fredag, desember 30, 2005

Noen går ved siden av meg i mine sko

Jeg kunne ha elsket ham mer enn noen mann noen gang har blitt elsket. Vi traff hverandre på så mange steder inne i oss. Men det spilte ingen rolle. Han ville ha en turkamerat. En å nyte stillheten i skogen med. Sove i telt. Tenne bål om morgenen, koke kaffe og steke selvfisket ørret. Jeg grøsser ved tanken. Denne dama står støest på asfalt og parkett. Sover best under dyne med trekk av egyptisk bomull. Til frokost vil jeg helst ha toast, fruktsalat og espresso. Etter en lang, varm dusj.

Det er forståelig at han dumpet meg. Virkelig. Hvem er jeg til å innbille meg at det å by på tankene mine er tilstrekkelig? Det er så mange tanker i hodet mitt. Altfor mange. Jeg tror det er derfor det prikker sånn konstant i pannebrasken og kjeven min er i lås. Tankene sitter fast. Finner ikke veien ut. De er så hardt knyttet sammen inne i hodeskallen min at de knapt kan skjelnes fra hverandre. Innimellom forsøker jeg å ta dem fram og glatte dem ut. Som klær du pakker ut fra en overfylt koffert. Jeg har tatt med tøy for all slags vær i flere uker, selv om jeg bare skal være i Bergen en weekend i august. Litt sånn er det. Jeg rekker ikke å pakke ut og stryke det før alt må pakkes ned igjen.

Mange tanker gir mange nevroser. Skogen engster meg litt. Og mat som hverken er lagret eller vasket skikkelig. Hva det er med skogen som skremmer meg, er jeg litt usikker på. Til tross for at jeg har vrengt sjela mi ut og inn, (jeg har gått 12 år i terapi) er det uforholdsmessig mye jeg ikke finner ut av. Ironisk nok er det de samme tankene som gir meg nevroser som sperrer for selverkjennelsen. For å si det med en klisje; -jeg ser ikke skogen for bare trær.

Nå tenker du kanskje at et menneske som har gått i terapi i 12 år må være spik, spenna gæærn?. Nei, jeg er ikke det. Jeg treffer mennesker hele tiden som er mye sprøere enn meg. De vet det bare ikke selv, for de har ikke vært til så mye som en terapitime i hele sitt liv. Og jeg vil ikke anbefale dem terapi. Når du først begynner å rote i tankene, blir det bare enda mer kaos. Du gnir på en bitteliten flekk, og den vokser og vokser og blir til en kjempestor, misfarget skjold som dekker nesten hele den hvite duken. Det er favorittduken din. Den ble brodert av tippoldemor under første verdenskrig. Hun brøfødde 11 barn med syingen sin, og denne duken er det eneste gjenværende beviset på at du er til. Den er uerstattelig. Du klarer ikke la vær å gni på flekken, selv om du vet at det er fånyttes.

Psykologen min heter Eva. Hun kaller seg ikke psykolog selv, hun kaller seg ondskapsarbeider. Med det mener hun at hun arbeider med produkter av dagliglivets ondskap. Jeg har tenkt mye på det. Ordet hverdagsondskap har blitt absorbert inn i tankeflokene mine, blandet seg inn og ekspandert til et stort knytte av undring. Hva er egentlig ondskap? Er det først om fremt representert ved despoten som utsletter hele folkeslag, eller har en tyrannisk storesøster like stor konsekvens for ondskapens ødeleggelser? Hva påvirker hverdagslivet og menneskene mest?
Personlig finner jeg det lettere å ignorere despoten, fordi jeg lever i et relativt fredelig land. Selvom fru Bjerche i gården over gaten ligner veldig der hun henger ut av vinduet og brøler at hunder som tisser på gresset ødelegger rosebuskene hennes, er hun ikke akkurat Mugabe.
Her i “verdens lykkeligste land” blir hverdagstyrannen tydeligere. Den narsissistiske sjefen, den kritiske klassevenninnen, den indignerte moralisten som flyr rundt og vifter med pekefingeren og sier æsj det lukter røyk her.
Du er ikke bra nok, pen nok, flink nok. Og hvorfor i all verden går du rundt og snakker i mobilen på åpen gate så andre kan høre deg, du forpester luften med den røykingen din, spiser du egentlig nok proteiner, hvorfor er du så sær, og sømmer det seg å gå med den lua og de jeansene nå som du snart er 40?!

Informasjonen strømmer på, og jeg vil gjerne være oppdatert og samfunnsbevisst. Men mitt forhold til nyhetsbildet er ganske selektivt. Jeg vet ikke helt hva konflikten i Darfur dreier seg om, men jeg vet at årets juleklementiner er bitrere og har flere steiner enn normalt fordi det har vært tørt vær og mye vind i sør-Europa og nord-Afrika. Sitrustrærne har manipulert seg selv. Klementinene er besudlet av sitroner og lime.

Noen ganger tenker jeg at det med lobotomi kanskje egentlig var en bra idé. Helt til jeg ser hvordan lykkepille-spiserne har det. Altså, de har det jo helt greit selv, for de har lammet angsten, piffet seg opp av depresjonen, kastet hemningene. Men for oss rundt dem er det så tydelig at sammen med angsten forsvant mye av tilstedeværelsen også. De har ikke helt det samme engasjementet, den samme spiriten, den samme potensen som tidligere.
Det er i grunnen ganske ironisk. At hvis du er sjenert og har problemer med damene, kan du bli diagnostisert med noe som heter sosial angst. Så får du en medisin som gir deg mer mot til å sjekke damer, men mindre kraft til å ha et lidenskapelig forhold.

Det er ikke uten grunn at generasjon-X kalles ironigenerasjonen. Det er en sjebnens ironi at vi i det hele tatt har overlevd med bestefars piperøyking i bilen og uten sykkelhjelm. Vi raver rundt i en skjærsild av tvetydigheter. Det er ikke lett å finne meningen med livet når livet i seg selv snurrer dobbelt så fort som tankekapasiteten og informasjon presser seg på fra alle kanter. Kanskje har vi for lite å kjempe mot, ingenting å brenne for. Eller kanskje finner vi ikke ideologiene i alt mylderet av viderverdigheter.

Vi burde ant at det skulle bli sånn. Allerede i 1956 skrev Aldous Huxley “Vidunderlige nye verden”. Den gang ansett som en skremselsfremtidsutopi, i dag fremstår boken ganske realistisk. Wam og Vennerød tøt ørene og øynene våre fulle både på 70- og 80-tallet om hvordan samfunnet ville bli om vi ikke tok oss sammen og bevarte idealismen. Adjø solidaritet. Dere ga oss et liv, men ingenting å leve for!

‘Get a life!’, sier de på engelsk, til en som henger seg opp i bagateller.
Det er ens eget ansvar å skaffe seg ‘et liv’. Men jeg tror at for å klare det, er du nødt til å renske ut all unødig informasjon. Finne frem til enkelheten. Det kan være en Sisyfos-oppgave. Uansett hvor mye du prøver å unngå det, tyter unyttig informasjon inn fra alle kanter. Spredning av viderverdigheter er vår tids bygdesladder. TV, aviser og internett er bygdedyret. Folk tyr til alternative former for å kvitte seg med overfloden. Dagens mentale fettsuging dreier seg om å meditere, kildesortere og skape en form for spiselig enkelhet av det hele. Regn med at det blir kritisert. Søker du en alternativ spiritualitet er du en pretensiøs jævel, og Simple Living-bevegelsen blir beskyldt for å være en elitær gruppe øvre middelklassemennesker som bruker penger de har tjent i en korrumpert tilværelse til å kjøpe seg det ultimate asscessoir; et småbruk i indre Østfold der de kan dyrke tomater og seg selv uten å la seg forstyrre.

Livet er hva du gjør det til, er det noen som mener. Men er det så enkelt?
Jeg har etterhvert kommet til at jeg simpelthen er for følsom for denne verden. Alt går rett inn, uten filter. Det kan fort bli litt slitsomt. Jeg har ingen ro – ingen fredlyst plett i meg selv. Grekerne har et ord som direkte oversatt betyr Det fredlyste sted; Temenos. En ståplass på bussen, en plett i parken, til og med en stol kan fylles med temenos. Stedets ånd bor der, og når vi er åpne for dets nærvær kan vi oppdage den åndelige rikdommen i enkelhet. I en kultur hvor det legges så stor vekt på det praktiske er det lett å forsømme temenos. Alt rom blir demokratisk funksjonelt, og det finnes ingen porter og innganger, - ingen virkelige terskler som fører sjelen inn og ut. Sjelelige terskler er nødvendige for å vise oss hvor vi er og hvor vi ikke er. Når grensemarkeringen er borte kan vi føle at vi befinner oss på flere steder på en gang.

De færreste av tankene mine er viktige sett i verdensperspektiv. Men bakom alle viderverdighetene ligger det noe essensielt. En viktig nøkkel til et viktig rom jeg har låst og glemt. Jeg må bli flinkere til å sortere.

Egentlig burde jeg lære meg kjærligheten til turer i skog og mark. Jeg bør inngå et arrangert ekteskap med friluftslivet. For det er det de sier, friluftsfriskusene. At nå skal de rense tankene sine. Nå skal de gå til Kobberhaugshytta, ta en kaffe laget på bål, sove ved tjernet, rense tankene og ta Holmenkollbanen ned igjen i morgen. Da er alt mye klarere. Da er man klar for en ny uke. Som født på ny.

Er det noen som hadde trengt å bli et nytt menneske, er det definivt meg. Jeg har levd mange liv og dødd mange døder. Men jeg har fremdeles ikke vært gjennom det totale katharsis. Kanskje en tur rundt Sognsvann vil gjøre mer nytte enn 12 år i terapi, hva vet vel jeg. Jeg har tryna altfor mange ganger på sykkelen uten hjelm og sniffa inn altfor mye piperøyk i bestefars lysegule Opel rekord Norge rundt.
Kanskje er skaden uopprettelig. Det får tiden vise. Jeg er for tiden travelt opptatt med å dø. Men jeg har allerede bestemt meg. I mitt neste liv skal jeg bli friluftsmenneske:

13 kommentarer:

Mammons Verden sa...

Ikke dø riktig enda, er du snill. Prøv en tur rundt Sognsvann før du igjen planter bena trygt på asfalten når du går av T-banen der du går av T-banen.
Parkett og asfalt er trygge steder. Chopin hadde alltid med seg et glass av hjemlandets jord når han dro utenlands. Jeg har vurdert å hakke løs noen biter asfalt fra utenfor inngngsdøren her og legge dem i et tomt glass, tidligere inneholdende oliven, tomastpure eller lignende. Det må ikke være for stort og uhåndterlig.
Jeg vil imidlertid ikke spikke noen flis av parketten min, den er herpet nok som den er. Altså, jeg ser deg som en åndsfrende i forholdet til asfalt og parkett, i mitt neste liv skal jeg ikke bli friluftsmenneske. Man skal leve ut det man er, rett og slett. På parkett. På asfalt.

Rockette sa...

Problemet med Sognsvann er at der er man for langt unna til å høre bråket fra trikken og suset fra byen. Stillhet kan være skummelt.
I stedet for en bit av asfalten utenfor, kunne jeg kanskje forsøke og medbringe et lydspor med storbypuls?

Forøvrig tror jeg du har rett. Man skal ikke ta en organisme ut av sitt rette element...

Mammons Verden sa...

Hm.
Det er fuglekvitter rundt Sognsvann. Det er fuglekvitter i de store flotte trærne i gaten hvor jeg bor. Linken er i så fall fuglekvitter.
Men jeg aner at dette ikke er godt nok, og jeg kan forstå det. "Ut på tur, aldri sur" er for meg byvandring, eller kanskje bysykling. Eller kanskje en tur med trikken? Eller.. eller..
Jeg har dog syklet opp hat-bakkene til Ullevålseter noen ganger, men fordelen med den veien fra Sognsvann og opp til setra er at man like gjerne kan gå i Bogstadveien eller noe. Det stimer rundt med folk. Men OK, trikken mangler.
Så det blir et surrogat.

Ideen med storbypuls på lydspor var faktisk ikke dum, forresten. Skal tenke på den.

EarlGrey sa...

Dette var noe av det mest meningsfulle jeg har lest i en blogg.

Takk Rockette.

Rockette sa...

Tusen takk, EarlGrey:-)
Det var utrolig hyggelig sagt!

Bjørn sa...

Jeg vet at dette er en eldre blogg (kan man si det?) fra deg, men jeg har lyst til å kommentere den allikevel. Du kjenner meg jo som friluftsfantasten over alle (kanskje) som elsker friheten og stillheten. Men neimen om jeg hadde byttet deg bort med noen andre med mindre antenner og mer lyst på vidda, ikke i mine villeste fantasier. Da ville jeg nok heller forsøkt å leve to liv, ett med deg og kaffe latte og et uten deg med vind i teltet. Men svært ugjerne bare vind i teltet og uten en Rockette i mitt liv.

Jeg håper du vet det og jeg håper du tror meg når jeg sier at bare ved din blotte tilstedeværelse gjør du livet lysere for mange, selv noen av oss som aldri har møtt deg IRL.

Love ya sweetheart. Love ya above all!
Hilsen Professoren fra Norgestoppen

Rockette sa...

Kjære professor Rumpespretten:-)

Du er helt fantastisk! Jeg kan bare si ditto og takke for at du er den fantastiske mannen du er og for at du gjør dagene mine lysere.

LuvvYa <3

Eirik sa...

Jeg har langt bedre erfaring med turer rundt Sognsvann enn alleverdens terapi. Men det er nå mitt svar. Alle har forskjellige svar. Tror allikevel jeg vil våge påstanden; det er mye terapi i natur for mange i Norge. Det er den norske formen for meditiasjon.

Trær er skumle :-) Men vi skal visstnok se frykten i øya.

Eirik sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Luka sa...

Nå er det litt i enkleste laget å dele opp folk i urbanister og friluftsmennesker. Sistnevnte er nemlig også sterkt fraksjonerte, og den viktigste polariseringen er mellom De Som Liker Fjellet og De Som Liker Sjøen. Så selv du synes førstnevnte gruppe virker for ekskluderende, er det likevel fullt mulig at du ville finne deg til rette til havs. Der er det nemlig fullt mulig å kombinere frisk luft og naturopplevelser samtidig med cocktails, caffé latte og chateaubriand i hvitvinssaus. Selv jeg som får panikkanfall av å være mer enn 5 km fra en kaffebar kan overleve under slike forhold.

Rockette sa...

Det har du rett i, Luka.
Jeg er veldig sjømenneske selv. Det er noe med hav og vin og bevegelse som veier opp for bylarmen

Med friluftsfriskusene mente jeg i denne konteksten fjell- og skogentusiastene:-)

Rockette sa...

Æh *freudian slip*
Vind - ikke vin:-D (eller jo, vin også)

Anonym sa...

Gode ord er gode også neste uke.
Fint med kommentarer som er tidsfestet. Har lest før, og så måtte jeg lese igjen.

Helsing Xorro