Ekko

Han sier han er lei av det hele. At han ikke tror på noe lengre. At han har mistet evnen til å elske. Han er så inn til beinet trøtt. Been there, done that. Kanskje er det ikke mer han har lyst til å se eller gjøre. Han er sliten i øynene av alle visjoner. Sliten i kroppen av all dansingen. Sliten i hjertet av alle brutte illusjoner.

På bildet øverst i hjørnet av MSN-vinduet kan jeg ane hvordan livet har fart med ham. Tatoveringen på høyre arm har falmet. En delfin, en havfrue og bølger. Et fint nett av rynker rundt de fremdeles gnistrende øynene (kanskje er det bare lyssettingen) og en dyp nyve mellom dem. Skjeggstubbene er spettet av hvitt. Og han er så uendelig trøtt. Lenge før fylte 40 er han utlevd. Sånn kan det gå når man lever for mye på for kort tid.

Den gangen for lenge siden trodde vi at ungdomstiden skulle vare evig. Det føltes sånn i det minste. Vi var uovervinnelige. Verden for våre føtter. Drømmere, helter, compadres.

Catching the spirits of new destinations. Travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Lets try to find them. Together.

Det er mange år og utallige kilometer optiske kabler mellom oss, allikevel kan jeg føle smerten hans. En gang kjente jeg ham bedre enn meg selv. En gang var hans glede min og min hans. Det er en livstid siden.

(Det jeg nå forteller vil sannsynligvis få den mest banale kiosk-roman til å virke som en hverdagshistorie. Det er litt flaut. Bær over med meg. Jeg vet ingen annen måte å fortelle det på)

Vi hadde såvidt truffet hverandre, vilt og hemningsløst. Jeg skulle videre til New York. Han til Mallorca. Året etter skulle vi jobbe sammen i Tyrkia.

Jeg kom til Bodrum en uke før ham. De andre skandinaviske guidene var allerede på plass og hadde blitt kjent. En uke var normalt den tiden det tok å bli kjent med sin nye "familie". Når omgangskretsen skifter så ofte og brått, er det best å utnytte tiden.
De tok mot meg med åpne armer, men jeg var ikke så veldig gira på å sosialisere. Året i NY hadde vært ganske slitsomt, og jeg ville hvile før sesongen startet.
Andre kvelden i Bodrum ga de seg ikke. Peter, Idil og Soile var på meg hele dagen. Jeg måtte bli med til den kule baren de hadde funnet nede ved marinaen. Jeg ble motvillig med. Kanskje ville ventetiden virke kortere.

Baren var kul, ingen tvil om det. Man gikk inn fra et smug som var overhengt med villvin, forbi en lang bardisk og ut på baksiden der det var en flott platting ut mot havet. Bølgene slo mot rullestener nedenfor terrassen. Opp til venstre lyste det mykt og mystisk fra middelalderborgen, ut i horisonten kunne man skimte Kos.

De andre hadde rukket å bli kjent med en drøss av stamgjestene, og introduserte meg. Jeg ble mottatt med omfavnelser og latter. Sånn var det den tiden. Sterke bånd ble knyttet i en fei. Alle var vid åpne og inkluderende. Slikt endrer seg når man blir voksen. Hvorfor gjør det dét?
Anyway. DJ'en spilte listepop på full guffe. Året var 1989. Det var Milli Vanilli, New Kids on the Block, Eurytmics, Fine Young Cannibals, Bon Jovi og Roxette. Vi drakk oss beautifulle på raki (yak, forresten) og danset løs som man bare gjorde på 80-tallet.

Vi holdt det gående en stund. De andre var litt stressa og fløy stadig ut mot utgangsdøren, snakket med DJ'en, med bartenderen, smilte til meg, hvisket seg imellom.
Utover kvelden ble den støyende musikken skrudd ned, lysene dempet. Sam Browns Stop ebbet ut. Fra høytalerne sev Etta James' At last.
Peter, Idil og Soile så spent på meg og vendte seg mot baren. Og der sto han. Rank, mørk, smilende. Omgitt av den energien som fra første stund hadde tatt pusten fra meg. Også denne gangen. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan et menneske kan føle noe så intenst og ikke ta sin død av det.

Kanskje døde jeg litt hver gang den følelsen kom over meg i de neste seks årene. Kanskje gjorde han det også. Den var konstant veldig lenge. Slites hjerter ned på den måten? Kanskje er det grunnen, eller i det minste en av grunnene, til at vi begge har blitt litt forspist på livet.
Han er verre stilt enn meg. Jeg hører det på ham. Han vil ikke ha mer av livet - og det holder han ikke ut.

“The pleasures of love are pains that become desirable, where sweetness and torment blend, and so love is voluntary insanity, infernal paradise, and celestial hell - in short, harmony of opposite yearnings, sorrowful laughter, and soft diamond.” The Island of the Day Before, Umberto Eco

De av mine tidligere reisekamerater jeg fremdeles har kontakt med, har snev av denne livstrettheten over seg. Men noen har taklet overgangen bra. Noen er på vei, andre er i mål.

(ManRays bilder og Etta James' At Last)

Skranten byfrøken på anbud

I anledning av at Staten vil bruke 600 millioner kroner på å få sykemeldte raskere tilbake i jobb, håper jeg noen vil vurdere å kjøpe undertegnede ut av trygdesystemet.

Å yte litt ekstra service skal nok betale seg etterhvert. Jeg er en samvittighetsfull skattebetaler. I tillegg er jeg motivert, høflig, tidvis morsom, relativt stillegående omgjengelig og renslig.

For tiden er jeg 30% arbeidsaktiv. Trygdekontoret etterlyser tiltak som kan få meg tilbake i full jobb. Jeg har foreslått en rekke alternativer, men ingen av dem ble innvilget. De har foreslått noen alternativer selv også. De ble heller ikke innvilget.

Det er ingen som ønsker meg tilbake i full jobb mer enn meg. Jeg en av de heldige som har en jobb som er utrolig morsom. Selvom det ikke var slik at jeg trengte penger til hus og mat og andre trivialiteter hadde jeg sikkert sittet og hygget meg med å designe ting uansett. Jeg er et arbeidsjern. Har alltid vært, vil alltid være. Arbeidsgivers interesse av å få meg snarlig tilbake i arbeid er stor. Jeg er selvstendig næringsdrivende. Det er altså jeg som taper på det hvis kundene forsvinner. Det er mitt rennomme som rammes om jeg ikke klarer å levere.

Egentlig er det ikke så mye som skal til for å få meg opp om morran tror jeg. Kanskje man bare kan leie inn en matmor/-far som kan fôre meg opp og pusle litt for meg en stund? Eller sende meg til seters for å gjøre meg fet. Det må da være noen av slektingene til alle disse Senterpartistene som kunne korttidsadoptere ei skranten byfrøken?

Anbud kan sendes til Rockette, Utskytningsrampen, Oslo.

På forhånd takk

Trivia om menneskekroppen

• Lyden som presses ut av lungen når du hoster,kan komme opp i 96km/t. Et nys er mye raskere og kan komme opp i hele 160km/t. Det er også umulig å holde øynene åpne når du nyser. Øynene lukkes som resultat av en refleks forårsaket av vibrasjoner.
• Et gjennomsnittsmenneske drikker over 60.000 liter vann i løpet av livet. Og går på do seks ganger om dagen.
• Av alle typer hår er det skjegg som gror raskest.
• Alle mennesker mister 600 000 hudpartikler hver eneste time. Dette er veldig små partikkeler og i løpet av et år blir ca. 680 gram hud eller 48kg i løpet av 70 år.
• Det største cellen i kroppen er eggcelle.Den minste er sædcelle. En eggcelle veier 175 000 ganger mer enn sædcellen.
• Når man slikker på et frimerke forbrenner man 0,1 kalori. Det betyr at man må slikke 5134 frimerker for å forbrenne en Big Mac.
• Fingernegler vokser fire ganger så fort som tåneglen.
• Neglene fortsetter å vokse en stund etter man er død.
• Nyfødte babyer har 300 knokler, mens voksne har 206. Brekker du lårhalsen har du 207.
• I løpet av livet produserer et gjennomsnittsmenneske over 23 000 liter spytt.
• I gjennomsnitt finnes det nesten 5 millioner bakterier på hver kvadratcentimenter av kroppen.
• Dersom du er stengt inni i et helt tett rom, så ville du dø av karbondioksid-forgiftning før oksygenen tar slutt.
• Kroppens største indre organ er tykktarmen. Helt utstrekt er den over 6 meter lang.
• Hjernen har ca. 100 000 000 000 hjerneceller, og 1 000 000 000 000 sammenbindinger mellom hverandre.
• Med 400 millioner sædceller pr. skudd, kan en mann i teorien fordoble jordens befolkning med 16 skudd.

Mellomhavn

Jeg våkner alltid veldig tidlig. Det vil si, jeg har våknet før klokken fire nesten hver morgen de to siste årene. Før det var jeg notorisk b-menneske.

Noen ganger tenker jeg at sjelen min er på ferie i en helt annen tidssone. Det er godt å drømme innimellom. Om fjerne strøk og brede horisonter. Om uvante lukter og fengende rytmer. Om fine mennesker jeg har truffet, og de jeg kan komme til å treffe.
Andre ganger, som i dag da jeg var vitne til at svarte natten skiftet over til et sprakende rosa flammehav, tenkte jeg at jeg er nødt til å våkne så tidlig og bivåne dette for å bli minnet om hvor vakkert alt kan være.


Alt tatt i betraktning føler jeg meg privilegert.
Å gå fra den tilværelsen jeg har hatt til den jeg har nå kan kanskje synes som et uoverkommelig sprang. Men på den annen side har jeg levd et så rikt liv at mange av drømmene mine allerede er innfridd. Ting kunne vært verre.

Det slår meg ofte når jeg snakker med mennesker som lever et såkalt aktivt liv. De haster fra det ene til det andre uten å legge merke til mellomstasjonene. Sett i retrospektiv, er det nettopp der det interessante finnes. Livet er ikke bare start, løp og i mål. Det er det i mellom som teller.

Jeg velger å se på denne fasen av livet mitt som en bunkringshavn. Der jeg kan sette meg ned i fred og sortere inntrykkene fra reisen så langt. Når det er gjort skal jeg planlegge reisen videre. Forhåpentlig er det ikke så altfor lenge til neste skip seiler.

Det er med lykka som med ville dyr i skogen: Den blir tillitsfull og nærmer seg leirplassen din når du ikke lenger jager etter den.
-Hans Børli-

Avgifting av sinnets energifelt

Andre kan være både urimelige, ulogiske og selvopptatte.
Tilgi dem likevel.

Hvis du er vennlig, er det mange som vil beskylde deg for å ha egoistiske, skjulte motiver.
Vær vennlig likevel.

Hvis du har suksess, vil du få falske venner og sanne fiender
Fortsett med suksessen likevel.

Hvis du er ærlig og oppriktig, kan du bli snytt.
Vær ærlig og oppriktig likevel.

Det du har brukt år på å bygge opp, kan andre rive ned over natten.
Bygg likevel.

Hvis du finner sinnsro og lykke, kan andre bli sjalu.
Vær lykkelig likevel.

Det gode du gjør i dag, kan andre ha glemt i morgen.
Utfør gode gjerninger likevel.

Gi verden det beste du har, og det blir kansje aldri nok.
Gi verden det beste du har likevel.


-Mor Teresa-

Hvilken vei til elven Zen?

Sannheten står og banker på døren; 'Gå din vei, jeg leter etter sannheten', sier du. Og så går den sin vei
Fra Zen - Kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

Akkurat nå vil jeg bare ta fuck+copy+paste x en million og lime inn her, for det er det eneste jeg føler for å skrive.
Hvis jeg hører én dust til si at "når en dør lukkes, åpnes det et vindu" eller "for hver mulighet som forsvinner, dukker det opp en ny", eller annet kvasifilosoferende livsbejaende fjas blir jeg voldelig.
Føkkings jug. Livet funker ikke alltid sånn.

Jeg blåser egentlig i smerter, utmattelse og ubehag. Det jeg savner mest av alt er å kunne være noe for andre. Jeg er dritt lei meg selv. Så dette må jeg bare få si høyt, selvom det sikkert er selvfølgeligheter for mange:

Ta vare på det du har, på hvert sekund, på dem som betyr noe for deg. Her og nå. Realiser drømmene dine, og støtt andre i deres. Stress ned, pust inn og se under overflaten. Blås i rynker, hengepupper, begynnende måne, ølvom og annet fjas. Det er ikke viktig. Overvinn frykten hvis den står i veien for det livet du ønsker å leve. Du er verdifull. Livet er kostbart.
Kikk på Maslovs pyramide og sørg for at din er intakt. Er den ikke det, søk støtte hos noen som kan hjelpe deg å bygge den opp. Grip deretter fatt i noen som trenger hjelp til å fullføre sin, og kjenn hvilken glede det gir deg.

Pay it forward

Om å ta på alvor

Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad skriver i dag på MOM-siden i Dagsavisen at hun ønsker å styrke tilbudet til ME-pasienter. Her skriver hun blant annet at Dette er en pasientgruppe det ikke har vært tilstrekkelig oppmerksomhet rundt, og som nå skal tas på alvor i helsetjenesten.
Innlegget er et tilsvar på Janne Grøttums kronikk ME-syke overlatt til seg selv den 18. oktober.
Brustad fortsetter med å fortelle at hun har bedt om en faglig anbefaling fra Sosial- og Helsedirektoratet basert på rapporten Nasjonalt kunnskapssenter la fram i juni.

Haaaalloooooo, Brustad. Følg med her! ME-foreningen trakk seg fra arbeidet med rapporten fordi den ikke var i samsvar med ME-pasienters behov. Grøttum understreker faktisk dette i kronikken du svarer på:

...Når Kunnskapssenterets rapport dessverre bærer preg av manglende avklaringer og en fortsatt ødeleggende profesjonsstrid, er dette særdeles uheldig på flere måter. For det første kan rapporten bli retningsgivende for hvilken behandling som initieres og i verste fall bidra til feilbehandling. Sengeliggende og pleietrengende ME-pasienter har behov for en helt annen oppfølging enn pasienter som er utbrente eller utmattede som følge av belastningsrelaterte og nevrotiske lidelser.

Forøvrig høres Brustads tiltak lovende ut. Man ønsker å opprette et nasjonalt medisinsk kompetansesenter, utarbeide faglige retningslinjer samt å styrke forskningsinstansen. Målet er å styrke tilbudet til pasienter med ME og bedre kunnskapen hos helsepersonell.

Jeg håper dette vil skje i samarbeid med pasientforeningene. Det er tross alt pasientene som sitter med den reelle kompetansen her.

Magiske øyeblikk II

En dag underveis. Halvveis hjemmefra og halvveis fremme.
Jeg hadde ankommet kvelden før, haikende fra Madrid via Granada. Åstedet var en bar med bambusinventar og med tropiske drinker som spesiale. Til tross for det, eller på grunn av (søte drinker har aldri vært min greie), bestilte jeg en Heineken og tente en Fortuna mens jeg ventet på ei jeg bare hadde truffet ved et par anledninger, men som jeg likevel betraktet som sjelevenn. Noen mennesker er slik. Du møter dem, det skjer en eller annen mirakuløs kjemisk reaksjon - og vips, har du truffet en venn for livet. Det er fremdeles slik jeg tenker på henne. Som sjelevenn. Selv om jeg ikke har sett henne på mange år.

Hun var sen. Det gjorde ingen ting. Jeg ble stående å kjenne hvordan jeg var i ferd med å tine. Dypfrosten fra tiden i Norge var i ferd med å slippe taket. I tre samfulle måneder hadde jeg forsøkt å samle livet mitt. Bli voksen og ansvarsfull og bygge en framtid. Jeg fikk det ikke til. Tiden var liksom ikke inne. Så i steden for å denge meg selv for min egen tilkortkommenhet i hver av døgnets timer, valgte jeg å snu nesen en annen vei.

Plutselig gikk strømmen i hele bydelen. Det ble helt mørkt, men det tok bare et par minutter før folk begynte å tenne stearinlys, knakke rytmisk i bordplatene med glass og askebegre. En mann begynte på noen strofer av en gammel folkesang, en kvinne stemte i. I løpet av et halvt minutt var hele området fylt av suggererende, latinske rytmer og mykt, magisk lys. Man kunne høre all latteren og sangen og klapringen som normalt forsvant i tonene fra diskomusikken.
Og jeg smeltet helt. Beveget meg til rytmene og lo en befriende latter.

Hun rundet hjørnet mot baren i samme øyeblikk som strømmen kom tilbake. Jeg lo så jeg nesten falt av stolen. Klarte ikke stoppe.
Hva i all verden har skjedd, lo hun.
Jeg klarte ikke svare, bare hikstet av latter mens jeg brukte askebegerne som kastanjetter.

Noen ganger er livet sånn. Magiske øyeblikk kledd i rød kjole.

Om å være menneske

I det mellommenneskelige samspillets debatter er det mye å undres over. En av dem er hvordan ting har en tendens til å utarte seg til en "oss-mot-dem"-retorikk. Det være seg om vi diskuterer jødedom kontra islam, kommunisme kontra turbokapitalisme, feminisme kontra machokultur. Og så videre.
Muligens skyldes dette debatt-foraenes iboende spissformulerende natur. For det er vel oftest slik at folk flest befinner seg i den gyldne middelsonen?

Den siste tiden har det rådet en ganske opphetet diskusjon om omvendt likestilling rundt om. Lenkene finner du hos Tiqui, debatten hos Iskwew.

Av de vanligste ekstrem-argumentene mot likestilling finner man en litt sutrende holdning fra menn som skulle ønske at ting fremdeles var som på 50-tallet. Der mor ventet nysminket og bollebakende hjemme når far kom sliten hjem fra jobben. De mener at feministene har skylden for alt som er feil i verden.
I den andre enden er det noen som mener at menn er voldelige macho-svin som egentlig burde utryddes.

Jeg forstår ingen av disse gruppenes agenda. For når alt kommer til alt er vi først og fremst medmennesker. Vi er avhengig av hverandres gjensidige forståelse og støtte for å ha et godt liv.

De ekstrem-debattantene som mener at likestillingen har gått for langt, kommer gjerne trekkende med usaklige krav som at kvinner også bør avgi verneplikttjeneste. Og at de må kunne tvinges til å føde barn.(!) De mener dessuten at vestlige kvinner er noen egoistiske, kyniske beist, og gifter seg helst med thailandske kvinner fordi de ikke finner en norsk kvinne som dekker deres narsissistiske behov.
Jeg mener at de som vil ha en ikke-mælende konemor har et personlig problem med sin egen integritet. Feminismen er ikke deres største fiende, det er deres egen usikkerhet og egoisme som er.
Disse mennene ser ikke det individuelle ansvar de har for å tilpasse seg en verden i fremgang.

Likestillingskampen er i utgangspunktet en positiv ting.
Det er imidlertid ikke alt ved likestillingen som er like positivt. I stedet for å fokusere på mellommenneskelig likeverd, kan det synes som det i ulike situasjoner har blitt en slags maktkamp mellom kjønnene. Hvem kan være den mest kyniske drittsekken og vinne mest "ære".

Jeg mener at vi må kjempe for er et mindre egosentrisk samfunn.
Feminismen springer ikke ut av egoistiske behov. Velferd er ikke et kjønnsbestemt spørsmål. Det er ikke kvinners skyld at det nå kan synes som unge menn blir de kommende taperne.

Det er naturligvis en tankevekker når Alfahunnene braser fram og krever revir.- At både menn og kvinner blir mer stressbelastede, får større psykiske problemer eller andre livsstilsykdommer, drikker mer, er mer utro og så videre. Dette er ikke likestilling, men simultan-selvdestruksjon. Det er noe som skjer ved siden av likestillingskampen, ikke som et resultat av den.

Jeg er kvinne. Men før det er jeg veldig mye annet. Det har jeg som kvinne bosatt i Norge frihet til å være, og det er jeg takknemlig for.
Jeg anser meg i tillegg som feminist. Det er det mange av mine mannlige venner som også gjør. De støtter feminismen fordi de ser at noe er skjevt og galt i samfunnet, i yrkeslivet, i kjønnsdebatten. Dette er sterke menn som har fulgt med i timen. De har tatt personlig ansvar i en utvikling de har ønsket velkommen. Dette er mennene som har mest trygghet i seg selv, størst evne til empati og refleksjon. - De virkelig helstøpte mennene.
Jeg har på ingen måte noe problem med å være "myk og kvinnelig og støttende" for disse mennene, for de yter så uendelig mye i gjengjeld. Jeg forguder deres mannlighet. Det er mannsgrisene som får meg til å stikke hardsida og klørne fram.

I ekstrem-debattene, som den pågående i Aftenposten, er det mange villspor, og de fører ingensteds hen.
Kanskje ligger ikke løsningen i å gjøre kvinner vernepliktige, men å gjøre vernetjenesten frivillig. Kanskje ligger ikke løsningen i å åpne Gutteklubben Grei for unge kvinner, men å vise unge menn at det ligger mye styrke i de såkalte myke verdiene. Blant annet.

De virkelige verdiene ligger ikke i hvor mye makt eller kapital man erverver seg, men hvor mye tid, respekt og kjærlighet man har for hverandre, for verden og for barna.

Angel

Det har vært litt stille på denne bloggen i uken som gikk. jeg har vært opptatt med å forsøke og kommunisere med helsemyndigheter. Det er som å stange hodet i veggen. Det er ingen på slike etater som vil snakke med "vanlige folk".

For de uinvidde: Jf. i forrige post, mannen som døde i 2005 etter at legevaktlegen forlot ham, var min Papa.

Min ellers så sterke og vitale far hadde fått en kraftig lungebetennelse. Det var ingen av oss som visste hvor syk han var, for han pleide å trekke seg unna når ting ikke var så greit. Min far var ikke den som ba om hjelp i tide og utide. Da han endelig gjorde det, kom det en lege som ikke en gang undersøkte ham skikkelig. Da de kom fra legevakten for å se til ham dagen etterpå, var han død. Han hadde fått indre blødninger - sannsynligvis av medisinene.

Jeg var på det tidspunktet veldig syk selv, så jeg har egentlig ikke fått bearbeidet sorgen eller savnet på noen måte.
Å få vite at denne legen fremdeles er i jobb, var et stort sjokk. Han ble suspendert etter den hendelsen, og jeg trodde han var fratatt lisensen.

Og det er så utrolig fryktelig vondt å vite at Papacito døde syk og helt alene, isteden for å få pleie i trygge omgivelser. Eller å tenke på at jeg ikke var der sammen med ham. Ironisk nok fordi jeg selv var skadet på sykehus.

Fredag den 13. derimot fløt helt problemfritt. Selv svarte katter skyr utskytningsrampen for tida...

IN THE ARMS OF AN ANGEL (Sarah McLachland)
Spend all your time waiting
For that second chance
For a break that would make it okay
Theres always one reason
To feel not good enough
And its hard at the end of the day
I need some distraction
Oh beautiful release
Memory seeps from my veins
Let me be empty
And weightless and maybe
Ill find some peace tonight
In the arms of an angel
Fly away from here
From this dark cold hotel room
And the endlessness that you fear
You are pulled from the wreckage
Of your silent reverie
Youre in the arms of the angel
May you find some comfort there
So tired of the straight line
And everywhere you turn
Theres vultures and thieves at your back
And the storm keeps on twisting
You keep on building the lie
That you make up for all that you lack
It dont make no difference
Escaping one last time
Its easier to believe in this sweet madness oh
This glorious sadness that brings me to my knees
In the arms of an angel
Fly away from here
From this dark cold hotel room
And the endlessness that you fear
You are pulled from the wreckage
Of your silent reverie
Youre in the arms of the angel
May you find some comfort there
Youre in the arms of the angel
May you find some comfort here

De som skal forvalte vår helse

Dagsavisen har i dag en artikkel om leger og tilssynssaker. En lege som har utøvd grov forsømmelsesplikt er fremdeles i jobb. Han fikk sparken fra Oslo Legevakt, men fikk allikevel jobb som legevaktlege i Lillestrøm.

Helga Margrethe Oppegaard er fortvilet. Legen som fikk refs av Helsetilsynet etter at mannen hennes døde, har nå fire tilsynssaker mot seg, men han praktiserer fortsatt.

Januar 2002: Fire og en halv time etter at Legevakten i Oslo ble kontaktet, kommer en lege hjem til Oppegaard og hennes ektemann. Han har fått et tilbakefall etter tidligere sykdom. På kort tid har tilstanden hans forverret seg betraktelig. Likevel nøyer legen seg med å forordne Paracet før han drar igjen.
Mannen blir dårligere, og kona kontakter Volvat som umiddelbart får mannen innlagt på sykehus. Da er han i koma. Han dør seks uker senere.

Oppegaard anmelder forholdet til Helsetilsynet. Der blir saken liggende i to år, før hun blir anmodet å melde fra direkte til legevakten. De tar ikke kritikken til etterretning, og legens oppførsel blir heller ikke beklaget.

I januar 2005 leser Oppegaard i avisen om en lege som har forlatt en døende mann. Det viser seg å være samme legen. Han blir suspendert og senere sparket fra sin stilling ved Oslo legevakt. Dette er det fjerde tilfellet av grov forsømmelse fra legens side. Han har brutt helsepersonelloven, det får allikevel ingen konsekvenser for hans virke.

Fru Oppegaard sier til Dagsavisen:

Jeg har hatt den tro at helsepersonelloven først og fremst skulle ivareta pasientenes tarv. Jeg kan med min beste vilje ikke se at dette har skjedd på noe punkt

Helsetilsynet, representert i avisen ved avdelingsdirektør Jørgen Holmboe, mener at Vi er hvor vi skal være.
Statistikk tyder på at relativt flere mister autorisasjonen sin her til lands enn i Sverige og Danmark, påpeker han.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) mener at Helsetilsynet løper legenes ærend, og ønsker at pasientorganisasjoner i større grad bør involveres i tilsynssaker for å ivareta pasientenes interesser.

Til dette sier Holmboe

Vi har 16.000 praktiserende leger her til lands, og det blir bare gitt 50-60 advarsler i året. FFO burde heller applaudere at vi har en aktiv tilsynsmyndighet for denne bransjen.

Aktiv tilsynsmyndighet?
Jeg er så ikke imponert. Jeg ser ingen grunn til å applaudere. Det gjør helt sikkert ikke fru Oppegaard heller. Eller noen i de to andre familiene som har blitt rammet av denne legens skjødesløshet. Eller de tusenvis av andre som har forsøkt å klage inn helsepersonell-saker til Helsetilsynet.

Velferdsstaten my ass III