Det har visstnok vært litt problemer med å kommentere på bloggen min i det siste. Muligens fordi jeg har gått over til den nye versjonen av Blogger.
I den anledning har jeg fått spørsmål om hvorfor jeg har moderering på kommentarer.
Meningen med det er ikke å sile ut usaklige kommentarer. De slipper jeg gjennom og lar ligge til spott og spe for seg selv.
Men ved ulike anledninger har det vært noen som har ønsket å oute meg. Ironisk nok har tre av fire tatt feil, og det pussige er at to av gangene ville vedkommende oute meg som ei jeg kjenner. En gang gjettet vedkommende rett og la ut navnet mitt og adressen min. Dette var av ymse grunner ikke ønskelig.
Jeg blogger anonymt. Hadde jeg ikke gjort det, hadde mitt fulle navn ligget på profilsiden. De som ikke har sosial intelligens nok til å forstå det eller ikke respekterer det, er lite ønsket som kommentatorer.
Alle dere andre er hjertelig velkommen:-)
søndag, februar 18, 2007
mandag, februar 12, 2007
Uten tittel
Når livet blir kastet mot deg ingenstedsfra, hvem vil du takle det med?
Blir det noen du kan stole på? Noen som er klok. Og vil deres kjærlighet hjelpe deg å finne lyset, eller vil de gå seg bort i mørket. Vil de ta riktige valg. Eller vil den personen være uprøvd. Være ny.
Livet blir kastet mot deg ingenstedsfra. Når det gjør det, har du da noen som kan passe på deg når du snubler og faller. Og i det øyeblikket gi deg styrke til å takle frykten alene
Voksesmerter
For en stund siden så jeg en tv-dokumentar om funksjonshemmede ungdommer og deres tanker om livet og kjærligheten og sånn.
Det første som slo meg var at de hadde mer dybde i sine drømmer og formeninger enn de fleste voksne jeg kjenner.
Når du er født uten arm, med leddgikt eller med feil i hjertet og gjennomgår et titalls operasjoner før du fyller 16, gjør det naturligvis noe med deg. Livet og kjærligheten er ikke så selvfølgelig. Hver dag er fyllt av smerte, men den er også en gave.
De har en medfødt svakhet, hvilket kan synes som har gjort dem sterkere enn de fleste. Et par av dem har ikke vokst seg så høye som de normalt ville gjort, men de ruver likevel.
Jeg imponeres over store mennesker. Det underlige er at de menneskene som synes de selv er store, er egentlig ikke store i det hele tatt. Mens de som er ydmyke og ligger lavt i terrenget, vokser og vokser.
Det er ikke alle som har lyst til å vokse. Kanskje er det skummelt. Og smertefullt.
Jeg vokste 27 cm mellom 8. og 9. klasse og husker voksesmerter veldig godt. Men det var ikke centimeterne som egentlig gjorde meg større. Det var smertene.
Nå, mange år etter, er jeg i ferd med å krympe. Det blir mindre og mindre av meg for hver dag som går. Jeg forsøker å finne inspirasjon rundt meg, for jeg har den ikke lengre i meg selv.
Disse unge, energiske, kjærlighetssøkende ungdommene inspirerte meg. Det er mulig at smerte ikke kan måles, men den kan lindres. Og ingenting er så lindrende som nettopp kjærlighet.
Det første som slo meg var at de hadde mer dybde i sine drømmer og formeninger enn de fleste voksne jeg kjenner.
Når du er født uten arm, med leddgikt eller med feil i hjertet og gjennomgår et titalls operasjoner før du fyller 16, gjør det naturligvis noe med deg. Livet og kjærligheten er ikke så selvfølgelig. Hver dag er fyllt av smerte, men den er også en gave.
De har en medfødt svakhet, hvilket kan synes som har gjort dem sterkere enn de fleste. Et par av dem har ikke vokst seg så høye som de normalt ville gjort, men de ruver likevel.
Jeg imponeres over store mennesker. Det underlige er at de menneskene som synes de selv er store, er egentlig ikke store i det hele tatt. Mens de som er ydmyke og ligger lavt i terrenget, vokser og vokser.
Det er ikke alle som har lyst til å vokse. Kanskje er det skummelt. Og smertefullt.
Jeg vokste 27 cm mellom 8. og 9. klasse og husker voksesmerter veldig godt. Men det var ikke centimeterne som egentlig gjorde meg større. Det var smertene.
Nå, mange år etter, er jeg i ferd med å krympe. Det blir mindre og mindre av meg for hver dag som går. Jeg forsøker å finne inspirasjon rundt meg, for jeg har den ikke lengre i meg selv.
Disse unge, energiske, kjærlighetssøkende ungdommene inspirerte meg. Det er mulig at smerte ikke kan måles, men den kan lindres. Og ingenting er så lindrende som nettopp kjærlighet.
søndag, februar 11, 2007
Takstein og tanker
Ikke at jeg gikk rundt å tenkte på det tidligere, men jeg tror jeg hadde en vag, romantisk forestilling om at hvis du har en slags nær døden-opplevelse vil du få en oppvekker som frigjør selvet på en positiv måte. Som gjør at du tar flysertifikat eller reiser jorda rundt og avslutter med et år i tibetansk kloster, frir til kjæresten, finner sannheten ved livet, går pilegrimsferd til Santiago del Compostela og lignende.
Du vet; - "Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere".
Skuffende nok opplever jeg det ikke sånn. I stedet for å få en enorm appetitt på livet, har jeg snarere blitt litt lei av og redd for det. Vissheten om at det finnes enda en potensiell takstein som kan rase i hodet mitt rundt hvert eneste hushjørne har gjort meg mer engstelig og forknytt enn før.
Det å oppleve at sikkerhetsnettet har store hull som gjør at du ramler rett i betongen gir en oppvåkning med negativt fortegn. Helse- og tilsynsvernet fungerer dårlig, rettssikkerheten er fraværende og jeg har ikke det sosiale nettverket som en person i min situasjon ideelt sett burde ha.
Sannsynligvis var det dumt av meg å gå til sivilt søksmål da jeg ikke ble tilkjent pasientskadeerstatning. Ikke fordi jeg ikke har retten på min side, men fordi det er utrolig energitappende og nedverdigende å gjennomgå denne prosessen der ørten såkalte fagpersoner skal gå livet mitt etter sømmene og finne andre forklaringer enn operasjonen på min shabby helsetilstand.
Jeg utviklet ME etter en sykehusinfeksjon. ME er en nevrologisk lidelse med ulike årsaksfaktorer, der infeksjon er den primære. Det har vært stor kontrovers rundt spørsmålet om hvorvidt lidelsen også har psykologiske forklaringer.
I forhold til ME-diagnosen er det naturligvis et poeng at sykdommen i seg selv ikke psykologiseres. For meg personlig spiller det liten rolle. Om det er de store skadene jeg fikk eller det mentale traumet forbundet med hendelsen som har gitt meg så stor funksjonssvikt, er både irrelevant og uinteressant. Derfor blir jeg sint og opprørt når saksbehandlere og spesialister degraderer en psykiatrisk forklaring til å være mindre viktig enn en fysisk.
Det er igrunnen sjokkerende å se hvor lite innsikt noen leger har i menneskekroppens kompleksitet. Innimellom har jeg hatt lyst til å skrike at psykosomatikk hverken er det samme som hypokondri eller som psykisk sykdom. Mange sykdommer er psykosomatisk betinget. Hjerteinfarkt, magesår, noen allergiformer - ja sågar visse kreftsykdommer har psykosomatiske årsaker. Det vil ikke si det samme som at du kan skjerpe deg frisk eller at du innbiller deg at du er syk.
I saken Rockette mot Staten blir den nevrotiske forklaringsmodellen til stadighet trukket fram, også av dem som liksom skal være på mitt parti. Det oppleves både degenererende og invaderende. Jeg klarer simpelthen ikke å forstå at det skal spille noen rolle, så lenge ting har blitt som de har blitt, og jeg skjønner ikke fordommene som åpenbart finnes rundt dette med psyke og soma.
Er det slik at noen ser på psykosomatikk som noe pasienten selv kan klandres for? Det virker sånn. Shame on them!
Vi har alle en psyke, og psyken kan potensielt gjøre deg fysisk syk. Du skal ikke ha mindre krav på helsehjelp, forståelse eller sympati fordi du har sår på sjelen enn om du har brukket et bein.
Du vet; - "Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere".
Skuffende nok opplever jeg det ikke sånn. I stedet for å få en enorm appetitt på livet, har jeg snarere blitt litt lei av og redd for det. Vissheten om at det finnes enda en potensiell takstein som kan rase i hodet mitt rundt hvert eneste hushjørne har gjort meg mer engstelig og forknytt enn før.
Det å oppleve at sikkerhetsnettet har store hull som gjør at du ramler rett i betongen gir en oppvåkning med negativt fortegn. Helse- og tilsynsvernet fungerer dårlig, rettssikkerheten er fraværende og jeg har ikke det sosiale nettverket som en person i min situasjon ideelt sett burde ha.
Sannsynligvis var det dumt av meg å gå til sivilt søksmål da jeg ikke ble tilkjent pasientskadeerstatning. Ikke fordi jeg ikke har retten på min side, men fordi det er utrolig energitappende og nedverdigende å gjennomgå denne prosessen der ørten såkalte fagpersoner skal gå livet mitt etter sømmene og finne andre forklaringer enn operasjonen på min shabby helsetilstand.
Jeg utviklet ME etter en sykehusinfeksjon. ME er en nevrologisk lidelse med ulike årsaksfaktorer, der infeksjon er den primære. Det har vært stor kontrovers rundt spørsmålet om hvorvidt lidelsen også har psykologiske forklaringer.
I forhold til ME-diagnosen er det naturligvis et poeng at sykdommen i seg selv ikke psykologiseres. For meg personlig spiller det liten rolle. Om det er de store skadene jeg fikk eller det mentale traumet forbundet med hendelsen som har gitt meg så stor funksjonssvikt, er både irrelevant og uinteressant. Derfor blir jeg sint og opprørt når saksbehandlere og spesialister degraderer en psykiatrisk forklaring til å være mindre viktig enn en fysisk.
Det er igrunnen sjokkerende å se hvor lite innsikt noen leger har i menneskekroppens kompleksitet. Innimellom har jeg hatt lyst til å skrike at psykosomatikk hverken er det samme som hypokondri eller som psykisk sykdom. Mange sykdommer er psykosomatisk betinget. Hjerteinfarkt, magesår, noen allergiformer - ja sågar visse kreftsykdommer har psykosomatiske årsaker. Det vil ikke si det samme som at du kan skjerpe deg frisk eller at du innbiller deg at du er syk.
I saken Rockette mot Staten blir den nevrotiske forklaringsmodellen til stadighet trukket fram, også av dem som liksom skal være på mitt parti. Det oppleves både degenererende og invaderende. Jeg klarer simpelthen ikke å forstå at det skal spille noen rolle, så lenge ting har blitt som de har blitt, og jeg skjønner ikke fordommene som åpenbart finnes rundt dette med psyke og soma.
Er det slik at noen ser på psykosomatikk som noe pasienten selv kan klandres for? Det virker sånn. Shame on them!
Vi har alle en psyke, og psyken kan potensielt gjøre deg fysisk syk. Du skal ikke ha mindre krav på helsehjelp, forståelse eller sympati fordi du har sår på sjelen enn om du har brukket et bein.
lørdag, februar 10, 2007
Ikke akkurat bamsemoms
Jeg har en teori. Det vil si, jeg har to. Den ene handler om at jeg egentlig er død og har kommet til helvete (noe annet var vel ikke å forvente). Satan selv er kemner/byråkrat og setter alle nykommere til å fylle inn tall i uforståelige rubrikker i et skjema som heter RF-0002:
Den andre teorien er kanskje mer realistisk. På teknisk hos Altinn sitter den en jævel som vil kødde med meg og sørger for at alle skjemaene mine er komplett ulogiske pluss at tallene ikke stemmer uansett hvor nitid jeg fyller dem inn.
Halloooo - DET HOLDER NÅ! Det er ikke noe morsomt lengre:-(
"Post1: Samlet omsetning og uttak innenfor og utenfor mva-loven. Post 2. Samlet omsetning og uttak innenfor mva-loven. Sum av post 3,4 og 5. Avgift ikke medregnet. Post 3. Samlet uttak og inntak innenfor mva-loven. Lav avgift", etc.
Den andre teorien er kanskje mer realistisk. På teknisk hos Altinn sitter den en jævel som vil kødde med meg og sørger for at alle skjemaene mine er komplett ulogiske pluss at tallene ikke stemmer uansett hvor nitid jeg fyller dem inn.
Halloooo - DET HOLDER NÅ! Det er ikke noe morsomt lengre:-(
fredag, februar 09, 2007
Katharsis
Det vakreste jeg vet med livet er folk som funker og funkler og som formidler dette slik at det faller strimer av lys inn i de mørkeste kroker. Individer som - til tross for alt det kyniske, skitne og besudlede - evner å bevare ektheten, renheten og håpet. Noen gjør det ved sin blotte tilstedeværelse. Ved sine historiefortellinger og betraktninger, det være seg gjennom skriverier, musikk, malerier, fotografier eller film.
Forleden så jeg Il Postino for n'te gang. Jeg pleier å gjøre det når jeg trenger å børste av meg veistøvet. Det er noe ved den filmen som tydeliggjør renheten og ektheten. Kjærligheten og lidenskapen. Himmelen og havet. Alt det som gir meg eksistensgrunnlag og håp.
Øyfolkets - spesielt Marios naivitet - representerer det rene og ekte. Hans nysgjerrighet er rørende vakker i sin uskyld. Men det er også tydelig hvor skjør denne ektheten er. Hvor lite påvirkning som skal til utenfra for å svekke den, skitne den til. I filmen er dette bl.a.representert ved en kynisk politiker og arbeiderne han frakter til øya for å utbedre vannforskyningen, men også ved noe som i utgangspunktet er vakkert, nemlig vennskapet mellom poeten Neruda og postmannen Mario. Deres iboende vilje til å bevare skjønnheten. Poesien og metaforene. Selvinnsikten og kunnskapen. Som fører til kjærlighet og vennskap, men også til sorg og savn - og død.
Er det mulig å bevare renheten og ektheten der verden trenger seg på? Finnes det en måte å unngå å rive opp huden, skitne seg til, ødelegge klærne gjennom det krattet vi kaller livet - la være å dø litt for hver gang verden går i stå? Finnes det en klar fjellbekk der man kan skylles ren?
HvaHunSa skriver på sin blogg:
Gjennom ordene. Kanskje er det der katharsis skjer. Som i filmen; - gjennom poesien og metaforene.
Forleden så jeg Il Postino for n'te gang. Jeg pleier å gjøre det når jeg trenger å børste av meg veistøvet. Det er noe ved den filmen som tydeliggjør renheten og ektheten. Kjærligheten og lidenskapen. Himmelen og havet. Alt det som gir meg eksistensgrunnlag og håp.
Øyfolkets - spesielt Marios naivitet - representerer det rene og ekte. Hans nysgjerrighet er rørende vakker i sin uskyld. Men det er også tydelig hvor skjør denne ektheten er. Hvor lite påvirkning som skal til utenfra for å svekke den, skitne den til. I filmen er dette bl.a.representert ved en kynisk politiker og arbeiderne han frakter til øya for å utbedre vannforskyningen, men også ved noe som i utgangspunktet er vakkert, nemlig vennskapet mellom poeten Neruda og postmannen Mario. Deres iboende vilje til å bevare skjønnheten. Poesien og metaforene. Selvinnsikten og kunnskapen. Som fører til kjærlighet og vennskap, men også til sorg og savn - og død.
Er det mulig å bevare renheten og ektheten der verden trenger seg på? Finnes det en måte å unngå å rive opp huden, skitne seg til, ødelegge klærne gjennom det krattet vi kaller livet - la være å dø litt for hver gang verden går i stå? Finnes det en klar fjellbekk der man kan skylles ren?
HvaHunSa skriver på sin blogg:
Jeg vil ikke ende opp som en levende død med en søppeldynge av tanker i hodet og et kaos i hjertet. Jeg vil noe med livet mitt. Jeg vil elske. Jeg vil bli elsket. Jeg vil ha en så ren kjærlighet som mulig, og derfor alle de ubehagelige ordene. Jeg vasker meg og holder meg ren for morgendagen jeg vet kommer.
Gjennom ordene. Kanskje er det der katharsis skjer. Som i filmen; - gjennom poesien og metaforene.
mandag, februar 05, 2007
Føkkings æ.ø,å
I går måtte jeg bytte til den nye versjonen av Blogger. Er det noen som vet hvorfor æ,ø,å og sånt ikke funker i templaten? Må jeg kode lissom?
Arrrghhh, nå mistet jeg Darlinkene mine også. De som var så fint alfabetisert og alt:-(
&føkkingsaring; - Har ikke tatt backup. Duste-Blogger.com!
Arrrghhh, nå mistet jeg Darlinkene mine også. De som var så fint alfabetisert og alt:-(
&føkkingsaring; - Har ikke tatt backup. Duste-Blogger.com!
søndag, februar 04, 2007
Hver dag er en fest, og jeg er et smykke
Unnskyld denne behnske innledingen, altså. Jeg tenkte nemlig på å skrive om ironi i dag, og så visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle begynne.
Jeg bruker mye ironi. Du kan kanskje si at det å bruke ironi er en slags overlevelsesteknikk. Det tror jeg den er for veldig mange av min generasjon (aka ironigenerasjonen). Vi er merket av en viss mangel på naivitet, optimisme og tro på tradisjonelle verdier. Vi raver rundt i en skjærsild av tvetydigheter. Det er lett å ty til ironiske vendinger.
Men dette med ironi kan ofte være litt internt. Det er ikke alltid folk vil bruke ordet ironi om en ting, de synes snarere det er tragisk, for eksempel. Eller de opplever ironien som sarkasme.
Jeg bruker ofte ironi for å dekke over/ufarliggjøre frykt og sinne. Eller desillusjon.
Mye kan sies om den situasjonen jeg befinner meg i. Jeg opererte vekk en kul.(skummelt) Det viste seg at kulen var godartet. (bra!) I stedet holdt jeg på å stryke med av skader og infeksjon. (dumt)
Det har skortet litt med medisinsk hjelp i ettertid, kan man si (underdrivelse). Da jeg endelig fikk tak i den glepphendte kirurgen som opererte meg, var hans eneste tilbud arreduksjon. Det syntes jeg var litt ironisk. Jeg klarte ikke å stå oppreist, men arret ville i det minste bli pent. Kirurgen skjønte ikke hva jeg lo av. (ironisk latter)
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er redd. Og innmari sint. Jeg liker ikke meg selv noe særlig når jeg er redd og sint på en gang. Da blir jeg streng og litt ond. Det kler meg ikke. Fra naturens side er jeg nemlig et mildt og snilt vesen:-)
Sokratisk ironi er måten man som spørsmålstiller gir uttrykk for en forstilt uvitenhet (naivitet). Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre.
Så hvordan passer da ironien inn i riktig kunnskap og handling? Ikke i det hele tatt spør du meg.
Jeg tror jeg må finne en ny overlevelsesmekanisme...
Ironi; gresk είρωνεία (eironeia). Forstillelse eller hyklersk uvitenhet, avledet fra verbet είρων (eiron), «å si».
Jeg bruker mye ironi. Du kan kanskje si at det å bruke ironi er en slags overlevelsesteknikk. Det tror jeg den er for veldig mange av min generasjon (aka ironigenerasjonen). Vi er merket av en viss mangel på naivitet, optimisme og tro på tradisjonelle verdier. Vi raver rundt i en skjærsild av tvetydigheter. Det er lett å ty til ironiske vendinger.
Men dette med ironi kan ofte være litt internt. Det er ikke alltid folk vil bruke ordet ironi om en ting, de synes snarere det er tragisk, for eksempel. Eller de opplever ironien som sarkasme.
Jeg bruker ofte ironi for å dekke over/ufarliggjøre frykt og sinne. Eller desillusjon.
Mye kan sies om den situasjonen jeg befinner meg i. Jeg opererte vekk en kul.(skummelt) Det viste seg at kulen var godartet. (bra!) I stedet holdt jeg på å stryke med av skader og infeksjon. (dumt)
Det har skortet litt med medisinsk hjelp i ettertid, kan man si (underdrivelse). Da jeg endelig fikk tak i den glepphendte kirurgen som opererte meg, var hans eneste tilbud arreduksjon. Det syntes jeg var litt ironisk. Jeg klarte ikke å stå oppreist, men arret ville i det minste bli pent. Kirurgen skjønte ikke hva jeg lo av. (ironisk latter)
Well life has a funny way of sneaking up on you
When you think everything's okay and everything's going right
And life has a funny way of helping you out when
You think everything's gone wrong and everything blows up
In your face
Ironic, Alanis Morisette
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er redd. Og innmari sint. Jeg liker ikke meg selv noe særlig når jeg er redd og sint på en gang. Da blir jeg streng og litt ond. Det kler meg ikke. Fra naturens side er jeg nemlig et mildt og snilt vesen:-)
Sokratisk ironi er måten man som spørsmålstiller gir uttrykk for en forstilt uvitenhet (naivitet). Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre.
Så hvordan passer da ironien inn i riktig kunnskap og handling? Ikke i det hele tatt spør du meg.
Jeg tror jeg må finne en ny overlevelsesmekanisme...
lørdag, februar 03, 2007
Hva gjør vi med det?
I går la FNs klimapanel fram rapporten som fjerner all tvil. Vi kan ikke lenger stille spørsmål om klimaendringene er menneskapte eller ei. Klimaendringene er dokumentert, og det er dokumentert at vi har skylden for dem. Hva gjør vi med det?
Fortsetter vi med dagens utslipp av klimagasser, vil vi i dette århundret få en temperaturøkning på mellom 1,1 og 6,4 grader. Dette vil, i følge lederen av Unep, Achim Steiner, fundamentalt endre måten vi lever på i deler av verden. Hvis vi fortsetter som i dag, vil vi oppleve stadig hyppigere hetebølger, oversvømmelser, orkaner og tørke.
Så da er spørsmålet: Hva gjør vi med det?
Helene Bjørnøy lover at Norge skal ta sin del av ansvaret for å redusere utslipp.
Mye kan du og jeg gjøre som enkeltpersoner også. Det krever vilje til livsstilsendring; mindre forbruk og bedre forvalting av ressurser.
Hvis du synes det er vanskelig å skaffe oversikt over hva du kan bidra med, vil muligens Framtiden i våre henders nye nettforum være til hjelp.
Nettverk for livsstil og økologi er et temabasert lokallag i Framtiden i våre hender som arbeider med livsstilsspørsmål og verdivalg.
Målet for nettverket er å skape et samlingssted for folk som vil leve et bedre og mer miljøvennlig liv. Forumet er åpent for alle, og baserer seg på at brukerne bidrar med innspill og dialog. I tillegg til det åpne forumet arbeides det med et nettbibliotek med lengre artikler og bøker.
fredag, februar 02, 2007
Real Designers don't do Windows
Mac vs. Windows-debatten blir dratt opp på politisk nivå av bloggeren Devilstower på Daily Kos. Han konkluderer med at Mac-brukere er liberale mens PC-brukere er konservative, basert på fem teorier:
Den fiskal-konservative teorien: Konservative er forsiktige mennesker som alltid går etter det rimeligste produktet til formålet. Tradisjonelt har Apples datamaskiner vært dyrere enn sammenliknbare Windows-maskiner, selv om forskjellen nå er langt mindre enn tidligere.
Konformister vs. individualister-teorien: På tross av konservativ retorikk om «individets frihet» er konservative mennesker konforme og opptatt av å være som andre.- Konservative kjøper PC fordi alle andre har det, mens liberale kjøper Mac for å gi finger'n til «the man».
Hip vs. tragisk uhip-teorien Konservative er kjedelige «firkanthoder», og synes det er helt greit med grå, kjedelige PC-bokser. Liberale er estetikere, som velger Mac fordi de mener det overlegne designet sier noe om dem selv.
Kunstner vs. pølsemaker-teorien: Liberale er interessert i kunstneriske gjøremål, og flere av dem jobber i kreative yrker der en Mac er et naturlig valg. Konservative, derimot trives best med regneark og skriving av memoranda om kontorrekvisita.
Overfladisk verdi vs. dyp verdi-teorien: Konservative velger det billigste, uten å vurdere den reelle verdien av produktet. Liberale derimot, ser på det store bildet og lar seg ikke skremme av prislappen på en Mac.
Abonner på:
Innlegg (Atom)