Magiske øyeblikk II

En dag underveis. Halvveis hjemmefra og halvveis fremme.
Jeg hadde ankommet kvelden før, haikende fra Madrid via Granada. Åstedet var en bar med bambusinventar og med tropiske drinker som spesiale. Til tross for det, eller på grunn av (søte drinker har aldri vært min greie), bestilte jeg en Heineken og tente en Fortuna mens jeg ventet på ei jeg bare hadde truffet ved et par anledninger, men som jeg likevel betraktet som sjelevenn. Noen mennesker er slik. Du møter dem, det skjer en eller annen mirakuløs kjemisk reaksjon - og vips, har du truffet en venn for livet. Det er fremdeles slik jeg tenker på henne. Som sjelevenn. Selv om jeg ikke har sett henne på mange år.

Hun var sen. Det gjorde ingen ting. Jeg ble stående å kjenne hvordan jeg var i ferd med å tine. Dypfrosten fra tiden i Norge var i ferd med å slippe taket. I tre samfulle måneder hadde jeg forsøkt å samle livet mitt. Bli voksen og ansvarsfull og bygge en framtid. Jeg fikk det ikke til. Tiden var liksom ikke inne. Så i steden for å denge meg selv for min egen tilkortkommenhet i hver av døgnets timer, valgte jeg å snu nesen en annen vei.

Plutselig gikk strømmen i hele bydelen. Det ble helt mørkt, men det tok bare et par minutter før folk begynte å tenne stearinlys, knakke rytmisk i bordplatene med glass og askebegre. En mann begynte på noen strofer av en gammel folkesang, en kvinne stemte i. I løpet av et halvt minutt var hele området fylt av suggererende, latinske rytmer og mykt, magisk lys. Man kunne høre all latteren og sangen og klapringen som normalt forsvant i tonene fra diskomusikken.
Og jeg smeltet helt. Beveget meg til rytmene og lo en befriende latter.

Hun rundet hjørnet mot baren i samme øyeblikk som strømmen kom tilbake. Jeg lo så jeg nesten falt av stolen. Klarte ikke stoppe.
Hva i all verden har skjedd, lo hun.
Jeg klarte ikke svare, bare hikstet av latter mens jeg brukte askebegerne som kastanjetter.

Noen ganger er livet sånn. Magiske øyeblikk kledd i rød kjole.