Gnagsår I

Da vi var 17, flyttet Katinkas litt gale kunstnermor til Hydra.
Hun hadde vært der på ferie og truffet en keramiker «med glødende øyne og lysende sjel» Det var slik hun beskrev ham på postkortet. Som forøvrig hadde motiv fra Santorini, ikke Hydra. Du vet, ett av disse bildene av hvite kirker med blå kupler som klamrer seg til klippekanten og omgir seg med rosa/blått lys.
«Glad i deg», stod det nederst, i skrånende skrift, som om ordene var på vei utfor klippekanten de også.

Jeg kan ikke huske at vi ble særlig opprørte av det.
Vi hadde den svære leiligheten i Skovveien til vår disposisjon. Vi skulket skidagen, lå i en haug på en madrass i biblioteket, og røykte tjall vi hadde kjøpt av en friker i Slottsparken. Sky Channel surret i bakgrunnen. Det var Ultravox, Simple Minds og Fine Young Cannibals.

Vi hadde alle litt vage familieforhold. det spilte liksom ikke store rollen om moren din flyttet til Hydra, eller faren din inn hos hun litt tacky aerobicsinstruktøren i Vibesgate. Det var vennene dine som betydde noe, som ga deg kjærlighet og en følelse av tilhørlighet.

Dette var på 80-tallet. Når jeg tenker på det i dag, nå som jeg selv kunne ha vært tenåringsmor om jeg hadde levd etter den riktige malen, kjenner jeg en intens forferdelse.

Det gikk bra med Katinka, kanskje best av oss alle. Hun sørget for å være den moren hun selv hadde ønsket seg for sine egne barn.
Pim derimot, hvis far flyttet inn hos aerobicinstruktøren uten å melde fra hverken til sin syke kone eller sine barn, feide over sin egen andel aerobicinstruktørlignende damer; - han drakk for mye, festet for mye, gamblet for mye, og behandlet damene sine så dårlig at han etterhvert selv tok skade av det.

Sånn sett utenfra, i retrospektiv, synes utfallet tilfeldig. Det var Katinka som var den sarte, forsiktige - Pim den trygge og trauste. Kanskje er det som noen sier, at det er gjennom kriser man virkelig ser hva som bor i et menneske.

Men jeg kan altså ikke huske at det var noen krise.
Vi var glade for å slippe foreldreforpliktelsene, fornøyde med å ligge i en haug på gulvet i Katinkas bibliotek, røyke oss skeive og se på Pat Sharp.

Så var det kanskje ikke noe rart at verden ble som den ble.

Going to rehab

Rocketten er på vei til seters for å gjøre seg fet.

Jeg tror det blir bra, men jeg gruer meg litt, selv om jeg vet jeg ikke burde si det høyt.
For å være ærlig er jeg livredd. Det har jeg igrunnen vært i snart fire år, så jeg vet ikke om jeg er redd eller om det bare er almentilstanden, liksom. Nå har jeg imidlertid sittet fascinert og sett på nyheter på tegnspråk hele ettermiddagen, - da vet jeg at jeg kanskje ikke er helt i vater


Jeg håper det er snille folk der, jeg håper at fjellet og skogen ikke er så skummelt som byfrøkna skal ha det til, (jeg har vært på Google Maps og sett at stedet ligger langt utti huttiheita vekk fra alle andre steder, og tenker at det kanskje er litt som i The Shining), og jeg håper der finnes nettilgang. Dessuten trenger jeg noen i bakhånd som kan komme å bortføre meg om jeg skulle bli dypt ulykkelig eller forfulgt av en psykotisk øksemorder som ser ut som Jack Nicholson...

HHS har advart meg om at det sannsynligvis ikke er urter i siggen til Amy. Det tror jeg kanskje er like greit.

Dette blir bra. Tenk om jeg blir så frisk av all fjelluften at jeg til og med får røde roser i kinnene!

Ha en riktig så glad påske, alle sammen, i tilfelle jeg ikke "ser" dere før.
Peace&Love&Caramellos

En Frognerfittes bekjennelser

Jeg leser Alexia Bohwims Frognerfitter.
Det var i utgangspunktet ikke en bok jeg hadde tenkt å lese. Av forskjellige grunner. Først og fremst fordi det ante meg at boka handler om en tid som for min del ligger best bortgjemt i arkiv fjorten.

Men så var det altså denne bloggposten hos HHS. Ikke bare posten, men diskusjonen. Begge deler overrasket meg litt. Det var mye akking over Bohwims utseende, om dopbruken på Frogner er annerledes enn annet rusmisbruk, eller at Bohwim skulle mene at det var det. Om Frognerfolk tror de er bedre eller annerledes enn annet folk, eller at de ikke skulle ha kjennskap til verden utenfor Frogner.

Jeg hadde også lest intervjuet i Magasinet, men kjente ikke igjen artikkelen i diskusjonen som pågikk. Der ramlet mange foraktfulle og stigmatiserende kommentarer, og det slo meg at det er som vi har levd i paralelle universer. Som om vi har levd totalt ulike liv og lest helt forskjellige artikler. Helt til fr. Martinsen sa:

Hun sier ikke i boka at dopbruket er så anderledes, snarere tvert i mot kanskje. Det virker forbløffende likt. Men dermed syns jeg det er interessant å peke på.

Hvem er egentlig bedre til å fortelle en historie enn den som selv har levd den?

Er historien interessant for andre? Det kan jeg ikke svare på, jeg er neppe objektiv i så henseende. Men hvorfor skulle denne historien være mindre interessant fordi den blir fortalt av et menneske fra Frogner som ovenikjøpet har silikonpupper - og strippestang i stuen?

For oss som var tenåringer og senere bytryner i Oslo på 80- og 90-tallet, ble folk stort sett delt inn i to typer. Det var ikke så mye snakk om østkant og vestkant, det dreide seg om streitingene og oss andre. Røkla som hang på barer hver dag og tilsatte kroppen i overkant mye kjemikalier hverken den eller sjela hadde godt av.
Vi gjorde ikke det fordi vi "vokste opp i overflod og kjedsomhet". Vi gjorde det fordi vi ikke følte oss hjemme noe sted, fordi vi var forvirra, relasjonsløse, desillusjonerte, i opposisjon, selvdestruktive, fulle av savn, tomme for illusjoner, blinde for ambisjoner, sultne på kjærlighet... Stryk det som ikke passer.
Jøjje, var dere ikke tilstede på 80-tallet?

Oslo er som en liten, provinsiell landsby. På 80 og 90-tallet var faktisk hele Europa bittelite. Du traff de samme menneskene om du var på hipp bar i Oslo eller om du var på en hipp bar i Barcelona; Vanlige, spenningssøkende folk, finansmoguler, horer, halliker, kriminelle, artister og andre kulturpersonligheter, - om hverandre. Alle var på hils etter utallige felles fylleopplevelser.

Det ligger mye klokskap i skade, og så langt synes jeg Frognerfitter er en historie som bør fortelles, på den ene eller andre måten. Alexia Bohwim gjør det bra nok. Og bedre på egen hånd, enn gjennom en journalist i Dagbladet som helst vil styre historien ut fra egen forutinntatthet. Jeg vil heller anbefale å se intervjuet med forfatteren i Store studio, om du ønsker et riktigere bilde av henne.

For en stund tilbake skrev jeg en post om det å skue hunden på hårene, og hvordan andre folks fordommer er med på å kue oss alle inn i bleke kopier av oss selv.

Hvorfor er det sånn at vi behandler et originalt dokument eller maleri med varsomhet og omsorg, mens et originalt menneske ofte blir presset inn i en norm så det ender opp som en dårlig kopi?

Foranledningen var blant annet et litt ugjenkjennelig intervju med venninna mi i Aftenposten og ett med meg selv i nevnte Magasinet. Det er ganske utrolig hvordan journalister kan fortelle sin versjon av sannheten, og vi som lesere adopterer vinklingen. Det er kanskje noe å tenke på neste gang du bestemmer deg for å ikke like et menneske du leser om i avisen.

Det spiller kanskje ingen rolle for Alexia Bohwim hva du og jeg synes om henne, men om bokens hovedperson Billie har snev av henne i seg, vil jeg tro at det faktisk vil såre litt å bli forhåndsdømt. Og overhodet ikke få cred for at hun forsøker å fortelle en historie som, alt tatt i betraktning, fortjener å bli fortalt.

Anbefalte poster: Mangel på koherens mellom image og utsagn | lotten bruker lebestift og svart kajal | Blikket på Alexia Bohwim | Jeg har lest Frognerfitter

1987 Rocky Style, andre kapittel. Rollebyttet

Tjue år siden: Vår heltinne (*host*) har jugd seg fra en materiell deprivert tilværelse som discodronning og ticketera rundt i Middelhavslandene, til et alt annet enn glamorøst liv som guide på Gran Canaria. Første kapittel kan du lese [her]



Trodde du reiseledere bare frakter glade turister mellom flyplasser og grisefester og ellers drar seg på stranda eller drikker seg beautifulle og feier over beachbums?
Hm, ja - det hadde sikkert vært kult om det var sånn. Det er det ikke. Som guide må du også være psykolog, tolk, støttekontakt, diplomat, historiker, mamma og sosialarbeider. Blant annet. Alt mens man smiler strålende; alltid frisk og opplagt og gyllenbrun. (hemmeligheten er poppers, ClearEyes og en halvtime ved poolen innsmurt i Lancaster Gel eller kokosolje av merket Hawaiian Tropic. Så vet du det)

Muligens var jeg en smule uforberedt og i overkant optimistisk da jeg jugde meg til en jobb som Tjæreborg-representant.
I tillegg til å skryte på meg en inngående kjennskap til turisme samt imponerende språkkunsskaper, pralet jeg i vei om en entusiastisk interesse for kultur, historie og kunst. (jeg gjør sjelden noe halvveis. Det gjelder spesielt juging) Hvilket førte til at jeg ble ansatt som utfluktsguide.

Utstyrt med venninnas enorme bunke manuskripter om alt fra guancher, Colombus og den spanske inkvisisjonen til vulkansk aktivitet og flora og fauna, tenkte jeg i mitt stille sinn at jeg ville ha god tid til å pugge på forhånd. Jeg visste også at det var vanlig å observere andre guiders utflukter før du kjørte dem selv, så jeg følte meg trygg på at dette skulle gå finfint.
Jeg er ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen, men jeg er en jævel på å fake it 'till I make it.

Happy camper som jeg var, la jeg i vei til Gardemoen med manuskriptene i veska og The Smiths på den nye, kule, vanntette walkmanen min. (Nå kan man få kjøpt en slik som case for iPoden! Hehe.)

Når jeg tenker meg om, er det sjelden noe går så fløyelsmykt jeg har tenkt. Også denne gangen.
Da jeg kom på Gardemoen, fikk jeg beskjed om at flyene hadde måttet lande i Gøteborg på grunn av tåke i Oslo. Så vi måtte frakte turistene i buss til Gøteborg, ta inn på hotell og fly fra Landvetter dagen derpå.

Og hvem måtte ikle seg grønn uniform og holde sure turister i sjakk i det døgnet hun strengt tatt hadde trengt på forberedelser? Jaggu...

1987 - Rocky Style, første kapittel

Å skulle skrive om 1987 blir en ganske omstendig affære. For tjue år siden var nemlig livet mitt sånn innrettet at det skjedde mer på en dag enn det har gjort de siste ti årene. Sannsynligvis kommer hele historien til å fremstå som en skikkelig skrønehistorie for folk som ikke kjenner meg. Jeg forsøker allikevel...

1987 var året jeg bestemte meg for å få orden på meg selv og livet mitt, og faktisk gjorde et par hederlig forsøk.

De siste årene hadde jeg bodd i koffert, på andres sofaer, på kakerlakkbefengte hosteller, i hengekøye på hippiestrand, eller i knøttsmå leiligheter på deling med flere andre. Jeg hadde vist pelskåper til rike, tyske damer i ørten varmegrader, jobbet som bartender og DJ, arrangert beachparties og haifisketurer, malt tshirts og knyttet ankelbånd på stranda, vært innkaster på utallige diskoteker, danset på høyttalere, vært profesjonell champagnepike(!), plukket vindruer og sprayet sololje på turistene. For å nevne noe.

Jeg begynte å bli litt lei av å leve på gratis drinker (vi passet på å bestille frukt-drinker for å få litt vitaminer) og peanøtter fra barer. Jeg mener, - det var skikkelig stas i stua (eller hengekøya) hvis jeg hadde råd til noe annet enn brød, vann og slangeagurk.

Så jeg bestemte meg for å reise tilbake til Norge.
Siden jeg ikke hadde noe særlig med kapital, ble det et ganske selsomt tiltak. Hverken venninna mi sine foreldre eller mine syntes spesielt synd på oss, og de mente at når vi hadde klart oss så langt, fikk vi jaggu komme oss hjem på egen hånd også.
(Mens jeg skriver dette, innser jeg at den hjemreisen faktisk er en hel roman på egen hånd, så jeg tror jeg vil skrive om den senere.)

Anyway. Jeg kom meg hjem til slutt. Og fikk meg jobb som servitør.
Hvordan det skjedde, vet jeg ikke helt, men i løpet av kort tid ble jeg forfremmet til assisterende restaurantsjef. (Dette er også en hel, liten roman)
Jeg leide en leilighet av en bekjent og dro på Ikea og kjøpte meg et hjem, og alt mulig. På kreditt. Fra før av eide jeg bokstavelig talt ikke nåla i veggen. Man samler ikke akkurat sølvtøy på loffen.

Det var bare at livet i Oslo ikke ble så veldig annerledes enn det hadde vært i Syd-Europa. Jeg var på byen hver dag unntatt i helger, sov på andre folks sofaer (og i hengekøyer), levde på peanøtter (mest fordi jeg ikke gadd å lage mat), og smurte gjester og personell etter beste evne. Og kjedet meg nesten til døde.

Oslo anno 1987 hadde ikke så mange steder å gjøre av seg. Du kunne gå på Cafe Sjakk Matt på dagtid, FunPub på kvelden, og Baronen og baronessen på natten. (Det er mulig at Barock og Cafe de Paris kom til etterhvert også, jeg husker ikke helt.)

Venninna mi hadde begynt som reiseleder for Tjæreborg, og hver gang jeg fikk et postkort kjente jeg suget etter å dra min vei igjen. Det gnog og gnog i meg, jeg følte meg ikke hjemme, alle vennene mine var på tur. De sendte kort fra Argentina, Karibien, India, Marokko, Spania, Italia og Hellas.

I Norge regnet det hele tiden. Det er mulig jeg har litt selektiv hukommelse, men jeg mener bestemt at i 1987 sluddet og regnet det hele dagen, hver eneste dag, hele året!

Da venninna mi kom hjem mellom destinasjonbyttene, ble jeg med henne på Tjæreborgkontoret.
Der var det fullt kaos, for det viste seg at flere av årets deltagere på guideskolen hadde bæsja skikkelig i skuffen (nok en roman), og Tjæreborg var på desperat leting etter guider som kunne jobbe på Gran Canaria i sommersesongen.

Som den eplekjekke skrønemakeren jeg var i 1987, påberopte jeg meg erfaring med turisme på Gran Canaria (hva ellers vil du kalle arbeidserfaring fra diskoteker og beachparties, liksom?), dessuten snakket jeg flytende spansk! (*host*).

Om jeg kunne skaffe arbeidstillatelse, vandelsattest og utvidet oppholdsvisum og reise i løpet av en uke? Jaggu kunne jeg det.

(sjekk looken:)


Og her held soga fram, som man sier. Følg med!

Snobberi, snobbera

Det har vært mye skriverier og snakk om snobberi i det siste. Hver gang jeg leser noe om det, spør jeg meg selv om det egentlig er så veldig snobbete de tingene noen har sagt, eller om det simpelthen bare er uttrykk for individers smak og verdiprioriteringer. For eksempel kokte debatten om "kulturelitens arroganse" ned til at folk hadde mumlet noe om å ikke like sydenturer, Grandiosa og FrP. Eller grilldress. Og at de tingene henger litt sammen.

I fredagens A-magasin skriver psykolog Pål Johan Karlsen at det finnes en bitende snobb i oss alle.
Det er jeg veldig uenig i. Jeg tror heller at snobbene er de som projiserer sin egen usikkerhet inn i andres greier og lager et nummer ut av det.

Karlsen skriver videre at statistiske undersøkelser viser at det er normalt å føle seg over gjennomsnittet når det gjelder positive egenskaper. Vi har visstnok innebygde filtre mot det som truer troen på vår egen fortreffelighet. Og blabla, masse svada og statistiske eksempler. Men så sier han noe jeg kan gjenkjenne:

Å like kvalitet, eller inneha høye standarder, blir ofte sammenblandet med snobberi. Det er en snobbete misforståelse.

Undertegnede blir innimellom mistenkt for å være litt snobbete. Jeg er den uheldige innehaver av et ganske oppesent tryne. Uansett hvor avvæpnende jeg smiler ser jeg ut som jeg kommer til å bite hodet av deg ved minste knyst. (Nå overdriver jeg litt altså). I tillegg bor jeg på Frogner, drar på vokalene og sier ting som meget og sne når jeg blir litt ivrig i praten. Det til tross for at jeg egentlig er så langt østfra at jeg nesten er svensk.

Noen tror at det å bo på Frogner er synonymt med snobberi, men jeg trives her fordi det er renere luft, roligere, åpnere og grønnere enn andre sentrumsnære bydeler. Frogner er egentlig litt bohemsk og laidback, og slett ikke så jålete som ryktet tilsier. I dag er det vel langt mer snobbete å bo på Grünerløkka? Det har jo blitt så trendy at det nesten må være litt anstrengende å bo der.

Dagsavisen bringer i dag en stemningsrapport om gentrifisering (snobbete ord for utestenging av mennesker med dårlig råd for at en bydel skal bli hipp) av Oslos kuleste hjørne. Naturligvis er Erling Dokk Holm sitert:
At Grünerløkka er spesielt populær skyldes at at området er særdeles godt planløst, uten store gjennomfartsveier og sånt som gjør et strøk mindre attraktivt

Litt som her på Frognerbygda mi. Bare at her har vi ingen Jan Vardøen som etablerer sånn passe hipt loslitte barer som Hilde Marstrander kan dekorere med sånn passe hippe retro-huladamer.
Den godeste Marstrander poserer i grønn retro-kjole på bardisken til Vardøen og postulerer:
På Frogner er alt mer uniformert. Der ler folk av deg når du kjøper L'Orealprodukter i butikken

Æh, altså, say what??! Og dette fra ei dame i løkka-uniform?

Påstanden bringer meg tilbake til A-magasinet, og nå er det formelig så jeg føler behov for å ta på meg mitt mest arrogante tryne og draaa på vokalene til den godeste løkkitten i hipp grønn retrokjole:

Føler du deg moralsk overlegen som følge av å være usnobbete, er du på god vei inn i de mest avanserte snobbenes rekker

Hvem vet

I restaurantbransjen sies det at man kan fortelle mye om en person ut fra hvordan vedkommende behandler betjeningen.
Gerd-Liv Valla er en super gjest. Et sprudlende vesen som snakker engasjert med servitørene og tydelig får dem hun er ute med til å føle seg vel.

Jeg aner ikke hva som egentlig har skjedd i Yssen-saken, eller hvordan Valla er som sjef. Dama skal uansett ha all ære for at hun fremdeles står oppreist...

Kudos til deg, Gerd-Liv. Og skål