mandag, februar 26, 2007

Patologiseringen av mennesket

Milton Marx hadde noen innsigelser til blogposten Pilletrillerier og biobabbel.
Han skriver blant annet:
For det første er det litt underlig å steile slik over tallet 200.000. Det er vel ca 3-4% av befolkningen.
Generelt regner WHO vel at det er det mangedobbelte som er deprimerte. Sånn sett harmonerer tallet med at rundt 4% kan være bipolare.
I stedet for å gråte over økt medisinbruk, burde man juble over fallende selvmordstall.
Hvem er det som skriker mest her? Har skrikhalsene økonomiske og profesjonelle motiver som ligger bak?
Ja! Etter hvert vet vi mer og mer om virkningsgraden av ren samtaleterapi. Undelig nok er det de som lever av å behandle med snakk som er mest opprørt over pillebruken.
[...]
Sannheten om norsk psykiatri er at de aller fleste som henvises til en faggruppe av lege, behandles av en annen. (henvises til psykolog, får klinisk sosionom osv. osv.). Av de som trenger gjennom til riktig behandler, feilbehandles mange.

Husk endelig at ettersom at mange psykologer og terapeuter mener at veien frem er veien tilbake, så ønsker de seg egentlig tilbake til gamle dager - den gang da flere drepte seg, og antidepressivene var bombesikre til formålet. (Leger brukte tidligere typisk trisykliske antidepressiver til å begå selvmord, ettersom de ikke hadde noe motmiddel. Overdose med SSRI (lykkepiller) gir trolig bare en helvetes diare, med oppkast og kvalme).


Mitt svar ble så langt, at jeg like gjerne publiserer det her.

Det er mulig at 200.000 vil falle inn under bipolar lidelse i følge diagnosekriteriene og at dobbelt så mange vil kunne diagnostiseres som deprimerte. Spørsmålet er hvor grensen for hva som er "sykt" skal gå, og om alle de "diagnostiserte" trenger medisin med mange og dels sterke bivirkninger.

Selvmordsforsker Arne Holte ved Folkehelseinstituttet, og flere med ham, mener at nedgangen i antall selvmord ikke har med de nye medisinene å gjøre.

Det kan være at psykologene reagerer på økt medisinbruk, fordi de i sterkere grad enn psykiaterne ser hvor nyttig samtaleterapi i ulike former kan være i behandlingen av psykiske lidelser. I tillegg synes jeg man skal vurdere hva økt medisinering gjør med samfunnet på sikt, og om vi er tjent med det. Nevroleptika gir mindre kraft og mer energi. Det vil si at man får mer energi til å pusse opp leiligheten, men mindre kraft til å gjøre noe med livet sitt og seg selv.

Det er dessuten tankevekkende at rammene for hvordan psykiske lidelser skal behandles, settes av psykiatere som både har blitt forbundet med juks av forskningsdata og uetiske bindinger til legemiddelindustrien.
Dette er medisiner som, bivirkningene i betraktning, kun bør gis ved tunge og alvorlige lidelser.

I mitt miljø er det sikkert veldig mange som kan diagnostiseres som bipolare og mye annet i henhold til dagens diagnosekriterier. (Nevnt i artikkelen kaltes lidelsen tidligere "kunstnerisk depresjon".) Spørsmålet er om vi er tjent med denne sykeliggjøringen av menneskelige personlighetstrekk.
For meg er angst og kreativitet to sider av samme sak, der angsten er den positive faktor.

Noen klarer seg helt fint uten, noen har forsøkt medisiner og ble forskrekket over personlighetsforandringene og andre bivirkninger som fulgte, noen mente de hadde nytte av medisinen, men uten at utenforstående kunne se hva godt det gjorde for dem. En venn har fått liv og helse ødelagt, en annen er død.
Jeg hadde i tillegg ei venninne som i dag sikkert er fryktelig ensom fordi antidepressiva rett og slett har gjort henne utrolig usympatisk. Da må man spørre hvor nyttig det har vært i den store sammenhengen når du ender opp venneløs, aseksuell og feit.

Prøving og feilig? Nettopp. Man vet altfor lite om både virkning og langtidsvirkning av nyere psykofarmaka. Veldig mange har fått tilleggssykdommer ved medisinering. Selv om Malt&Co mener det skyldes eskalering av grunnlidelse, er jeg slett ikke sikker på om det stemmer. Dette må forskes mer på før man kan si at det er forsvarlig å bruke disse medikamentene i økende grad. Å bruke mennesker som prøvekaniner, er i mine øyne uetisk og ignorant.

Sannheten om norsk psykiatri, er at de færreste får umiddelbar oppfølging av spesialisthelsetjenesten.
I Helsetilsynets retningslinjer for behandling av depresjon,anbefales det to forsøk med antidepressiva i primærhelsetjenesten før pasienten henvises til spesialist. I tillegg kommer et faktum at det er lange ventelister hos behandlere med trygderefusjon, og de færreste som blir medisinert får god nok oppfølging. Almennpraktiserende leger vet for lite, mye takket være "fagekspertisens" slumsete omgåelse av fakta.

Diskusjonen om hvordan psykoterapeuter i dag faktisk arbeider, har vi hatt før. Det er ikke lengre slik at man graver i barndommen. Man fokuserer på muligheter og evner. Snøen som falt i fjor dukker kun opp i de tilfeller der man ønsker å forstå handlingsmønstre som hindrer deg i å komme videre med livet.

At medikamenter er mindre giftige enn før, behøver ikke å bety at de har mindre bivirkninger. Jeg synes denne overfokuseringen på å overleve er litt oppskrytt, man må også se på hva slags livskvalitet man har på eller av medisin. Om bivirkningene overskrider de psykiske vanskene, bør det være innlysende både for behandler og pasient at her må det andre tiltak til enn å "prøve og feile". Dette fordrer at det fokuseres mer på ikke-medikamentell behandlig og mindre på biokjemiske forklaringsmodeller.

12 kommentarer:

Anonym sa...

Rammene settes av psykiatere som både har blitt forbundet med juks av forskningsdata og uetiske bindinger til legemiddelindustrien.

Juks med forskningsdata? Hvem hva hvor? Jeg trodde jeg fulgte godt med jeg, men dette har altså gått meg hus forbi.

Ellers kan jeg være enig med deg i at det er en fryktelig patologisering som skjer. Det er en hårfin grense mellom eksentrisk personlighet og en diagnose. I bunn og grunn kan det hende at den grensen er satt ved innholdet i lommeboka; mennesker som klarer "å gjøre opp for seg" havner i mindre grad i kontakt med hjelpeapparatet. Blakke eksentrikere medisineres til et liv tilpasset lommeboka si.

Du bruker egne erfaringsopplevelser som vitne om at du har "rett" i dine antakelser. Jeg kan imidlertid fortelle om to mennesker jeg kjenner som har hatt svært GODT av dem. En venn på selvmordets rand. En jente som lurte på om ikke bivirkningene ville ødelegge sexlivet hennes. Jeg måtte nesten spørre: "Hva slags sexliv har du egentlig i den tilstanden du er i NÅ, kjære venninne? Riktig; nada og nix."

Forøvrig enig med deg: å eksperimentere med mennesker er grunnleggende galt. Jeg har de siste tre-fire årene jobbet med folk som har vært psykiatriens forsøkskaniner siden 1962. Prøvd ALLE antipsykotiske dopaminegulerende derivater som noensinne har vært nevnt i Felleskatalogen - and then some. Om det er sykdommen eller medisinene som har ødelagt dem vet jeg ikke, jeg har ingen empiri i form av kontrollgrupper.

Spørsmålet som imidlertid er viktig å spørre seg er: hvis vi har medisiner som vi har en teori om virkningsmåten til, men mindre om bivirkningene, og uttesting på dyr ikke er formålstjenlig (til tross for at de har mange fysiologiske likheter med mennesket) for å utrede de personlighetsmessige og mentale bivirkningene, hva skal vi gjøre da? Noen ideer?

Peace & love
Goredom
(med nytt nettsted) :)

Rockette sa...

Hei Goredom, grattis med ny blogg. Kikker mer på senere:-)

Misforstå meg rett; jeg er ikke motstander av medisiner per se, jeg er bare fryktelig lei av at vi sykeliggjøres, at helsetilbudet (spesielt psykiatrien) er så labert, pluss glorifiseringen av disse medisinene.

Jeg har også folk rundt meg som ikke hadde hatt det så bra uten medisin, men de blir jo ikke friske av medisinen sin heller. Hvis noen mener de kan gjøre dem friske uten kjemikalier, synes jeg det er en bra ting.

Jeg mener at medisiner i langt større grad må gis til de som _virkelig_ behøver dem, at alle som blir satt på medisin må ha grundigere oppfølging, at bivirkninger må tas seriøst og at man må begynne å se mer på individuell tilnærming - kosthold, fysisk såvel som mental aktivisering samt ulike terapiformer.

Peace&Love bækk:-)

Lothiane sa...

Hør, hør!

(kort kommentar grunnet hvilende hjerneceller, men jeg liker det jeg leser... som vanlig.)

:)

Milton Marx sa...

Ellers synes jeg teksten av Holte settes fint i perspektiv av en Dagblad-kronikk av professor Odd Lingjærde.

Holtes argumentasjon om Glaxos produkter, omfatter for eksempel ikke Fontex/Prozac (SSRI), som faktisk er så gammelt at patentet var utløpt innen at Glaxos preparat kom på markedet. Derfor er ikke hans kronologiske argumenter holdbare.

I det hele tatt argumenterer han tendensiøst ut fra en dagsorden om at depresjoner skal behandles med terapi - ikke overraskende.

Milton Marx sa...

Jeg vet ikke om det var moderasjonen som gjorde at den første kommentaren min ikke kom med, men vi prøver igjen...

************
Det er ikke ofte at undertegnede vies en egen bloggpost, om enn det har skjedd før. Derfor blir svaret tilsvarende langt.

”Jeg mener […] at bivirkninger må tas seriøst og at man må begynne å se mer på individuell tilnærming […..]”

At bivirkninger må tas seriøst, er vi enige om. Dessverre er mitt inntrykk at dette er så langt fra virkeligheten at det må kalles utopi. For mange pasienter er bivirkningene noe av det mest sentrale i livet der og da, og noe av det de gjerne vil vite, er om andre preparater (for eksempel SSRI) har andre bivirkningsprofiler. Kanskje er virkningsgraden på et preparat så lav – eller evt. så raskt avtakende – at doseringen må opp, med for eksempel seksuell dysfunksjon som resultat.

Hva skjer hvis man spør psykologen sin (som man trolig ikke får tilgang til uansett) om ulike preparaters bivirkningsprofil: Jeg greier ikke å få orgasme hvis jeg skal ta 3 Zoloft (sertralin) daglig. Hvordan er det egentlig om jeg skiftet til Fontex/Prozac (fluoxetin)? Kunne jeg da få et bedre seksualliv?

Holdningen later ofte til å være: Vet ikke, og vil ikke vite! Terapeutene har tilsynelatende et stort svart høl på det området som pasientene kanskje har flest spørsmål om.

”Jeg mener at medisiner i langt større grad må gis til de som _virkelig_ behøver dem”.

Det er gjerne slik at den som ikke _virkelig_ har gått på en smell, ALDRI vil få noe tilbud om terapi. Alternativet vil i så tilfelle være å la vedkommende gå i fred til han har det så ille at han _virkelig_ behøver medisiner.

Dette er jo som å nekte å behandle et sår før det har gått koldbrann i det!

Vi må ruste opp psykiatrien, sier du? (Du har ikke sagt det enda).

Nå har vi SV og SP i regjering uten at det skjer en dritt. AP, Høyre, KrF og Venstre har alle hatt sine sjanser, og FrP vil du jo ikke ha…. Hvem er det egentlig du har planlagt skal gjennomføre denne opprustningen?

Saken er at vi FÅR INGEN opprustning av psykiatrien, og i mellomtiden skal vi altså sitte og se på at en masse mennesker får det jævlig fordi det ikke er ideologisk korrekt å bruke medisiner?

La oss si det som det er: Norsk psykiatri har ikke en nubbesjanse til å behandle mer enn en liten brøkdel av den totale mengden depressive i befolkningen. La den sive langsomt inn, for den er litt viktig.

Selv om vi tar alt det positive som psykologene sier om terapi for god fisk, så er det kort og godt ikke kapasitet i systemet til å ta seg av alle som trenger behandling. Hva skal vi gjøre med dem som ikke får plass? La dem få det stadig verre, inntil det er tid for innlegging? Vente på at samfunnet blir varmere og mer inkluderende?

Jeg mistenker deg litt for å mene at vi i stedet må akseptere at en del depresjoner er normale. Til det har jeg følgende å si: Vil du gå rundt å ha det jævlig, er det din sak. La være med å argumentere for at andre ikke skal benytte seg av den hjelpen som faktisk er tilgjengelig, til en lav kostnad! Husk at ubehandlede depresjoner regnes som den største selvmordsårsaken.

”Jeg synes denne overfokuseringen på å overleve er litt oppskrytt, man må også se på hva slags livskvalitet man har på eller av medisin.”

Slik kan bare et menneske uten innsikt snakke! Forutsetningen for å få et godt liv er at man overlever. Det er en god start hvis noen skal få skikk på livet sitt. Jeg synes egentlig at det er ganske usmakelig at du gjør deg til dommer på den måten. Hva synes du en stakkar med et elendig liv skal gjøre, all den stund at det ikke er politisk vilje til å ta den opprustningen av psykiatrien som eventuelt ville være nødvendig?

Og da har vi hele veien forutsatt at den terapien som tilbys er av ypperste klasse, med best tenkelig virkningsgrad, og at den er tilgjengelig for den som slipper gjennom nåløyet og får treffe psykiatrisk spesialkompetanse.

Når vi snakker om bipolare depresjoner – men også andre typer – er det ikke minst et spørsmål om arv. For de som sliter med arvelige lidelser, vil det vel stort sett handle om å lære vedkommende å leve bedre med sin lidelse.

Folk har så mange slags helseproblemer. Noen trenger briller. Burde disse kaste brillene sine fordi de dypest sett ikke behandler synsproblemene? I mitt tilfelle er brillebruken ren symptombehandling. Ville det være riktigere av meg å la brillene ligge, og lære meg hvordan jeg skal takle livet som svaksynt?

Dette handler i høy grad om en ideologisk konflikt relatert til arv kontra miljø. Vi snakker – for å bruke en lignelse - om hvorvidt vi har å gjøre med hardwarefeil eller om vi snakker om bugs!

Jeg hevder at svært mange sliter med hardwarefeil – og at slike feil ikke nødvendigvis krever noen omprogrammering.

Andre hevder at det ikke er mulig å få rene hardwarefeil, og at dersom slike mot formodning skulle eksistere, så må de korrigeres via, eller i det minste supplert av, en omfattende omprogrammering og debugging.

Dersom skjermen din plutselig flimrer, før den går i sort – ledsaget av en irriterende duft av svidd elektronikk; ville du da akseptere at PC-smeden din insisterer på at eneste løsning er en omfattende omprogrammering av operativsystemet – med en tidsramme på flere år, gitt at den pågjeldende PC-smeden ikke har noe eksellent programmeringsrulleblad å skilte med?

Det er sånn mange føler det når de kommer i kontakt med psykiatrien.

Til slutt vil jeg si at det rent ideologiske i denne diskusjonen kan ikke understrekes sterkt nok. Jeg sammenligner ofte det som nå skjer – riktignok i langsom film – med Berlin-murens fall. Klart at det gjorde vondt for mange at alt det de hadde trodd på, studert, kjempet for og ønsket seg, ble løpt overende av kapitalismen – og at Stasi-arkivene deretter ble åpnet, slik at enhver kunne se at tilstandene bak jernteppet faktisk hadde vært langt verre enn selv de mest ytterliggående høyrekreftene hadde argumentert for.

Det er mye innen psykologien som etter hvert kjennes dødt og maktesløst, og det er klart at denne prosessen oppleves som vond for mange som har brukt år av livet sitt på å sette seg inn i materien. Selvfølgelig er ikke all motstanden mot medisinering BEVISST motivert ut fra et forsvar av foreldede teorier, men mye kan nok forklares ut fra dette. (En del psykologer kunne typisk starte med å se på hva de selv fortrenger).

Motstanden mot denne fryktelige patalogiseringen rammer jo ikke bare deprimerte. Les for eksempel hva Esquil skriver om ME, og hans opplevelser i forbindelse med psykiatrien. Mørketidsdepresjoner er et annet felt som psykiatrien ikke liker. Aller helst vil de bortdefinere denne lidelsen.

Det å erkjenne at mange lidelser først og fremst har fysiologiske forklaringer gjør vondt for mange som har viet livet sitt til terapi, men det at de ikke vil gjøre det er likevel galt. Svertingen av de såkalte lykkepillene (det var ikke den farmasøytiske industrien som kom på dét navnet!) betyr at mange som burde søke hjelp hos legen sin ikke gjør det. Den slags koster liv. Men kanskje først og fremst koster det samfunnet enorme beløp i form av at de som sliter med depresjoner kun bidrar med en brøkdel av hva de ellers kunne bidra med – og de fleste kanskje får gå så lenge ubehandlet at de blir en livslang utgiftspost for samfunnet. I Norge er det trolig en halv million mennesker som bare går på kvart maskin fordi de ikke får behandling.

Er fagstoltheten så mye verdt?

Rockette sa...

Jeg tror aldri vi blir enige om dette, Milton, så jeg skal fatte meg i korthet og bare snakke om medisin.
Hvis leger skal fortsette å pushe medisiner på det jeg vil kalle milde problemer, må de også sørge for at medikamentene er tryggere enn de er i dag. Alle typer psykofarmaka har mange og dels alvorlige bivirkninger - noen av dem er ikke reversible.
Da er ikke dene pilletrillingen forsvarlig praksis, synes jeg...

Og siden du nevner ME, kan vi være enige om at det ikke er heldig at sykdommer psykologiseres. Men for en ME-pasient vil det være katastrofalt å få psykofarmaka. Samtaleterapi derimot kan være nyttig - som for alle som sliter med kronisk sykdom.

Milton Marx sa...

Å være enig om en uenighet er ikke det verste.

Dog mener jeg at det er et par ting du ikke skal slippe unna. Du unnlater å si at bivirkningene fra SSRI er LANGT mildere enn fra tidligere preparater. Jeg vil faktisk tro at det overveldende flertallet av mennesker på slike medisiner kan ha et liv uten merkbare bivirkninger når den første måneden er passert - under forutsetning at de treffer riktig preparat. Mange gjør ikke dette, og må skifte et par ganger, men etterhvert treffer de stort sett noe som gjør at livet blir bedre enn uten medisiner.

Men at det er mye ignoranse ute og går er sikkert. Du finner f.eks. psykiatere (og selvfølgelig drøssevis av psykologer) der ute som ikke later til å ha peiling på såkalte negative seponeringseffekter (de negative følgene av at man ikke trapper ned gradvis ved avslutning av en behandling med preparater, enten det er avslutning eller ved skifte).

Denne mannen som henrettet to politifolk på en øy i Helgeland var på permisjon fra psykiatrien, og var i en fase med utprøving av medisin. Selv mener jeg at han burde ha blitt frikjent fordi han trolig var psykotisk, men han fikk vel 21 år, hvis jeg ikke husker feil. Så nei, jeg tar ikke lett på medisinering, men jeg ser den som et klart bedre alternativ enn ingenting, og ofte et bedre alternativ enn det offentlige terapitilbudet.

Statistikken over mennesker som begår selvmord mens de er i terapi er vel egentlig en ganske grei illustrasjon av at terapi er MINST like problematisk som medisinering - og skulle jeg velge mellom enten den medisineringen en allmennpraktiker kunne gi meg og en behandling innen for norsk psykiatris rammer, men uten medisinering, er valget enkelt! Det blir medisinering.

Den største barrieren for at psykiatrien kan bli bedre, er at man annser alt for mange ting som psykiske. Her har vi altså en klokkeklar uenighet. Jeg mener at de fleste lidelser er fysiologiske, og at terapi i beste fall er et supplement. Jeg skulle bare ønske at de som jobber i psykiatrien kunne ta det inn over seg at problemet under alle omstendigheter er så stort at ingen ville trenge å miste jobben uansett hvis man inntok et slikt standpunkt. Vi ville bare kunne bruke resursene på en bedre måte - for fortsatt er det slik at det er alt for få mennesker som får behandling.

Rockette sa...

Jeg registrerer at du mener at disse medisinene er trygge, men når kun 68% har tilfredstillende effekt, samt at noen av de resterende 32% opplever dels alvorlige bivirkninger, er det ikke bra nok.

Det var ikke min intensjon å underminere folks plager. Det kan være plagsomt nok å være vinterdeppa eller sjenert, men sykdommer er det ikke, og før medisinene blir tryggere er det ikke forsvarlig å skrive dem ut i så stort omfang - spesielt når man ikke har kapasietet til adekvat oppfølging.

Folk må tygge så mye piller de vil og for hvilke plager de vil - men jeg synes det er hårreisende at de ikke får korrekt informasjon om medisinen de blir foreskrevet.

Ta f.eks. en kikk på:
http://news.bbc.co.uk/1/hi/programmes/panorama/2982797.stm
http://www.motkur.no
http://www.lykkepiller.info/
http://fiddaman.blogspot.com/

Milton Marx sa...

Hei igjen!

Jeg har lest litt i den danske linken om lykkepiller (lykkepiller.info). Aller først vil jeg si at jeg kanskje kjenner noe mer til danske lykkepiller, legemiddelindustriens salgsmetoder etc. enn de fleste. Og forstå meg rett: Jeg har ingen motforestillinger mot at man tar denne bransjen for dens markedsføring, at man hudfletter psykiaterne for at de til tider fremstår som noen forbandede prostituerte eller at man kritiserer legestanden. Det gjør jeg også selv. Men skal man først kritisere, må man holde sitt sverd skarpt.

Den danske siden gjør for det første det man alltid gjør når man ikke har fakta å komme med: man tyr til anekdotiske bevis. Jeg kunne sikkert google opp de forferdeligste historier om hvordan det oppleves for en åtteåring å finne pappa hengende i garasjen med piss og lort i buksene (det er jo det som skjer når man dør) – alt fordi det ikke var plass i psykiatrien, eller fordi han ikke fikk hjelp hos legen. Den slags er verken hederlig argumentasjon eller forsøk på argumentasjon. Det er kynisk følelsesporno.

Men la oss ta fatt i de tallene som artikkelen selv kommer med, slik at vi kan vurdere om vi tror på dem. Artikkelen sier

1) ”Roughly one in four people who gets put on these drugs becomes more anxious than they were prior to be on the drugs….Ifølge David Healy vil hver fjerde blive mere urolig, når de begynder på pillerne. Én ud af hundrede vil skade sig selv og mellem én ud af femhundrede og én ud af tusind vil begå selvmord.Én ud af hundrede vil skade sig selv og mellem én ud af femhundrede og én ud af tusind vil begå selvmord.”
og

2) Alene i Danmark fik 350.000 mennesker de antidepressive piller sidste år, og det mener den danske lægemiddelstyrelse er bekymrende mange.

Antar vi at SSRI-forbruket i Norge er noenlunde likt med i Danmark, ender vi opp med at de direkte medisinrelaterte selvmordene skulle utgjøre rundt 300 – 600. Virkeligheten er at antall selvmord har hatt en markant nedgang.

Dette harmonerer ikke med påstandene om at lykkepiller dreper. At de kan ha bivirkninger ja, men tallene fra virkelighetens verden – og ikke løse fabuleringer på basis av fortolkninger av andres forsøksdata – viser altså at antall selvmord har hatt en uforklarlig nedgang, mens de ifølge www.lykkepiller.info jo skulle ha økt. Hvordan kan det være at man glemmer å fortelle at antall selvmord faktisk har falt? Anyone?

”Roughly one in four people who gets put on these drugs becomes more anxious than they were prior to be on the drugs”. Her fremsettes det en påstand som ikke dokumenteres. Jeg tror den er gal, men la oss imidlertid se på hva som egentlig står der. Det står vel egentlig at det overveldende flertallet får det bedre? Du finner ingen terapiretninger som på kort sikt greier å oppnå den slags resultater – og som vi alle vet er det altså ikke alle som får det noe bedre av å ruske opp i fortidens grums. Mange får det langt verre. Det er altså ikke bare medisiner som har negative bivirkninger. Statistikken for selvmord hos psykiatriske pasienter er av en eller annen grunn heller ikke nevnt. Hvorfor ikke det?

Vi aksepterer at cellegift er noe dritt. Selv om de ALLER fleste alvorlige krefttilfeller med spredning og hele pakken ender med at kreften vinner, velger vi i stor stil å sende massevis av mennesker på medisiner som i mange tilfeller tar det siste de har igjen av menneskeverd – i håp om at de skal bli en av de få som mot alle odds vinner over kreften.

Er årsaken til at de færreste reagerer på dette så enkel at terapeutene ikke har tradisjon for å behandle kreft – og derfor holder kjeft?

En ting som heller ikke nevnes, er at SSRI ikke kan misbrukes. Har du ikke depresjon, vil du ikke få noen effekt av å bruke dem – bare en måned med bivirkninger av typen diarre, kvalme og en hel rekke andre ting.

Det er ikke slik at en frisk person som tar SSRI vil endre seg til å bli en psykopat eller voldsmann. Han vil dog kanskje få seg noen uker på driter’n.

Rockette sa...

"Man" føler at "man" holder sittsverd skarpt, Milton:-)

Utgangspunktet for disse bloggpostene (Pilletrillerier og biobabbel samt Hvordan har vi det i dag) var artikkelen i A-magasinet der psykiaterne Malt og Holsten (M&H) påstår at hele 200.000 nordmenn trenger stemningsstabiliserende medisin, de sier også litt om hvorfor de mener det. Artikkelen tar også for seg diagnosekriterene, og spør hvor grensene for sykdom går. Dette synes jeg er er et betimelig spørsmål.

H&M kan nok sammenlignes med markedsførerne i Danmark, og deres etterhvert noe frynsete rykte gjorde at jeg ble skeptisk til påstanden og kikket nærmere på den.
Det er fullt forståelig at leger tar oppdrag for industrien, og naturligvis skal de ha betalt for det, men når de samme leger ikke tar skader og bivirkninger hverken i betrakning eller til etterretning, blir jeg skeptisk. Hvilken agenda har de egentlig? Er de mer opptatt av sitt navn og rykte enn pasientene? Kan vi stole på at denne såkalte fagekspertise forvalter vår helse på best mulig måte?

Faktisk må journalisten utenlands for å få en objektiv vurdering av medisiner.
David Healy anses som en av verdens fremste eksperter på psykofarmaka.
Han sier: De (legemiddelindustrien) ønsker at humørsvingninger ses som biologisk sykdom og ikke livsaspekter folk kan gjøre noe med. Bipolar lidelse er en alvorlig sykdom, men i dag behandler man normale svingninger som bipolar lidelse. Det er alvorlig, bivirkningene av stemningsstabiliserende medisiner er sterke

Det er altså ikke sykdommen i seg selv han uttaler seg om eller mot, men den økte tendensen til å se problemer som sykdom.
Det viktigste i forhold til det er at bivirkningene av stemningsstabiliserende medisiner er sterke.
Å behandle humørsvingninger med stemningsstabiliserende midler er ikke som å behandle kreft med cellegift, men som å skyte spurv med kanoner.
Ikke på noe sted i artikkelen(eller min blogg for den saks skyld) settes det spørsmålstegn ved at alvorlig deprimerte bør ha medisin.

Jeg aner ikke hvor du har det fra at en frisk person som tar AD ikke vil få (effekt) alvorlige bivirkninger eller personlighetsforstyrrelser.
At en av fire opplever skremmende personlighetsforandringer av SSRI, skriver seg fra Healys forskning på Prozac og Seroxat blant annet i forbindelse med Tobin-saken. Han sier mer om dette i BBC-dokumentaren Mind Games.

Det er også noen som aldri blir friske av medisin-induserte skader. For dem er det ingen trøst å ha overlevd. (http://in2orbit.blogspot.com/2006/04/inger-johanne-til-minne.html)
Når leger som M&H mener at disse pasientene "har en eskalering av grunnlidelse", alternativt kaller sykdommen "Bipolar III" (forøvrig en ikke-sykdom), mens pasientene selv mener medisinen har utløst det, må man se mer på hvorfor dette skjer.

Det er flere pasienter som får irreversible bivirkninger på medisin enn som tar selvmord uten. Bare Seroxat står for ca. 10.000 alvorlige bivirkninger i Norge. Hvis man teller de som ikke klarer å slutte på medisin grunnet abstinens, blir tallet høyere. (NrK Puls)
Imidlertidig synes jeg ikke det er riktig å holde en pasientgruppes konsekvens viktigere enn en annens.
Vi trenger at både legemiddelindustrien og deres lakeier gås grundigere etter i sømmene. Så lenge de ikke interesserer seg for hvem som står i fare for å bli alvorlig skadet av medisin, vil heller ikke medisinene være trygge nok til å brukes mot spillegalskap, røykeslutt, sjenerthet, PMS, humørsvingninger, etc.

Jeg er sikker på at det finnes måter å finne ut av hvem som står i fare for å bli skadet av medisin og hvem som vil ha nytte av dem. Det fordrer at legemiddelindustrien og fagekspertisen tar bivirkninger på alvor, slik David Healy gjør det.

Lilly Craft sa...

Jeg kan snsakke kun for meg selv. Jeg ble diagnostisert manisk depresiv. Jeg fikk piller og skulle få fler. Jeg ble bare "flat" og følte ingenting, lo ikke, gråt ikke. Jeg ble en slags zombie.

Jeg kuttet ut psykiater og lege og begynte med å ta tak i livet mitt på egen hånd. Uansett hvor mange piller og remedier jeg ble bedøvd med, så ble ikke min lissituasjon bedret av den grunn.

Jeg tok ansvar, det kostet meg mye. Det kostet tid, tanker og en solid opprydning i mitt indre samt mitt ytre og det viktige "kutt-net-til-beinet" når det gjeldet "vener". Kutt ut folk som stjeler deg med hud og hår. Sett grenser.

Det tok litt tid ja, men det var verdt hvert eneste minutt! Jeg har det så fantastisk bra selv om jeg slett ikke er i nærheten av å være "perfekt". Hva andre definerer som perfekt er for meg revnende likegyldig. Jeg er akkurat så perfekt nok for meg selv.

DET kan ingen piller gi meg...

Anonym sa...

dere blander kortene veldig her, er helt tragisk å lese. Dere klager over at så mange får diagnosen bipolar lidelse og forteller med skrekk og gru om SSRI.

Hallo. Bipolar lidelse behandles ikke med SSRI.

Det behandles med medisiner mot schizofreni, epilepsi og litium. Om SSRI skal brukes må det skje med et tillegg et stemningsstabiliserende. Personlig ble jeg bedre av å kutte ut SSRI'en og bare bruke litium. :-)