Urettferdig

Jeg er litt sønderknust om dagen. Forleden forelå den siste uttalelsen i pasientskadesaken min, og den var ikke akkurat skrevet i min favør.
Advokaten min fraråder meg å stille saken for retten, all den tid jeg mest sannsynligvis kommer til å tape. I så fall må jeg betale saksomkostninger for både meg selv og Velferdssatan.

Om det er idioti og stahet eller mot og rettferdighetssans som får meg til å ønske saken videre, vet jeg ikke. Det bare aner meg at jeg ikke vil kunne få fred i sjela om jeg gir opp nå. På den andre siden er vel det siste jeg trenger en økt gjeld på 200 000...

Saken skulle opprinnelig opp i Tingretten i slutten av august, så jeg har ikke all verdens tid å bestemme meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Pest eller kolera, aske og ild - hva ville du ha gjort?

Hjelpes...

Begrunnelsen for de aller fleste avslagene i NPE er at det mest sannsynlig ikke er en årsakssammenheng mellom skaden og sykehusets behandling. Det er en fattig trøst for pasientene som kanskje blir preget for livet. Kompleksiteten i disse sakene må ikke bli til hinder for medmenneskelighet og fleksibilitet overfor mennesker som mer enn de fleste av oss, trenger nettopp det.
- Anne Hafstad i Aftenposten -

Velferdsstatlig logikk

Jah - hurra! I dag skal vi kikke litt nærmere på Den Kongelige Velferdsstatens Pasientskadelov.

§ 2. Erstatning for pasientskade
Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes
a) svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes,
b) teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelsen av helsehjelp,
c) smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom

Nå er det ikke sikkert at du og jeg behøver å kikke mer en én gang på den for å forstå innholdet. For andre derimot, er det tilsynelatende litt mer komplisert.
Det finnes tilleggsparagrafer også, i tilfelle noe fremdeles skulle være uklart:

§ 3. Uoppklarte årsaksforhold
Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp.

La oss for moro skyld [sic] ta et par eksempler på pasientskader det søkes erstatning for. Begge er kvinner i slutten av trettiårene med akseptabelt funksjonsnivå og livskvalitet. Ingen av dem skal ha (flere) barn:

Pasient A
Pasienten skal fjerne kul i bekkenet. Under inngrepet oppstår det blødninger, og man velger å fjerne livmoren. Dette skal siden vise seg at ikke var nødvendig.
Pasienten blir tilkjent erstatning, oppnår samme funksjonsnivå og helse som før inngrepet og hun har mindre smerter.

Pasient B
Pasienten skal fjerne kul i bekkenet. Under inngrepet oppstår det blødninger, muligens fordi pasienten har en reaksjon på narkosen. (Akatasi) Til tross for store skader på buken samt narkoseindusert stress, blir pasienten hjemsendt. (Dagkirurgi er dagkirurgi, vi kan ikke dulle for mye med pasientene med dette budsjettunderskuddet). Pasienten får en alvorlig infeksjon/blodforgiftning, og blir reinnlagt mer eller mindre livløs, reoperert (med samme narkosemiddel som tidligere) og medisinert med kraftig antibiotika. Hun gjenvinner aldri funksjonsnivået etter inngrepet, smertene er forsterket, hun taper inntekt og pensjonspoeng og har store utgifter til smertelindrende behandlinger.
Pasienten blir ikke tilkjent erstatning.

Ut fra dette kan vi trekke den konklusjonen at en livmor er mer verdt enn vitalitet, og det er jo helt fantastisk idiotisk. Så vidt jeg vet kan man jobbe, trene, elske, reise, drikke kaffe med venner, danse i gresset, spise sjokolade, bade i champagne og mye annet uten livmor. Uten energi, derimot...

Oh, for heavens sake!

Tilnærmet fysisk utfoldelse

Det hender man har litt problemer med å forholde seg til første person entall. Noen ganger er det nemlig sånn at første person entall-rollen er litt krevende. Da må man ty til avstand. Avstand kan for eksempel erverves ved utstrakt bruk av man. Livet forklares i slike tilfeller best om det står skrevet i kursiv.

Vår heltinne har vært i Møte. Med dr Økseskaft pluss to til.
Slike (møteivrige) er ikke videre opptatt av å møte andres behov, underlig nok. Altså - de andre; som for eksempel mennesker som er rammet av energisvik og har problemer med å forholde seg til mer enn en person ad gangen.

Slike har alltid kontorer med lysstoffrør. Muligens for at de skal kunne lese Boka bedre.
Andre, som for eksempel mennesker med energisvikt, får litt problemer i rom med lysstoffrør. Det gjør vondt i øynene, vondt i pannebrasken, og er ganske ueffent.

Det er ikke så lett å oppfatte alt om man befinner seg i et rom som er opplyst av lysstoffrør og med flere mennesker som snakker på en gang. Men det hender at man oppfatter litt. Og det kan være mer enn nok. For eksempel kan man lære at "Folk med ME er så engstelige for å utforske grensene sine - så redde for å utfolde seg fysisk".

Selv om man har svikt i energien sin, eller kanskje nettopp derfor, blir man lett litt opprørt over all forutinntattheten som finnes i kontorer med lysstoffrør.

Sinne gir akkurat nok adrenalin til en real utfoldelse.

Man kan lett komme til å oppdra slike.
Forhåpentligvis vil ens utforsking av grenser og tilnærmede fysiske utfoldelse komme andre til gode ved en senere anledning.

Pasientrettigheter? Not so much

Er du ikke glad at du bor i et land der du har fri helsehjelp? Ikke tenk på at 10% av alle som behandles på norske sykehus utsettes for feil og tabber (eller uheldige hendelser, som det heter fra faglig hold). Vi har en ordning som skal sørge for disse. Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) ble opprettet i 1987 for å ivareta pasientenes sikkerhet og rettigheter.

På NPEs nettsider står det:
NPE har tradisjonelt lagt stor vekt på kvalitet og faglig ekspertise. Vi ser nå at det er mer og mer viktig å tydeliggjøre at vi i alle ledd av saksbehandlingen setter pasienten i fokus. Dette betyr at vi i vårt arbeid vektlegger følgende verdier:
• Omtenksom - Vi skal møte pasienten med åpenhet, forståelse og respekt. Vår kontakt skal være personlig og gi individuell hjelp og oppfølging. Vi skal vise tiltro til pasienten, slik at pasienten opplever trygghet og tillit.
• Opplysende - Vi skal drive aktivt opplysningsarbeid om pasientskadeordningen. Vår virksomhet skal være synlig, lett tilgjengelig og godt kjent. Vi skal ha god og konstruktiv kommunikasjon med pasienter, helsevesen og andre aktører.
• Kvalitetsbevisst - Alle nivåer i organisasjonen skal være preget av åpenhet, kompetanse og effektivitet. Dette skal gi pasientene et riktig og raskt resultat.

Flott, ikke sant?

4.000 erstatningskrav regner Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) å få inn i år. Det er ny norsk rekord.

Av alle sakene NPE mottar og sluttbehandler, får ca. 1/3 medhold. Det vil si at nærmere sju av 10 saker blir avvist. At antall klagesaker øker, har klart sammenheng med at stadig flere er blitt mer bevisste på sine rettigheter. De langt fleste sakene er relatert til bruddskader, hofteproteser, håndleddsbrudd, ryggoperasjoner og infeksjoner, og at pasientene ikke er fornøyd med sluttresultatet.

"Ikke fornøyd med sluttresultatet"? (NPEs formulering) Det høres litt ut som noen har fått en skjev pupp eller noe, ikke sant?
La oss ta en nærmere kikk på hva slags pasienter som "ikke er fornøyd med sluttresultatet":

* En ung mann falt ned seks meter etter klatring i et tre og ble innlagt på sykehus. Det tok fire uker før sykehuset oppdaget brudd i en ryggvirvel. Mannen fikk avslag om erstatning, da NPE mente at resultatet ville blitt det samme selv om bruddet hadde blitt oppdaget tidligere.

* En kvinne ble operert i underlivet, da sykehuset fryktet kreft. Under inngrepet ble en urinleder skadet, og hun måtte gjennom en ny operasjon. Kvinnen fikk ikke erstatning siden NPE mente inngrepet ble riktig utført, og at dette er en komplikasjon hun måtte akseptere.

Pasientskadeloven § 2. a) sier at: 
Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes

"Komplikasjoner som må aksepteres", er en setning som går igjen i NPEs avslag.
Fire uker med ubehandlet brudd. Skade på urinrør og ekstra operasjon. Indre blødninger og infeksjon...
Komplikasjoner som må aksepteres.

Jeg ville ikke akseptert det. Ville du?

Rockette vs Staten

Er det noen som har lurt på hvordan det går med erstatningssaken min?

Ikke det? Nuvel, jeg skal bitche litt om det allikevel.

Long story, short version: Rockette blir operert, kirurg skjærer litt feil, kropp blør og bakterier overtar. Masse sykehusgreier og ambulansekjøring og sårskylling (grøss). Og så ble alt mørkt. Postinfektuøst utmattelsessyndrom. (ikke hørt om, sier du? Ikke jeg heller)
Rockette søker erstatning hos NPE, NPE sier at det ikke er belegg for å tro at operasjon har utløst energisvikt, og hvis det i så fall hadde gjort det, må man regne med komplikasjoner ved alle operasjoner.
Rockette ansetter advokat. Advokat leier inn eksperter. Eksperter briljerer med sin faglige dyktighet (som ikke nødvendigvis er i sakas favør), saken vinkles feil og Rockettes skjegg klemmes veldig fast i postkassa.

Saken skulle egentlig opp i Tingretten 9 oktober. Forleden forelå de siste ekspertuttalelsene. Oppnevnte sakkyndige kan ikke si med 100% sikkerhet at min labre helsetilstand skyldes postoperative komplikasjoner. Dermed er løpet kjørt. Eller kanskje ikke.

Greia er at hverken NPE eller de sakkyndige har vurdert skadene og operasjonsrutinene, kun utmattelsestilstanden. Men vi rekker ikke å hente inn ytterligere ekspertuttalelser før 9. oktober.

Advokaten min tror at om vi legger fram saken nå, vil jeg mest sannsynlig tape og sitte igjen med saksomkostninger også for motparten.
Han har søkt om utsettelse, og vi venter nå på svar fra dommeren som i utgangspunktet ikke var så positivt innstilt til dette. Hun skal avgi svar i morgen.

Jeg lurer på om det er så smart av meg å fortsette. Det tar så utrolig mye energi.
På den annen side vet jeg ikke helt hvordan jeg kan la det være. For meg er det en helt åpenbar sannhet at operasjonen ødela meg, og all den tid vi har en ordning med pasientskadeerstatning, mener jeg at jeg har krav på det.

Noen ganger er rettferdighetssansen sterkere enn fornuften...

Hva ville du gjort om noe lignende skjedde deg?

Den brysomme kvinnen

Tusen takk for tilbakemeldinger i forrige post. Det var godt å få det ut, selvom jeg føler meg litt brysom akkurat nå.
Jeg er ikke vant til å føle meg brysom. Jeg er vant til å klare meg selv. Til å stå med hodet hevet uansett hvor hardt det blåser. Det gjør jeg i og for seg fremdeles, men jeg merker at det begynner å ta på å møte motstand hos de instansene som teoretisk sett burde være støttespillere.

Min erfaring er at det finnes påfallende lite du kan gjøre om du blir skadet i helseomsorgen. For selv om vi har et lovverk som holder høyde for at uhell kan skje, er det veldig liten vilje til å innrømme feil. Lovverk som er opprettet for å verne om pasientene, fungerer mest for å beskytte helseinstitusjonene.

For litt siden hadde VG en sak om at myndighetene gjør altfor lite for å finne årsakene til tabber og feil i helsevesenet. Helsedepartementet vil først neste år iverksette analysearbeid, noe mange synes er uetisk. Blant andre Norsk Pasientskadeerstatning(NPE) som har merket en markant økning i antall klager de senere årene.

NPE ble opprettet for at pasienter skulle slippe den tungvinte veien om domstolene, men også for at helsevesenet skulle lære mer av sine egne feil.

Hvordan fungerer egentlig NPE?
I deres egne statistikker kommer det fram at kun en knapp tredjedel får innvilget erstatning. Dessuten viser nye tall at over 40 prosent av de som taper saken sin i Norsk pasientskadeerstatning og som bringer saken inn for retten vinner frem. Dette tolkes dithen at NPE er urimelig strenge i sin saksbehandling.

Assisterende direktør i Norsk Pasientskadeerstatning Rolf Gunnar Jørstad forklarer dette med at det må foreligge en svikt fra helsevesenets side for at pasienter skal kunne få erstatning. NPE mener for eksempel ikke at det er svikt dersom legene stiller feil diagnose som kan føre til tap for pasienten.

Dette er stikk i strid med Pasientskadeloven, der det blant annet heter at: § 2. a) Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes

Advokat Steinar Winther Christensen som er spesialist i skadeerstatningssaker sier:

NPE velger sin egen forståelse av reglene som ikke nødvendigvis er riktig i følge gjeldende rett.
Det er fortsatt slik at de tenker skyld, feil og subjektiv svikt for grunnlag til rett til erstatning. Meningen var at denne ordningen skulle være en objektiv erstatningsording med rett til erstatning uavhengig av skyld hos behandlerne.

Den uttalelsen underbygger min opplevelse av NPE som en motpart og ikke som et nøytralt forvaltningsorgan.
Jeg vil gå så langt som å påstå at prosessen med NPE for meg har vært mer slitsom enn skader og sykdom. Mye fordi NPE går ganske langt i sine bestrebelser på å unngå erstatningsansvar. Det må jo gå på bekostning av noe, i et slikt tilfelle, pasienten. Saken oppleves invaderende og nedverdigende. Det har gått på integriteten løs.

Jeg er neppe alene om å føle det slik.
Aftenpostens Anne Hafstad skrev i en kommentar for litt siden:

Det er for mange historier om enkeltpasienter som kjemper en årelang og innbitt kamp for erstatning, og som først blir hørt etter flere runder i rettsapparatet. Det er uverdig, og burde være helt unødvendig i et land som har innført en erstatningsording nettopp for å hjelpe dem som opplever å få sine liv ødelagt etter medisinsk feilbehandling. Det er grunn til bekymring når stadig flere pasientskadeerstatningssaker ender på private advokaters bord.

Begrunnelsen for de aller fleste avslagene i NPE er at det mest sannsynlig ikke er en årsakssammenheng mellom skaden og sykehusets behandling. Det er en fattig trøst for pasientene som kanskje blir preget for livet. Kompleksiteten i disse sakene må ikke bli til hinder for medmenneskelighet og fleksibilitet overfor mennesker som mer enn de fleste av oss, trenger nettopp det.

Takstein og tanker

Ikke at jeg gikk rundt å tenkte på det tidligere, men jeg tror jeg hadde en vag, romantisk forestilling om at hvis du har en slags nær døden-opplevelse vil du få en oppvekker som frigjør selvet på en positiv måte. Som gjør at du tar flysertifikat eller reiser jorda rundt og avslutter med et år i tibetansk kloster, frir til kjæresten, finner sannheten ved livet, går pilegrimsferd til Santiago del Compostela og lignende.
Du vet; - "Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere".

Skuffende nok opplever jeg det ikke sånn. I stedet for å få en enorm appetitt på livet, har jeg snarere blitt litt lei av og redd for det. Vissheten om at det finnes enda en potensiell takstein som kan rase i hodet mitt rundt hvert eneste hushjørne har gjort meg mer engstelig og forknytt enn før.

Det å oppleve at sikkerhetsnettet har store hull som gjør at du ramler rett i betongen gir en oppvåkning med negativt fortegn. Helse- og tilsynsvernet fungerer dårlig, rettssikkerheten er fraværende og jeg har ikke det sosiale nettverket som en person i min situasjon ideelt sett burde ha.

Sannsynligvis var det dumt av meg å gå til sivilt søksmål da jeg ikke ble tilkjent pasientskadeerstatning. Ikke fordi jeg ikke har retten på min side, men fordi det er utrolig energitappende og nedverdigende å gjennomgå denne prosessen der ørten såkalte fagpersoner skal gå livet mitt etter sømmene og finne andre forklaringer enn operasjonen på min shabby helsetilstand.

Jeg utviklet ME etter en sykehusinfeksjon. ME er en nevrologisk lidelse med ulike årsaksfaktorer, der infeksjon er den primære. Det har vært stor kontrovers rundt spørsmålet om hvorvidt lidelsen også har psykologiske forklaringer.

I forhold til ME-diagnosen er det naturligvis et poeng at sykdommen i seg selv ikke psykologiseres. For meg personlig spiller det liten rolle. Om det er de store skadene jeg fikk eller det mentale traumet forbundet med hendelsen som har gitt meg så stor funksjonssvikt, er både irrelevant og uinteressant. Derfor blir jeg sint og opprørt når saksbehandlere og spesialister degraderer en psykiatrisk forklaring til å være mindre viktig enn en fysisk.

Det er igrunnen sjokkerende å se hvor lite innsikt noen leger har i menneskekroppens kompleksitet. Innimellom har jeg hatt lyst til å skrike at psykosomatikk hverken er det samme som hypokondri eller som psykisk sykdom. Mange sykdommer er psykosomatisk betinget. Hjerteinfarkt, magesår, noen allergiformer - ja sågar visse kreftsykdommer har psykosomatiske årsaker. Det vil ikke si det samme som at du kan skjerpe deg frisk eller at du innbiller deg at du er syk.

I saken Rockette mot Staten blir den nevrotiske forklaringsmodellen til stadighet trukket fram, også av dem som liksom skal være på mitt parti. Det oppleves både degenererende og invaderende. Jeg klarer simpelthen ikke å forstå at det skal spille noen rolle, så lenge ting har blitt som de har blitt, og jeg skjønner ikke fordommene som åpenbart finnes rundt dette med psyke og soma.

Er det slik at noen ser på psykosomatikk som noe pasienten selv kan klandres for? Det virker sånn. Shame on them!

Vi har alle en psyke, og psyken kan potensielt gjøre deg fysisk syk. Du skal ikke ha mindre krav på helsehjelp, forståelse eller sympati fordi du har sår på sjelen enn om du har brukket et bein.