FuckingsJävlaKukFrogner

- en kvasisosialantropologisk rapport:

Å bo på Frogner er ikke så jålete som det kan høres ut. Faktisk er det litt som å bo i en hvilken som helst bygd. Tror jeg da. Jeg er byjente og vet egentlig ikke så mye om bygda, så jeg snakker utfra de samme forestillinger jeg har om bygder som utenforstående muligens har om Frogner.
Vi har bygdeoriginaler, bygdesladder, bygdedyr og nærbutikker. Du er på nikk med folk du aldri har snakket med som du vet bor rett rundt hjørnet. Hos frisøren kan du få høre om fru Bjerches ultimate ondskapsfullheter eller den gale skuespillerens seneste skandaløse sprell.
Utenfor Skafferiet sitter en gammel dame med en klesklype på munnen. Den har hun plassert der fordi hun etter eget utsagn har sagt veldig mye dumt den dagen.

Den samme dobbeltmoralen som man finner alle andre steder finnes naturligvis også her på Frogner-bygda.
Hvis du ringer politiet etter hjelp fordi en fyllik (ja, vi har dem her også) har ramlet om på gaten, bruker de mye lengre tid på å innfinne seg enn når næringslivstoppen ringer fordi gartneren til naboen er i ferd med å trimme buskene som stenger for innsyn til kjøkkenet hans. (Det tok syv minutter. Har ikke politiet viktigere ting å gjøre?)

Noen Frogner-folk har så skinnende lysekroner som er påslått døgnet rundt at selv en svoren minimalist som undertegnede har sett seg nødt til å henge opp (tykke) gardiner på soverommet. I tillegg pusser de fasader, hager og leiligheter så det er umulig å få en fredelig dag på balkongen. Det ironiske med oppussingsstøyen er at den kommer fra de samme folka som med jevne mellomrom syter i Aftenposten over bråket fra nabolags-kafeene. Dem om det. Jeg for min del vil heller høre musikk og støy fra folk som morer seg hele natta enn skingring fra sandblåsermaskiner hele dagen. Det er like før jeg skriver en indignert kronikk i samme avis om det.

Forleden holdt Aschehoug sin årlige hagefest. Det ser som regel riktig så hyggelig ut.
Fordi jeg vet at ved å holde party med like mange mennesker i min bakhage hadde fått politiet på nakken, er det med en viss skadefryd jeg leser i Dagsavisen at en lovende, ung forfatter kaller festen for dritkjedelig.

Den Frognerske ekvivalenten til hjemmebrent er Frogner-coctail: Valium og portvin, også kalt husmorens trøst.
Onde rykter skal ha det til at Frogner-fruer i større grad enn andre fruer led av hysteri. Jeg vet ikke om det er noe i det ryktet, men man behøver ikke å ha prøvd coctailen selv for å forstå at det sikkert er kult dop. (og jeg er nok ikke alene om å mene at fru Bjerche burde ta seg en daglig dose der hun kjeftende halter mellom husene med rullatoren sin og minner om en mellomting mellom Gro, Mugabe og Hitler - på hjul.)

Frogner-folk er veldig samfunnsengasjerte. Her demonstreres det for nedlegging av E18 i tunnell (for å øke vestkantsidyllen) og mot rehabiliteringshjem for narkomane i Kristinelundsveien (Vi betaler skatt for å slippe og se dem).

Folk tenker kanskje at Frogner er veldig homogent.
Au contraire, mon ami. Her finnes et utall svarte BMWer. Frogner er dessuten den bydelen som rommer flest utlendinger. (Det er riktignok skuffende lite atonal sang på urdisk som klinger mellom de pussede fasadene, og BMWene tilhører småbarnsfamilier så vektlegger kjøresikkerhet, men dog.)
Her er fnisende gamle ambassadørfruer dopa av Frogner-coctail, snurrende gale kunstnere og masse annet festlig å bivåne som kan kalles fargerikt fellesskap.

Alt i alt trives jeg her i bygda mi. Bare ikke kall meg Frogner-frøken. Jeg har aldri hatt hverken perlekjede eller foldeskjørt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har stemt Høyre. Men den Frogner-coctailen tror jeg jammen jeg må prøve.