Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv.
Jens Bjørneboe
Spørsmålet er: Kan et menneske bli helt fri uten at det går utover andre mennesker? Er det slik at mange av hemningene vi innehar ikke kan slippe fri, fordi det vil støte/plage/ramme/irritere andre mennesker? Gir vi slipp på vår plass i fellesskapet om vi forbeholder oss retten til å leve uten selvsensur? Altså ikke totalt blottet for, det er innlysende, men at vi i større grad våger å være litt mer brysomme. Og hvordan unngår vi å utslette deler av vår personlighet i iver over å passe inn?
Ironisk nok har jeg allerede glemt hva jeg egentlig ville frem til med dette innlegget. Noen ganger klarer jeg å forvirre meg selv langt inn i uendeligheten. Ikke spør hvorfor jeg gjør det, det bare er sånn.
Jeg raver som de fleste andre av min generasjon i en skjærskild av tvetydigheter.
(Nei, det skal ikke være komma eller tankestreker i den siste setningen. Da mister den sin funksjon. Capisce?)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar