Om ikke å skue hunden på hårene...

Jeg kjenner verdens fineste mann. Han er høy, barsk og tøff, og utrolig morsom. Dessuten har han en flott stemme og vakker dialekt.
Han ser litt morsk ut når han går i egne tanker. Og det gjør han ofte. Ved første øyekast tenker du kanskje at her kommer den verste bølla. Men det er fordi du ikke har sett hvor omsorgsfull han er med barna sine, lidenskapen han har for livet, hørt den myke stemmen når han snakker med hunden sin eller har blitt oppmuntret av ham på en dårlig dag. Han gjør det best av alle.

Hvorfor er det sånn at vi behandler et originalt dokument eller maleri med varsomhet og omsorg, mens et originalt menneske ofte blir presset inn i en norm så det ender opp som en dårlig kopi?

Venninna er liten og nett, med store spanske øyne. Hun smiler ofte og tøyser mye. Hun er en av de sterkeste jeg kjenner. Men det gjør henne ikke usårbar. I overført betydning, tar hun mest av alle i benken. Du tror det kanskje ikke når du ser henne på gaten. Kanskje får du lyst til å beskytte henne og ta vare på henne, men sannsynligheten er stor for at det er hun som vil beskytte deg. Hun gjør det best av alle.

Den andre venninna har ørten mellomfag, er slank og elegant som en gaselle, lynrask i hodet, bor i en idyllisk villa med kjernefamilien og har en prestisjefyllt jobb. Kanskje tenker du at dette er ei som trenger å jekkes ned et par hakk. For du vet ikke at hun er utrolig følsom, og at det er det som utgjør essens i hennes skjønnhet - ikke det ytre. Hun har et stort engasjement for andre mennesker. Hun bør settes på pidestall, ikke jenkes. For det å gjøre noe for noen som ikke er like privilegert som hun selv, gjør hun mest og best.

Selv er jeg en sånn som entrer rommet tilsynelatende verdensvant med nesa i sky. Det er den eneste måten jeg vet å entre et rom på. Jeg er redd for å snuble, redd for å tråkke på tær, redd for å velte vinflasken på bordet, redd for at du skal jekke meg et par hakk fordi nesa mi ruver for høyt. Men det er det jeg gjør best av alle. Å virke verdensvant mens kaoset raser inni meg...

Jag är allena bland träden vid sjön,
jag lever i vänskap med strandens gamla granar
och i hemligt samförstånd med alla unga rönnar.
Allena ligger jag och väntar,
ingen människa har jag sett gå förbi.
Stora blommor blicka ned på mig från höga stjälkar,
bittra slingerväxter krypa i min famn,
jag har ett enda namn för allt, och det är kärlek.
- Edith Sødergran-