Introducing: Hesteblogg

Jeg var hestejente. Fra jeg var sånn ca. seks år og faren til kompisen min kjøpte hester jeg fikk lov å pusle med, og fram til jeg ble 18 og voksenlivet slukte tiden min, var hester og ridning selve meningen med livet.
Foring og kos før skoletid, kos og trening etter skoletid, kveldsstell etter middag. Konkurranser hver helg i sommermånedene, tidvis i vinterhalvåret.

Hestelivet ga meg virkelig fundament. Om det var lojaliteten fra dyrene, samholdet med stallgjengen eller den fine følelsen av virkelig å mestre noe som var det viktigste, vet jeg ikke. Sannsynligvis det hele.

Jeg har utrolig mange fine minner fra den tiden. My main man het Trigger. En usedvanlig godlynnet og småvilter kar som hoppet hindre med stor iver og kunne snu på femøringen. Trigger hadde snurrebart og kunne mange kule triks. Hvis jeg ba ham om et kyss, la han mulen forsiktig mot nesen min, før han lente hodet mot skulderen min og ville kløs i manken.
Fullt så kosete var ikke den andre hesten jeg trente. Pernille, eller Skinnet som vi kalte henne, ble reddet fra en nokså traurig tilværelse som ridehest for fjellturister. Han som hadde de fjellhestene var ingen snill mann, så da Skinnet havnet på vår stall var hun radmager, skitten og veldig, veldig redd.

Jeg husker fremdeles da hun kom ut fra hestetransporten. Det må være et av de mest begredelige synene jeg har sett. Hun var så redd at du kunne se det hvite i øynene hennes. Som om hun tenkte på hvilken jævelskap hun kunne komme til å oppleve her med disse rare menneskene.

Av en eller annen grunn forstod jeg umiddelbart den frykten hun bar på. Og det var som om hun forstod at jeg forstod. Og at jeg ville henne vel.
I veldig lang tid var jeg den eneste hun ville forholde seg til. Vi hadde lange samtaler, Pernille og jeg. Stille stunder der vi bygget opp gjensidig tillitt. Og et vennskapsforhold som skulle vare helt til Pernille gallopperte fri og trygg over de evige præriesletter.