Onanisten

I følge Pessoa elsker vi aldri noen. Vi elsker bare forestillingen om noen. Det er vår egen forestilling, altså oss selv vi elsker. Onanisten er ynkelig, men egentlig er han det perfekte uttrykket for kjærlighetens logikk. Han er den eneste som ikke forestiller seg, lurer seg selv eller lurer andre.
Dette må være en av de mest gjennomført kyniske betraktningene jeg noengang har lest. Det er morsomt å lese det for vi kan vel alle gjenkjenne "onanisten" i overført betydning. Disse narsissistiske sjarlatanene som finnes på hvert gatehjørne. De som mener at enhver står seg selv nærmest, alle er sin egen lykkes smed, vi lever alene og dør alene og vi har ikke ansvar for andres ve og vel.

Jeg er ganske glad for at det realistisk sett ikke er sånn. At de fleste mennesker er bedre enn som så. De lar hensynet til fellesskapet komme før hensynet til seg selv.
Jeg er så heldig at jeg har vokst opp med et fantastisk forbilde. Min mormor var en usedvanlig klok og reflektert kvinne. Hun mente at man ikke kunne oppleve ekte glede i seg selv uten å være i stand til å glede andre. Jeg forsto ikke helt rekkevidden av hennes logikk som barn, men mange av hennes uttalelser har likevel festet seg. En av de tingene hun stadig gjentok var at etthvert menneske som kommer inn i livet ditt er en verdifull gave. Du skal forvalte den gaven med omtanke og respekt.
Min mormor var et av de edleste menneskene jeg har møtt. Det hjalp naturligvis at hun var utstyrt med nesten utenomjordisk toleranse og tålmodighet. Hvis selvbevissthet og moral er det menneskelige adelsmerket, kunne min mormor vært posterpike.

Naturligvis er det vanskelig å etterleve slike credo. Det finnes altfor mange søppelmennesker rundt oss. Men når alt kommer til alt er onani utrolig kjedelig. Den virkelige gleden ligger i å glede andre.

Peace&love