I helgen hadde A-magasinet en artikkel hvor de presenterte det faktum at noen velsmurte psykiatere mener at hele 200.000 nordmenn er bipolare og trenger stemningsstabiliserende medikamenter.
– Forekomsten av bipolar lidelse er større enn diabetes, så man kan godt kalle det en folkesykdom, sier professor i psykiatri ved Rikshospitalet, Ulrik Fredrik Malt.
– Bipolar lidelse forveksles med humørsyke, fremholder professor Fred Holsten ved Universitetet i Bergen.
Hjelpes oss.
Jeg sier oss, for det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg kanskje er litt over gjennomsnittet følelsestyrt. Sånn er jeg av natur. Det er det som gjør meg til en kreativ designer, en god venn, et tilstedeværende medmenneske. Slik er det med veldig mange jeg kjenner også
Når var det naturlige reaksjoner på livets motgang begynte å bli sykdom? Hvor ustabil må du egentlig være for å være syk? Hvor høyt oppe er hypomant, og hva er bare mye energi? Og hvor lenge må du være høyt oppe for å være syk?
Grensene utvides stadig.
Bipolar lidelse type II er bare en av de "nye" lidelsene som har blitt lansert etter at legemiddelindustrien fant en medisin mot det.
De fleste har vel fått med seg at vi har grensesprengende mange med "ADHD" her til lands. Vi fôrer utagerende barn og forvirrede voksne med amfetaminderivater for å få dem til å passe inn i systemet.
Andre nye "lidelser" er sosial angst, tidligere kjent som sjenerthet, og SAD, vinternedstemthet. Mot disse "lidelsene" kan man poppe SSRI-medikamenter. (Som forøvrig kan fremkalle hypomani, men da kaller fagekspertisen det for "eskalering av grunnlidelse") Patentene på disse er i ferd med å løpe ut. Industrien trenger et nytt marked, så en ny "folkesykdom" kommer helt som bestilt.
– Intet firma ville vært interessert i bipolar lidelse hvis ikke psykiatere skrudde opp tallet på mennesker med sykdommen. Selskapene vet at når diagnosen stilles, følger medisineringen nesten automatisk. De ønsker at humørsvingninger ses som biologisk sykdom og ikke livsaspekter folk kan gjøre noe med. Bipolar lidelse er en alvorlig sykdom, men i dag behandler man normale svingninger som bipolar lidelse. Det er alvorlig, bivirkningene av stemningsstabiliserende medisiner er sterke, sier professor David Healy.
Holsten sier flere barn vil få diagnosen fremover.
– Barn og ungdom har kortvarige svingninger og faller derfor utenfor dagens diagnose. Definisjonen vil nok utvides.Kunnskapen om langtidsvirkninger av stemningsstabiliserende medisiner på barn er svært liten, men de gis nå i økende grad. I USA til barn ned i to år.
I boken «The bipolar child» finner den amerikanske barnepsykiateren Demitri Papolos svaret på overdreven sparking i mors liv:
Det bipolare fosteret.
Jeg gjentar; -hjelpes oss!
13 kommentarer:
Trøste og bære meg, sier jeg bare. Uansett hva vi opplever i livet, så finnes det en pille til å dempe det, enten det er sorger, for mye glede eller hva det måtte være.
Lykkepiller skulle jo ikke hete det, de skulle hete nummenogfølelsesløs-piller.
Å snekre en diagnose som får 200.000 nordmenn til å kjøpe flere piller, er jo genialt. Jeg skulle like å vite hvor mye betaling det går under bordet mellom legemiddelindustrien og diverse leger og psykiatere.
Ja, ikke sant, Iskwew. Det er helt horribelt.
Nummenogfølelsesløs-piller var et godt navn.
Du får en viss indikasjon på hva legene mottar over bordet om du klikker på linkene til Malt og Holsten.
Men det MÅ jo være slik at disse legene faktisk _tror_ de hjelper folk? Noe annet ville være fryktelig...
IMHO er dette kun nok et symptom på det som driver den vestlige sivilasjonen mot sitt endelige sammenbrudd: overdreven selvinnsikt og -fokus. Selv finner jeg at det er få problemer som ikke kan løses med enten et voksent raseriutbrudd eller to timer med Thelonius Monk og en flaske Gammel Dansk. Men det er meg i min verden.
Og noen problemer skal slett ikke løses, de skal bare være der som en påminnelse om at dette faen ikke er enkelt. Bipolar lidelse... sic.. Manøvrer mellom haier og isflak, nyt det som kan nytes!
Men på mange måter tror jeg legene hjelper folk, eller tror de hjelper folk. På samme måten som bilmekanikere i våre dager har blitt deleskiftere uten nevneverdig teknisk innsikt, har leger blitt symptomjegere uten blikk for sammenhenger. De har dårlig tid må vite, må kurere menneskeheten før tiden renner ut...
Dette var et rop fra fortiden,
hilsen Mdude (eller MartBart) ;-)
Ey mdude - kult å se deg her:-)
Og jeg er veldig enig med deg, selvom jeg til tider er litt usikker på om legene er mest opptatt av å kurere folk eller å fremme sin egen anseelse.
Nuvel - man får satse på det første, og satse på at sivilisasjonens undergang slett ikke er nær og at vi snart vil se et paradigmeskifte når det gjelder sykeliggjøringen av det moderne mennesket...
Fy fader... Jeg får frysninger over hele kroppen! Dette er skremmende, og det er ikke engang hentet fra en sci-fi-bok.
Nei, nå ble jeg nedstemt. Lurer på om jeg kan få en pille...
Her var det mye rart.
For det første er det litt underlig å steile slik over tallet 200.000. Det er vel ca 3-4% av befolkningen.
Generelt regner WHO vel at det er det mangedobbelte som er deprimerte. Sånn sett harmonerer tallet med at rundt 4% kan være bipolare.
I stedet for å gråte over økt medisinbruk, burde man juble over fallende selvmordstall.
Hvem er det som skriker mest her? Har skrikhalsene økonomiske og profesjonelle motiver som ligger bak?
Ja! Etter hvert vet vi mer og mer om virkningsgraden av ren samtaleterapi. Undelig nok er det de som lever av å behandle med snakk som er mest opprørt over pillebruken.
Bipolare har en skyhøy selvmordsrate. Jeg tipper faktisk at de fleste her kjenner en bipolar som har drept seg. Dere vet det bare ikke.
Det blir feil når Iskwew omtaler pillene for "nummenogfølelsesløs-piller" - akkurat som betegnelsen lykkepiller nettopp brukes for å sverte pillene. Det er nemlig et helvetes herk å finne RIKTIG pille til den enkelte. Her snakker vi om prøving og feiling. At enkelte ikke har hatt hellet med seg i først omgang, betyr ikke at det ikke er riktig mange som bruker SSRI-piller som fungerer utmerket.
Sannheten om norsk psykiatri er at de aller fleste som henvises til en faggruppe av lege, behandles av en annen. (henvises til psykolog, får klinisk sosionom osv. osv.). Av de som trenger gjennom til riktig behandler, feilbehandles mange.
Husk endelig at ettersom at mange psykologer og terapeuter mener at veien frem er veien tilbake, så ønsker de seg egentlig tilbake til gamle dager - den gang da flere drepte seg, og antidepressivene var bombesikre til formålet. (Leger brukte tidligere typisk trisykliske antidepressiver til å begå selvmord, ettersom de ikke hadde noe motmiddel. Overdose med SSRI (lykkepiller) gir trolig bare en helvetes diare, med oppkast og kvalme).
Vel, Milton, det er mulig at 200.000 vil falle inn under bipolar lidelse i følge diagnosekriteriene og at dobbelt så mange vil kunne diagnostiseres som deprimerte. Spørsmålet er hvor grensen for hva som er "sykt" skal gå, og om alle de "diagnostiserte" trenger medisin med mange og dels sterke bivirkninger.
Selvmordsforsker Arne Holte ved Folkehelseinstituttet, og flere med ham, mener at nedgangen i antall selvmord ikke har med de nye medisinene å gjøre.
Det kan være at psykologene reagerer på økt medisinbruk, fordi de i sterkere grad enn psykiaterne ser hvor nyttig samtaleterapi i ulike former kan være i behandlingen av psykiske lidelser. I tillegg synes jeg man skal vurdere hva økt medisinering gjør med samfunnet på sikt, og om vi er tjent med det. Nevroleptika gir mindre kraft og mer energi. Det vil si at man får mer energi til å pusse opp leiligheten, men mindre kraft til å gjøre noe med livet sitt og seg selv.
Det er dessuten tankevekkende at rammene for hvordan psykiske lidelser skal behandles, settes av psykiatere som både har blitt forbundet med juks av forskningsdata og uetiske bindinger til legemiddelindustrien. (Malt og Holsten)
Dette er medisiner som, bivirkningene i betraktning, kun bør gis ved tunge og alvorlige lidelser.
I mitt miljø er det sikkert veldig mange som kan diagnostiseres som bipolare og mye annet i henhold til dagens diagnosekriterier. (Nevnt i artikkelen kaltes lidelsen tidligere "kunstnerisk depresjon".) Spørsmålet er om vi er tjent med denne sykeliggjøringen av menneskelige personlighetstrekk.
For meg er angst og kreativitet to sider av samme sak, der angsten er den positive faktor.
Noen klarer seg helt fint uten, noen har forsøkt medisiner og ble forskrekket over personlighetsforandringene og andre bivirkninger som fulgte, noen mente de hadde nytte av medisinen, men uten at utenforstående kunne se hva godt det gjorde for dem. En venn har fått liv og helse ødelagt, en annen er død.
Jeg hadde i tillegg ei venninne som i dag sikkert er fryktelig ensom fordi antidepressiva rett og slett har gjort henne utrolig usympatisk. Da må man spørre hvor nyttig det har vært i den store sammenhengen når du ender opp venneløs, aseksuell og feit.
Prøving og feilig? Nettopp. Man vet altfor lite om både virkning og langtidsvirkning av nyere psykofarmaka. Veldig mange har fått tilleggssykdommer ved medisinering. Selv om Malt&Co mener det skyldes eskalering av grunnlidelse, er jeg slett ikke sikker på om det stemmer. Dette må forskes mer på før man kan si at det er forsvarlig å bruke disse medikamentene i økende grad. Å bruke mennesker som prøvekaniner, er i mine øyne uetisk og ignorant.
Sannheten om norsk psykiatri, er at de færreste får umiddelbar oppfølging av spesialisthelsetjenesten.
I Helsetilsynets retningslinjer for behandling av depresjon,anbefales det to forsøk med antidepressiva i primærhelsetjenesten før pasienten henvises til spesialist. I tillegg kommer et faktum at det er lange ventelister hos behandlere med trygderefusjon, og de færreste som blir medisinert får god nok oppfølging. Almennpraktiserende leger vet for lite, mye takket være "fagekspertisens" slumsete omgåelse av fakta.
Diskusjonen om hvordan psykoterapeuter i dag faktisk arbeider, har vi hatt før. Det er ikke lengre slik at man graver i barndommen. Man fokuserer på muligheter og evner. Snøen som falt i fjor dukker kun opp i de tilfeller der man ønsker å forstå handlingsmønstre som hindrer deg i å komme videre med livet.
At medikamenter er mindre giftige enn før, behøver ikke å bety at de har mindre bivirkninger. Jeg synes denne overfokuseringen på å overleve er litt oppskrytt, man må også se på hva slags livskvalitet man har på eller av medisin. Om bivirkningene overskrider de psykiske vanskene, bør det være innlysende både for behandler og pasient at her må det andre tiltak til enn å "prøve og feile". Dette fordrer at det fokuseres mer på ikke-medikamentell behandlig og mindre på biokjemiske forklaringsmodeller.
Jeg tror ikke noe på at folk gidder bruke unødvendige medisiner.
Du blir verken nummen eller følelsesløs av medisiner mot bipolar lidelse.
Det tar bare det som er sykdom, ikke vanlige og normale følelser, sorg, sinne eller glede.
Kanskje dere skal ta dere et lite besøk på et psykiatrisk sykehus og se hvor langt nede, eller hvor høyt oppe, en person faktisk er, før en får diagnosen.
Det som er et problem er at altfor få får diagnosen og riktig behandling i tide, noen lider i årevis uten å få hjelp.
Takket være nyere viten om bipolar 2, kan flere mennesker som har lidt i årevis uten å skjønne hva som er galt, nå få hjelp.
Er bare å bli med i et forebyggelseskurs for bipolare, og dere vil se mange historien om hvor vanskelig det er å få diagnosen bipolar 2 og hvordan folk lider før de får hjelp. Hvor utdannelse er ødelagt, folk har hatt flere selvmordsforsøk, og folk som er uføretrygda før de er 30 år, kunne vært i full jobb om de hadde fått hjelp da de var yngre.
Jeg er forbauset over hvor uvitende dere, mens dere skriver og blogger i vei, som om dere skulle ha noen som helst peiling.
Det er ikke sikkert folk gidder å ta unødvendige medisiner, Lizabi. Problemet er kanskje at mange blir fortalt at medisinene er nødvendige mens de i virkeligheten ikke er det. Jeg snakker om for _noen_ , ikke for alle.
_Noen_ blir numne og følelsesløse av medisin, andre blir det ikke.
_Noen_ mister seg selv på medisin, andre ikke.
_Noen_ trenger medisin, men får det ikke
_Noen_ får medisin, men trenger det ikke
etc.
Dette var i og for seg ikke poenget med denne bloggposten. Poenget var å stille spørsmål ved om det er så veldig heldig å stille biologiske forklaringsmodeller og diagnostisere alle menneskelige særtrekk, samt underminere det faktum at _noen_ har det best uten medisin.
Altså: for å sitere fra posten: "Bipolar lidelse er en alvorlig sykdom, men i dag behandler man normale svingninger som bipolar lidelse. Det er alvorlig, bivirkningene av stemningsstabiliserende medisiner er sterke"
Det var ikke min hensikt å bagatellisere psykiske lidelser.
Beklager om du har oppfattet det slik
Bipolar lidelse ER en biologisk sykdom, og det er ikke menneskelige særtrekk.
Denne debatten og den artikkelen er oppkonstruert, og har ikke rot i virkeligheten. Har du bipolar lidelse og likevel har det best uten medisin, så er det bare å la være å ta medisin.
At man behandler normale svingninger som bipolar lidelse har jeg overhodet INGEN tro på. sorry mac.
Og ingen gidder bruke medikamenter som gir dem bivirkninger når de ikke trenger det.
Da bør dem kanskje gå litt i seg selv og søke terapi for oppmerksomhetssyken, om de virkelig greier å feike en bipolar lidelse så sterkt at de får piller for det.
Jeg er veldig lei for at denne bloggposten tydeligvis er så lett å mistolke, lizabi. Her må det oppklaringer til. Tillat meg å forklare
1. jeg er fullt klar over at bipolar er en reell og alvorlig lidelse.
2. Noen mennesker sliter med andre ting, og det er ikke så lett det heller.Denne posten er ikke en nedvurdering av folks problemer eller det faktum at folk kan tenke selv generelt og i forhold til medisin eller ikke.
3. Det er et faktum at fagekspertisen i stadig voksende grad diagnostiserer sjelelige problemer. Dette er jeg motstander av.
4. Jo, folk bruker medisiner som ikke er bra for dem - fordi legen sier det er det eneste valget de har. I langt større grad enn det som kommer frem f.eks. i mediene. Dette vet jeg fordi jeg har vært kontaktperson og besøksvenn i mange år for mange som sliter sjelelig. Mange av dem har fått tilleggsproblemer av medisin
5. Det er kjøpte pilletrille-leger og legemiddelindustrien jeg lurer på om alltid har så hellige hensikter som de burde ha i kraft av sitt embete.
Nok en gang - jeg beklager at posten er så lett å mistolke. Det er ikke min hensikt å bagatellisere folks problemer.
Med vennlig hilsen
Det jeg skriver har egentlig ikke noe med at jeg mener noen bagatelliserer bipolar lidelse. Men det at noen skriver at det er så bekymringsfult at psykiatere mener at hele 200.000 nordmenn har bipolar lidelse og trenger stemningsstabiliserende medisiner, og at dette er feilaktig og bare skyldes at legemiddelindustrien skal tjene penger.
Grunnen til at flere blir diagnostisert som bipolare er at man har funnet ut at det fins et spekter at bipolare lidelser som rommer mere enn bipolar 1 (tidligere manisk-depressiv lidelse). Etter år 2000 begynte de også å diagnostisere bipolar 2, og kunnskapen om at det fins mildere former for bipolare (manisk-depressive) lidelser, gjør at nå får flere hjelp.
Det fører til at det kan unngås at bipolare blir gitt antidepressiva som kan kraftig forverre bipolar lidelse, eller rett og slett ikke virke, fordi bipolar må ha stemningsstabiliserende medikamenter. Ikke antidepressiva.
Det blir altså diagnostisert flere bipolare, fordi man nå har ny kunnskap om at det blir mildere typer. Derfor vil det i de første årene bli langt flere som får diagnosen bipolar 2, fordi man da diagnostiserer alle med lidelsen, som også har hatt den før, men har fått andre og feil diagnoser tidligere, i tillegg til nye insidenser årlig.
Saken er at bipolar 2 er en reell sykdom, og ikke noe legemiddelfirmagimmick. Det er en total unødvendig bekymring :-)
Behandlingen med stemningsstabiliserende er livslang, og som jeg har skrevet tidligere tror jeg ikke det er noen reell bekymring for at folk som ikke virkelig er bipolare skal gidde å bruke medisiner de ikke trenger resten av livet.
Legg inn en kommentar