Det som hverken ruster eller blekner

Kunne ha fortalt
om dager på kaikanten
om balansegangen der
om solskinnsdypet som snor seg
og aldri snakker i gåter
men løser dem
-Falkeid-

Tilfeldigheter har en tendens til å dukke opp på de underligste vis og tidspunkt i min tilværelse. Det er ikke alltid så lett å se meningen med det hele.
Den siste tids refleksjon rundt lidenskap har fått meg til å tenke på Den Store Kjærligheten. Eller rettere sagt, - Den Lidenskapelige Forelskelsen. Du vet den som sluker deg med hud og hår og som brenner i deg så det nesten gjør vondt og fyller deg med så mye liv at du nesten ikke holder ut og flammer opp noe så inni helvete til du rett og slett imploderer. Den som etterlater deg i et uforståelig kaos.

Den (foreløpig) siste min brant ut for mer enn 10 år siden, og jeg kan ikke si at jeg har savnet den nevneverdig. Før altså nå i det siste. Jeg tror det er fordi jeg føler at jeg har stagnert. At jeg ikke når frem til geisten i meg. At jeg har behov for en skikkelig vekker. Så har jeg altså savnet den likevel. Tenkt på den. Skrevet om den. Lidenskapen... Flammen som gir liv - eller lyst til å leve. Selveste Livsgnisten.

I går hadde jeg en venninne på besøk. Hun vil ut og reise i sommer. Vi så på reisehåndbøker, kart og bilder fra min Store Reise.
Da hun gikk, ble jeg sittende og betrakte bildene grundig. Fotografier av venner jeg nesten hadde glemt men som jeg trodde alltid ville være nær - som rørte sjela mi. Bilder av steder jeg har opplevd som jeg hadde tenkt å returnere til en gang. Og av han jeg trodde var Den Store Kjærligheten. Jeg husket følelsene. Kjente luktene av urter, salt hav og solvarm hud, smakene av Middelhavet. Jeg hørte ekko av Soiles vidunderlige, trillende latter, så for meg Idils magedans, Lukes pantomime og Peters flørtende blikk. Hvordan månen var større og nærmere der, i Tyrkia sommeren i 89, enn jeg trodde var mulig.

Av en eller annen merkelig grunn spilte de plutselig Sam Brown's "Stop" på radioen. En stor slager det året jeg traff BA.
Vi var reiseledere. Han jobbet med underholdning, jeg med utflukter. Fra første blikk var det som om galskapen grep fatt i oss. Det kan hverken beskrives eller forklares uten å bli for klisje-aktig.
Jeg har hørt fra ham en gang siden vi brant ut i '95. Han ringte meg i fylla midt på natten for et par år siden og røra i vei om den store kjærligheten og meningen med livet. Å si at jeg ikke var spesielt mottagelig for hans sentimentale fyllerør ville være en underdrivelse. Hele samtalen endte med at han skjelte meg ut og kalte meg en kynisk, iskald bitch. Kanskje er jeg det. Kanskje har alt brent ut. Kanskje er det ikke mer igjen i meg.

Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. Som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre. - Jaget. De var alltid ofre for rastløsheten. Og jeg var en av dem

Jeg satt altså her i går kveld, så på gamle bilder og hørte Sam Brown på radioen. Så ringte telefonen, og akkurat der og da syntes jeg ikke det var det minste merkelig at det var BA som ringte.

Nå som det er morgen, tenker jeg at det var da en underlig ting. Nesten litt spooky.
Hvis alt liv består av energi, kan denne energien sendes i en spesiell retning og nå et mål? Er alt tilfeldigheter, eller skjer alt med mening. Og hvem eller hva styrer meningen? Underbevisstheten vår? Andre menneskers elektriske impulser? Sjebnen?

Hvis det finnes et svar, er jeg ikke sikker på om jeg vil vite det. Det er noe vidunderlig med disse livets små mirakler, gåter og hemmeligheter. Kanskje er det nettopp de som er raisons d'étre....