1987 - Rocky Style, første kapittel

Å skulle skrive om 1987 blir en ganske omstendig affære. For tjue år siden var nemlig livet mitt sånn innrettet at det skjedde mer på en dag enn det har gjort de siste ti årene. Sannsynligvis kommer hele historien til å fremstå som en skikkelig skrønehistorie for folk som ikke kjenner meg. Jeg forsøker allikevel...

1987 var året jeg bestemte meg for å få orden på meg selv og livet mitt, og faktisk gjorde et par hederlig forsøk.

De siste årene hadde jeg bodd i koffert, på andres sofaer, på kakerlakkbefengte hosteller, i hengekøye på hippiestrand, eller i knøttsmå leiligheter på deling med flere andre. Jeg hadde vist pelskåper til rike, tyske damer i ørten varmegrader, jobbet som bartender og DJ, arrangert beachparties og haifisketurer, malt tshirts og knyttet ankelbånd på stranda, vært innkaster på utallige diskoteker, danset på høyttalere, vært profesjonell champagnepike(!), plukket vindruer og sprayet sololje på turistene. For å nevne noe.

Jeg begynte å bli litt lei av å leve på gratis drinker (vi passet på å bestille frukt-drinker for å få litt vitaminer) og peanøtter fra barer. Jeg mener, - det var skikkelig stas i stua (eller hengekøya) hvis jeg hadde råd til noe annet enn brød, vann og slangeagurk.

Så jeg bestemte meg for å reise tilbake til Norge.
Siden jeg ikke hadde noe særlig med kapital, ble det et ganske selsomt tiltak. Hverken venninna mi sine foreldre eller mine syntes spesielt synd på oss, og de mente at når vi hadde klart oss så langt, fikk vi jaggu komme oss hjem på egen hånd også.
(Mens jeg skriver dette, innser jeg at den hjemreisen faktisk er en hel roman på egen hånd, så jeg tror jeg vil skrive om den senere.)

Anyway. Jeg kom meg hjem til slutt. Og fikk meg jobb som servitør.
Hvordan det skjedde, vet jeg ikke helt, men i løpet av kort tid ble jeg forfremmet til assisterende restaurantsjef. (Dette er også en hel, liten roman)
Jeg leide en leilighet av en bekjent og dro på Ikea og kjøpte meg et hjem, og alt mulig. På kreditt. Fra før av eide jeg bokstavelig talt ikke nåla i veggen. Man samler ikke akkurat sølvtøy på loffen.

Det var bare at livet i Oslo ikke ble så veldig annerledes enn det hadde vært i Syd-Europa. Jeg var på byen hver dag unntatt i helger, sov på andre folks sofaer (og i hengekøyer), levde på peanøtter (mest fordi jeg ikke gadd å lage mat), og smurte gjester og personell etter beste evne. Og kjedet meg nesten til døde.

Oslo anno 1987 hadde ikke så mange steder å gjøre av seg. Du kunne gå på Cafe Sjakk Matt på dagtid, FunPub på kvelden, og Baronen og baronessen på natten. (Det er mulig at Barock og Cafe de Paris kom til etterhvert også, jeg husker ikke helt.)

Venninna mi hadde begynt som reiseleder for Tjæreborg, og hver gang jeg fikk et postkort kjente jeg suget etter å dra min vei igjen. Det gnog og gnog i meg, jeg følte meg ikke hjemme, alle vennene mine var på tur. De sendte kort fra Argentina, Karibien, India, Marokko, Spania, Italia og Hellas.

I Norge regnet det hele tiden. Det er mulig jeg har litt selektiv hukommelse, men jeg mener bestemt at i 1987 sluddet og regnet det hele dagen, hver eneste dag, hele året!

Da venninna mi kom hjem mellom destinasjonbyttene, ble jeg med henne på Tjæreborgkontoret.
Der var det fullt kaos, for det viste seg at flere av årets deltagere på guideskolen hadde bæsja skikkelig i skuffen (nok en roman), og Tjæreborg var på desperat leting etter guider som kunne jobbe på Gran Canaria i sommersesongen.

Som den eplekjekke skrønemakeren jeg var i 1987, påberopte jeg meg erfaring med turisme på Gran Canaria (hva ellers vil du kalle arbeidserfaring fra diskoteker og beachparties, liksom?), dessuten snakket jeg flytende spansk! (*host*).

Om jeg kunne skaffe arbeidstillatelse, vandelsattest og utvidet oppholdsvisum og reise i løpet av en uke? Jaggu kunne jeg det.

(sjekk looken:)


Og her held soga fram, som man sier. Følg med!