av en eller annen grunn forstod jeg umiddelbart den frykten hun bar på. Og det var som om hun forstod at jeg forstod. Og at jeg ville henne vel.
I veldig lang tid var jeg den eneste hun ville forholde seg til. Vi hadde lange samtaler, Pernille og jeg. Stille stunder der vi bygget opp gjensidig tillitt. Og et vennskapsforhold som skulle vare helt til Pernille gallopperte fri og trygg over de evige præriesletter.

Former Infatuation Junkie

Sommerfuglene i magen kan være fine også. Eller sånn nesten litt godt/vondt. Som du blir litt svimmel av, men som du ikke vil være foruten. Forelskelsen. Den ultimate følelsen av liv.

Min første kjærlighet het Øyvind. Han hadde fine, brune øyne, sort hår og sort skinnjakke og lignet litt på Rocky. Vi var 13 og det var kjærlighet ved første blikk.
Hvis jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjenne lukten av huden hans. Og av skinnjakken jeg fikk låne da han reiste på ferie med familien. Han kom tilbake med et halskjede av rosa og hvite skjell til meg.
Vi var sammen så ofte vi kunne. Jeg kom alltid for sent hjem, for jeg glemte tiden. Vi hadde så mye å snakke om av universets mysterier.

Noen ganger skulket vi skolen, iførte oss våre mest uskyldige blikk og bommet penger til "trikken" av fremmede på gaten under skalkeskjul å ha mistet trikkekortet. For pengene kjøpte vi pommes frites og cola på den snackbaren i Akersgata jeg har glemt navnet på. Men blikket til Øyvind - glimtet i øyet da han snudde det rosa sugerøret i colaen til meg, vil jeg alltid huske.

Veldig mange år etter satt jeg på Briskebytrikken og så ham ute på gaten. Han lignet ikke på Sylvester Stallone i det hele tatt. Han var lysere, rarere, - og litt kort i bena. Men jeg ble myk i hjertet mitt allikevel. Og takknemlig. På et underlig vis.

Menn kan fordreie noe så enkelt at selv barn kan forstå det rett
Får du hjertet mitt, tar du det som en mann
Holder du hodet mitt, kysser du meg med alt som kan kysse; nese, øyne, munn, hake, panne og kinn
Du kan bevise uten et ord at verden er spiselig, bror

Bar navle og godt tildekket personlighet

Jeg merker at jeg har litt problemer med å opparbeide noe særlig sympati med eller engasjement for folk som har lagt ut nakenbilder av seg selv på nett, ikke fått betalt, og dessuten blitt telefonterrorisert av slibrige menn.
Vel, det siste burde kanskje egentlig være noe man kunne unngå, men slik er det altså ikke.

- Tenk på konsekvensene av å stille opp naken med fullt navn og bilde, sier en av nakenmodellene, Beathe Grøgård til Dagbladet.

Æh, ja - det er vel innlysende, er det ikke?

- Jentene burde bli informert om at det kan bli vanskeligere for dem å få jobb, om relasjoner med familie som kan forverres. En slik identifikasjon på nettet kan skape problemer. Det finnes mange gærne mennesker der ute, sier advokaten som taler jentenes sak.

Litt ambivalent i forhold til dette... Er jenter som gjerne vil være nakenmodeller så utrolig dumme at de må beskyttes for seg selv, eller får de lære seg at alt man gjør har konsekvenser? (som resten av oss har funnet ut helt på egen hånd)

Og hvem var det som begynte å kalle pornodamer glamour-modelle?! Det er ikke noe glamorøst å kle seg naken. Ved å kalle det glamour, er media med på å gjøre dette til en fristende geskjeft. Se på puppene mine, hvor glamorøse de er.

Pffft.

Skulle jeg informert disse jentene om noe som helst, så måtte det være at livet er mye kulere hvis man finner ut hva man er flink til og bruker tiden sin på det. (altså annet enn å flashe puppene) Alle er flinke til noe.

Så hvorfor gidder jeg egentlig å bruke energi på denne blog-posten når jeg ikke har engasjement for disse dumme jentene?
Vel, det er på grunn av de andre småpikene som vokser opp i en tid da det plutselig er helt vanlig, ja til og med litt kult, å vise kroppen sin naken i utfordrende positurer; det være seg på chat, nettsider eller i manneblader.

Selvrespekt er utrolig viktig, og det er veldig respektløst overfor seg selv å ikke yte noen verdens ting.
Skjønnhet og sannhet ligger helt andre steder enn utenpå huden. Din verdi ligger ikke i puppene, men i hode, hjerte og hender!


Og puh, så belærende jeg kan være...

Frihet er indre tvang

Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv.
Jens Bjørneboe

Spørsmålet er: Kan et menneske bli helt fri uten at det går utover andre mennesker? Er det slik at mange av hemningene vi innehar ikke kan slippe fri, fordi det vil støte/plage/ramme/irritere andre mennesker? Gir vi slipp på vår plass i fellesskapet om vi forbeholder oss retten til å leve uten selvsensur? Altså ikke totalt blottet for, det er innlysende, men at vi i større grad våger å være litt mer brysomme. Og hvordan unngår vi å utslette deler av vår personlighet i iver over å passe inn?

Ironisk nok har jeg allerede glemt hva jeg egentlig ville frem til med dette innlegget. Noen ganger klarer jeg å forvirre meg selv langt inn i uendeligheten. Ikke spør hvorfor jeg gjør det, det bare er sånn.
Jeg raver som de fleste andre av min generasjon i en skjærskild av tvetydigheter.

(Nei, det skal ikke være komma eller tankestreker i den siste setningen. Da mister den sin funksjon. Capisce?)

Meg, meg, meg

SexySadie har tagget meg, og da er det vel best å følge opp:-)

1. Hvor bor du?
Utskytningsrampen, Oslo, Norge, Verden

2. Hvilken bok leser du nå?
Jeg simultan-leser. Morten Ramslands "Hundehode", The Greek guide to Xenophobia (artig liten sak) og Thomas Moores "Sjelefrender"

3. Hvilket motiv er det på musematta di?
Jeg tror det er logo-ikonet til Softimage.

4. Favoritt selskapsspill?
Selskap? Spill? Næh...

5. Beste duft?
Cognac, lavendel og mannehud (ren sådan)

6. Verste duft?
Alt som lukter sterkt. Folk marinerer seg jo i cologne for tida. Og noen matlukter er kjempeekle. Fårikål og sånt. Yak!

7. Favorittlyd?
Bølgeskvulp og myke hjerteslag

8. Verste følelsen i verden?
Følelsen av ikke å strekke til/ eller ha konsekvens. Kjipern!

9. Hva er det første du tenker når du våkner?
Våken allerede? Jeg vil sove mer!

10. Favorittfarge?
Rød og oransje. Må jeg velge bare en? Næsj. Blått liker jeg også godt

11. Hvor mange signaler går det før du svarer når telefonen ringer?
Det hender det kan ta litt tid

12. Hva skal ditt barn hete?
Hvis jeg hadde en datter skulle hun hete Yaya. Eller Lykke. Bah! Det går ikke an å planlegge slikt uten å kjenne barnet først vel?

13. Hva er det viktigste i livet?
Kjærlighet, frihet, samhold.

14. Favorittmat
Æsj mat... Jeg liker best sjokolade

15. Sjokolade eller vanilje?
Ja takk

16. Liker du å kjøre fort?
Ja!

17. Sover du med kosedyr?
Hold grisespørsmålene Deres for Dem selv

18. Hvilken bil var din første bil?
Foruten en russebil (Fiat varevogn 78-modell) jeg var deleier i, har jeg aldri eid noen

19. Om du fikk treffe hvem du ville - hvem ville du helst møte, død eller levende?
Dalai Lama

20. Favorittdrikk?
Vann. Og cognac

21. Hvilket stjernetegn er du?
Skytten

22. Spiser du enden på broccoli?
Nei

23. Om du kunne få nøyaktig hvilken jobb du ville - hva ville det være?
Jeg vet at noen mener det ikke er en skikkelig jobb, men jeg skulle gjerne vært malerinne.

24. Om du kunne farge håret i hvilken farge du ville, hvilken ville det være?
Svart. Skikkelig ravnsvart. Men det kler jeg ikke gitt

25. Er glasset halvtomt eller halvfullt?
Glasset er for lite

26. Favorittfilm(er)?
Stort sett alt av Jarmusch og Cohen-brødrene.

27. Skriver du uten å se på tastaturet?
Ærr'u gæærn. Jeg er designer. Og blond. Jeg bruker mest musa

28. Hva finnes under din seng?
Hybelkaniner

29. Hva er ditt favorittall?
26

30. Favorittsport å se på?
Nei

31. Kaffe eller is?
Kaffe med is.

32. Frase/ord du anvender ofte?
"Sånn kan man også si det."

Jeg tafser, unnskyld - tagger EarlGrey og Eirik

Violetta skymningar

Det er noen som skal ha det til at det å våkne tidlig er et tegn på at man begynner å bli gammel. Jeg velger å tro at sjelen min er på jordomseiling. Akkurat nå befinner den seg i New Dehli. Hvertfall tidssonemessig. Men hjertet og tankene er her. I relativ stillstand. På utskytningsrampen i Oslo.

Jeg har Thomas Dybdahl og Edith Södergran som selskap.

Slett ikke det verste man kan gjøre:
- Å sitte ved vinduet og betrakte verden gjennom flere gråtoner før de fiolette morgentimer trer inn. Mens Thomas synger om Solitude og allting er en våken drøm.

Dette blir en fin dag, tror jeg...

...vi äro alla krigarinnor, hjältinnor, oskuldsögon, himmelspannor, tunga bränningar och förflugna fåglar, vi äro de minst väntade och de djupast röda, tigerfäckar, sprängda strängar, stjärnor utan svindel...

Rock star

Det hender jeg overdriver og det hender jeg underdriver. Uten at det er løgn eller drama av noe slag. Sannhet med modifikasjoner, alternativt selvironi, kalles det.
Hvis jeg for eksempel påstår at jeg har fått kjempepupper etter å ha gått opp i vekt, betyr det egentlig bare at b-cupen har begynt å stramme litt. Ingen skade skjedd (Med mindre jeg er invitert på blinddate med en veldig puppeglad mann. Men det er jeg ikke, og det hadde vel uansett ikke gjort så stor skade?).

Verre er det når andre overdriver på mine vegne.

I anledning mitt erstatningskrav til Norsk Pasientskadeerstatning har jeg fått innsyn i alle legejournalene mine. Blant annet en epikrise fra en splitter gal psykiater jeg var hos en gang på 90-tallet.
Man kan jo undres hva en psykiatri-journal fra 1996 gjør i en sak om en sykehustabbe i 2004, men slik funker altså systemet. Alle dine tidligere vondter skal granskes og vurderes av folk som ikke kjenner deg og som ikke har forutsetning til å få et korrekt bilde av sykehistorien din, slik at de kan forkaste søksmålet ditt som sludder og skylde på noe annet. En influensa i 1994, en eksistensiell krise i 1997. Alt kan brukes.

Psykiateren, la oss kalle henne dr. Ruth, har omskrevet det at jeg reiste mye i ungdomsårene samt forsøkte ulike (lettere) illegale substanser til å bli: "Rockette har en fortid med utsvevende livsførsel og omfattende narkotikabruk".

Jaggu. Det får meg nesten til å høres litt interessant og rocka ut. Kate Moss og Keith Richards kan slenge seg i veggen.

Dr. Ruth er en sånn skikkelig satt, grå mus som sannsynligvis ikke har opplevd så mye her i livet. Da kan man kanskje mene at et par stripesnortinger er omfattende narkotikabruk og at åtte år på loffen er selve definisjonen på et utsvevende liv. Men jeg lurer på om dama ikke har en aldri så liten dramatiserende personlighetsforstyrrelse.

Legens overbevisning er ikke alltid i samsvar med pasientens virkelighet, med andre ord. Da er det betryggende å vite at Legeforeningen nå ønsker å begrense bruken av legejournaler i forsikringssaker.

Jeg undres over hvordan saksbehandlere hos NPE har ressonert når de konkluderer med at det ikke finnes sammenheng mellom operasjonsskader/ sykehusinfeksjon og ME.
De tror sikkert jeg har partajet hjerne og kropp ut av funksjon og først fått reaksjonen tilfeldigvis samtidig med en operasjonsskade 17 år etter.

Nuvel. Så har jeg i det minste et frynsete rykte jeg kan kokettere med overfor lettsjokkerte folk.

Teenage angst has paid off well / Now I'm bored and old.
-Nirvana-