Vannmannens tidsalder

Hallo, det er Rocketten her. Jeg var ikke forsvunnet, bare litt fortapt.
I tilfelle du har glemt meg; jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og ikke la meg affisere noe særlig av de som ikke ønsker kjærligheten i verden fordi det blir så mye føleri av sånt, og det kan vi ikke ha noe av.

Som om ikke alt som angår menneskene styres av følelser. Ellers var vi maskiner. Selv vitenskapen styres av følelser, det er jo åpenbart. Bare at de følelsene ofte er mer intelligente og rasjonelle enn det andre har. Sånn at det er helt klart, altså.
Og vitenskapen er litt sur for tida. Sur er også en følelse, i tilfelle du lurte. For dere som ikke skjønner noe særlig, mener jeg. (I aim to please)

I Dagsavisen forleden og Morgenbladet fredag var vitenskapen - i gestalt av to jeg både har glemt navn OG tittel på (*ikke skamme seg så altfor mye*) - , irritert fordi vitenskapen blir beskyldt for å være arrogant.
Hvis vitenskapen er redd for å fremstå arrogant, synes jeg den skal tenke litt på hva slags representanter den sender ut i det offentlige rom.

I studioet til Viggo Johansen, for eksempel, sitter det en gestalt som ser litt ut som han kommer fra et alvelignende/parallellt univers og sier - mens han stirrer NED på oss alle sammen at vi må være enige om at tro er tro og vitenskap er vitenskap . Som om noen er uenig med det.

I Dagbladet søndag er vitenskapen representert ved PROFESSOR Svein Sjøberg, som sier:

Det er stort sett kvinner som tar massasje, går til kiropraktorer, mediterer eller bruker yoga. Et klart trekk er at både troen på og bruken av alternative behandlingsformer er høyest i de land som har et lavt utdanningsnivå

Men vi må allikevel ikke beskylde vitenskapen for å være arrogant. Da blir den opprørt/ lei seg / sur / grisegretten, stryk det som ikke passer. Og i tilfelle det ikke var helt klart ennå: - vitenskapen s følelser er mer skarpsindige og rasjonelle enn andres.

Hallo, altså. Jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og være mild og snill. Men jeg blir så griseirritert på folk som misjonerer. Det være seg om gud, engler, snåsamenn eller absolutte sannheter (som ikke er det). Men aller mest er jeg grisesur på folk som tror de er glupere og (dermed) bedre enn andre. Spesielt når det er så altfor tydelig at de ikke er dét.

But anyhow; Peace&Lova @ ya'all

Velferdsstatlig logikk

Jah - hurra! I dag skal vi kikke litt nærmere på Den Kongelige Velferdsstatens Pasientskadelov.

§ 2. Erstatning for pasientskade
Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes
a) svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes,
b) teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelsen av helsehjelp,
c) smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom

Nå er det ikke sikkert at du og jeg behøver å kikke mer en én gang på den for å forstå innholdet. For andre derimot, er det tilsynelatende litt mer komplisert.
Det finnes tilleggsparagrafer også, i tilfelle noe fremdeles skulle være uklart:

§ 3. Uoppklarte årsaksforhold
Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp.

La oss for moro skyld [sic] ta et par eksempler på pasientskader det søkes erstatning for. Begge er kvinner i slutten av trettiårene med akseptabelt funksjonsnivå og livskvalitet. Ingen av dem skal ha (flere) barn:

Pasient A
Pasienten skal fjerne kul i bekkenet. Under inngrepet oppstår det blødninger, og man velger å fjerne livmoren. Dette skal siden vise seg at ikke var nødvendig.
Pasienten blir tilkjent erstatning, oppnår samme funksjonsnivå og helse som før inngrepet og hun har mindre smerter.

Pasient B
Pasienten skal fjerne kul i bekkenet. Under inngrepet oppstår det blødninger, muligens fordi pasienten har en reaksjon på narkosen. (Akatasi) Til tross for store skader på buken samt narkoseindusert stress, blir pasienten hjemsendt. (Dagkirurgi er dagkirurgi, vi kan ikke dulle for mye med pasientene med dette budsjettunderskuddet). Pasienten får en alvorlig infeksjon/blodforgiftning, og blir reinnlagt mer eller mindre livløs, reoperert (med samme narkosemiddel som tidligere) og medisinert med kraftig antibiotika. Hun gjenvinner aldri funksjonsnivået etter inngrepet, smertene er forsterket, hun taper inntekt og pensjonspoeng og har store utgifter til smertelindrende behandlinger.
Pasienten blir ikke tilkjent erstatning.

Ut fra dette kan vi trekke den konklusjonen at en livmor er mer verdt enn vitalitet, og det er jo helt fantastisk idiotisk. Så vidt jeg vet kan man jobbe, trene, elske, reise, drikke kaffe med venner, danse i gresset, spise sjokolade, bade i champagne og mye annet uten livmor. Uten energi, derimot...

Oh, for heavens sake!

Daily Rant

Hoi bloggolegaer! Rocketten er altså back from rehab. Ganske langt fra rehabilitert, men det er en annen historie.
Jeg ville bare takke for alle kommentarer på mobilbloggingen. Det har vært verdsatt! LuvvY'all.

Det er igrunnen på høy tid å komme i gang med litt konstruktiv blogging igjen, men jeg får det ikke helt til. Hver gang jeg prøver, er det noe som bremser meg.
Har du noen gang hatt det sånn at visse ting irriterer deg så kraftig at du rett og slett blir litt målløs?
Gang på gang har jeg prøvd å overkomme tausheten ved å skrive konstruktivt og avmålt om irritasjonsmomentene, men så blir det liksom ikke dreis på det. Jeg har forsøkt å ignorere det, heve meg over, men får liksom ikke det helt til heller. Nå har jeg kommet til at jeg kanskje bare må øse ut av meg litt gruff for å kunne fortsette å blogge, so here we go; Peace&Love.

Til Gretten Gubbe no. 1, adresse Bloggeby:
Jeg er dritt lei av mennesker som mener de har noe å lære meg, eller synes jeg bør settes på plass. Spesielt hvis det helt åpenbart er de som trenger å lære/settes på plass.
Ting er ikke alltid åpenbare. Subtilitet, metaforbruk og kreative vendinger kan være bra ting.
Hvis jeg f.eks. bruker et begrep som overskrift til en bloggpost som _tilsynelatende_ ikke har med blogginnholdet å gjøre, betyr ikke det at jeg ikke har skjønt begrepet. Før du bruker energi på å belære meg, kan du jo for eksempel spørre hvorfor jeg har brukt akkurat det begrepet. Mailadressen står oppe til høyre.

Til legestanden, representert ved Gretten Gubbe no. 2:
(Jeg har begynt på et mer konstruktiv tilsvar til leder i Norsk nevrologisk forening, Ole-Bjørn Tysnes' kronikk i lørdagens VG, men først _må_ jeg bare howle dette:)
Jeg er dritt lei av at folk som så åpenbart er totalt blottet for instinktiv intelligens, innsikt, innlevelsesevne og reell (livs)erfaring krever definisjonsmakt i forhold til folks ve og vel. Det er INGEN som forventer at noen skal forstå ALT, så det er helt unødvendig å komme med feilaktige konklusjoner når det er noe du ikke forstår. Et helt enkelt vet ikke eller unnskyld har mer hensikt. Så kan vi sammen stille adekvate spørsmål ved ulike problemstillinger, og forhåpentlig etterhvert komme til riktige konklusjoner.
Kronikker av denne sorten er egentlig bare bevis på at faglig tyngde og klokskap/dyktighet ikke nødvendigvis henger sammen slik det burde gjøre.


Sånn. Takk. I'll be back:-)

Arrrghhh!

Hvert #$%&føkkings#&%$ år det samme; Jeg sier til Anka, den smarte regnskapsfe, at jeg skal klare momsregnskapet selv. Hvor #$%&føkkings#&%$ vanskelig kan det være å ta det jeg har fakturert av moms og trekke fra det jeg har betalt i moms, taste det ned og svisje inn på Altinn?
Veldig vanskelig, viser det seg, hver #$%&økkings#&%$ gang!

Jeg har brukt opp familiearven i ekstratimer i matte, jeg har vært selvstendig næringsdrivende i 9 år og før det var jeg leder med budsjettansvar hos flere arbeidsgivere. Men jeg klarer altså ikke å få momsregnskapet mitt til å stemme med Altinns kriterier for hva den vil godta.

Øyner jeg en utvei? Nederst på #$%&føkkings#&%$ skjema RF-0002 er det et felt med "Tilleggsopplysninger/ forklaring til avvik i postene over"
Noen som har en god forklaring jeg kan skrive ned her? Selv har jeg bare kommet opp med: "Jeg er dummedummedummedum", alternativt; "Jeg kan tegne, og burde strengt tatt ikke forklare noen ting som helst", eller "My dog ate my regnskap".

Jeg har forsøkt å spørre Mac'en min, men den vil helst bare kreere og leke.
Touchscreen med forklarende ikoner og illustrasjoner jeg kan klikke på i steden for å regne ut ting selv, hadde vært kult...

Katt uten mus/ Touchscreen
by tifrere

Post scriptum: Det har kommet meg for øre at fristen for innlevering av mva-regnskap er flyttet til 10. mars. Jeg har sannsynligvis ikke skjønt noe mer innen den tid, men er jeg riktig flink kan det hende jeg klarer å bitche nok om det slik at noen forbarmer seg over meg :-D

PPS: Så flink er jeg til å bitche at jeg allerede har fått tilbud om hjelp. *klappe selv på skulderen*

Goddag dr. Økseskaft

Haha - hadde det ikke vært så utrolig komisk, hadde jeg mistet vettet og sittet skjelvende i et hjørne for lenge siden.

Jeg snakker om å være i en slik situasjon - eller snarere gjentatte situasjoner - der du må forholde seg til livstrette folk som utelukkende utfører sitt erverv i henhold til Boka.

Hvilken bok, spør du kanskje?
Jeg aner ikke så mye om den, men fornemmer at den ikke kan være så omfattende. Litt sånn "Snakk nedlatende til folk for Dummys"
Det jeg tror er at Boka har blitt publisert i utallige eksemplarer. En til hver.
Hvor mange tror du jobber i NAV, helsesystemet og rehabiliteringsenhetene? Så mange eksemplarer finnes av Boka. Med mindre de deler, da. Sender den til nestemann når de har memorert den.

Jeg tror ikke det tar så lang tid å memorere Boka. Den har tydeligvis ganske stramme rammer. Sikkert lett å forholde seg til. For dem som forholder seg til den, altså. For oss andre er det litt vanskelig.



Å snakke med dem som utelukkende forholder seg til Boka, føles litt som å snakke til parkeringsvaktene i Oslo når de har funnet ut at du står parkert 1,3 cm utenfor lovlig grense mot veikrysset.
Du kan egentlig like gjerne la være. Men så er det jo slik da, at er du desperat nok, så snakker du med dem allikevel. Det kan høres omtrent sånn ut:

Rockette: Hei, dette er Rockette. Jeg har fått innkalling til en samtale hos dere for å høre om dere har et rehabiliteringstilbud for meg. Jeg ringer primært for å høre _hva_ dere kan tilby, slik at jeg kan vurdere om det er adekvat.

DrMcNightmare: Ja, det er jo det møtet du er innkalt til er til for. Der kan vi snakke mer om det. Det er ikke sikkert din vurdering av hva du trenger er sammenfallende med det vi har å tilby. Det er mulig at din vurdering er feil, og våre tilbud de eneste rette.
(og en masse bla-bla-svada i sikkert fem minutter, som egentlig ikke sier noe annet enn det han sa innledningsvis.)

R: Øh - jeg er syk, ikke dum. I disse tre årene som syk, har jeg gjort meg en del erfaringer om hva som funker og hva som ikke gjør det.

DrMN: Veeel, det er ikke nødvendigvis slik at de erfaringene dine er riktige. Dette kan vi snakke om i møtet. (bla-bla-svada)

R: Det er slik at jeg lider av energisvikt. En taxitur til og fra og et 40-minutters møte vil sannsynligvis stjele en ukes energi fra meg. Jeg tenkte derfor å høre om hvilke tilbud dere har, slik at jeg kan vurdere om det blir riktig for meg.

DrMN: Det kan jeg ikke si noe om på telefonen. Dessuten er det ikke du som vurderer hva som er rett for deg. Det er det vi som gjør. Vi foretrekker å ta slike vurderinger i møte. (la-bla-svada x 50)

R: Hvorfor det?

DrMN: Det er slik våre prosedyrer er. (bla-bla-svada)

R: Ok. Men kan du svare meg på om dere har de behandlingstilbudene som jeg er avhengig av for å holde meg oppe? (Her presiserer jeg hvordan jeg har det og hva jeg trenger hjelp til)

DrMN: Vi vil ha deg til en samtale, og der kan vi avgjøre hva vi kan tilby deg. (bla-bla-svada)

R: Jo, men altså... Kan du ikke bare si ja eller nei?

DrMN: Det kan jeg ikke si noe om på telefonen. Det er slike samtaler vi har i møtet. (bla-bla-svada)

R: Jeg trenger hjelp med A. Jeg trenger B. Jeg trenger C. Er dette noe dere kan hjelpe meg med?

DrMN: Vi pleier ikke å bruke C. Vi har andre tilbud. (bla-bla-svada)
Andre har hatt nytte av D, for eksempel.

R: D er ingen god løsning for meg.

DrMN: Vel, det du opplever du ikke har nytte av, kan være feil. Dette kan vi snakke om i møtet. (bla-bla-svada)

Omtrent her kortsluttet hjernen min så jeg husker ikke stort mer av samtalen. Det jeg kan si med sikkerhet er at de ikke har den hjelpen jeg trenger for å komme meg på beina. Men på møtet må jeg uansett. Det står nemlig i Boka til damen på NAV som skal vurdere om jeg har rett til videre rehabliterings-penger.

For å få innvilget det, må jeg nemlig være under aktiv behandling/ rehabilitering...

Speil, speil på veggen der...

Jeg har hatt en vanvittig tannpine i fem uker fordi jeg ikke tør å gå til tannlegen for å rotfylle. Jeg vet; - det er ganske patetisk.

Man kan bli mye rart av å gå rundt med smerter i munnen. Litt suicidal og ganske paranoid. Blant annet er jeg overbevist om at Dagbladet gir spalteplass til Mads Larsen og åpner for de not so smarte nettdebattantene bare for å gå meg på nervene.

Enuur og jeg planlegger en rituell brenning av boken som bare går under navnet "Den Fryktelige Boken". (Den er skrevet av ML og tittelen begynner på P). Noen gleder skal man ha, og jeg er overbevist om at det er lurt å kvitte seg med ekle ting på rituelle måter.

Nå må jeg bare finne en heksedoktor av en tannlege og noen som kan slå meg bevisstløs før ritualet.
Noen frivillige?


Find out what heroes character are you at LiquidGeneration.com!

Rockette vs Staten

Er det noen som har lurt på hvordan det går med erstatningssaken min?

Ikke det? Nuvel, jeg skal bitche litt om det allikevel.

Long story, short version: Rockette blir operert, kirurg skjærer litt feil, kropp blør og bakterier overtar. Masse sykehusgreier og ambulansekjøring og sårskylling (grøss). Og så ble alt mørkt. Postinfektuøst utmattelsessyndrom. (ikke hørt om, sier du? Ikke jeg heller)
Rockette søker erstatning hos NPE, NPE sier at det ikke er belegg for å tro at operasjon har utløst energisvikt, og hvis det i så fall hadde gjort det, må man regne med komplikasjoner ved alle operasjoner.
Rockette ansetter advokat. Advokat leier inn eksperter. Eksperter briljerer med sin faglige dyktighet (som ikke nødvendigvis er i sakas favør), saken vinkles feil og Rockettes skjegg klemmes veldig fast i postkassa.

Saken skulle egentlig opp i Tingretten 9 oktober. Forleden forelå de siste ekspertuttalelsene. Oppnevnte sakkyndige kan ikke si med 100% sikkerhet at min labre helsetilstand skyldes postoperative komplikasjoner. Dermed er løpet kjørt. Eller kanskje ikke.

Greia er at hverken NPE eller de sakkyndige har vurdert skadene og operasjonsrutinene, kun utmattelsestilstanden. Men vi rekker ikke å hente inn ytterligere ekspertuttalelser før 9. oktober.

Advokaten min tror at om vi legger fram saken nå, vil jeg mest sannsynlig tape og sitte igjen med saksomkostninger også for motparten.
Han har søkt om utsettelse, og vi venter nå på svar fra dommeren som i utgangspunktet ikke var så positivt innstilt til dette. Hun skal avgi svar i morgen.

Jeg lurer på om det er så smart av meg å fortsette. Det tar så utrolig mye energi.
På den annen side vet jeg ikke helt hvordan jeg kan la det være. For meg er det en helt åpenbar sannhet at operasjonen ødela meg, og all den tid vi har en ordning med pasientskadeerstatning, mener jeg at jeg har krav på det.

Noen ganger er rettferdighetssansen sterkere enn fornuften...

Hva ville du gjort om noe lignende skjedde deg?

F*CK

Surre-rocketten var innom for å legge til noen Darlinks på bloggrollen, og dermed forsvant hele f*ckings templaten.

Have patience with me. (og nei, jeg trenger ikke å vite noe mer enn det jeg allerede vet om hvor vidunderlig det er å ha backup av alle ting, din nesevise flinkis)

Grmfff...

Kjip markering

I dag er det nøyaktig tre år siden livet mitt tok dramatisk helomvending.
Hadde jeg ant hva som lå foran meg da jeg møtte opp på Ullevål sykehus søttendeføkkingsaugust 2004, hadde jeg snudd i døra, reist hjem og tatt meg en real cognac i stedet. Deretter hadde jeg solgt alle eiendeler (unntatt laptopen) og satt meg på første fly sørover, samme hvor.

Noen ganger er det ikke nok å overleve.

Det er mye som har gått opp for meg i løpet av disse tre årene.
For det første; no man is an island. På godt og vondt. På det gode det faktum at noen mennesker er engler. De burde vært utstyrt med skinnende glorier og fått alle sine drømmer oppfyllt.
På det vonde ligger kunnskapen om at du bør være veldig frisk for å bli syk. Det norske helse- og sosialsystemet funker dårlig. Det er totalt dysfunksjonelt. Det kan like gjerne fjernes, så vet vi i det minste hva vi har å forholde oss til.
For det andre; Et bittelite grann av håp veier flerfoldige ganger mer enn svære bunker motløshet. Og nød lærer naken kvinne å spinne.

Noen ganger blir livet satt på vent.

Kunne jeg gå tilbake, skulle jeg spurt meg selv hva som er viktig og verdifullt. Hvem og hva som gjør meg lykkelig, hva jeg drømmer om og hvordan de drømmene kan oppnås. Hvordan best ta vare på de jeg verdsetter og hvordan jeg kan te meg for å bli et bedre menneske.

Jeg håper det ikke er for sent.

Jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige

Viktige ting kan ikke sies for ofte. Spesielt de tingene som ikke når frem uansett hvor instendig du formidler dem.
Hos noen mennesker går ting inn det ene øret og ut av det andre: Det er i og for seg greit. Da vet du at de ikke bryr seg noe særlig. Hakket verre er dem det det ikke går inn hos en gang. De tar seg ikke bryet med å høre etter hva du egentlig sier, for de hører uansett bare det de vil høre, og smeller av med voldsom kraft før du får sagt pivv.

Jeg har sagt det før, og jeg kommer sikkert til å gjenta det framover: Jeg har ingen tålmodighet med mennesker som tror de eier sannheten!

Det er faktisk ikke slik at mine meninger er "fundamentalistiske" selv om jeg mener noe annet enn deg. At jeg er motstander av en ting, betyr ikke at jeg nødvendigvis er blind for de positive aspektene. Jeg har bare valgt standpunkt ut fra mine verdier.

Vi har alle våre egne livsanskuelser, erfaringer og verdiprioriteringer. Og den enes er ikke nødvendigvis mer høyverdige enn den andres.

Jeg kan kanskje si at jeg ikke forstår dine, men jeg sier ikke at du tar feil. Det hadde vært fint å bli møtt på samme måte.

Rockette blogglegger følelser

Det har kjørt seg helt fast for meg med denne bloggingen. Faktisk har alt kjørt seg helt fast. Alt er skrikende smerte, og det er ingenting som kan overdøve det. Jeg tåler ikke medikamenter. Eller alkohol. Kan hende er det naturens måte å unngå avhengighet.

Det har kommet dit at jeg ikke evner å se ironien i at den samme operasjonen som ga meg infeksjonen som ga meg ME, ga meg skader på ben, nerver og muskelvev som gir meg store smerter. Fordi jeg har ME tåler jeg ikke medikamenter. Fordi jeg har ME tåler jeg ikke å trene opp det som kan trenes opp av skadene.
Jeg blir ikke bedre av utmattelsen fordi jeg får ikke i meg den næringen jeg skal. Å spise er som å svelge piggtråd. Det tar en time å få i seg en halv brødskive med ost. Må ikke smake eller lukte noe særlig. Da går det ikke.

Det er ikke noe sted - rehabiliteringssenter, sykehus, eller lignende som kan hjelpe meg med dette. De som har tilbud til ME-pasienter behandler ikke smerter eller matproblemer. De som jobber med mat-problematikk, kan ikke tilby tilretteleggelser for en med ME. Eller smertebehandling. O.s.v.

Til nå har jeg betalt litt behandling selv. Det har jeg ikke råd til lenger. Det er kanskje litt av grunnen til at jeg har litt sykere.
Pasientskadeerstatningen mener at jeg ikke har blitt syk etter skadene, ergo får jeg heller ingen kompensasjon for tapt arbeidsinntekt. Det begynner å nærme seg en million.
Jeg har gått til sivilt søksmål. Saken er berammet til oktober. Hvis jeg taper må jeg betale saksomkostninger også for staten.

Det tok to år før jeg fikk innvilget hjelp fra Hjemmetjenesten. Jeg fikk en fysioterapeut med så svake, skjelvende armer at jeg hadde hatt bedre nytte av å sitte i en litt lealaus stol. Og en nevrotisk, ofte sykmeldt sykepleier som ikke skjønner bæret.
Noen ganger tenker jeg at de som jobber i bydelen er de som ikke får jobb noe annet sted. Det høres sikkert fryktelig utakknemlig ut, men altså; - tilbud om hjelp og reell hjelp er to vidt forskjellige ting. Den eneste nytten jeg har av sykepleieren er at hun innimellom følger meg til lege.
For til legen må jeg. Egentlig bare for å vente på den travle doktor i ca. en time og så betrakte henne mens hun kikker litt på dataen, besvarer noen telefoner, før hun kikker bort på meg og minner meg på at det ikke finnes den type behandling jeg har behov for.

Her er et lite tips til de som har lyst på lovlig dop men har problemer med å få legen til å skrive det ut. Si at du ikke tåler piller. De formelig kaster resepter etter deg. Jeg har skapet fullt av kodein-preparater, sovepiller og Valium. Kanskje jeg kan begynne å pushe for å finansiere behandlingene?

Innimellom har jeg vært i kontakt med Helsetilsyn og Pasientombud. For dem er jeg bare tekst på papir. Helvetica Neue, 11 punkt. De beklager at jeg har vært uheldig. De forteller meg at jeg i følge lovverket har krav på adekvat behandling. Når jeg sier det til fastlegen min, forteller hun meg at jeg etterlyser behandlingstilbud som ikke finnes. Ja, jeg har byttet fastlege. Men jeg tror egentlig ikke fastleger har tid til pasienter som ikke er syke på riktig måte.

Det som er litt underlig er at jeg kan sitte helt rolig og fortelle om dette. Jeg har noen fullstendige meltdowns innimellom. Da kan jeg for eksempel legge meg i dusjen og hylgrine. Og så går jeg ut, konstaterer at det fremdeles verker og at ingenting funker og så bare er jeg. Helt rolig og fattet. Sminker meg litt. Ser litt på TV. Snakker med en venn på telefonen. Ser i taket. Og prøver å tenke på det som er fint. På havet, minnene, Kanina, Lillingen, R og onkel Dima.

En gang var jeg dronning. En gang kunne en liten bit sjokolade og en slurk konjakk gjøre meg ekstatisk. En gang, for ikke så altfor lenge siden kunne jeg elske, danse, nyte og le. Og puste.

Jeg gikk i stykker. Søttende føkkings august 2004.
Hvem kan jeg snakke med om det?

*sukk*

Det er ett eller annet ved meg som setter gretne gubber i full vigør. Jeg er litt usikker på hva det er. Det kan ikke bare være trynet mitt, for etter jeg begynte med denne nettinga har jeg oppdaget at selv på nett bare MÅ gretne gubber stikke seg fram og påpeke hvor fryktelig de synes jeg er. Jeg behøver ikke en gang å taste med dem, det holder at jeg legger en tanke i en annen bloggers kommentarfelt eller viser et bilde av meg selv på Blink, så kan det være nok til at de synes jeg er arrogant, moraliserende, ekkelt urban, eller bare bent frem uspiselig. Dette blir tilbørlig uttrykt med kuksure kommentarer.

Veldig pussig i grunnen. Og litt slitsomt...

Ikke akkurat bamsemoms

Jeg har en teori. Det vil si, jeg har to. Den ene handler om at jeg egentlig er død og har kommet til helvete (noe annet var vel ikke å forvente). Satan selv er kemner/byråkrat og setter alle nykommere til å fylle inn tall i uforståelige rubrikker i et skjema som heter RF-0002:

"Post1: Samlet omsetning og uttak innenfor og utenfor mva-loven. Post 2. Samlet omsetning og uttak innenfor mva-loven. Sum av post 3,4 og 5. Avgift ikke medregnet. Post 3. Samlet uttak og inntak innenfor mva-loven. Lav avgift", etc.

Den andre teorien er kanskje mer realistisk. På teknisk hos Altinn sitter den en jævel som vil kødde med meg og sørger for at alle skjemaene mine er komplett ulogiske pluss at tallene ikke stemmer uansett hvor nitid jeg fyller dem inn.

Halloooo - DET HOLDER NÅ! Det er ikke noe morsomt lengre:-(